Fleire artiklar om skole og forskning | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Først må jeg begynne med å si at jeg vil understreke at jeg ikke synes denne reformen har noe med kvalitet å gjøre, verken hva gjelder faglig fordypning, en reell forbedring i studiehverdagen eller studentenes frihet under ansvar. Det er direkte sjølmotsigende og ulogisk å si at studentene skal lære mer på kortere tid - uten at det blir løyva mer penger til at undervisninga skal bli bedre, eller for den saks skyld at studentene skal få mulighet til å bli heltidsstudenter, altså at det skal være mulig for alle å leve på lån, eller helst stipend frå Lånekassa.
Alt i 2000 sa Kristin Clemet til Universitas, studentavisa på Blindern, at forholdet mellom universitetet og næringslivet er for dårlig, at forskerne ved universitetet var for arrogante, at de setter foten ned for et tettere samarbeid mellom næringslivet og forskningsinstitusjonene. Kristin Clemet var nok nøgd med å ta over Trond Giskes reform, som begge to har auka graden av høyrepolitikk innafor norsk utdanning.
Videre viser Hans Geelmuyden, som bærer den nye og fine tittelen kommunikasjonsrådgiver, til at norske universitet vinner for få priser utenlands. I Norge er forskerne i følge denne mannen for lite resultatorienterte og sløser dessuten med midla de rår over. Dette trur jeg de aller, aller fleste faglige ansatte her i salen er uenige i, de opplever vel heller at de i stor grad har for lite tid til å utvikle seg faglig, og at det er vanskelig å for eksempel få middel til å kunne ta del på internasjonale seminar hvor de kan treffe og diskutere med de forskerne som vinner internasjonale priser.
Reformen blir kalt for studentenes reform og Giske som studentenes helt. Visst var ikke universitetet perfekt før reformen heller, og jeg kunne ønske meg store endringer i norsk utdanningspolitikk sånn som han var også. De siste åra har tilhøva ved universitetet blitt foverra. Siden eg begynte som student høsten 2000, er det såpass at det faktisk er merkbart. Det mangler lys og kritt i undervisningsromma, dørene vil ikke holde seg igjen, lesesalplasser blir stengt uten at det blir oppretta noe tilsvarende tilbud, med det som resultat at studentene må stå i kø og vente på lesesalplass, om de da ikke tek til takke med en plass i sofaen. Det same skjer med tilgangen på datamaskiner. Det meste av dagen er det kamp om å få bruke pc-ene på HF-fakultetet, og en er heldig om skriverne fungerer sånn noenlunde.
En konsekvens av reformen har vært at hovedfagsoppgava har forsvinni. Det er synd. Dette er den første muligheten for mange til å prøve seg på sjølstendig forskning, fordjuping i kildemateriale, vise den virkelige evna si til å jobbe sjølstendig og å prøve og å feile (noe en virkelig lærer av). Dessuten er hovedfagsoppgavene og den forskninga som blir gjort der, et virkelig tilskudd til det vitenskapelige arbeidet som blir gjort elles på instituttet. Mange blir kritiserte for å bruke for lang tid på hovedfaget. Denne kritikken kan nok veldig ofte bli opplevd som urettferdig. Å skrive hovedfagsoppgave kan nok være vanskelig, det tar tid å finne fram til kildene, en må kanskje lære seg helt nye ting undervegs (det er for eksempel ikke usannsynlig at en som tar hovedfag i historie kanskje må sette seg ned og lære seg å lese gotisk skrift), en er gjerne i etableringsfasa i livet med ektefelle og unger og flytting osb. Å tilby hovedfag er ikke en kostnad, men ei investering. I Sverige, hvor en gjennomførte en lignende reform for 30 år siden, så har vegen fram mot doktorgrad nærmest blitt sperra. Det har hatt noe å si for forskninga. Det lønner seg ikke alltid å følge svenskene, og i likskap med i spørsmålet om EU, så burde vi ikke følge dem her heller.
De ansatte får også dårligere arbeidsvilkår etter at reformen er gjennomført. Hvem er tjent med undervisere som ikke får tid til å forske, som ikke får tid til å fordjupe seg i de emna de skal undervise i? De ansatte jobba med moduliseringa ubetalt. De har jobba ettermiddag etter ettermiddag. Det skulle ikke forundre meg om noen jobba seg sjuke av det. Det er i alle tilfelle sikkert at dette har gått utover studentene og den undervisninga de har fått. Kort sagt er det på en del fag for få tilsette som det er. Når reformen trer i kraft, vil ikke forskerne få tid til å forske, rett og slett. Til slutt vil dette gå ut over studentene. Hvem er for en faglig ansatt som ikke har hatt sjansen til å fordjupe seg i det han skal undervise i? Det virker på meg som om NSU av og til vil de ansatte til livs. De ansatte skal undervise mer og følge hver student tettere opp. I andre land, ved gode universitet, har en lavere vitenskapelig ansatte til å ta seg av dette; dette er gode arbeidserfaringer for dem som ikke er så bindi opp av forskning som professorer og amanuensiser.
Gjennomføringa av reformen, og om reformen blir "vellykka", er uansett avhengig av statens tilførsel av ressurser. Jeg trur Kristin Clemet i likhet med høyrefolk flest drømmer om et universitet som er sjølfinansiert, dvs som blir finansiert gjennom støtte frå næringslivet, ei støtte universitetet stort sett aktivt må finne sjøl. Det offentlige og regjeringa sitter uansett med esset i ermet, statsbudsjettet. Flere kritikere av reformen sier at ho er pressa på ovenfra, men at bevilgningene er utilstrekkelige. Bondevik IIs statsbudsjett gir bare 220 millioner til gjennomføringa av reformen, det er 580 millioner for lite i høve til beregningene til Universitets- og høgskolerådet.
Det som mangler i debatten om høyere utdanning, er visjoner om hvordan den bør være. Spesielt venstresida har vært alt for dårlige til å ta denne debatten, og da ender det også med at vi taper. Likevel vil jeg avslutte med fem hovedgrunner til å være i mot "kvalitetsreformen":
- Universitetet blir i stadig større grad knytta opp mot næringslivet og markedskreftene og underlagt kontroll av disse i stedet for at de skal være frie forskningsinstitusjoner som driver forskning ut fra alles interesser. Spesielt gjenspeiler dette seg i den økte fokuseringa på eksterne representanter i styre og stell, for eksempen Paul Chaffey, eks SV, nå NHO-topp.
- Når en bruker honnørordet "internasjonalisering", er det i røynda angloamerikanisering/EU-fisering det er snakk om. Studielengda, gradssystemet og karakterene er baserte på det såkalte ECTS-systemet (European Credit Transfer System) som EU og ERT (European Roundtable of Industrialists) støtter aktivt opp om. At en har innført engelsk som språk på medisin, er ei skandale! Universitetet er en kulturinstitusjon som skal holde den norske kulturarven i hevd!
- Små, ikke veldig populære fag vil bli trua av nedlegging, enten de er små over en lengre periode eller er nede i en "lavkonjunktur". Argumentet om kutte grovt i småfag (som til dømes nygresk og rumensk, dei baltiske språka og Afrika-forskning) i 1998 var som sagt for å frigjøre middel til forskning. Flere greiner innafor forskninga vil også lide under dette. Næringslivet avgjør.
- Alt vi hørte om AFEL (ansvar for egen læring) på gymnaset, blir bare svada. Den relativt store friheten studenter hadde til sjøl å legge opp studia, vil forsvinne til fordel for ungdomsskolemetoder som tentamener, innleveringer osv. Ordninga med store eksamener ved slutten av semesteret er heller ikke en super løsning, men sikra i alle høve den relative fridomen studentene hadde.
- Folk som av ulike årsaker sliter med å gjennomføre studiet på normert tid, vil tape økonomisk på det. Det kan være mange ulike årsaker til dette. Det ene er at studentøkonomien i høgste grad er trang nok som han er, slik at folk må jobbe deltid ved sidan av studia, det andre er at mange studenter er i ei etableringsfase av livet hvor de kan hende får unger osv, noe jeg meiner er en helt legitim grunn til å bruke lenger tid på studia og heller gjennomføre på skikkelig vis.
Fleire artiklar om skole og forskning | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |