Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Det har stormet rundt Tromsø SV i vinter. 9. mars svarer Veronica Wiik, leder for Tromsø SV og varaordfører i byen, kritikerne. SV gjør en fortreffelig jobb i byen, hevder hun, og erfaringene med SV/DNA-styre i Tromsø lover godt for regjeringssamarbeid i 2005. For SV må søke makt, skriver Wiik.
Men kritikken har ikke dreid seg om at partiet søker makt. Problemet er hva SV bruker - og ikke bruker - makta til.
8. januar hadde vi en artikkel i Klassekampen om dette. Den inneholdt en kritisk gjennomgang av SV og DNAs politiske praksis i byen, og tanker om hvordan maktposisjonene kunne vært brukt til å drive fram radikal politikk.
Et minstekrav til et sosialistisk parti er at det er til å stole på i kampen mot nedbygging av offentlig sektor, og at det jobber for å innskrenke, ikke utvide, vareproduksjonen og markedets rolle i samfunnet. Her har SV i Tromsø svikta.
Derfor har vinteren vært prega av massebevegelser retta mot politiske vedtak fra SV og DNA lokalt. Den mest omfattende er en aksjon mot nedlegging av sjukehjem. Omtrent hele fagbevegelsen, pårørende, ansatte, politikere og massevis av andre engasjerte mennesker gikk sammen om en langvarig aksjon.18.000 underskrifter blei samlet inn. SV og DNA blei tvunget til en taktisk retrett. Nå har de vedtatt at nedlegginga skal skje over en periode på to år. To sjukehjem skal vekk og ett nytt skal bygges innen 2006 - netto resultat blir 16 færre sengeplasser.
Et annet stridsområde er kultursektoren. 16 kulturorganisasjoner og -institusjoner gikk sammen om en konsert og et debattmøte med flere hundre deltakerer for å protestere mot at Kulturhuset i byen brått fikk budsjettkutt på flere millioner. 40 % av driftsbudsjettet til huset blei radert vekk etter vedtak fra tvillingpartiene. Etter denne markeringa reagerte de to partiene med å fjerne hele det sittende Kulturhusstyret. Uten forvarsel blei dette styret, som var kritisk til nedskjæringene, sparka ut og erstatta med bankdirektører og næringslivsfolk og en Frp-politiker. Ingen kulturarbeidere fikk plass i det nye styret SV og DNA banka på plass.
Fagforeningene i Tromsbuss har demonstrert mot planene om å selge aksjene i det kommunalt eide selskapet. Kommunen har aksjeposter av betydning i bare tre selskaper: Troms Kraft, Tromsbuss og TIRB (Troms Innland Rutebilselskap). Aksjer for 33 millioner kroner er allerede vedtatt solgt: salget er regnskapsført i 2002, men ennå ikke effektuert. Rådmannen jobber med salget, og orienterte finansutvalget om framdrifta av dette i lukka møte 17. november. I tillegg har SV og DNA vedtatt salg av aksjer/eiendom for ytterligere 35 millioner - dette salget ligger inne i den vedtatte økonomiplanen for 2005.
Tidligere har SV og DNA gått inn for å selge aksjer i Troms Kraft, men representantskapet i DNA i byen gikk i mot det, og seinere endra også SV standpunkt til dette. Aksjer i de to busselskapene er altså de eneste som er aktuelle for salg.
Vi skreiv 8. januar at "nå selges aksjene". Dette har ført til to rasende leserinnlegg fra Tromsø SVs nestleder Vidar Eng. Vi lyver om SV og privatisering, hevder han, for aksjene er ikke solgt. Nei vel - men en porsjon aksjer er regnskapsført som solgt, en annen porsjon er budsjettført som forventa salgsinntekt, rådmannen jobber for å realisere salgene, fagforeningene demonstrerer mot det, SV lokalt holder kjeft om hele saken, vi skriver om det i Klassekampen, og SVs talsmann går barskt ut og påstår at vi bløffer. Interessant.
Ennå mer interessant er det at verken Vidar Eng eller Veronica Wiik kommenterer det som var hovedsaken i kritikken vår av SVs privatiseringspolitikk i Tromsø: den store omstruktureringa av kommunen, der det er innført en "konsernmodell" med et hundretalls sjølstendige "resultatenheter", med et tungt rådmannsvelde og et lite sjikt godt betalte heltidspolitikere som tar avgjørelser det tidligere var opp til de folkevalgte i kommunestyret og politiske utvalg å ta. Opplegget er en parallell til "sjukehusreformen" DNAs helseminister Tore Tønne tvang gjennom, en "reform" som var skreddersydd for å kunne skille ut og i neste omgang privatisere bit for bit av det offentlige helsevesenet.
Enten det gjelder regjeringsmakt eller bystyremakt: sosialistiske partier må avgjøre om de skal styre "på vegne av folket", eller om de skal lage en strategi for forandring nedenfra, for massemobilisering og aktivisering og skolering og demokratisering.
Ingen av de to lederne i Tromsø SV har kommentert de realistiske og konkrete forslagene vi hadde til en alternativ, radikal politisk praksis i byen, en praksis der SV kunne brukt sin maktposisjon til å styrke massebevegelsene og begynne et prosjekt for å skape kimer til en ny type demokrati lokalt. (Du finner det vi skreiv om dette på http://www.akp.no/arkiv/parlamentarisk/tromso-sv-3.htm.)
Det minste vi kunne forvente av et sosialistisk parti er at det står sammen med fagforeningene og de ansatte når de slåss for arbeidsplasser og velferd. Å binde sammen og gi perspektiv til de mange aksjonene som har foregått er også ei utfordring. Men i vinter har altså SV (og DNA) valgt posisjonen som gjenstridig motpart for både fagforeningene og aksjonskomiteene.
DNAs ordfører Herman Kristoffersen har utvikla en særegen retorikk. Formen er svulstig, og budskapet er at det som er bra for "næringslivet" og profitten er bra for "byen". For ham er ikke Tromsø lenger en by med klasser, her har alle felles interesser. Blir konfliktene likevel åpenbare, velger han side: enten det gjelder OL eller byggesaker - Herman er "næringslivets" mann. Og SV? "SV i Tromsø er definitivt ikke en juniorpartner til AP," skriver partileder og varaordfører Veronica Wiik. Mulig det. Det er kanskje virkelig sjølstendig SV-politikk vi ser. Men hva er det egentlig som er "sosialistisk" ved Sosialistisk Venstrepartis politikk i Tromsø? Hva er det som peker framover, som overskrider vanlig borgerlig praksis i det SV bedriver fra sin posisjon ved makta her i byen?
| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |