Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Fylkeskommunen oppfordres av regjeringa til å bli regional utviklingsaktør og Troms fylkesting har lojalt laget retningslinjer for partnerskapsavtaler med kommuner, offentlige institusjoner og næringsliv. Samarbeidsavtaler med andre folkevalgte organ kan være spennende, men avtaler med utviklingsaktører i næringslivet er en trussel mot vårt lokale sjølstyre.
Kommunaldepartementet gjennomfører for tiden møterunde med fylkeskommunene. For Nord-Norge var konferansen 28. og 29. oktober. Her instrueres fylkeskommunene om å inngå partnerskap med bl.a. nøkkelaktører i næringslivet. Fylkeskommunen forespeiles å få økt myndighet over de distriktspolitiske og regionalpolitiske virkemidlene til slikt partnerskapsarbeid. Tilsynelatende forlokkende, men hvorfor får vi ikke disse midlene til infrastruktur, helse og skole i henhold til egne fylkesplaner? Kan det tenkes at enda mer av de minimale offentlige velferdsressursene her skal stilles til disposisjon for næringsutvikling?
Utviklingsaktør og partnerskapsavtaler har lite med vår demokratifunksjon å gjøre. Om fylkeskommunen inngår avtaler, vil disse legge føringer for senere debatter i tinget. Vi vil ikke lenger ha en fri stilling hvor vi kan veie argumenter for og mot ut fra vår funksjon som politikere. Vår oppgave som konfliktløser når det oppstår interessemotsetninger underveis, vil være kraftig svekket. Partnerskapskontrakter vil forplikte oss, binde oss og hindre oss i politiske justeringer. Å binde opp et demokratisk organ er prinsipielt forkastelig.
Selve den politiske prosess i fylkestinget blir og ramma. Fylkestinget som arena for forhandling og diskusjon blir redusert. Spesielt demokratiet i det enkelte parti vil bli skadelidende. I enda større grad enn i dag er partiene nødt til å stille lojalt opp om de som har bundet opp partiet. Partitaktikk vil bli overordnet sakene. Det gies mindre rom for innrømmelser og justeringer både i tinget og i det enkelte parti. Det indre demokratiske liv i de enkelte parti og den demokratiske prosess i tinget, vil bli skadelidende.
Vi har i dag erfaringer om hvordan aksjeloven fungerer. De kommunale selskap er i realiteten tatt bort fra de demokratiske fora og den politiske innflytelsen er redusert. Vårt demokratiske prinsipp om full offentlighet står i strid med forretningshemmelighet for våre partnere. Derfor vil ikke slike avtaler kunne være mellom likeverdige partnere. Vi fylkespolitikere er en helt særegen part. Vi trenger lengre tid for avgjørelser enn hva private eiere ønsker. Vi skal først og fremst være politiske representanter som skal representere den politikken vi er valgt på. Derfor må den politiske prosessen få ta sin tid, de politiske debattene i partiene må få være ledende for det en gjør og vedtar.
Å gå inn som en aktør i et forpliktende partnerskap vil stå i motsetning til vår politiske meklerrolle hvor vi skal lete etter kompromisser folk skal kunne leve med. Vi vil ikke kunne være det forum for veiing av folks forskjellige interesser. Vi kan vanskelig drøfte, veie og løse de tvister som oppstår underveis. Utvikling vil berøre forskjellige ulikt. Mange av interessene kommer ikke frem før prosessen er i gang, lenge etter at avtalene er underskrevet og banka. Interessemotsetningene må løses om vi skal ha en positiv utviking. Men hvem skal gjøre det når vi politikere er blitt aktører? Hvem skal være de skadelidende sin ombudrepresentant? Sannsynligvis vil juristene se nytte av ei slik utvikling hvor folk går fra å være deltagere i lokalpolitikken til å bli forbrukere og konsumenter og kunder hos advokater. Men da har vi og tatt livet av lokalpolitikken.
De fremste politikerne i fylkestinget vil i beste fall få oppgaven med å forvalte fylkeskommunen ressurser og avtaler. Slik vil politikerne i maktposisjon fremstå som embetsfolk for fylkeskommunens ressurser. Å viske ut skille mellom administrasjonen og politikerne er og et prinsippspørsmål som med fordel bør diskuteres og belyses først.
Partnerskapsmodellen fører til større avstand mellom maktpolitikerne og folket. Modellen profesjonaliserer politikerrollen. Lekmannsrollen svekkes. Dermed svekkes også tiltruen til politikerne fra folket. Den nye rollen vil føre til avpolitisering av fylkeskommunen bl.a. fordi representantene i tinget bare vil stå igjen med planfunksjon og kontrollfunksjon mens den tradisjonelle politikerfunksjon blir borte.
For å forsvare et levedyktig demokrati må vi slåss for et fritt, uavhengig og ubundet fylkesting med størst mulig delaktighet fra folk.
| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
