Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
Egentlig handler dette om Fornebu, men jeg skal skrive om Vindfall. Et vindfall er når et tre blåser ned - en får kanskje en gevinst uten arbeid: Treet ligger der. Det er en 'vindfall-gevinst'. Omvendt kan treet skade - en får et 'vindfall-tap'. Et vindfall er altså en gevinst eller et tap som en får 'gratis'. Slike effekter er vanlige - og mye diskutert i økonomisk litteratur. I Norge er slike tap ofte lovregulert. Hvis et politisk vedtak fører til økonomisk skade for noen, vil de ofte ha rett på erstatning. Det bygges f.eks. en ny vei. De som mister jord, får erstatning ved ekspropriering. De som får støy, har rett til erstatning. De som får en flyplass bygget tett på seg, får også erstatning. Så vindfall-tap er lovregulert. Derimot er ikke gevinstene lovregulert. Den som eier nabotomta til et område som bygges ut - f.eks. areal ved et alpinanlegg, må ikke betale for at tomta blir mer verdt. De som hadde en bu på Tjøme, må ikke betale for verdistigninga. Noen land har slike reguleringer - f.eks. at verdistigning på eiendom fører til sterk øking i skatten. Noen ganger så mye at folk blir tvunget til å selge.
Vindfall er vanligere enn en tror. Da Sovjetunionen brøt sammen, ble enorme verdier av felleseiet privatisert. Dette ga opphav til svære arbeidsfrie gevinster - mange fikk tak i statseiendommen. Det ble satset store ressurser for å sikre seg slike gevinster - både på lovlig og ulovlig vis. Det er antakelig en hovedbasis for den nye overklassen at de sikret seg vindfall-tapet da felleseindommene ble privatisert. I Norge kan en argumentere for at den sterke verdistigningen på eiendom i sentrale strøk også gjenspeiler at det offentlige har satset sin hovedaktivitet der. Når Oslo ble hovedstad og det offentlige bygget sterkt ut der, så ga det antakelig en langsiktig gevinst til de som eide arealene folk flokket seg på. Mens tap ved utbygging blir erstattet fullt ut, så blir gevinst bare skattlagt ved salg, og slik at skatten lett unngås.
Nå er vi ved Fornebu. Jeg hadde i sin tid en venn som bodde inni vinkelen mellom de to rullebanene. Jeg antar de må ha fått en erstatning da villahagen ble rusegrop. De som kjøpte hus inntil flyplassen har sjølsagt fått dem rimeligere pga. støyplagen. Nå blir dette snudd: Snarøya blir mer som Bygdø, en oase tett inntil hovedstaden. Selve flyplassen hadde sjølsagt stor verdi som flyplass. Nå er den plutselig et av landets største tomtearealer, topp gunstig til overklasseboliger, og en konsentrert jomfruelig flate der noen kan ha mulighet til å sikre seg en verdifull tomt.
Men vil ikke eierne selge til markedspris? Formelt, antakelig ja. Kappløpet for å få kloa i området tyder imidlertid på at her er urealiserte gevinster å hente - langt ut over den formelle tomteprisen. Slik prisutviklingen på eiendom er i Oslo-regionen kan vel det alene være nok til å gjøre selv kjøp til markedspris til en kjempeforretning. Her er store strandarealer, topp for boliger. Som vi skal se er en del av metoden å begrense antallet mulige kjøpere - da kan en få arealer billigere.
Hva sier læreboka at vil skje i slike situasjoner? Noen vil satse penger på å sikre seg den 'ekstrainntekten' som eventuelt ligger der. En del av gevinsten blir sølt bort i kampen for å få vindfallet. En klassisk måte å gjøre det på er å drive lobby-virksomhet. En ansetter topp-lobbyister, la oss kalle dem PMV og GH for ikke å bruke navn fra virkeligheten. En velger folk som kan gamet - f.eks. fordi de har årelang erfaring fra vellykkede lobbyorganisasjoner - Rederiforbundet er et godt eksempel. Eller en finner folk med solid politisk nettverk - f.eks. tidligere topp-politikere. Land som USA har restriksjoner på slik eks-politiker-aktivitet utfra dårlige erfaringer.
En velkjent framgangsmåte er å bruke noen ressurser på å binde prosjektet til noe som er høyverdig. Et klassisk eksempel er en grunneier i Cape Town som ville bygge ut deler av Table Mountain for rikfolk. Området er erklært som nasjonalhelligdom. Han koplet sin egen utbygging til å subsidiere hus for fattige i townshipene, i håp om å få medgjørlige politikere - og sjølsagt milliardgevinst selv. Han ble heldigvis gjennomskuet. På Fornebu tyder alt på at det er selve tomta som er verdien. Og den har antakelig spesielt stor verdi til boliger. Snarøya er ikke akkurat noe lavprisområde.
Her er koplingen å knytte det til informasjonsteknologi. Det er høyverdig og framtidsvyer i det, selv om det er nokså uklart hvorfor det skal være så gunstig å klumpe det sammen akkurat på flyplasstomta. Ennå mer spesielt er det at det er tvingende nødvendig at de som jobber der må bo på stedet. Det er som om Universitetet i Oslo burde få rett til alle hus i Ullevål Hageby som tilbud til sine ansatte. Boligkoplingen dobler arealet, og IT-tanken gir legitimitet til prosjektet. Om det går ille, så kan en vel uten vansker få inn noen kroner på lokalene. I tillegg gir koplingen til IT en sterk avgrensing av markedet: Bare aktører som er villige til å drive i én bestemt bransje kan by på tomta. Istedenfor 1.000 betalingsvillige kjøpere står nå selgerne antakelig overfor 3. Det er ikke for ingenting at aviser snakker om Fornbus 'indrefilet' (Dagens Næringsliv), eller at Sponheim er redd for at staten skal stikke 'milliarder i lommene til noen av landets rikeste menn (Aftenposten). Hermansen har som kjent allerede vist veien. Telenor skaffet seg i det stille 270 mål til et bygg av Rikshospital-størrelse på Fornebu - vindfallet falt der en kunne ventet det.
Nå er ikke dette noen kriminalkronikk. Jeg bare sier at slik ville det være naturlig å te seg dersom et areal som Fornebu ble ledig. Og det er det jo. Kanskje læreboka kan kaste litt lys over hvordan spillet om arealet blir framover. Vindfall er altså noe som ikke skjer bare i hagene - det er sentralt i det økonomiske og politiske spillet om verdiene her i landet. Sponheim holder godt igjen - all ære for det. Men kanskje noen kunne velte brettet?
Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
