Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
Det pågår en debatt omkring Troms Kraft og kommunens økonomi. To spørsmål blir reist, og motsetningene går i kryss rundt dem. For det første: Bør Tromsø kommune ta ut vesentlig større utbytte fra driften av selskapet? For det andre: Skal Tromsø kommune vurdere å selge sine aksjer i Troms Kraft? Det er antakelig lurt å drøfte de to spørsmålene hver for seg. Et sidepoeng er om eierkommunene ved slike tiltak kan løse alle budsjettproblem. Svaret på det siste er greit: Her er noe å hente, men dimensjonene på den offentlige fattigdommen er nok større enn hva et kraftselskap kan løse.
Hva slags utbytte er det "lurt" av Tromsø kommune og Troms fylkeskommune som eiere å ta ut av kraftselskapet? Prisen på kraft er nå bestemt i et marked, så selskapet får et overskudd ut fra hvor bra det blir drevet. Dette overskuddet blir brukt - enten av eierne eller av selskapet selv. Selskapet kan bruke pengene til å betale for investeringer - istedenfor å låne til dem, eller til å holde en høyere standard på driften av bedriften enn resten av kommunal virksomhet. Eierne kan la dette skje, eller de kan si at overskuddet har bedre anvendelse i andre deler av kommunal virksomhet. En fornuftig tommelregel for kommunene kan være at siste krone brukt i ulike tiltak skal gi tilnærmet samme øking av velferden for befolkningen. Det betyr at standarden i Troms kraft sine anlegg må sammenliknes med sjukehjem, barnehager og skoler. Det betyr også at investeringer i anlegg må sammenliknes: Gir det mer nytte med ny gymsal - så skal anlegg i kraftforsyning vente.
Feilen en gjør ved ikke å sammenlikne sånn er å skusle bort pengene for folk i kommunene. I tillegg demonstrerer en da offentlig vanstyre: Hva er vitsen ved å investere i kraften hvis den ikke skal bidra til kommunens samlete økonomi på lik linje med resten?
Nå er det ikke lett å finvurdere hva Tromskraft kan bidra med. Selskapet er nyopprettet som AS, og verdien av selskapet behøver ikke være lik det formelle regnskapet. Et mulig utgangspunkt er at fylket og byen eier til sammen ca. 2,1 milliarder kroner i selskapet (alle tall for 1998), av dette har Tromsø 40%. Kapital-avkastningen anslås av selskapet til ca. 7% (dvs 150 millioner kr - slik resultatet også var 1998), og det virker ikke urimelig høyt - tatt i betraktning at en nærmest blir sett på som en dumskalle om en setter penger i noe som kaster mindre av seg. Slik sett burde Tromsø kunne vente seg om lag 40-60 millioner kr pr år i tilskudd fra investeringen, fylket 50% mer. Det skjer som kjent ikke. For 1998 var bidraget til Tromsø bare 12 millioner, fylket fikk 18 millioner - og 31 millioner var vanlig skatt fra selskapet. Hvor gikk mye av pengene? De ble i konsernet. Bl.a. ble alle investeringer finansiert av egne midler, ca 122 millioner kr, og konsernets lån ble betalt ned med 59 millioner. Nå vil regnskapsmessig overskudd svinge med faktorer som markedsforhold, hvor god driften er, og om investeringer blir betalt over drift. Regnskapstall kan også feilvurdere verdien av selskapet. Finregning er heller ikke poenget her. Vitsen er at spriket mellom den store offentlige formuen i kraftanlegget og de små bidragene derfra til felleskassa er en sak som angår alle som bor her. Det er ikke noen intern sak for selskapet, det angår f.eks. skolebudsjettet. Eierne kan sjølsagt ta seg den luksus å finansiere investering fra driftsbudsjettet akkurat her - mens resten av kommunen står utenfor. Men da gjør de et valg som de faktisk er ansvarlig for. Og svært mye tyder på at det er dårlig økonomi for fylket og Tromsø å drive slik.
Hvis f.eks. eierne mener at de samlet sett bør investere mer - la oss si i skole og omsorg, så bør kanskje Troms Kraft sine investeringer testes i lånemarkedet på linje med resten av fellesskapet? Hvorfor er det lurere å bruke driftskassa til investeringer i kraft enn i sjukehjem? Det er kanskje ved slike manglende sammenlikninger at offentlig drift blir satt unødig i vanry.
Helt kort om hvem som bør eie Troms kraft: Her er to ulike saker. En rent bedriftsøkonomisk, og en langsiktig politisk. Økonomisk sett kan en sjølsagt selge og investere i andre verdipapirer eller betale ned gjeld. Mye kan tale for at det er en dårlig strategi. Energi er en knapp ressurs, og energi basert på kull og olje vil bli dyrt dersom Kyoto-avtalen eller liknende tiltak begrenser utslipp. Vannkraft kan neppe bli uaktuell som energikilde, mens verdien kan stige mer enn vi i dag tror. Vannkraft gir en ekstragevinst - ofte kalt 'ressursrente'. Noe av denne tar staten gjennom konsesjonsavtaleog spesiell skatt, men resten er det liten grunn til å gi til private. Det er derfor etter mitt syn en bra plassering, dersom en bare lar den kaste av seg. Den politiske vurderingen er om samfunnet skal holde kontrollen med de grunnleggende ressursene som er avgjørende for levekårene i Norge. Der er det - ikke overraskende - mitt syn at ressurser som vann og olje bør forvaltes av fellesskapet, og at privat drift selger bort viktige deler av livsgrunnlaget på lang sikt. Vannkraft egner seg dårlig for finansmeklernes styring.
Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
