Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Vi er igjen midt inne i ramaskrik over den såkalte blinde volden. Fargeblind regnes den ikke som. Men kjønnsblind har den vært. Den volden som stadig gir oppmerksomhet og mer eller mindre panikkartede løsningsforslag er ikke volden mot kvinner. Fakler mot vold har stadig preget media. Skinnet fra fakkeltoget gjennom Oslos gater 25. november nådde derimot svært få avisspalter og etermedier. De var mer opptatt av å dekke Vetle Lid Larsens foredrag i Universitetets Aula samme kveld. Begge deler gjaldt for så vidt seksualisert vold - i klartekst utendørs, mer indirekte innendørs. Jeg var ikke i Aulaen og Lid Larsen var ikke i fakkeltoget, men jeg har på følelsen at han ikke satt seksifiseringen av alt og alle, som han fornuftig nok angriper, i sammenheng med kvinneundertrykking. Det gjorde vi som var utendørs.
Vi markerte den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Fra 1981 er den markert over hele verden. Datoen ble valgt av en latinamerikansk feminist-konferanse i Bogota til minne om tre dominikanske kvinner som ble drept den dagen i 1960 . De hadde nemlig nektet å være seksuelle slaver for landets diktator. Kvinnefronten tok i 1989 initiativ til å markere dagen også i Norge. Fokus har bl.a. vært nedleggelsestrusler mot krisesenter, krav om voldtekts-mottak, mot Narvesenporno'n, horekunder og bordeller.
De siste årene har ikke verdens kvinner nøyd seg med én dag. 25. november inngår i en 16 dagers kampanje mot vold mot kvinner. I år knyttes kampanjen spesielt til markeringen av at FNs menneskerettighetserklæring er 50 år. I Norge er kampanjen også knyttet til markeringen av at den norske krisesenter-bevegelsen er 20 år. Krisesentra landet rundt har ulike synliggjøringsaksjoner. Flere steder blir det åpne møter med internasjonale gjester som kommer til en konferanse i Oslo 12. desember om hvordan realisere kvinners menneskerettigheter i forhold til seksualisert vold og kvinnehandel.
Fokus, Krisesentersekretariatet og Kvinnefronten tok i Oslo initiativ til årets markering. Andre som kvinnegruppa Ottar, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Rød Ungdom sluttet seg med paroler. Mange av deltagerne kom fra krisesentrenes store jubileumskonferanse om vold mot kvinner og rettsapparatet. Som en direkte oppfølging derfra ble markeringen avsluttet med 1 minutts stillhet for kvinner som er mishandlet til døde.
Vold mot kvinner er sjelden blind. De som utøver den er ofte venner, kjærester, kollegaer. Men den skjules og bagatelliseres. Fortsatt kan en mann slippe unna en voldtektsdom ved å hevde : "Jammen, jeg trodde hun ville". Og man forstår ham så godt: "Hun ble jo med ham hjem, hun hadde jo drukket, hun hadde jo lårkorte skjørt ...". "Er det ikke hyggelig at noen setter pris på deg da" - sier både kvinner og menn til henne som reagerer mot seksuell trakassering. Lærere gir genbiologiserende svar på vold mot skolejenter: "Gutta kan ikke noe for det, hormonene raser jo." Utenlandske kvinner kastes ut av landet fordi de ikke er blitt slått nok når de bryter ut av et voldelig ekteskap innen 3 år etter å ha kommet til Norge.
Det er lovbestemt at utenlandske kvinner ikke har selvstendig status før de tre årene har gått. Men i bunn og grunn anses ingen kvinner å være selvstendige. Vi er til for andre - også for deres voldsbehov. Når vi ikke er pene nok, ikke kåte nok, ikke jomfruer nok, ikke funksjonsfriske nok, ikke hvite nok eller ikke fargede nok, ikke snille nok, ikke heterofile nok, ikke setter maten pent nok på bordet til riktig nok tidspunkt.
Selv når volden rammer ukjente kvinner, er den sjelden blind. Den rammer oss fordi vi er kvinner. Et ekstremt tilfelle er en kanadier som skjøt ned en rekke kvinnelige studenter for noen år siden - ene og alene fordi de var kvinner.
Ikke bare de kollektive og de personlige protestene våre bagatelliseres. Samarbeidsproblem mellom politi og påtalemyndigheter gjør at mange saker ikke rettsforfølges. Halvparten av anmeldelser om incest og voldtekt ble henlagt i fjor. For noen år siden avviste fylkesmannen i Østfold en kvinnes erstatningskrav etter voldsovergrep - hun var jo prostituert.
For noen dager siden fikk vi brev om at politiet hadde mottatt vår anmeldelse av pornobutikken Tanyas Playground. I dag kom et nytt brev ."De underrettes om at forholdet er henlagt på grunn av manglende kapasitet til å behandle saken nå. På grunn av arbeidsmengden i strafferettspleien må det dessverre skje nødvendige prioriteringer av hvilke saker som kan behandles." Mens forsøkene på å få brukt dagens pornolov avvises, støver protestene på liberaliserings-forslagene fra Seksuallovbruddsutvalget ned i Justisdepartementets skuffer. Raskere på labben er departementet med den bebudede oppmykingen av utlendingeloven, men føringene er at kvinnemishandling fortsatt bør være ille nok og vare lenge nok.
Det er ikke nødvendigvis vold. Det kan være en berettiget ørefik. Eller kul underholdning i form av stripping som er årets slager på julebord eller nettsurfing etter porno på lesesalene. Å være voldsutsatt kan også være et yrke. Seriøse organ som FNs arbeidsorganisasjon ILO åpner for å legalisere kvinnehandel og kalle prostitusjon arbeid.
Men det er faktisk vold mot kvinner. Direkte og indirekte. Og bakom synger sexindustriens og tabloidavisenes kassaapparater.
Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |