Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Området for Strategi ved Norges forskningsråd (NFR) har nettopp utgitt Kvinner i forskning - fra kvotering til integrering. Dette er et svar på en bestilling fra Utdannings-og forskningsdepartementet, hvor man ønsket en utredning om kvinner i forskning for å forbedre kunnskapsgrunnlaget og på denne måten legge til rette for et mer målrettet likestillingsarbeid.
Klassekampen har omtalt saken og merket seg den betydelige skjeivheten i kjønnsfordelingen blant norske forskere; av de fast ansatte blant det vitenskapelige personalet ved universiteter og vitenskapelige høgskoler i 1999 var bare 1153 eller 24,1 prosent kvinner og kvinneandelen er videre synkende jo lenger opp i stillingshierarkiet man kommer.
På denne bakgrunn fremmer NFR en rekke anbefalinger med sikte på økt likestilling i akademia. Blant annet foreslår man at likestilling innarbeides i den nye finansieringsmodellen for universiteter og høgskoler, at øremerking av vitenskapelige stillinger for kvinner opprettholdes som mulig tiltak og at mentorprosjekter ved universitetene og høgskolene videreføres og utvikles.
Et viktig trekk ved anbefalingene er at de signaliserer et ønske om å utvikle et stadig mer integrert likestillingsarbeid i akademia. Dette arbeidet har lenge vært utført og utviklet som resultatet av utefrakommende politiske pålegg snarere enn som et selvsagt element i universitetenes og høskolenes kjernevirksomhet - det vil si forskning og utdanning. I denne forstand har likestillingsarbeidet framstått som en UFO i forhold til Alma Mater; en meningsløs aktivitet uten forankring og reell legitimitet i den vitenskapelig baserte virksomheten.
Dette må ses i lys av de måter man hittil har representert problemet på. I utgangspunktet er jo ikke manglende likestilling og kjønnsbarrierer et problem, hvis man med det mener et objektivt foreliggende problem som man kan finne mer eller mindre vellykka løsninger på. Dette lyder kanskje merkelig tallene ovenfor tatt i betraktning. De taler jo tilsynelatende sitt tydelige språk. Imidlertid handler dette om en ny måte å nærme seg politikk og politikkutvikling på, som også finnes innarbeidet i NFRs utredning. Som den australske statsviteren og feministen Carol Lee Bacchi understreker i boka si Women, Policy and Politics - the construction of policy problems fra 1999 gir det ikke mening å betrakte problemer uavhengig av beskrivelsene av dem. Beskrivelser av problemer inneholder valg og vurderinger som allerede antyder hvilke løsninger som er mulige i forhold til den måten problemet beskrives på. Et problem eksisterer ikke i seg selv, men er et resultat av betydningsforhandlinger. Bacchi foreslår derfor at vi i stedet for å spørre "Hva er problemet" heller bør stille oss spørsmålet: "Hva er det problemet representeres å være?"
Hvordan har så problemet vært representert i forhold til likestillingsarbeidet i norsk forskning og hvilke løsninger har fulgt i kjølvannet av disse problemrepresentasjonene?
Som det framgår av NFRs utredning har èn problemrepresentasjon eksplisitt eller implisitt utpekt en spesifikk gruppe og dennes sosialt, kulturelt eller biologisk funderte preferanser og disposisjoner til å være årsake til skjevheten. Man kunne for eksempel anta at kvinner, av en eller annen grunn, har større vanskeligheter enn menn med å forene en forskerkarriere med et familieliv.
En annen problemrepresentasjon opererer med en forestilling om akademia som en mannsbastion; en virksomhet som, av en eller annen grunn, er blitt overtatt av eller snarere alltid har vært dominert av menn og deres (derfor snevre) interesser, kvaliteter og egenskaper, som dermed fortrenger kvinner og deres interesser, kvaliteter og egenskaper.
I tråd med disse problemrepresentasjonene har de tradisjonelle løsningene på problemet derfor vært for eksempel radikal eller moderat kjønnskvotering, øremerking av stillinger og forskningsmidler og forsøk på å etablere kvinne- og familievennlige karriereforløp.
Spørsmålet er imidlertid om man ikke hermed gjør kjønnsbarrierer og manglende likestilling til et kvinne- og eller kjønnsproblem, snarere enn et problem i og for akademia. Forsøk har naturligvis vært gjort på å argumentere for likestillingstiltak ved å peke på at kvinner er eller kan bli en viktig ressurs for forskningen. Dette innebærer allikevel antakelser om en (kjønns)forskjellighet som muligvis kan komme akademia til gode uten at dette egentlig lager riper i lakken på hegemoniske forestillinger om Vitenskap som jo fortsetter å dreie seg om de to nodalpunktene Sannhet og Objektivitet. Andre argumenter for likestilling som har hatt rettferdighet som premiss strander på det samme skjæret. Vitenskap og rettferdighet går ikke nødvendigvis hånd i hånd når det gjelder forestillinger om hva vitenskap egentlig er eller burde være. Anmeldelsen av kollegiet ved Universitetet i Oslo til Likestillingsombudet våren 2000 og den videre saken som nå kjører i EFTAs overvåkingsorgan ESA om øremerking av stillinger for kvinner er et eksempel på dette. Her støter prinsipper om utvelgelse av den best kvalifiserte sammen med prinsipper om rettferdighet og representasjon.
Så lenge kjønnsbarriereproblemet forblir et ugyldig problem i og for akademia - forstått som rammen om en tilsynelatende nøytral, sannhetssøkende virksomhet – og så lenge likestillingsarbeidet forblir en UFO-lignende aktivitet i denne sammenheng er det vanskelig å finne langsiktige løsninger på kjønnsbarriereproblemet i akademia.
NFRs utredning kan være et skritt på veien i retning av nye problemrepresentasjoner og nye løsninger i likestillingsarbeidet i norsk forskning.
Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
