Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Turid Leirvoll forsvarer i Klassekampen 12.10.1996 SVs programformuleringer om arbeidstid. Kronikken illustrerer tydelig at 6-timersdagen som kvinnepolitisk krav er fjernet fra både program og tenkning. Turid Leirvoll skriver om hvordan deling av arbeid vil gi et bedre samfunn, men nevner overhode ikke konsekvensene for kvinnene. For Kvinnefronten er 6-timersdagen et krav som vil gjøre hverdagen lettere for den enkelte kvinne, samtidig som det vil styrke kvinnenes stilling i arbeidsliv og samfunn. Flere kvinner vil jobbe full tid og få full lønn og pensjon, kvinner på deltid vil få høyere lønn. Dette vil ha store konsekvenser for kvinners inntekt; ulikhet i arbeidstid er i dag den viktigste årsaken til at kvinnene samla ikke har mer enn 57% av menns lønnsinntekt, dvs. lønn som ikke er korrigert for arbeidstid og inkludert alle slags tillegg, overtid etc (tall fra selvangivelsen 1994). I løpet av de siste 30 åra har kvinners yrkesaktivitet økt enormt, kalt den norske kvinnerevolusjonen. Men samtidig har ansvaret hjemme ikke blitt tilsvarende mindre, kvinner står stadig sterkere i skvisen mellom jobb og hjem. Arbeidslivet er i dag fortsatt bygd opp rundt menns virkelighet, jobben kan gå først. 6-timersdagen er blitt et symbol på et arbeidsliv der kvinner er fullverdige arbeidstakere og ansvar for familie og unger er det normale, både for kvinner og menn.
6-timersdagen er derfor en reform av betydning for kvinnene som helhet, ikke bare for folk i bestemte livsfaser. Og, der er vi helt enig med Turid Leirvoll, ikke bare for småbarnsforeldre. Det er den viktigste enkeltstående likestillingsreform.
De dobbelt- og trippelarbeidende kvinnene er det sosiale grunnlaget for krafta bak kravet om 6-timersdagen. Kvinnefagforbunda opprettholdt kravet da motstanden ble større, gjennom jappetid og høyrebølge. Uten denne krafta har kravet om kortere arbeidstid ingen sjanse. Den viktigste utfordringa er å omsette denne krafta til aktiv kamp. Da nytter det ikke å tone ned kvinneperspektivet.
Samtidig er arbeidslivet etterhvert så hardt og tapper så mye krefter at også mange menn ønsker seg et annet liv. Og kravet har fått større muligheter ved en begynnende allianse mellom kvinnene og bevegelsen for å forsvare normalarbeidsdagen og for å dele på arbeid. De årlige faglige konferansene arrangert av Trondheim Samorg, med stort flertall menn, har de siste åra vedtatt 6-timersdagen som et samlende krav. Det ligger en viktig utfordring i å videreutvikle denne alliansen.
Turid Leirvoll skriver om dagens deling av arbeid som ensidig styrt av arbeidsgiverne, og at SV istedet vil at arbeidstakerne skal ha større frihet til å velge sin arbeidstid, en kabal som må legges i hver enkelt bedrift. SV vil også åpne for beregning av arbeidstid på årsbasis.
Hovedproblemet med dette er at det ser bort fra styrkeforholdet på arbeidsplassene, der arbeidsgiveren har styringsretten, og krafta i arbeidsgivernes offensiv. Arbeidsgiverne i dag ønsker nettopp avtaler om arbeidstid - og lønn - på den enkelte arbeidsplass, for bedre å skreddersy arbeidstid til produksjon/arbeidsoppgaver og for å kunne spare inn folk. I Europa er nettopp årsberegning av arbeidstid et viktig angrep på arbeidstakernes rettigheter, med overtid uten ekstrabetaling i lange perioder, ferie og kortere arbeidstid når det passer bedriften.
Det viktigste forsvaret arbeidstakerne har mot vilkårlige arbeidstider er nettopp avtaler om normalarbeidsdag, ikke på den enkelte arbeidsplass, men gjennom lovverk og landsomfattende tariffavtaler. Dette er også forutsetningen for kompensasjon for dem som jobber ubekvemt. Det er alltid mulig å finne enkeltpersoner som frivillig vil jobbe f.eks. lørdag og søndag. Erfaringene viser at arbeidsgiverne vil bruke slike framstøt til å gjøre lørdag og søndag til vanlige arbeidsdager for alle. Valgfrihet for noen blir fort diktat for de mange. Uthuling av normalarbeidsdagen fører også til et økt antall deltidsjobber det ikke er mulig å leve av; det er ikke det som kan være målet for deling av arbeid.
Kvinnene har lang erfaring med deltid, deling av arbeid uten lønnskompensasjon er ikke noen nytt. De har erfart hvordan individuell arbeidstid, avtalt med den enkelte arbeidsgiver, skaper et avhengighetsforhold. Kvinner står i utgangspunktet svakest på arbeidsmarkedet, og er derfor mest avhengig av kollektive avtaler som gir rettigheter.
Både hensynet til kvinnenes stilling i samfunnet og hensynet til forsvaret av normalarbeidsdagen gjør at 6-timersdagen må overordnes hver enkelts individuelle valg. Deling av arbeid kan foregå på mange måter, men det er ikke likegyldig hvilken. SV har ikke problemer med å ta overordna hensyn når det gjelder miljøspørsmål - er ikke kvinnespørsmålet - og klassespørsmålet - viktig nok?
SV har løst sine interne motsetninger ved å overlate spørsmål om lønnskompensasjon til forhandlinger mellom partene. Dette er nesten latterlig. SV og andre partier mener mye om saker som det forhandles om, bl.a. er vel SV fortsatt for likelønn. For kvinnefagforbunda er full lønnskompensasjon ved arbeidstidsforkortelser et sjølsagt og absolutt krav. Det er gledelig at også NTL nå går inn for dette. Det er nok deltid som det er, og omfanget av tvungen deltid øker. Nedsatt arbeidstid med lavere lønn anbefales stadig internasjonalt som middel mot arbeidsløsheten. Arbeidsgivere kan være tjent med kortere arbeidstid, uten lønnskompensasjon, for rutinearbeid, for å gjøre utsuginga mer effektiv. Forslag om delvis lønnskompensasjon, ev. kombinert med skattelettelser etc. vil slå ulikt ut og i praksis være umulig å kontrollere. De høyest lønte vil også uansett få lønnskompensasjon ut fra sin markedsposisjon, mer skatt vil være et mer effektivt virkemiddel for omfordeling. Kampen står nettopp om det store flertallet av vanlige lønnstakere skal gå ned i lønn, det er alltid dem som er «for mange» og «for dyre». De som er for dette, får slåss for det på annen måte enn gjennom å blande det sammen med kampen for 6 timers normalarbeidsdag.
Turid Leirvoll har et poeng når hun skriver at det er dumt å gjøre dem som vil ha andre arbeidstidsforkortelser til motstandere istedenfor medspillere. Det trengs en brei front for å slåss gjennom en slik reform. Hovedfienden er ikke de som krever 30 timers uke. På LO-kongressen vil det bli viktig med et samarbeid mellom de som går inn for kortere dag og kortere uke. Men det går an å holde fast ved at 6 timers normalarbeidsdag må være hovedkravet, og samtidig gjøre det mulig med kollektive avtaler om tilpasning av dette til yrker/grupper der det er behov for det. Slik er det i dag, 7½ timers dag betyr ikke at alle har slik arbeidstid. Slik vil det også være med 6-timersdagen. Dette må være en del av grunnlaget for fronten.
6-timersdagsbevegelsen må være på offensiven og samarbeide med alle som ønsker kortere arbeidstid, forsvar av normalarbeidsdagen eller deling av arbeid på arbeidstakernes premisser, og slåss for sitt syn. Men en må ikke bli så taktiske at en undergraver sitt eget krav, kvinnenes interesser blir altfor fort underordna. Uten at kvinnene sjøl mobiliserer, har kravet ingen sjanse. Vi håper derfor at SVs landsmøte gir 6-timersdagen sin rettmessige plass i programmet.
Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
