Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Magnus Marsdal retter drabelige slag mot anti-intellektualismen i sin kommentar den 15. oktober. Og det er sikkert flere enn meg som blir forvirret når han presterer å knytte antiintellektualismen opp mot "folk som identifiserer seg (sic!) sterkt med Marx". Det blir ikke enklere av at han legger til "(pluss Mao og eit par til)".
Vi er enige om at anti-intellektualisme er reaksjonært. Men det ser ut som Marsdal blander sammen forakt for intellektuell virksomhet med forakt for folk som kaller seg intellektuelle. Det er enkelt å beskrive den klassiske anti-intellektualismen som sosialdemokratiet har stått for: Forakten for teori og alt intellektuelt arbeid, som underminerte det organiserte studiearbeidet og skoleringa i arbeiderbevegelsen lenge før marxismen kom på banen igjen på 1960-tallet. Den hindret all dypere forståelse, og har gjennom tiår lagt den organiserte arbeiderbevegelsen åpen for borgerlig ideologi og tankegods. Den ytret seg også som en forakt for intellektuelle og alle som drev med intellektuelt arbeid. Denne tradisjonen er reaksjonær, og er ikke det samme som den sunne skepsis vanlige, arbeidende mennesker har mot reint teoretiske verdensreformatorer som er fulle av uforståelig tåketale og uten praktisk erfaring.
Men det finnes også anti-intellektualisme i intellektuelle miljøer. I en bokhandel snublet jeg forleden over bokklubb-utgaven av Det kommunistiske manifest, ett av bindene i Bokklubbens kulturbibliotek. Manifestet i seg selv er for kort, så det har fått solid følge av andre av Marx' og Engels' ungdomsskrifter. En rask kikk i boka viste meg at den var nesten uten fotnoter. Ikke engang forfatternes forord til Manifestets forskjellige utgaver var med.
Jeg oppfatter denne måten å gi ut bøker på som anti-intellektualisme. Den river Manifestet ut av sin historiske sammenheng og gjør det umulig for leserne å følge forfatternes argumentasjon utover den barberte teksten i førsteutgaven. Det gjør Manifestet til en museumsgjenstand, løsrevet fra all aktiv kamp for å endre verden. Det er ikke noe enestående tilfelle. Da Pax forlag i 1967 ga ut John Reeds verdensberømte reportasjebok 10 dager som rystet verden, kuttet de alle vedleggene, dvs. dokumentasjonen (som utgjør femti tett-trykte sider i min amerikanske utgave). Vips, Oktoberrevolusjonen ut av virkeligheten og inn på museum, leserne ble redusert til passive kikkere foran et monter. Her er ingen diskusjon, ingen tråder å nøste på. Ett eksempel til: Susan Faludis gjennomdokumenterte bok Backlash ble gitt ut på norsk av Aschehoug i 1993. Borte var dokumentasjonen (i 81 sider med fotnoter), som gjorde det mulig for leserne å etterprøve, ta stilling, delta i diskusjonen.
Denne antiintellektualismen er reaksjonær, og rammer først og fremst vanlige arbeidende mennesker. Den bryter i stykker den intellektuelle diskusjonen som bøkene er et ledd i, og bunner i en dyp forakt for vanlige folks intellektuelle evner og behov. Det er holdninger som ikke er helt ukjent blant intellektuelle, som gjerne ynder å kalle seg selv for "elite". Etter mitt syn fortjener intellektuelle som inntar sånne holdninger forakt, nettopp fordi de neglisjerer det intellektuelle arbeidet. Men i Marsdals modell blir i stedet den berettigede forakten til anti-intellektualisme.
Men han finner altså anti-intellektualisme hos folk som "identifiserer seg sterkt med Marx (pluss Mao og eit par til)". Han er ganske vag på dette punktet, bare slynger ut noen ganske uspesifiserte beskyldninger. Hvem svarer på sånt? Bare den som føler seg truffet? Hmm! Mistenkelig! Ingen røyk uten ild! Tsk, tsk. Er ikke denne debattformen ganske uredelig? Hvem setter Marx høyt (pluss Mao og eit par til)? For å nevne et navn utenfor den nærmeste andedammen - Jan Myrdal?
Uinformerte lesere kunne tro Marsdal mener både Myrdal, og f.eks. Tron Øgrim, Pål Steigan og Kjersti Ericsson. Det gjør han neppe. Men hvem sikter han mot når han skriver om "latterleggjeringa av studentar, dyrkinga av 'sånt som arrbæisfolk forstår seg på' ..."? Hvem er det han vil ramme med sine vemmelige insinuasjoner: "Både n'Josef og n'Haakon visste at makt = rett. Smale analysar og høgkultur sender vi til Sibir."
Har noen norske tilhengere av Marx og Mao ønsket å sende de intellektuelle til natt og tåke, og romantisert arbeiderklassen slik Marsdals ekle apespråk insinuerer? Da bør han si det i klartekst, så det blir mulig å diskutere. Ellers blir hele kommentaren hans bare brønnpissing. Det fortjener verken leserne eller Klassekampen.
Jeg vil gjerne kommentere Magnus Marsdals innlegg i Klassekampen 19. desember 2002. Marsdal sier at han trudde det var ukontroversielt å hevde at det finnes antiintellektuelle strømdrag i ml-tradisjonen. Mulig det - personlig har jeg ikke noen erfaring med det. Problemet er vel heller at vi føler at vi studerer for lite. Det er så mye en skulle skjønt og visst for å laga revolusjon.
Jeg opplever heller at ml-bevegelsen er stolt av sine intellektuelle! Kjersti Ericsson, Torstein Dahle, Jorun Gulbrandsen, Peder Martin Lysestøl - ingen flere nevnt, ingen flere glemt. Alle de som har vært med på å utvikle teorier og påstander som har blitt diskutert og forbedra, sånn at vi har utvikla den norske revolusjonære politikken.
Marsdals grunnlag for å hevde at det finns antiintellektuelle strømdrag bygger på erfaringer med Oslo RU på 90-tallet. Jeg var ikke med i Oslo RU da, men siden RU datt sammen i begynnelsen av 90-tallet, har jeg jobba med studiesirkler for RU. For Oslo RU til jeg flytta i 1995, og siden i Fredrikstad. Og jeg kjenner ikke igjen det miljøet Marsdal beskriver. Min erfaring som voksen med ungdom er at studiesirkler alltid er morsomt og lærerikt. Alle ungdommene på studiesirklene har vært interessante og positive. Men det som er med ungdom, er at de prøver å finne seg sjæl, hvor de hører til og hva de skal bli. Lett for å bli litt svart/hvitt da. At noen finner ut at det å være arbeider og revolusjonær er kult, er bara bra. Men kanskje noen overdriver den identiteten en smule. Det er ikke noe rart siden hele samfunnet forteller deg at det er feil. Du skal være rik, pen og smart. For å forsvare denne identiteten kan det å snakke nedsettende om studenter kanskje hjelpe. Hjemme blir de kanskje tuta øra fulla av at de kaster bort evnene sine hvis de blir elektriker.
Hele denne diskusjonen blir skeiv hvis en ikke tar med seg arbeiderklasseperspektivet. Vi er ikke antiintellektuelle, men vi hater å bli sett ned på av folk som tror dem er bedre enn oss fordi de har et papir å vifte med. Hvis vi ikke alltid har klasse- og kvinneundertrykkinga i bakhuet blir alle diskusjoner om samfunnet uforståelige.
Marsdals eksempler på antiintellektuell politikk er banking av nynazister, militær politikk og macho framferd. Men der tar han feil. Dette er politiske spørsmål det står strid om. Skal nynazister ha ytringsfrihet eller skal de jages så fort du ser en? Skal revolusjonære delta i forsvaret eller skal de nekte? Hvilke militærstrategier er det imperialistmaktene benytter seg av? Hva kan vi vente oss i framtida? Marsdal har sjøl omdøpt proletariatets diktatur til sosialistisk folkestyre. Mener vi fortsatt det samme eller har innholdet forandra seg også? Hvilke konsekvenser får navnebyttet? Dette er store og viktige spørsmål for kommunister og revolusjonære og trenger mye intellektuelt arbeid. Men uenighet om dissa spørsmåla kan ikke gjemmes bak antiintellektualisme.
Jeg har et spørsmål til Marsdal: Vedtok 1996 landsmøtet til RU at det var et problem at organisasjon var antiintellektuell, eller gjorde de ikke? De kan ikke "så å si" vedta en ting! Gjaldt uenighetene om studenter blei mobba i RU? Var det diskusjon om hvilke ungdomsgrupper RU sku satse på? Gymnasiaster og studenter eller yrkesskole og lærlinger? Eller var det en kritikk av at RU dreiv et for dårlig internt studiearbeid? Hva var det det gikk på?
Det jeg synes er et problem, er at det virker på meg som om mange ungdommer ikke er interessert i å studere politisk teori. De leser mye rart, så de er ikke anti-lesing. Men de virker ikke sultne på å tilegne seg revolusjonær kunnskap. Er det nok å synes at verden er for jævlig og at revolusjon er kult? En studiesirkel er jo politisk teori i poseform. Bra nok som en forrett, men det holder ikke til en hel dags arbeid. Skal en bli en livslang klassekjemper og revolusjonær må en ha mer mat i magen enn det. Skulle gjerne ha gjort noe med dette, for det er viktig.
Til slutt vil jeg bare si at hangen til å stemple folk enten som studenter, intellektuelle, macho osv er en debattstoppende herskerteknikk som jeg håper vi er i ferd med å riste av oss. I den forbindelse håper jeg at Marsdal slutter å bruke Oslo-dialekta som et eksempel på antiintellektualisme og marxistisk fraseologi. Han kommer jo sjøl fra landet, snakker bondsk og skriver att på til nynorsk, så han burde vite hva detta handler om. Væpna revvlusjon er en trussel, vepnet revolusion finnes ikke! Jeg vil bare si fra oss som er oppvokst i Oslo nord og øst at det er "natturlig for vårs å si bannan"!!
Magnus Marsdal presiserer den 20. desember: anklagene om anti-intellektualisme gjaldt Oslo Rød Ungdom på første halvpart av 1990-tallet. Men 13. januar prøver han igjen å stemple hele ml-bevegelsen, med tittelen "Antiintellektualisme som strategi". Bevisene er tre løsrevne sitater, og logikken ville gjort Erasmus Montanus blek av misunnelse.
At spørsmålet om anti-intellektualisme ikke er enkelt kan vi trygt være enige om. Det er heller ikke kontroversielt å hevde at det har eksistert "anti-intellektuelle straumdrag" innafor den norske maoistiske bevegelsen. Men påstanden blir ikke interessant før den møtes av spørsmålet "hvorfor?"
Gjennom det meste av historien var Norge fattig og tynt befolket. De intellektuelle var få, de fleste embetsmenn i utenlandske herrers tjeneste. Det forklarer både den svake og usjølstendige intellektuelle tradisjonen i vårt land og en sterk anti-intellektuell tradisjon.
Anti-intellektuelle holdninger blant vanlige, arbeidende mennesker styrkes av arrogante by-intellektuelle som tror arbeidsfolks virkelighet er uinteressant og strør om seg med ubegripelige fremmedord. Det er ikke bare Erling Fossen som innbiller seg at jo høyere han sitter i sin elfenbeinscafé, jo mer tilhører han eliten. Resultatet er en berettiget forakt for de intellektuelle. Den viser seg i alle bevegelser og partier.
Men den norske maoistiske tradisjonen er sannelig ikke anti-intellektuell. Den var inspirert av kulturrevolusjonen i Kina og mobiliserte alle mulige kulturelle uttrykksformer i en skapende, intellektuell kraftmønstring. Forlaget Oktober med eget kommisjonærnett, lokale bokhandlere og en flom av bøker og hefter må være Norgeshistoriens største satsing på politisk teori. 30 år med Klassekampen er enestående og vekker internasjonal beundring. Vi drev tidsskrifter som 1970-tallets Profil, Røde Fane, Materialisten og mange andre, startet røde kor, korps, plateselskap, inspirerte musikere og visesangeere, forfattere, teaterfolk, kunstnere, arkitekter osv. Jeg sier ikke at ml-bevegelsen alene gjorde alt dette, men den var motoren som dreiv det fram og gjorde det mulig. Tramteatret, Vømmøl, Tanabreddens ungdom, Hålogaland teater osv. ville neppe vært der uten ml-bevegelsen. Og hva med Nei-seirene i 1972 og -94? Marxistiske intellektuelle med urokkelig personlig integritet som f. eks. Sigurd Allern, Kjersti Ericsson og Lars Borgersrud hadde vært utenkelige uten ml-bevegelsen som grobunn og skolering.
Marsdal står på våre skuldre med fasiten i hånd. I stedet for å spørre folk som var med, kjøper han borgerskapets myter og dømmer som om nåtidas kunnskap skulle vært tilgjengelig den gang. Han er unnskyldt for å være for ung til å huske den kalde krigen, men ikke for å diskutere som om den aldri har eksistert.
Vi som bygde opp Vietnam-arbeidet og ml-bevegelsen i Norge fra midten av 1960-tallet var ungdommer, med få eldre, erfarne marxister å støtte oss til. Vi måtte sprenge oss ut av den maccarthyistiske konformiteten. Bokhandler og bibliotek hadde knapt noen marxistiske skrifter, på skolen lærte vi at klassekampen var slutt, "kommunist" var språkets styggeste skjellsord. Vi måtte kjempe den marxistiske tradisjonen fram, slåss for pusterom og begreper. I det klimaet ble standpunktene ofte ensidige og mer bastante enn vi kunne ønske - både Tron Øgrim, Sigurd Allern og andre har pekt på det.
Det er lett å finne eksempler på umodenhet, sekterisme og "anti-intellektuelle straumdrag". Men de var resultat av en norsk virkelighet. Vi som tok jobb i industrien fra ca. 1970 fikk kjenne det på kroppen. Anti-intellektualismen sto sterkt i et forbeinet, sosialdemokratisk maktapparat der angiver-vesenet var satt i system og politisk skolering degenerert til opplæring av nye byråkrater. Det er ikke underlig om vi i enkelte sammenhenger ble preget av de samme standpunktene.
Venstresida har bare vunnet seire når de intellektuelle og vanlige arbeidsfolk har stått sammen: 1814, 1884, 1905, 1972, 1994. Forutsetninga for enhet er at de intellektuelle bryr seg om spørsmål som er viktige for folket. Når de blir opptatt av å isolere seg i tårnet sitt og være elite, forsvinner grunnlaget for enhet.
Ingenting i sitatene Marsdal kommer med gir dekning for hans påstander. De diskuterer de intellektuelle som gruppe, ut fra klassemessige kriterier. Det er Marsdal som tror at "det 'kleber' liksom noko ved dei intellektuelle". Han kunne like gjerne angripe Marx, som sa: "Filosofene har bare tolka verden forskjellig; det det kommer an på, er å forandre den."
Ml-bevegelsen var fra starten av strategisk opptatt av å mobilisere folket til å gå imot vedtatte sannheter, tenke sjøl, ikke stole på autoriteter. Å kalle denne bevegelsen anti-intellektuell, er i beste fall kunnskapsløst. Men kanskje dreier det seg om politiske uenigheter? Siden Marsdal etterlyser framtredende intellektuelle ml-tradisjonen har fostret, og ikke ser navn som Liv Finstad, Cecilie Høigård, Ebba Wergeland, Elisabeth Eide og Torstein Dahle - for å nevne noen få.
Ml-bevegelsens mobilisering av folkets egenaktivitet har vært viktig for enheten. Det er en stolt historie som det er grunn til å lære av også i dag. Demonisering er det lite å lære av. Kritiser gjerne feil vi gjorde, men gjør det så det blir til hjelp i arbeidet med å samle folket og de intellektuelle mot den virkelige krigen som kommer.
Magnus Marsdal har tilsynelatende dratt i gang en debatt om antiintellektualisme i KK sine spalter. I et innlegg 20. desember 2002 velger Marsdal å navngi undertegnede, som det jeg oppfatter som, en forsvarer for antiintellektualisme, og som en leder i Rød Ungdom som ikke var opptatt av teoretisk arbeid. Dette ønsker jeg selvsagt å gripe fatt i.
Marsdal trekker fram at Oslo Rød Ungdom var AKP-dominert, og det er vanskelig å lese det på noen annen måte enn at dette var et problem. Det er helt riktig at det var et nært samarbeid mellom Oslo AKP og Oslo Rød Ungdom på denne tida. Resultatet var blant annet i utviklinga av et grunnkurs for lagsstyrer som kombinerte både teoretisk og praktisk skolering. Det resulterte også i mange studiemøter og studiesirkler som sikra at en stor del av medlemmene i Oslo Rød Ungdom fikk teoretisk skolering innenfor emner som det nasjonale spørsmål, politisk økonomi og feministisk teori. Antiintellektuelt?
Marsdal trekker også fram militærpolitikk. Kan det være det at vernepliktige medlemmer av Rød Ungdom ønska å diskutere og få en bedre forståelse for forsvarspolitikk i forbindelse med førstegangstjeneste som var problemet? Dette var ikke diskusjoner som blei pådytta store deler av organisasjoner, men var et viktig tilbud til de det gjaldt. I ei tid hvor Norge er aggressivt krigførende og mer i lomma på USA en noen gang, så kan vi vel ikke si at det var en tabbe å skolere seg på dette området? En kan selvsagt være uenig i at dette emnet blei prioritert, men studiene er like fullt intellektuelt arbeid.
Nå kan det være at Marsdal mener det er studiene av EU sin forsvars- og militærpolitikk som var problemet. Noen medlemmer i Oslo Rød Ungdom var tidlig ute på dette området, og laget blant annet et hefte om politisamarbeid, Schengen og forsvarspolitikk i EU. Et hefte som var viktig for mange, også langt utenfor Rød ungdom i EU-kampen. Var arbeidet med heftet eller studiene av det antiintellektuelt?
Når det gjelder spørsmålet om språk, klær og macho-oppførsel, så ser jeg ikke hvordan dette henger sammen med intellektuell virksomhet. Machomenn er det da flust av på venstresida, er ikke de intellektuelle? Hvis det finnes spesifikke antiintellektuelle klær, eller klesplagg som påvirker hvor mye teori man kan studere, så tror jeg vi må få klarere eksempler. Språk har allerede andre skrevet bra om.
Det Marsdal ikke nevner, er noe av det som jeg mener kan kalles anti-akademisme (i den grad et slikt ord finnes). Det var flere av de yngre medlemmene i Oslo Rød Ungdom (men også andre deler av Rød Ungdom) som kritiserte bruk av fremmedord og det at politiske diskusjoner ble holdt på et for akademisk nivå etter deres oppfatning.
Husk at Rød Ungdom er, og var den gang, en organisasjon med en snittalder mellom 17 og 18 år. Mange blir mobilisert til handling fordi de ser urettferdigheten rundt seg og vil gjøre noe med det. Organisasjonen må da makte å både gi dette sinnet uttrykk i politisk handling, og sørge for at medlemmene utvikler en sjølstendig tenkende revolusjonær bevissthet som varer utover tenårene. Dette krever skolering i marxistisk teori, men det må starte på et nivå hvor folk føler at de forstår, hvis ikke ender man fort opp i å lære bort innøvde fraser istedenfor forståelse.
Lærdom og kunnskap er ikke noe som vurderes ut fra hvor mye teori du har lest, men etter hvor mye teori du har forstått. Balansegangen mellom overforenkling og akademisering er ikke enkel, men det er det som må være målet.
Rød Ungdom har så lenge jeg har kjent organisasjonen vært dominert av de skoleflinke og teoristerke. Ingenting galt å si om dem (eller skal jeg heller si oss), men de skoleflinke mangler viktig kunnskap om hvordan det er å ikke mestre teorien. For en som ikke har hatt problemer med å tilegne seg skriftlig teori, kan det være vanskelig å forstå hvor vanskelig det blir å hele tida spørre om forklaringer uten å føle seg liten. At angrepet etter hvert blir på alt som lukter fremmedord og jåleri med lange fagtermer burde ikke være så uforklarlig. Det føles bedre å slå tilbake enn å passivt la seg tråkke på. Å gjøre teori tilgjenglig i en ungdomsorganisasjon ved å dempe akademiske fagtermer, er ikke antiintellektualisme, men et omfattende stykke intellektuelt arbeid.
Marsdal viderefører i sitt innlegg en krig han alltid har ført mot deler av den gang Oslo Rød Ungdom. Overført på en debatt om antiintellektualisme i 2003 blir dette helt meningsløst, spesielt når man ikke fører noen saklige argumenter. Det er viktig å trekke med seg erfaringer fra fortida, men å grave seg ned i den fører ikke noen av oss framover.
Dette er også en avsporing i forhold til en debatt som venstresida faktisk trenger - nemlig debatten om hvordan vi når fram med politikk i ei tid hvor folk er blitt flaska opp på enkle ord i glansa innpakning. Mange velger Carl I. Hagen fordi "han snakker sånn at folk forstår". Vi må klare å gjøre marxistisk teori tilgjengelig, uten å overforenkle og uten at det bare blir det folk oppfatter som politikerprat.
Magnus Marsdal er ikke redd for å satse. Men nedslaget - med den pretensiøse tittelen "respekt for spelereglane" (29. januar) - skuffer.
Spillereglene han sikter til er de som gjelder for vitenskapelig og intellektuelt arbeid: Argumenter kan ikke avvises med latter, feilsitat eller utskjelling, men må møtes med motargumenter, fakta mot fakta. Dette er allment akseptert. Marsdal velger å henvise til Bourdieu, og si at bare slik kan "argumentenes makt" hevde seg mot "maktens argumenter".
Hvordan lever han selv opp til disse fornuftige reglene?
Utgangspunktet for debatten var en kommentar der han beskyldte "folk" med sympati for Marx og Mao (altså ml-bevegelsen) for anti-intellektualisme, og insinuerte at de ønsket å sende intellektuelle i konsentrasjonsleir. Insinuasjonene var formet slik overklassen på Oslo Vest aper med Oslo-dialekten.
Hvordan reagerer så Marsdal når jeg kaller apespråket hans for apespråk, insinuasjonene for vemmelige og ber ham presisere hvem han sikter til, så det blir mulig å føre en fornuftig diskusjon? Tilsynelatende tar han et skritt tilbake og nevner Oslo Rød Ungdom midt på 1990-tallet, og Jorunn Folkvord. Men insinuasjoner? Apespråk? Det avfeier han som om han ikke skjønner hva det handler om.
Jorunn Folkvord påviser i et saklig og konkret innlegg at det Marsdal kaller anti-intellektualisme faktisk er politiske uenigheter. Svarer han på dette? Ikke ett ord. Andre påpeker at han undervurderer arbeiderklassens intellektuelle virksomhet - møter han dem med argumenter? De får overhodet ikke svar.
Derimot hevder han at ml-bevegelsen hadde (har?) "antiintellektualisme som strategi". "Beviset" er tre tilfeldige sitater han har revet ut av sammenhengen - han fortolker dessuten innholdet. En vennlig karakteristikk er "feilsitat". Er vi strenge, kan vi sikkert bruke ordet "utskjelling". Fakta mot fakta og bidrag til forståelse og fornuft kan det vanskelig kalles.
Etter at jeg har påpekt at ml-bevegelsen tvert imot hadde folkeopplysning og intellektuell mobilisering som strategi, og representerte en voldsom intellektuell fornyelse, tyr han i sin sluttreplikk til det siste knepet han selv fordømmer: Jeg er en fnisete ni-åring som bølleringer til den stakkars, uskyldige Magnus Marsdal. Tar jeg feil når jeg oppfatter dette som et forsøk på latterliggjøring?
Jeg forsøkte å sette anti-intellektualismen inn i sammenheng ved å peke på hvorfor den står sterkt og peke på en av dens viktigste kilder. Marsdal tar ikke opp den tråden. Konkrete argumenter besvarer han ikke, men står fast på sin historieløse mytebygging. Det overbeviser dårlig. Spilleregler?
Svaret hans avslører en overtydelig politisk agenda. Det viser at Marsdal er politisk aktør med et tydelig prosjekt på norsk venstreside. Hadde han vært en tilfeldig innsender, hadde det vært helt greit. Men han er en viktig (og på mange områder dyktig) journalist i Vestens eneste revolusjonære dagsavis, skapt og bygget opp av AKP, og med målsetting å bli hele venstresidas dagsavis. Journalistikken har også spilleregler. De er ikke så veldig forskjellige fra dem Marsdal holder opp for andre, men ikke følger selv. Foran den krigen som nå kommer, trenger vi størst mulig enhet både på venstresida og langt utover det. Det gjør det nødvendig at alle parter får en skikkelig behandling. Også AKP. Argumenter må møtes med argumenter, ikke med fortielser, latterliggjøring, feilsitat eller utskjelling. Fornuft og enhet - skal vi være enige om det?
Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |