Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
I et amerikansk tidsskrift som heter Monthly Rewiew, har Robert McChesney en artikkel som han har kalt "Den amerikanske venstresida og mediepolitikken".
Hans anliggende er at venstresida er for lite opptatt av mediene. Jeg skal nå forsøke å fortelle litt om hva han mener, etter oppfordring av flere som hørte dette på en konferanse om Klassekampen lørdag 20. februar i år. Robert McChesney skriver bl.a. dette:
De amerikanske mediene er dominert av færre enn 20 selskaper Det er de få rike og mektige som bestemmer HVA folk skal få vite noe om, og HVORDAN de skal få vite om det.
Før andre verdenskrig forsto fagforeningene og venstresida betydninga av å kommunisere med, og utdanne, sine egne medlemmer og sympatisører. Enhver fagforening og politisk gruppe hadde sin egen publikasjon for 100 år sida. I 1900 og i noen år etter lagde medlemmer og sympatisører av Socialist Party omtrent 325 engelske og fremmedspråklige aviser og tidsskrifter, daglige, ukentlige og månedlige. (Min kommentar: Denne voldsomme bruken av aviser og lignende hadde kanskje alt å gjøre med at arbeiderklassen skulle konstitueres som klasse, altså bli subjektivt bevisst på at den var en klasse med felles interesser og et felles politisk mål. Det er grunn til å spørre seg: Hva er jobben i dag? Er arbeiderklassen konstituert som klasse? Ser arbeidsfolk (menn og kvinner) seg som arbeidsfolk, og ser de oppgava si på lengre sikt? Er det riktig å si at arbeiderklassen må konstitueres som klasse på nytt?)
I midten av 30-åra, på kongressen til fagforeningene som utgjorde Industriforbundet, ble det sagt/vedtatt at arbeiderbevegelsen ikke kunne vokse hvis pressa fortsatte å bare være kapitalens eiendom, og de prioriterte høyt å utvikle medier utenfor kapitalens kontroll.
Så sank interessen for egne medier etter den andre verdenskrigen, altså venstrepartienes og fagbevegelsens interesse. Dette kom av klassesamarbeidet som utvikla seg mellom borgerskapet og toppen i fagbevegelsen, og av den kalde krigen og antikommunismen.
Denne prosessen ble hjulpet fram av endringa i borgerskapets linje for aviser, for den redaksjonelle linja. Linja gikk fra en åpen konservatisme, til en ny, tilsynelatende ikke-partisk og "objektiv profesjonalisme". (Min kommentar: I dag kjenner vi godt til det tilsynelatende "objektive", og "journalismen" settes i høysetet, noe som ofte betyr at det er feil å MENE noe som helst. Jo mer meningsløs, jo bedre). Endringa skjedde fordi borgerskapet ville utvide lesergrunnlaget slik at også arbeidsfolk, vanlige folk, ville lese disse mediene. Dermed fikk mediene er breiere appell, en økt oppslutning. Dermed ble de mye mer interessante for annonsørene. Dette skjedde med avisene, magasinene og seinere fjernsynet.
Etter hvert begynte arbeiderbevegelsen og venstresida å ta etter i synet på mediene. De også begynte å se på mediene som en form for reklame. Derfor ble de offer for den troen at mediene ikke var viktige for dem. Forandringa i samfunnet lå i organisering og i militant aktivitet, aksjoner. Og så skulle en vekke medienes oppmerksomhet ved å gjøre et "utspill" slik at man fikk omtale. (Min kommentar: Det er klart at organisering og aksjoner er viktig og nødvendig. Men den politiske kampen, hvor blir det av den?) "Utspill"-politikken ble viktigere enn å ha egne måter å kommunisere på, måter som kunne skolere medlemmer og ledere i progressive organisasjoner, og å ha makt til å spre sin egen politikk.
Nå, etter 50 år med juling, begynner noen å interessere seg for mediene igjen. Bl.a. settes søkelyset på avisenes, medienes dekning av arbeiderklassen og fagforeningenes kamp. I hele USA er det nå færre enn 10 journalister som dekker det som skjer i fagforeningene (og arbeidslivet) i dagsavisene. Og dekninga er redusert til å fortelle om hvordan streikende truer med vold eller hvordan streikende rammer uskyldig tredje part. (Har vi hørt den før her i Norgelandet?)
Når venstresida ikke diskuterer mediepolitikk, reflekterer det hvordan borgerskapets aviser ikke bare dominerer den alminnelige debatten, men også venstresidas diskusjoner.
Selskapenes medier er ikke den eneste eller den viktigste grunnen til at det ikke er noen sterk arbeider- eller venstrebevegelse. Men disse mediene forsterker hele tida overklassens ideologiske og politiske makt. Borgerskapet skjønner betydninga av å ha makt over mediene.
Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
