Meir om avisa Klassekampen | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
Det begynte med en artikkel AKP-leder Jorun Gulbrandsen skreiv om den revolusjonære venstresida i Norge. Artikkelen, som het "Venstresida akkurat nå", blei først trykt i tidsskriftet Rødt! nr 4, 2005. Du finner den her.
Mandag 12. desember
Artikkelen blei også trykt over drøyt tre sider i avisa Klassekampen 12. desember 2005. Avisa valgte å plukke ut noen momenter som handla nettopp om Klassekampen til hovedoppslag på forsida:
Her er en del av det som har stått i media seinere.
Tirsdag 13. desember
Onsdag 14. desember
Torsdag 15. desember
Fredag 16. desember
Lørdag 17. desember
Søndag 18. desember
Onsdag 21. desember
Torsdag 22. desember
Torsdag 19. januar 2006
Fredag 20. januar 2006
Lørdag 21. januar 2006
AKP-leder Jorun Gulbrandsens kritikk av Klassekampen er både usjenerøs og småskåren, skriver ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen.
AKPs leder Jorun Gulbrandsen leverte i går i Klassekampen en bredside mot hele norsk venstreside, inkludert Klassekampen. Innlegget er også publisert i tidsskriftet Rødt, og er tydeligvis en del av en større partidiskusjon i AKP, blant annet knyttet til et forslag om å slå sammen AKP og RV, der AKP åpenbart har behov for å tydeliggjøre egen partiprofil, også i forhold til RV. Jeg har ikke for vane å polemisere mot støttespillere av avisa, det er derfor med et visst ubehag jeg svarer på Gulbrandsens innlegg. Men når også navngitte medarbeidere her i huset havner i ildlinja, har jeg som redaktør ikke noe annet valg.
I en tid der venstresida er inne i en spennende fornyelsesprosess er det for meg ganske uforståelig å bruke tid og ressurser på denne formen for stempling og karakteristikker. Selv gjør jeg hva jeg kan for å holde denne utskjellingsstilen ute av Klassekampens spalter - selv om jeg ikke alltid lykkes. For egen del blir jeg også ganske opprørt når kritikken rammer to av Klassekampens dyktige medarbeidere, journalist Hans Petter Sjøli og politisk redaktør Anders Horn. Felles for dem begge er at de på en avgjørende måte har bidratt til å gjøre Klassekampen til en bedre og bredere avis.
Når det gjelder Jorun Gulbrandsens kritikk av Klassekampen, synes jeg den både er ganske usjenerøs og småskåren. Her er det for eksempel ikke et ord om avisas dekning av pensjonskampen, Irak-krigen, EU eller WTO. Men slik er det vel når man er ute i partipolitisk ærend.
Jorun Gulbrandsen har måttet lete med lys og lykte etter eksempler, men ikke alt er blitt like etterrettelig. Hun skriver for eksempel: "Alle som skriver kommentar på side 2, utenom avisas egne journalister, er SVere. Det er Ingrid Fiskaa, Torild Skard, Hans Ebbing og Arne Overrein. Det er én ikke-SVer: Reiulf Steen. Avisa konsentrerer seg mye om å bli SVs Se & Hør." Det er kanskje litt underlig at hun i denne sammenheng "glemmer" å nevne at RVs Torstein Dahle, som den eneste partilederen i Norge, tilhører dette celebre selskapet.
Gulbrandsen hevder videre at Klassekampen er blitt "et medium for Djupedal, Gahr Støre og Solheim". Ja, ja. Hukommelsen er åpenbart selektiv. De siste ukene har Klassekampen blant annet kritisert den nye regjeringen for skatteprofilen, vedtaket om å sende F-16-fly til Afghanistan og beslutningen om å delta i EUs kampstyrker. Medium for Djupedal? Eller som vi skrev i en leder 25. november: "Klassekampen verken angriper eller støtter () en regjerings politikk ut fra hvilket parti som sitter i den, men ut fra innholdet i politikken. Ethvert tilløp til større selvstendighet i forhold til Washington og Brussel vil bli møtt med begeistring fra vår side, det samme vil en politikk for forsvar og utbygging av kollektive velferdsordninger. Samtidig er det åpenbart at det oppstått en ny politisk situasjon, fordi denne regjeringen er dannet med støtte fra store deler av venstresida og fagbevegelsen. Slik vi ser det, er det nettopp i en slik situasjon avgjørende at venstresida, fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser opprettholder sin selvstendighet og driver kampen for sine saker videre med uforminsket styrke - også i det offentlige rommet. I all beskjedenhet ser vi Klassekampen som en viktig del av denne bevegelsen for et mer rettferdig samfunn."
For å forsterke kritikken gir Jorun Gulbrandsen et inntrykk av at undertegnede nærmest er blitt regjeringsrådgiver (hadde det vært så vel!). Hun skriver: "I følge VG 5. september deltar da også redaktøren i prosjektet Norge 2015, et 'tenkeloft' med folk som faktisk styrer landet." Ettersom jeg har hørt denne vandrehistorien fra flere AKPere uavhengig av hverandre, er det kanskje på tide å avlive den før den blir til fem høns. Sannheten er at jeg var en av flere inviterte (blant andre inviterte var representanter for Ny Tid, Dagsavisen, Bondelaget, Fagforbundet, Fellesforbundet, LO et cetera) til et møte i regi av gruppa "Norge 2015 - tenkeloft for en ny kurs". Her ble det holdt en rekke innledninger, blant annet om den norske samfunnsmodellen (ved Cicero-forsker Sjur Kasa), om velferdsstaten (ved forsker Bent Sofus Tranøy), om landbrukspolitikk (ved Bondelagets Christian Anton Smedshaug), om velferdspolitikk (ved professor Ivar Lødemæl), om økonomi (ved Erik Reinert), utenrikspolitikk (ved Jon Bingen) og forsvarspolitikk (ved Jacob Børresen). Klassekampen har senere vært behjelpelig med å få utgitt disse innledningene som hefte. Dessverre, må jeg si, er denne gruppa ikke med på å 'styre landet', og for øvrig deltar jeg ikke i denne gruppas diskusjoner, utover at jeg deltok på dette møtet der de presenterte sine ideer. Slik jeg tolker min redaktørjobb, handler den blant annet om å delta i flest mulig sammenhenger og på flest mulig møter og konferanser der politikk og kultur blir diskutert.
I del to av artikkelen (som ikke er trykt i Klassekampen) skriver Jorun Gulbrandsen: "AKP eier Klassekampen. Eller som det heter på aksjespråket, - er hovedaksjonær." Nei, AKP eier ikke Klassekampen. AKP har en aksjepost på 20 prosent. Det er en stor forskjell. For undertegnede var det blant annet en forutsetning for å ta jobb her at AKP solgte seg ned fra en majoritetspost til 20 prosent. Fram til i dag har jeg også hatt en følelse av at et samlet styre har stått bak ambisjonene om å gjøre Klassekampen til en bred avis for hele venstresida. Da jeg ble ansatt som redaktør i 2002, ble jeg for eksempel ansatt på følgende programerklæring: "Jeg tror vi nå har en gylden mulighet til å bygge en bred, allsidig og radikal avis i Norge. Den politiske situasjonen krever også en slik avis, og ikke tidligere tiders propagandaavis. Venstresida er i en defensiv posisjon, og veien fram er, mildt sagt, uklar. Det er svært mange uavklarte spørsmål, både når det gjelder å forstå den politiske, ideologiske og økonomiske utviklingen, og ikke minst formulere holdbare teorier og handlingsalternativer. I en slik situasjon trenger vi en bred og inkluderende radikal og kritisk avis, ikke en avis som illuderer å ha alle svar på forhånd."
Inntil i dag har jeg altså følt at styret har stått bak denne strategien. Hvis AKP - ikke som politisk parti, men som eier - er i ferd med å skifte mening på dette avgjørende punktet, ber jeg om klar og rask beskjed.
Er Jorun Gulbrandsen naiv? Jeg tror ikke det.
- Ooops?! svarte hun; "kunne det virkelig tolkes slik?" - da noen mente hennes brannfakkel mot, og i, Klassekampen 12. desember måtte forstås slik at hun og partiet hun leder er på redaktørjakt. Hun skrev blant annet:
"Ville Klassekampen kunne være en spydspiss for et radikalt venstreparti? Ja. Men ikke med den rådende politiske linja som fungerer som en illusjonsfabrikk om Arbeiderpartiet."
Det er faktisk bare to måter å lese dette på. Enten ønsker Jorun Gulbrandsen faktisk at Klassekampen ikke skal være "en spydspiss for et radikalt venstreparti". Eller så vil hun bytte ut avisas ledelse.
Med tanke på alternativet - akp.no - føler jeg meg trygg på at det siste alternativet er på parti med virkeligheten.
Forleden brukte jeg ei halv natt på akp.no. Det var på sett og vis deprimerende lesning, samtidig som jeg må si jeg blei en smule imponert. Jeg leste den delen av Gulbrandsens innlegg som ikke ble trykt i Klassekampen, og jeg leste Pål Steigans artikkel om sosialismen. Med unntak for at Gulbrandsen i slutten av sin artikkel på litt sikt åpner for dannelsen av et nytt parti, har de to artiklene det til felles at de ikke inneholder én ny tanke. Standhaftighet, det skal de ha.
Jeg mener; 18. februar neste år er det 33 år siden Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) så dagens lys. Og vi var mange som så lyset! Svært få veit hvor mange som på en og samme tid "var m-l" - kanskje bare Skadedyrkontrollen har kontroll? - men muligens snakker vi om så mange som 10.000. En generasjon seinere er nesten alle borte.
En generasjon? Ja - og det er lang tid! De fleste her til lands lever ikke stort mer enn dobbelt så lenge.
Hva har AKP oppnådd i løpet av disse tretti åra, bortsett fra å desimere seg sjøl til nær null? For å si det med Martin Kolberg: Klassekampen - Klassekampen - Klassekampen. Avisa partiets leder nå beskriver som "en illusjonsfabrikk om Arbeiderpartiet". En annen måte å formulere det på, er at Gulbrandsen mener Klassekampen anno 2005 er et ubrukelig redskap.
Og da er det grunn til å rope varsku - for vi er mange som veit hva en majoritetseier med partilojale ansatte-representanter på laget kan stelle i stand. Det er faktisk ikke mer enn åtte år siden de holdt på å kjøre alt i dass. Og nå er de i gang igjen?
Det tør være kjent at undertegnede er kritisk til deler av Klassekampens redaksjonelle linje. Jeg har et radikalt annet synspunkt i Europa-debatten, jeg mener kulturdekninga er alt for "kunstnerisk" anlagt, og jeg blir lei meg når jeg daglig blir konfrontert med de tette bindingene til Norges Bondelag. Jeg mener for eksempel at "Norges posisjon" i WTO-forhandlingene ikke skal være å forsvare retten til såkalt matsuverenitet. Gahr Støres posisjon bør være å forsvare de fattige landenes rett til å bli rike, med de virkemidlene de sjøl finner opportune. Punktum. Og ja - jeg gir blaffen i om melka jeg drikker, kommer fra svenske eller norske eller danske kuer. Jeg får mark i magan av å høre på folk som på fullt alvor går rundt og trur at norske bønder er mer reinslige enn kolleger som bærer et annet pass.
Men Klassekampen er jo likevel den eneste råka! Uansett hva som ellers skjer i mitt daglige liv, er den snaue timen jeg hver morgen bruker på Klassekampen ett av dagens absolutte høydepunkt. Det er, for å si det forsiktig, mer enn hva jeg kan si om de øvrige dagsavisene jeg som regel kommer gjennom.
Hva jeg vil ha sagt med alt dette? Bare dette: Folk som er i posisjon til det, må være årvåkne. Like lite som det var tilfeldig at Tom Pape brøyt ut av Ap's gruppe i spørsmålet om ambassaden, like lite er det tilfeldig at AKPs partileder går til offentlig angrep på Klassekampen og dens redaksjonelle ledelse.
Jorun Gulbrandsen er nemlig ikke naiv.
Jeg skreiv en artikkel i tidsskriftet Rødt! (på mandag trykt i Klassekampen) om behovet for en sterkere revolusjonær organisering enn det vi har i dag. I Klassekampen blir den presentert som om jeg (dvs AKP) er ute etter skalpen til redaktøren av avisa, Bjørgulv Braanen. Andre medier fulgte flittig opp denne vinkelen. Jeg har hatt en opplevelse som kan sammenliknes med det kjente spørsmålet: - Når skal De slutte å slå Deres kone?
For et kommunistisk parti er det naturlig stadig å undersøke mulighetene for breiere og bedre revolusjonær organisering. Dette var min hensikt med artikkelen. Jeg skriver det at det ikke blir noe utbrudd fra SV og SU med det første, og at miljøet omkring Stiftelsen Manifest neppe er et revolusjonært partibyggingsprosjekt. Desto viktigere er det at RV, AKP og RU er opptatt av å forene og styrke de revolusjonære kreftene. Jeg vurderte også om det i Klassekampen-miljøet er kimer til eller arbeid for ny revolusjonær partidanning, og konkluderte med at det er det ikke. Alt dette høres kanskje sært ut for dem som ikke driver politisk arbeid på venstresida, men vi som gjør det, har slike diskusjoner. Om noen er uenig i mine konklusjoner, kan vi kanskje få en debatt?
Utgangspunktet mitt er at det er behov for en grunnleggende kapitalismekritikk, en styrking av den organiserte kampen mot kapitalismen og for et kommunistisk, klasseløst samfunn. Det er derfor både AKP, RV og Rød Ungdom sier det er nødvendig med en sosialistisk revolusjon. Vi lever f.eks i et samfunn der eierne av Union i Skien har makt og rett til å legge ned en bedrift fordi de kan tjene enda bedre et annet sted. 380 mennesker mister jobben, deres familier og samfunnet rundt rammes hardt. Dette er et mindretallsdiktatur. Den private eiendomsretten til produksjonsressursene får slike konsekvenser. Derfor bør den oppheves.
Gode reformer er noe arbeidsfolk alltid slåss for. Men det er også illusjoner om hva som kan utrettes på Stortinget og i kommunestyrene. Problemet er at gode reformer kan mistes igjen når makta vil og har anledning. Sjøl Folketrygda. Hvem skulle trodd at den skulle vike for en storstilt privatisering? Samfunnets store institusjoner, bedrifter, råvarekilder og infrastruktur bør overføres til samfunnets felleseie. Det er ikke nok. Det må lages nye mål for virksomheten: Dekke folks behov, ikke skape mer rikdom til de få.
Denne diskusjonen er ikke fjern og rar i Norge i dag, hvis en beveger seg litt vekk fra Løvebakken. Blant arbeidsfolk av begge kjønn blir slikt snakka om. Den norske venstresida trenger klarhet i slike spørsmål, for å kunne handle effektivt. Dette er bakgrunnen for min artikkel.
Det er Klassekampen sjøl som redaksjonelt har valgt å fokusere på egen navle. Derfor kort til dette: I artikkelen viste jeg til at jeg hadde gått gjennom avisa for juni og for siste halvdel av oktober. I juni var valgstoffet og arbeidet for "ny kurs" prega av professorale krefter som gav råd om hvordan ei ny regjering skulle styre landet. I tida etter regjeringserklæringa hadde avisa en politisk dekning knytta til den nye regjeringa og "ny kurs", prega av en etter mi mening - lite kritisk rolle. Ikke minst fikk fraksjonskampen i SV veldig stor plass, med tett oppfølging av Audun Lysbakken. Denne personfokuserende fasen fikk meg til å bruke spissformuleringa "SVs Se og Hør", ei formulering Klassekampen valgte å bruke som hovedoppslag på forsida, og som om det gjaldt alt som var så si om avisa for dette året ...
Hvis Bjørgulv Braanen er uenig i vurderinga av de to viktige periodene jeg omtaler, må han da kunne komme med en annen vurdering av dem? Hvorfor ikke våge en debatt om avisas holdning til den nye regjeringa i valgkampen?
Jeg har etter artikkelen ble trykket i Klassekampen, blitt nedringt av journalister i aviser og radio. De spør: Skal redaktøren kastes? Jeg svarer: Les hele artikkelen. Det er ingen planer om å "kaste" redaktøren. Den ideen bor i en virtuell avisverden. Redaktøren har styrets tillit. Dette visste redaktøren da han skreiv sitt polemiske svar, som kom i avisa tirsdag 13. Mandag morgen ble jeg nemlig intervjua av Klassekampen og svarte, slik det står på trykk onsdag, at artikkelen ikke var ment som innledning på noen krig mot redaktøren. Braanen hadde altså tilgang til dette da han skrev sitt svar til meg. Det var avisas eget valg å ikke trykke dette intervjuet før onsdag, men heller trykke Braanens svar.
Braanen sier at min kritikk av Klassekampen er usjenerøs og småskåren. Det er helt sant at avisa er ei klar og god antiimperialistisk avis, mot WTO, EØS og EU, mot USAs kriger i Irak og Afghanistan. Det er sant at avisa var god i kampen mot pensjonsreformen og andre velferdskutt og at den daglig kommer med avsløringer av norsk flyktning- og asylpolitikk. Og KK kritiserer regjeringas og SV-ledelsens støtte til ISAF og bombefly. Det er flott! (At Braanen har en fin leder 25. november, er jeg også enig i. Men det var etter at artikkelen i Rødt! var trykt). Men min artikkel handla altså ikke om Klassekampen, men om potensialene for revolusjonær organisering.
Jeg nevner i artikkelen min at Braanen er med i tenkeloftet Norge 2015. Han sier han ikke er det. Da tok jeg feil. Beklager. Klassekampen er bare behjelpelig med å utgi heftene deres.
Diskusjonen fra min side dreier seg om at revolusjonære i Norge har en viktig jobb å gjøre: Forene seg og formere seg for å bli en viktigere politisk og organisatorisk faktor i den norske klassekampen med liten k.
Den siste uka har mange medier uka vært opptatt av en sak de sjøl har funnet på, nemlig at jeg og AKP skal "kaste" redaktøren av Klassekampen, Bjørgulv Braanen. Det er blitt avkrefta av meg gang på gang, men det skal tydeligvis ikke få ødelegge dramatikken. Torsdag var det et styremøte i Klassekampen, som skulle behandle revidert budsjett. Ikke noen mistillit mot redaktøren. Fredag brukte Dagsavisen antydningens kunst: "Det ble langt på kveld før gårsdagens styremøte i Klassekampen var ferdig." Møtet pågikk stadig "da Dagsavisen gikk i trykken i går kveld". Faktum: Møtet begynte klokka halv seks og varte i en knapp time. Det handla om revidert budsjett.
En får si med ordtaket: "Det går vilt for seg borte i Russland, sa mannen, han leste avisa opp-ned."
Nå har redaktør Bjørgulv Braanen også sagt på lederplass i Klassekampen at det ikke er noen redaktørjakt.
Bakgrunnen for mediestyret er en artikkel jeg skreiv i tidsskriftet Rødt!, og som seinere ble trykt i Klassekampen 12. desember. Der er noe av innholdet er en kritisk vurdering av Klassekampens valgkampstoff og avisas omtale av den nye regjeringa. Mitt anliggende er ikke redaktører, men et ønske om at kapitalismen skal kritiseres og bekjempes mer systematisk. Min tekst var et forsøk på å finne de kreftene som kan organisere en slik mer omfattende kritikk. Her vil jeg begrunne hvorfor jeg mener det er nødvendig.
Norge er et kapitalistisk land. Det betyr at det er kapitaleierne som har den reelle makta, at det som er best for dem, blir framstilt som best for oss alle. Men kapitalismen er et dårlig samfunnssystem for de fleste. Det produseres for ville livet, produktiviteten øker. Men når mindre arbeidstid legges ned i hver vare, synker verdien i den. Kapitalen må kompensere ved å få oss til å kjøpe flere varer. Vi presses til et løp-og-kjøp-liv.
Kapitalen forsøker videre å kompensere ved å gjøre fellesgoder om til varer: Eldreomsorg, skole, post, pensjoner, strøm og vann. De vil redusere utgiftene på arbeidskrafta. Arbeidernes lovbestemte vern svekkes, det drives tariffdumping ved å dele opp selskaper og gjøre gode tariffavtaler om til dårlige. Arbeidere fra fattigere land får ikke norsk lønn i Norge. Produksjonen flyttes dit en til enhver tid har de beste vilkåra for fortjeneste.
Men løser dette kapitalens problemer? Nei, de forverres. For tiltaka påfører arbeiderklassen dårligere råd eller arbeidsløshet og svekker folks kjøpekraft. Slik skrues skruen rundt, omdreining for omdreining.
Det er mange som ønsker seg en ny kurs vekk fra markedsliberalismen. Vi har fått ei ny regjering som et resultat av det. Den har varsla å få vekk noen av de forverringene som ble gjort av den forrige regjeringa, av arbeidsmiljøloven for eksempel. Det er bra. Men de vil ikke reversere den største privatiseringa vi har fått, nemlig pensjonsreformen. Folk må presse på for at regjeringa stopper utskillinga og privatiseringa av nummeropplysninga 1881 fra Telenor. Og for at de ikke beynner å demontere AFP-ordninga.
Problemet er at det er en sterk ikke-vedtatt enighet på Stortinget. Strømmen ble liberalisert, Posten er blitt AS, Telenor er på børsen. Det er stor grad av enighet om at Norge ikke kan ha for mange i arbeid, det heter "press i økonomien" og blir framstilt som farlig. Det er enighet om "handlingsregelen", som betyr at bare så og så mye av oljepengene skal kunne brukes til tiltak i samfunnet. Men langt mer kan brukes av selskaper og rikinger, og da går det feiende flott. Det er konsensus om å holde seg inne med USA, om direktiver EU kommer med, om EØS. Alt dette binder enhver regjering.
Det trengs alternative måter å tenke på for å få til en virkelig ny kurs. Ikke kapitalisme, men sosialisme. I dag har en håndfull folk i et styre rett til å legge ned en bedrift. Freia AS skal flytte enda en del av produksjonen til utlandet, og over 100 folk mister arbeidet sitt. Dette er et mindretallsdiktatur. Eierne bør miste sin rett. Den private eiendomsretten til produksjonens ressurser bør oppheves. Ressursene, infrastrukturen og institusjonene bør legges i potten for å kunne lage en plan. Målet må endres fra omsorg for kapitalen til ivaretakelse av de menneskelige behovene.
Slike tanker kan en møte alle steder på "grunnplanet". De er ikke ekstreme og sære, men bygger på de erfaringene folk har. Det jeg steller med, er å forsøke å organisere krefter som mye mer systematisk og bedre kan fremme slik kapitalismekritikk i den offentlige debatten, i organisasjonene og fagbevegelsen. Det hva var min tekst handla om. Den kan leses på www.akp.no.
Jorun Gulbrandsens artikkel i Rødt! "Venstresida akkurat nå", trykt i Klassekampen 12. desember, ble presentert i KK som om det var en analyse av KK. Det var den ikke. Men KK er med sin revolusjonære formålsparagraf en del av venstresida. Derfor ble avisas rolle og betydning for venstresidas organisasjoner drøftet.
En påstand i artikkelen var at KK var mer opptatt av SVs gjøren og laden enn de organisasjonene som er mer i tråd avisas formålsparagraf, at dette blant annet gjenspeilte seg i dekningen av valgkampen og hvem som er skribenter på kommentarplass på side 2. Jeg tror Jorun Gulbrandsen her har en nøktern analyse, og Bjørgulv Braanen bør ønske debatten velkommen.
Den breie venstresida inneholder også ytterste venstre. Jeg er redaktør av tidsskriftet Rødt!, tidligere Røde Fane, et tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Altså ganske rødt plassert.
For små tidsskrifter er omtale i dagsavisene viktig. Klassekampen hadde en samarbeidsavtale med Samtiden. Kontur og Fett fikk en flying start og seinere luft under vingene. Det er fint. Omtaler, gjentrykk av artikler og positive lederkommentarer øker opplaget mer enn annonser.
Rødt! behandles annerledes. Med noen få unntak er gjentrykk av spesielt gode artikler svært sjelden. En gang måtte vi krangle med debattredaktøren slik at en artikkel som ble forkortet til en kronikk, fikk en parentes på slutten der det sto at den opprinnelig var trykt i Røde Fane. Det ble sagt at det var uvanlig.
I den perioden Bjørgulv Braanen har vært redaktør og Håkon Kolmannskog har vært debattredaktør, har ikke Rødt! en eneste gang blitt presentert når vi kommer med et nytt nummer. Leserne får vite at Rødt! eksisterer fordi vi annonserer.
Rødt! utgir ofte temanummer. Eksempelvis utga vi Krigen mot Irak - motivene bak for to år siden som bok, skrevet av det kjente indiske forskningsinstituttet RUPI. Nelson Mandela sier at boka "er et betydelig bidrag til å forstå de internasjonale kreftene i krigen som truer Irak". Bjørgulv Braanens begrunnelse for å ikke omtale den, var at avisa ikke var spesielt god på å omtale fagtidsskrifter.
Så utga vi et ekstranummer i fjor sommer rett etter utkastet til EU-grunnlov var ferdig. Braanen synes det var et bra og nyttig nummer, og skulle se på saken. I juni ga vi ut et ekstranummer om den politiske og økonomiske utviklingen i Kina skrevet av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett, første gang trykt i det renommerte tidsskriftet Monthly Review. I siste nummer av Monthly Review skriver de blant annet på lederplass at den "allerede har vunnet internasjonal anerkjennelse for sin betydning med å gjenåpne debatten om Kina og sosialisme ... og kapitalisme", og nevner blant annet at den er oversatt til kinesisk, tyrkisk, koreansk, spansk - og norsk.
Etter sommeren kom temanummeret om nasjoner og nasjonalisme. Så kom ekstranummeret om sekstimersdagen som blir brukt i kampen for å få til flest mulige gode forsøk.
Alle artiklene er lagt ut på nettsida vår, www.akp.no/roedt. Ta en titt sjøl, og vurder om det ikke hadde vært fint om Klassekampen hadde bidratt til å gjøre disse numrene kjent. Men altså: Ikke et ord i Klassekampen, ikke en eneste kommentar eller omtale i avisa om noen av disse utgivelsene.
Rødt! er et tidsskrift som vil øke kunnskapen på venstresida og debatten, men må også sees som et bidrag for å styrke organiseringa. For meg som nå går inn i mitt femtende år som redaktør i tidsskriftet, har det vært trist å se den usynliggjøringa vi er utsatt for. På den annen side: Siste dagers pangoppslag - om enn tatt ut av sin sammenheng - har i hvert fall gitt oss oppmerksomhet.
Meir om avisa Klassekampen | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
