Meir om avisa Klassekampen | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Sosialister har siden Marx' tid vært talsmenn for demokrati, men de har hevdet at demokratiet i det kapitalistiske samfunn har fundamentale svakheter. I kapitalistiske samfunn har de rike kolossale sosiale og økonomiske fordeler i forhold til arbeiderklassen, og det forhindrer politisk likhet, den grunnleggende forutsetningen for et levedyktig demokrati. I et kapitalistisk samfunn vil dessuten de viktigste økonomiske forholdene, investeringer og kontroll over produksjonen, ikke ligge innenfor sfæren for demokratisk politikk, men sortere under et lite antall rike selskaper og individer som søker å maksimere sin profitt i innbyrdes konkurranse. Dette betyr at politikken bare indirekte kan påvirke økonomien, og at et parti eller en person som er i maktposisjon må være forsiktig for ikke å komme i motsetningsforhold til rike investorer og dermed utløse en investeringsstopp og et økonomisk sammenbrudd, som igjen vanligvis vil bety en politisk katastrofe.
For sosialister er hensikten med klassepolitikk å utrydde klasseutbytting, fattigdom og sosial ulikhet, og å legge grunnlaget for et ekte demokrati, der folk virkelig har herredømme over sitt eget liv. Strategien og taktikken for å oppnå disse målene har vært gjenstand for store debatter sosialister imellom, men målene har nesten bestandig vært de samme. Gjennom størsteparten av sin historie har sosialister stått i spissen for bevegelser for å utvide borgerrettighetene og omfanget av demokrati, både innenfor kapitalistiske samfunn og mer vidtrekkende hinsides kapitalistiske eiendomsforhold.
Et sentralt emne for demokratisk teori av alle avskygninger dreier seg om hvordan folk kan skaffe seg den informasjonen, kunnskapen og de fora for kommunikasjon og debatt som er nødvendig for å ha effektiv kontroll med sine egne liv. Løsningen på dette problemet finnes, i teorien, i utdanningssystemene og mediene. Men da rettes det en avgjørende oppmerksomhet mot utdannings- og mediesystemene. Om disse systemene har viktige svakheter og undergraver demokratiske verdier, er det svært vanskelig å se for seg et levedyktig demokratisk samfunn. Derfor er offentlig debatt om utdanning og medier avgjørende for debatten om demokratiets tilstand i et hvilket som helst samfunn. De forente stater i dag befinner seg for eksempel midt i en massiv kampanje fra den politiske høyresiden for å privatisere utdanning og dermed effektivt avskaffe offentlige utdanningssystemer, gjøre systemet eksplisitt klasse-basert, og underordne utdanning av vanlige folk under kommersielle verdier. Den antidemokratiske virkningen av denne utviklingen kan vanskelig overdrives.
Situasjonen for demokratiske verdier er enda verre i mediene, selv om dette får mye mindre oppmerksomhet i det offisielle politiske miljøet. Spesielt er journalistikk det produktet av mediesystemet som direkte tar seg av utdanning i politikk. Innen demokratisk teori er det to uunnværlige funksjoner journalistikken må oppfylle i et selvstyrt samfunn. For det første må mediesystemet sørge for å rette søkelyset mot dem som har makt og dem som søker makt, både i offentlig og i privat sektor. Dette kalles rollen som vaktbikkje. For det andre må mediesystemet gjøre tilgjengelig pålitelig informasjon og et bredt spekter av velbegrunnede oppfatninger om dagens viktige sosiale og politiske saker. Ett enkelt medium verken kan eller bør avkreves alt dette, men mediesystemet som helhet bør skaffe lett tilgang til dette for alle innbyggerne. Et samfunn der ikke mediesystemet har en journalistikk som nærmer seg disse målene kan vanskelig regnes som et selvstyrt samfunn for politiske likemenn.
Etter disse kriteriene er det amerikanske mediesystemet en ynkelig fiasko. Rollen som vaktbikkje overfor makthaverne utøves overforsiktig og underdanig. Og det skaffer ikke pålitelig informasjon eller bred debatt om de fleste av de grunnleggende politiske og sosiale spørsmålene for dagens samfunn. Som Jeff Cohen, som grunnla FAIR - Fairness & Accuracy in Reporting - sa det: De emnene som dekkes spenner fra General Electric til General Motors. Mediesystemet er kort sagt en antidemokratisk kraft. Men det bør ikke overraske oss. Mediesystemet i USA er ikke til for å tjene demokratiet, det er til for å skape størst mulig profitt for et lite antall svært store selskaper og milliardærinvestorer. Den jobben klarer det utmerket. I mediene ser vi derfor kjernemotsigelsen i vår tid, at de demokratiske interessene til de mange blir undergravd av de fås private egoistiske interesser.
Mye av diskusjonen om journalistikk tar som gitt en ide om at det er et profesjonelt tiltak, med en politisk nøytral holdning, og er uavhengig av kommersielle interesser. Denne forestillingen er historisk sett ganske ny, så la oss sette den inn i en sammenheng. Selv om medieproblemet på mange måter er viktigere for samfunnet i dag enn noensinne tidligere, er problemet like gammelt som demokratiet. Da USAs konstitusjon ble utformet i 1789 inneholdt den eksplisitte formuleringer om copyright for å kunne veie interessene til forfattere opp mot behovet til samfunnet som helhet for informasjon til en billig penge. Da det første grunnlovstillegget ble vedtatt to år seinere inneholdt det uttrykkelig beskyttelse av fri presse (i tillegg til andre sentrale friheter, bl.a. talefrihet og forsamlingsfrihet). Man var bekymret for at det dominerende politiske partiet ville forby opposisjonens aviser - alle aviser hadde partipolitisk tilknytning den gangen, så sant de ikke ble hindret i å være det, på samme måten som praksis var i Europa. Uten en dissenterende presse kunne det ikke være noe demokrati. Karl Marx, som i lengre perioder livnærte seg som journalist, var bestandig en ivrig talsmann for dette synet på en fri presse.
I løpet av attenhundretallet fortsatte pressen å være partitilknyttet, men i økende grad ble den en kilde til stor profitt etter hvert som kostnadene sank, befolkningen økte og annonsevolumet, som etter hvert ble en sentral inntektskilde, vokste. Det kommersielle pressesystemet ble mindre konkurrerende, og stadig mer tumleplass for rike enkeltpersoner, som vanligvis inntok politiske standpunkter i samsvar med sin klasse. I hele denne epoken var sosialister, feminister, slaverimotstandere, fagforeningsfolk og radikalere i det store og hele tilbøyelige til å betrakte de store kommersielle avisene som talerør for fienden, og de opprettet egne medier for å fremme sine egne interesser. Venstresidens historie og historien til venstresidens presse følger hverandre nesten til punkt og prikke i denne perioden.
Nittenhundretallet, med framveksten av monopolkapitalen, fikk oppleve et vannskille for de amerikanske mediene. På den ene siden ble den dominerende avisindustrien stadig mer konsentrert innenfor få svære kjeder, og bare de aller største stedene hadde mer enn en eller to dagsaviser. Økonomien til annonseorganene skapte starthindringer som gjorde det praktisk talt umulig å lykkes for små, uavhengige aviser, til tross for konstitusjonens beskyttelse av en "fri presse". På samme tid la ny teknologi grunnlaget for kommersiell utvikling av nasjonale magasiner, hermetisk musikk, film, radio, og seinere fjernsyn, til storindustrier. Disse industriene ble også konsentrert på få hender og skapte eventyrlig profitt. (I år 2000 er de store medie- og kommunikasjonsselskapene blant de største selskapene i verdensøkonomien.)
I begynnelsen av nittenhundretallet førte denne utviklingen til en slags krise for amerikanske medier, eller pressen, som man sa den gangen. Kommersielle medier hadde begynt å spille en stadig større rolle i folks liv (og i 1999 hadde forbruket av medier økt til mer enn 11 timer pr dag for gjennomsnittsamerikaneren), men til tross for dette ble medieindustrien i stadig større grad en tumleplass for et relativt lite antall store kommersielle konserner som opererte i et ikke-konkurrerende marked. Epoken med en levedyktig "alternativ" presse var over på kort tid. Løftet i det første grunnlovstillegget om en "fri presse", er grunnleggende endret. Det som opprinnelig var ment som en garanti for at innbyggerne effektivt kunne få fram politiske synspunkter var omformet til å bli en kommersiell beskyttelse for investorene i mediekonserner og direktørene i ikke-konkurrerende marked til å gjøre som de lystet for å maksimere profitten helt uten forpliktelser overfor offentligheten.
Framveksten av det moderne kommersielle pressesystemet rettet oppmerksomheten spesielt mot den alvorlige motsigelsen mellom et privateid mediesystem og behovene til et demokratisk samfunn, særlig med tanke på vilkårene for journalistikken. En ting er å postulere at et kommersielt mediesystem tjente demokratiet i en tid da det var mange aviser på hvert sted, da det var lave barrierer mot deltakelse, og immigrantpresse og dissenterende presse blomstret, noe som var tilfelle på en stor del av attenhundretallet. Det var ikke noe problem den gangen at avisene var partiske fordi flere syn ble representert. Noe helt annet er det å påstå det samme på slutten av atten- og begynnelsen av nittenhundretallet da bare de største stedene hadde mer enn en eller to aviser, vanligvis eid av kjeder eller svært rike og mektige enkeltpersoner. Om journalistikken i en slik situasjon fortsatt skulle være partisk, om den skulle være talerør for interessene til eierne og annonsørene som subsidierte den, ville det så tvil om journalistikkens troverdighet. Som Henry Adams sa det på den tiden: "Pressen er kjøpt og betalt av en økonomisk system, etablert utelukkende for å fortelle løgner til fordel for egne interesser." Kort sagt, det var en utbredt oppfatning at journalistikken var eksplisitt klassepropaganda i en krig der bare den ene part hadde våpen. En slik oppfatning var svært farlig for forretningsdriften til avisutgiverne, siden mange potensielle lesere ville oppleve at avisene manglet troverdighet og evne til å overbevise.
I den progressive epoken med disse skarpe motsetningene oppsto ideen om profesjonell journalistikk. Smarte utgivere forsto at de måtte skape inntrykk av at journalistikken deres var nøytral og upartisk, begreper som var helt fremmed for journalistikken på grunnlovsfedrenes tid; ellers ville bedriftene deres bli langt mindre lønnsomme. Utgiverne presset på for å få opprettet formelle "journalistskoler" for å lære opp kadre av profesjonelle redaktører og reportere. I 1900 fantes det ingen slike skoler; i 1915 var alle de større høyskolene som Columbia, Northwestern, Missouri og Indiana i full sving. Tanken om å holde redaksjonell virksomhet atskilt fra den kommersielle siden, omtalt som skille mellom kirke og stat, ble modellen man bekjente seg til. Påstanden var at redaktører og reportere med opplæring ville få uavhengighet til redaksjonelle avgjørelser i forhold til utgiverne, og disse avgjørelsene ble fattet på grunnlag av deres profesjonelle dømmekraft, ikke politikken til eierne og annonsørene, heller ikke det kommersielle ønsket om å maksimere profitten. Leserne kan stole på det de leser. Eierne kan selge sine nøytrale monopolaviser til alle på stedet og håve inn profitten.
Selvsagt gikk det flere tiår før alle større journalistiske medier innførte det profesjonelle systemet. I første halvdel av nittenhundretallet var det mange eiere av typen oberst McCornick, eieren av Chicago Tribune, som brukte avisene til å fremme sine høyst partiske (og nesten bestandig sterkt høyreorientert) synspunkter. (McCormicks Tribune var så reaksjonær at da Hitler kom til makten ble avisens Europakorrespondent overløper og begynte å arbeide for nazistenes propagandaapparat.) Og det er jo riktig at påstanden om å levere nøytrale og objektive nyheter var mistenkelig, om ikke helt og holdent falsk. Det å ta beslutninger er en ufravikelig del av den journalistiske prosessen, og noen verdier blir uvegerlig fremmet når man avgjør at en reportasje kommer på førstesiden mens en annen blir ignorert.
Innenfor området for profesjonell journalistikk er det innebygget tre ulike systematiske skjevheter, og disse skjevhetene finnes fortsatt. For det første: for å unngå striden knyttet til utvelging av stoff ble alt som kom fra offisielle kilder, for eksempel regjeringstalsmenn og prominente offentlige personer, regnet som grunnlag for legitimt nyhetsstoff. Dette ga etablerte politikere (og i mindre grad forretningsfolk) betydelig makt til å bestemme nyhetsbildet gjennom hva de snakket om og hva de tidde om. Dermed tok nyhetene farge fra det etablerte, hovedstrømningen. For det andre: igjen for å unngå strid forutsatte den profesjonelle journalistikken at det måtte finnes en nyhetsverdi for å rettferdiggjøre en nyhetsreportasje. Det betydde at sentrale sosiale saker som rasisme og miljøforringelse falt mellom journalistiske stoler så sant det ikke skjedde en begivenhet som en demonstrasjon eller framlegging av en offisiell rapport som kunne rettferdiggjøre dekning. På den måten hadde journalistikken en tendens til å nedtone eller fjerne presentasjonen av en rekke velbegrunnete standpunkt i kontroversielle saker. Dermed oppstår et paradoks: journalistikk, som i teorien bør inspirere til politisk engasjement, er tilbøyelig til å ta bort meningsinnhold i politikken og fremme allmenn avpolitisering.
Begge disse faktorene bidro som fødselshjelper og vekstfremmer for PR-industrien, som hadde til hensikt, i dølgsmål, å dra fordel av disse to sidene ved profesjonell journalistikk. Gjennom å levere polerte pressemeldinger, oppkjøpte "eksperter", tilsynelatende nøytrale men uekte borgergrupper, og hermetiske nyhetsinnslag, har iherdige PR-agenter klart å forme nyhetene slik at de er tilpasset interessene til deres klientell som i hovedsak kommer fra storkonsernene. Eller med ordene til Alex Carey, som var blant de første til å utvikle teori for PR: rollen til PR-industrien er å skape så mye forvirring omkring den offentlige sfære at den "fjerner risikoen ved demokratiet" for de rike og storselskapene. PR hilses velkommen av medieeierne, siden den skaffer dem subsidier i form av gratis fyllstoff. Undersøkelser viser at PR står for mellom 40 og 70 prosent av alt som presenteres som nyheter.
Den tredje skjevheten ved journalistikken er mer subtil men viktigst: så langt fra å være politisk nøytral smugler den inn verdier som fremmer eiernes og annonsørenes kommersielle mål, og også fremmer eierklassens politiske mål. Ben Bagdikian, som har skrevet boka The Media Monopoly, kaller dette "grav her, ikke der" fenomenet. Derfor er kriminalreportasjer og historier om kongelige og kjendiser blitt legitime nyheter. (De er billige å dekke, og de fornærmer aldri dem som har makt.) Derfor blir forhold innen offentlig forvaltning utsatt for skarpere søkelys enn forhold innen big business. Og innenfor området offentlig forvaltning undersøker man grundigere det som tjener de fattige (som for eksempel velferdsordninger) enn det som tjener de rike (som for eksempel CIA og andre institusjoner som tar seg av nasjonal sikkerhet); det siste skal man ligge unna, ellers ... Det geniale ved profesjonalismen i journalistikken er at den har en tendens til å få journalister til å glemme de kompromissene de rutinemessig inngår med autoritetene.
Profesjonell journalistikk var på sitt høyeste i USA i perioden fra 1950 og ut på 1980-tallet. I denne epoken hadde journalister en viss grad av selvbestemmelse til å følge opp saker og kunne bruke betydelige ressurser til å utvikle håndverket sitt. Men det var tydelige skranker. Selv på sitt beste hadde profesjonalismen en skjevhet til fordel for status quo. Denne allmenne regelen følges i profesjonell journalistikk: hvis eliten, de øverste en til to prosent av samfunnet, de som kontrollerer størsteparten av kapitalen og de største institusjonene, er enige om en sak, så er det fingrene fra fatet for journalistisk granskning. Derav følger at profesjonelle nyhetsmedier uten unntak tar det som gitt at USA har rett til å invadere et hvilket som helst land det måtte ønske og av hvilken som helst grunn. Eliten i USA kan nok være uenig innbyrdes om spesielle invasjoner, men ingen er uenig i ideen om at USAs militærapparat trenger å presse gjennom kapitalistiske interesser over hele verden. På tilsvarende måte setter den amerikanske profesjonelle journalistikken likhetstegn mellom spredning av "frie markeder" og spredning av demokrati, enda empiriske data viser at dette er meningsløst. Men for eliten i USA er demokrati definert som deres evne til å maksimere profitt i et land, og det gjelder i bunn og grunn som standard for profesjonell journalistikk. For å oppsummere: amerikanske profesjonell journalistikk tjener på områder som disse, selv på sitt beste, en propagandafunksjon som likner på rollen som Pravda eller Izvestia hadde i det gamle Sovjetsamveldet.
Den beste journalistikken i profesjonalismens epoke fantes der det var alternative scenarier: når det var debatt innen eliten eller når en sak ikke var av betydning for eliten. Viktige samfunnsmessige spørsmål som borgerretter, abortretter eller konflikter mellom republikanerne og demokratene (som i Watergatesaken) fikk normalt mye bedre dekning enn tema som klasse eller imperialisme, reduksjon i progressiv inntektsskatt, omfang og rekkevidde av CIAs operasjoner, eller USA-støttede massemord i Indonesia. Men man bør ikke overdrive den grad av selvbestemmelse journalistene hadde i forhold til eiernes interesser, selv i "gullalderen". I ethvert distrikt fantes det noe i likhet med en siciliansk uskreven lov om taushet, for eksempel i behandlingen av distriktets rikeste og mektigste personer og selskaper. Medieeierne ønsket å behandle sine venner og forretningskompiser utelukkende med silkehansker i mediene sine, og slik ble det, unntatt i de grelleste og mest stupide tilfellene.
Den enn så begrensede profesjonelle selvbestemmelsen i amerikansk journalistikk ble utsatt for langvarige angrep på åttitallet, og etter nærmere to tiår er det bare et tomt skall tilbake. Hovedgrunnen til dette er at de føderale eierskapsreguleringene fra begynnelsen av åttitallet ble svekket, og ny teknologi gjorde det mulig, og til og med påkrevd, med enormt store mediekonglomerater. I dag dominerer sju eller åtte selskaper USAs mediesystem. De eier alle større filmstudioer, musikkselskap, fjernsynsselskaper, kabelfjernsynskanaler og mye mye mer. Ytterligere om lag femten selskaper tar seg av resten; til sammen eier de omtrent samtlige medier som amerikanerne bruker. Siden nesten alle de tradisjonelle nyhetsmedier ble små deler av enorme kommersielle imperier, kastet eierne, logisk nok, et kritisk blikk på sine nyhetsdivisjoner og besluttet å høste samme slags utbytte fra dem som de fikk fra film-, musikk- og fornøyelsespark-divisjonene. Dette innebar å si opp journalister, stenge avdelingskontorer, bruke mer gratis PR-stoff, legge større vekt på billig trivialstoff, konsentrere seg om nyheter som har interesse for kjøpesterke forbrukere og investorer, og allment fremme en journalistikk som tar mer hensyn til regnskapstallene til annonsører og morselskap. Det oppskrytte skillet mellom kirke og stat ble ofret på profittens alter.
Dette har betydd at alle de tingene profesjonell journalistikk gjorde dårlig i sine glansdager gjør den enda dårlige i dag. Og de feltene der den gjorde en habil, og til tider mer enn habil, innsats har lidd merkbart. Empiriske studier beskriver detaljert forfallet i journalistikken. Kanskje den mest slående indikasjonen på sammenbrudd i profesjonell journalistikk er den som kommer direkte fra redaktører og journalister. Så seint som midt på åttitallet var profesjonelle journalister de mest ihuga forsvarere av status quo for mediene, og de skrev den ene boka etter den andre der de feiret alle bragdene de hadde utført. I dag er den gjennomgående demoraliseringen blant journalister slående og bemerkelsesverdig. Man trenger bare gå i bokhandelen for å få se bok etter bok der journalister sørger høylydt over et håndverksmessig forfall som skyldes kommersielt press fra storselskapene. Som Jim Squires, tidligere redaktør av Chicago Tribune, sa det, vår generasjon har blitt vitne til "journalistikkens død".
Alt dette forteller oss at journalistikken i vår tid reiser et alvorlig problem for venstresiden og for demokratiske krefter. Klasseskjevheten er det største hinderet. På nittenførtitallet hadde de fleste dagsavisene med gjennomsnittsopplag eller høyere fulltids-journalister som dekket faglig stoff, noen ganger flere. Dekningen var ikke nødvendigvis fordelaktig for arbeiderbevegelsen, men den eksisterte. I dag er det mindre enn ti journalister som dekker faglig stoff på heltid; dekningen av arbeiderklassens økonomiske forhold er praktisk talt borte fra nyhetene. På den andre siden er "vanlige" nyheter og næringslivsnyheter blitt effektivt endret i løpet av de to siste tiårene slik at nyhetene i økende grad rettes inn mot den rikeste halvparten eller tredjeparten av befolkningen. Det som skjer på Wall Street, det å jakte på lønnsomme investeringer, gledene ved kapitalismen, dette presenteres nå som hele befolkningens interesse. Journalister forliter seg på kilder fra næringslivet eller fra "frimarkedselskende", næringslivsorienterte grupper når de dekker økonomiske saker.
Den deprimerende virkningen av dette ble tydelig i 1999 og 2000 da det var svære demonstrasjoner i Seattle og Washington DC i protest mot møtene til Verdens Handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken og det internasjonale pengefondet (IMF). Endelig var det anledning for journalistene til å granske det som kan være vår tids viktigste politiske saker. Dekningen var ussel, og bleknet i sammenlikning med den døgnkontinuerlige behandlingen flystyrten til John F. Kennedy jr. fikk. Nyhetsdekningen av demonstrasjonene dreide seg mest om å legge vekt på skade på eiendom og på vold, og selv der unnlot de å dekke politiets aktiviteter. I rettferdighetens navn: noen fremragende artikler kom på trykk i konsernmediene, men det var unntakene, ikke regelen. De få gode reportasjene som kom druknet i en kontinuerlig strøm av prokapitalistiske artikler. I tillegg til at man baserer seg på næringslivsvennlige kilder er det verd å merke seg at medieselskapene også er blant de fremste til å høste fordelene av disse globale kapitalistiske handelsavtalene, noe som bidrar til å forklare hvorfor dekningen var så entydig entusiastisk på hele nittitallet. Den triste sannhet er at jo mer en sak berører konsernmakt og konserndominans, desto mindre pålitelig blir konsern-nyhetsmediene.
Det er også verd å merke seg at demonstrasjonene mot WTO utløste et beklagelig forfall i mediedekningen av store offentlige demonstrasjoner, og dette ble verre i Washington i april 2000 og i forbindelse med partimøtene til republikanerne og demokratene sist sommer. Under partimøtene ble demonstrantene totalt ignorert i pressen eller behandlet med forakt. Da politiet i Philadelphia og Los Angeles effektivt satte en stopper for amerikaneres rett til forsamlingsfrihet, gulpet mediene opp pressemeldingene fra politiet og fra pressemanipulatørene inne i møtesalen. Selv målt ut fra den sørgelige standarden i dekningen av antikrigsdemonstrasjonene på seksti- og syttitallet var dette en slående mangel på bekymring for opphøret av elementære borgerretter.
I de siste årene har de kommersielle nyhetsmedienes økte fokus på den mer velstående del av befolkningen styrket og utvidet klasseskjevheten i stoffvalg og innhold. Stoff av stor betydning for titalls millioner amerikanere blir silt bort fordi de ikke er de "rette" amerikanerne i følge standardene til konsernmediene. Se for eksempel på den voksende avstanden mellom den rikeste tidelen av amerikanere og de fattigste 60 prosent som har kommet de siste tjue årene. På hele åtti- og nittitallet falt eller stagnerte inntekten til de nederste 60 prosent, mens formue og inntekt steg til himmels for de rike. Ser man bort fra verdien av egen bolig eide de øverste ti prosent av befolkningen 76 prosent av nasjonens nettoformue, og mer enn halvparten av dette tilhørte den rikeste en prosent. De seksti prosent fattigste har bare en bagatell av den samlede formuen utenom boligverdien. I enhver betydning er de nederste seksti prosent økonomisk utrygge, tynget ned av et svært høyt personlig gjeldsnivå.
Som Lester Thurow bemerket er denne veksten i klasseforskjeller i fredstid historisk sett uten sidestykke og er et av vår tids viktigste utviklingstrekk. Den har kolossale negative implikasjoner for vår politiske, kulturelle og sosiale virksomhet. Likevel blir det knapt registrert i vår journalistikk, med unntak av en sjelden henvisning når en økonomisk rapport nevner det. Man kunne si at dette kan forklares ut fra fravær av nyhetskriterier som kunne rettferdiggjøre dekning, men det holder neppe når man ser på kakofonien fra medienes reportasjer om siste tiårs økonomiske oppgang. I et crescendo av medieskryt for det geniale ved samtidens kapitalisme er det nærmest utenkelig å kritisere økonomien for å ha store svakheter. Den som gjør det ville tilsynelatende bli ansett som kandidat for æresmedlemskap i Flat-Jord-foreningen. Washington Post gikk så langt som til å beskrive økonomien vår som en tilnærmet "perfekt økonomi". Og mer og mer perfekt ser den ut til å være jo høyere man klatrer opp på den sosioøkonomiske stigen - den som peker mot utkikkspunktet til konsernmediene.
For å ta et beslektet og enda mer slående eksempel kan man se på en av de mest overraskende tendensene i det siste, og som ikke får stort mer oppmerksomhet enn O. J. Simpsons leieboer Kato Kaelins forsøk på å skaffe seg jobb eller dame: veksten i det fengselsindustrielle komplekset og fengslingen av et enormt antall mennesker. Tallet på innsatte er mer enn doblet siden slutten av åttitallet, og USA har nå fem ganger så mange fanger pr. innbygger som Canada, og sju ganger så mange som Vest-Europa. USA har 5% av verdens befolkning, og 25% av verdens fanger. I tillegg er mer enn nitti prosent av fangene fengslet for ikkevoldelige forbrytelser, mange av dem ofre for den såkalte narkokrigen.
Antallet alene forteller ikke engang halve historien. Nyere forskning tyder på at et betydelig mindretall av de innsatte utmerket godt kan være uskyldige. Se for eksempel på Illinois. Av fangene på dødscellene de siste tjue årene er det flere som er blitt erklært uskyldig enn som er blitt henrettet. Eller se på den ferske rapporten fra "Prosjekt Uskyldig", der man har brukt DNA-testing for å få mange dusin domfellelser for mord og voldtekt omstøtt. I tillegg kan forholdene innenfor murene altfor ofte være kritikkverdige og groteske, på en måte som krenker enhver human forestilling om legitim fengsling. Det burde være høyst foruroligende, og tema for offentlig debatt, at et fritt samfunn fratar så mange mennesker deres rettigheter. Revolusjoner er blitt utkjempet og regjeringer er blitt kastet for mindre krenkelser av rettene til så mange mennesker. Men i den grad dette er en politisk sak blir det i stedet en debatt mellom demokratene og republikanerne om hvem som kan være "tøffest" mot kriminalitet, ansette flest politifolk og bygge flest fengsler. Nærmest over natten er det fengselsindustrielle komplekset blitt storindustri og en mektig lobby for offentlige bevilgninger.
Dette er en viktig sak, den inneholder mye drama og spenning, korrupsjon og intriger. De siste to årene har mange forskere, advokater, fanger og frilans-journalister levert avslørende beretninger om hvor skandaløst strafferettssystemet er, for det meste utgitt av små, kjempende forlag. Likevel er denne saken knapt nok kjent for amerikanere som kan navngi halvparten av mennene prinsesse Diana hadde sex med eller de rikeste aktørene på Internett. Hvorfor? Da må vi ta i betraktning at det store flertall av fanger kommer fra den nedre firedelen av befolkningen i økonomisk forstand. Det er ikke bare det at de fattige begår flere forbrytelser; strafferettssystemet har også skjevheter i deres disfavør. "Blåsnipp"-forbrytelser gir harde straffer mens "hvitsnipp"-forbrytelser, som innbringer kolossalt mye mer penger, blir tatt på med silkehansker i sammenlikning. For eksempel i 2000 fikk en mann i Texas seksten år for å stjele en sjokoladeplate, og samtidig ble fire direktører i Hoffman-LaRoche Ltd. funnet skyldig i en sammensvergelse for å hindre og fjerne konkurranse i vitaminindustrien, i en sak Justisdepartementet kalte kanskje den største sammensvergelsen noensinne mot antitrustlovene. Prisen forbrukerne og helsevesenet måtte betale er astronomisk. De fire direktørene ble ilagt bøter fra 75.000 til 350.000 dollar, og de fikk fengselsstraffer på fra tre måneder og helt opp til - fire måneder.
Den delen av befolkningen som havner i fengsel har altså liten politisk innflytelse, har lavest sannsynlighet for å stemme, er av liten interesse for eierne og annonsørene i de kommersielle nyhetsmediene. Den ikkehvite del av befolkningen er også sterkt overrepresentert, og her er det at klasse og rase møtes og danner sitt spesielt ufyselige amerikanske brygg. Om lag 50 prosent av alle fanger i USA er afroamerikanere. Med andre ord de folkene som medieeiere, annonsører, journalister og de foretrukne velstående forbrukerne gjør alt de kan for å unngå, og nyhetsdekningen reflekterer den holdningen. Som Barbara Ehrenreich har bemerket er de fattige ute av syne for de rike, og de har i praksis forsvunnet fra mediene. Og i de sjeldne tilfellene der fattige blir omtalt viser undersøkelser at nyhetsmediene forsterker rasistiske stereotypier ved å spille på den sosiale nærsyntheten til middelklassen og overklassen. Dekning av forbrytelser er det rikelig av i mediene, men det brukes for å skaffe billig, livfullt og sosialt uvesentlig fyllstoff. Dekningen er nesten bestandig løsrevet fra enhver sosial sammenheng og fra spørsmål om politiske valg; og det eneste som eventuelt kommer ut av det er å forsterke folks paranoia om økning i kriminalitet, og å øke politisk støtte til harde programmer for lange straffer for tredje gangs domfellelse.
Forestill deg et øyeblikk at nesten alle fangene ikke kom fra den fattigste firedelen men fra den rikeste firedelen. Tenk deg at studentene ved for eksempel Yale eller Universitetet. i Illinois opplevde at halvparten av vennene deres var i fengsel eller var blitt drept i konfrontasjon med politiet, og at de var blitt sjikanert av politiet som "mistenkte" for en forbrytelse. Tenk deg også at foreldrene deres hadde hatt de samme opplevelsene, og at de visste at mange av de arresterte vennene var uskyldige. Tenk deg hvor mye penger som ville bli gitt til borgerrettsbevegelsen! Ville det da ha blitt regnet som nyhet? Selvsagt ville det det, men dette er hypotetisk, fordi problemet ville blitt fjernet lenge før det kom så langt, og det ville blitt fjernet fordi det ville vært den største politiske saken og nyhetssaken i vår tid.
Implikasjonene av dette for venstresiden og demokratiske aktivister er selvinnlysende. Vi kan ikke kommunisere ved å bruke de dominerende kommunikasjonskanalene, og våre synspunkter - når de blir dekket - vil ha en tendens til å bli trivialisert og forvrengt. Dette viser viktigheten for venstresiden og progressive organisasjoner av å mangedoble sin innsats for å støtte uavhengige medier. Noen hevder at med framveksten av Internett vil konsernmediesystemet og systemlojal journalistikk gå samme vei som dodoen når millioner av nettsteder tilbyr en luksuriøs mediemeny. Men erfaringen hittil viser tydelig at dette ikke vil skje. I den utstrekning Internett blir en del av det kommersielle mediesystemet, ser det ut til å bli dominert av de samme konsernene. Makten deres er basert ikke bare på teknologi, men også på politisk og økonomisk muskelkraft. For å opprette og å spre effektive medier trengs ressurser og støtte fra systemet. Teknologien vil ikke redde oss, selv om vi er nødt til å dra nytte av den så langt vi makter.
Endelig må vi presse på for å få fornyet mediesystemet, slik at det tjener demokratiske verdier i stedet for kapitalens interesser. Det amerikanske mediesystemet er ikke "naturlig", det har ingenting å gjøre med ønskene til Grunnlovsfedrene, og det har enda mindre å gjøre med følgene av et påstått fritt marked. tvert imot er mediesystemet et resultat av lover, regjeringssubsidier og reguleringer i folkets navn, men vedtatt på korrupt vis bak lukkede dører uten informert samtykke fra folket. De største medieselskapene er alle basert på profitten som ble skapt av regjeringens gavepakker som besto av enerett til kringkastingsfrekvenser eller eksklusive rettigheter til kabelsendinger. Verdien av denne velferden for konsernene kan bare anslås, men sannsynligvis dreier det seg om hundrevis av milliarder dollar.
Jobben vår er å gjøre mediereformer til en del av vår mer omfattende kamp for demokrati, sosial rettferdighet, og, om vi tør si det, sosialisme. Det er umulig å se for seg en bedre verden med et mediesystem som fortsatt er kontrollert av Wall Street og Madison Avenue, kontrollert av eierklassen. Det er tilnærmet umulig å se for seg prosessen mot en bedre verden uten noen forandringer i status quo. Vi har ingen tid å kaste bort.
Meir om avisa Klassekampen | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |