Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
President Clintons beslutning om å bruke militær makt mot serberne var ikke bare et kalkulert svar på Slobodan Milosevics steile holdning.Grundigere undersøkelser av Clinton-administrasjonens uttalelser og dokumenter fra Det amerikanske forsvarsdepartementet, viser at Nato-bombingen er del av en større strategisk visjon.
Denne visjonen har tre hovedkomponenter: Den første er en stadig mer pessimistisk vurdering av den sikkerhetspolitiske situasjonen på verdensbasis. "I denne siste årlige sikkerhetsvurderingen i det tjuende århundre, må jeg nok fortelle dere at amerikanske borgere og amerikanske interesser trues fra mange hold, og på mange forskjellige måter", uttaler etterretningssjef George Tenet 2. februar i år. Disse farene spenner fra regionale militære konflikter og politisk ustabilitet, til terrorisme, voldskriminalitet og etnisk separatisme. Den andre komponenten er den oppfatningen at USA, på grunn av sine mangslungne økonomiske interesser internasjonalt, har en spesiell interesse av å opprettholde den globale stabiliteten. Fordi ingen andre stormakter eller grupper av makter kan opprettholde denne stabiliteten, må USA være i stand til å handle på egen hånd eller i samarbeid med sine nærmeste allierte.
Det tredje elementet i analysen er troen på at det for å beskytte amerikanske interesser er nødvendig å ha omfattende nok militære styrker til å drive aksjoner mot fiender i forskjellige deler av verden samtidig. Det er også en del av dette at de defensive militæralliansene USA er med i må omformes i mer offensiv retning, slik at de bedre kan støtte USAs globale aksjoner.
Disse tre elementene utgjør til sammen grunnlaget i en ny strategi for den amerikanske militære eliten.
Dette grunnlaget er tydelig, for eksempel i planene om å øke Forsvarsdepartementets budsjetter med seks milliarder dollar. Disse pengene skal brukes til å kjøpe flere krigsskip, lastefly, angrepskjøretøy og annet utstyr som skal øke styrken i kampsoner langt hjemmefra.
Mindre kjent, men ikke mindre viktig, er amerikanernes forsøk på å forandre Nato fra å være en forsvarsallianse for Vest-Europa, til å bli en aggressiv militær politistyrke for hele regionen, under Washingtons kommando. Forsvarsminister Madeleine Albright avslørte denne planen første gang på et forsvarsministermøte i Nato desember i fjor. Hun la vekt på at "bandittstater" med raketter utgjør en like stor trussel mot Nato i dag, som Warzawa-pakten en gang gjorde. Albright argumenterte utfra dette for at Nato burde utvide sitt operasjonsområde kraftig og nedkjempe en lang rekke gryende trusler. "Sunn fornuft forteller oss at det noen ganger er bedre å takle ustabilitet med det samme, i stedet for å vente til vi har den på dørstokken", sa Albright til forsamlingen.
I dette ligger essensen i det som kan kalles Clinton-doktrinen – Å sikre stabilitet i de områdene som betyr noe for USA (slik som Vest-Europa), ved å bekjempe ustabilitet i andre områder. Dette gjelder samme hvor ubetydelig denne ustabiliteten kan virke, for man går utfra at den alltid kan intensiveres og spres. I en tale av Clinton i San Francisco 26. februar ble denne doktrinen tydelig uttrykt. Talen var på mange måter et forvarsel om beslutningen om å bombe Serbia:
Det er lett å si at vi ikke har noen interesse av hvem som bor i en eller annen dal i Bosnia, hvem som eier en bit karrig land på Afrikas horn eller hvem som eier en åker ved bredden av Jordan-elva. Men vi kan ikke måle våre interesser etter hvor langt borte eller hvor lite et område er, eller hvorvidt vi klarer å uttale det.
Spørsmålet vi må stille oss er; hva blir konsekvensene for vår sikkerhet dersom vi lar konflikter vokse og spre seg? Vi kan ikke, og bør ikke, gjøre alt eller være overalt. Men der våre verdier og våre interesser står på spill, og hvor vi kan gjøre noe, så må vi være rede til å handle.
Dette er et utrolig utsagn. Ikke siden Vietnam-krigen har en amerikansk president uttrykt en så ambisiøs og omfattende utenrikspolitikk.
Og ikke nok med det, som vi har sett på Balkan, så har Clinton så absolutt tenkt å følge opp sine visjoner. Hans beslutning om å bombe Serbia er ledd i en klart oppsatt strategisk plan.
Det er økende debatt om hvor lurt det var å bombe Serbia. Sjølsagt er mange bekymret over de humanitære konsekvensene av Serbias opptreden i Kosova. Men i denne debatten er det essensielt å ikke miste den større strategiske doktrinen bak bombingen av syne. Dersom Clintons nyutklekkede doktrine ikke forkastes, kan bombingen av Jugoslavia bli den første i en serie med intervensjoner i utlandet. Dette perspektivet burde inspirere til kamp for fred og nedrustning.
Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP