AKP-arkivet

Belastningslidelser, muskelfysiologi
og hvordan utbyttinga av arbeidskrafta skjer rent fysiologisk i kroppen

av Kjersti Nordby

Artikkelen er basert på et kapittel i heftet
Det gode arbeidsmiljø - mest lønnsomt for hvem?,
utgitt av AKPs faglige utvalg i 1998.


Fleire artiklar om helse | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Har du noen gang hatt vondt i ryggen? Eller kjent verking nedover skuldre og armer, hofter og lår? Eller gått på jobben med de smertestillende liggende ved siden av telefonen på pulten? Sliten og uopplagt etter det evinnelige maset og stresset, stiv, støl og lemster i kroppen. Eller kanskje gått der i dieseleksosen og lurt på hva slags dritt du puster inn i lungene dine daglig. Eller du synes du begynner å høre litt dårlig, har liksom vanskeligheter med å følge med i samtalene her og der, og tenker: Det må være støyen.

Det er ikke sikkert at det er bare deg det er noe i veien med, ikke sikkert at det er du som har skylda fordi du ikke har mosjonert som doktoren sa. Sykdom og dårlig helse er verken guds straffedom eller resultat av tilfeldigheter. Det er kroppens svar på ytre påvirkninger.

"Samtidig med at maskinarbeidet i ekstrem grad angriper nervesystemet, undertrykker det musklenes mangesidige spill og legger beslag på all fri og åndelig virksomhet. Maskinen frigjør ikke arbeideren fra arbeidet, men arbeidet fra sitt innhold." Dette sa Friedrich Engels i 1846. Bedriftsfysioterapeuter sier omtrent det samme i dag.

Kapitalen ødelegger kilden til rikdom: "Den kapitalistiske produksjonen kan bare utvikle teknikken og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene, idet den samtidig undergraver de kildene som all rikdom springer ut av: Jorda og arbeideren" (Marx).

Belastningslidelser er det uttrykket som oftest blir brukt for å beskrive skader og sykdomstilstander som oppstår i bevegelsesapparatet, det vil si muskler, skjelett, sener og ledd, som følge av belastninger på jobben som vi ikke har godt av. Ikke alle er like begeistra for uttrykket og mener at det ikke er helt dekkende. Det kan gi et inntrykk av at belastning er skadelig i seg selv, noe det jo ikke er i utgangspunktet. Rådet for belastningslidelser har laga følgende definisjon (1990): "En fellesbetegnelse på smerte og ubehag (dvs den subjektive opplevelsen) i muskler og/eller ledd som fører til nedsatt bevegelighet og redusert funksjonsevne (det objektive, det målbare). De er forårsaket av fysisk og/eller psykisk belastning/påkjenning som over tid eller i intensitet (dvs ikke akutte skader) er større enn det muskler, sener eller ledd tåler. Belastningslidelser kan defineres som en normal reaksjon på en uheldig belastning."

Uttrykket dekker over et vidt spekter av plager. Det vi oftest tenker på er overbelastningsskadene som framtrer som akutte. Vi har løfta for mye og for tungt, og plutselig kommer trøtthet, stivhet og smerte. Men det dekker også de skadene som oppstår når krava er for små, når vi har en jobb hvor vi bruker kroppen lite, når de bevegelsene vi utfører er små og hvor den krafta vi trenger til å utføre bevegelsen er tilnærma lik null. I tillegg til dette har vi stressbelastninger av forskjellig slag som virker mest på hodet eller den psykiske delen av oss. Som gir seg uttrykk som utbrenthet, oppgitthet, utmattelse eller lignende tilstander. Stress kan også gi fysisk symptomer som magesmerter, søvnløshet, hjertebank, hodepine, manglende appetitt og lignende. Disse forskjellige stresstilstandene kan være kortvarige eller langvarige. Hvis de er langvarige kan de lett føre til et farvel til arbeidslivet. Men de langvarige stresspåvirkningene kan også resultere i muskulære problemer og føre til skader og sykdommer i muskel-skjelettsystemet. Stresset fører med seg en økt spenningsgrad som holder seg ved like, og har en lignende virkning på muskulaturen som de små, ensidige bevegelsene.

Belastningslidelsene er et uttrykk for hvordan kapitalen ødelegger arbeideren. De er samtidig også på en måte en kilde til bekymring, særlig når man skal regne ut hvor mye det koster samfunnet. Det finnes et utall av regnestykker på dette. Her er ett av dem: De er årsak til 35% av sykefraværet, 58% av sykdommene i arbeidslivet, 21% av alle uføretrygda. 80% av oss blir ramma en eller annen gang i vårt yrkesaktive liv. Det har vært en økning på 40% blant kvinner siden 70-åra. Og de koster samfunnet 20-30 milliarder (eller 40 eller 50 - egentlig har man ingen oversikt, belastningslidelsene blir ikke registrert noe sted) kroner pr. år. De karakteriseres dessuten ofte som usynlige og har liten status innafor medisin og forskning.

Belastningslidelsene er arbeiderklassens sykdommer. Mange undersøkelser viser at de er mye mer utbredt i de "lavere" sosiale klassene, på samme måte som flere andre sykdommer og dårligere sosiale levekår. Yrkessykdommer og belastningslidelser rammer dem som fra før at er mest utsatt for kapitalismens rovdrift. De har de dårligste jobbene, og det dårligste arbeidsmiljøet, med flest negative arbeidsmiljøfaktorer. Når flere negative arbeidsmiljøfaktorer virker sammen og samtidig, forsterker de hverandre.

Hvis vi skal beskrive risikojobbene som hvordan man bruker kroppen i jobben, vil følgende forhold være sterke bidragsytere: Arbeid over skulderhøyde, ensidige bevegelser, stående arbeid, arbeid styrt av maskiner, låste arbeidsstillinger, feilplasserte håndtak og pedaler, raske løft eller kast, tunge løft, høyt tempo, presisjonsarbeid, ubekvem arbeidshøyde.

Egenskaper ved arbeidskraft som vare

Varen arbeidskraft har den enestående egenskapen at den kan reprodusere seg selv. Ved å føde unger og fostre opp ny arbeidskraft, men også ved å bygge seg opp igjen til nye arbeidsprestasjoner dag etter dag, gjennom avveksling og hvile. Arbeidskrafta kan altså reprodusere seg daglig - vel og merke under spesielle betingelser.

Hvis vi tenker oss ei vekt med produksjon i den ene vektskåla og reproduksjon i den andre, så vil en likevektsituasjon være et bilde på at denne balansen virker, det er likevekt mellom hva vi yter og hva vi henter oss inn på. En likevekt mellom det som sliter arbeidskrafta ned: arbeidstid, overtid, skift, dårlig arbeidsmiljø, tempo og stress, bekymringer for framtidas utkomme, og det som bygger den opp: hvile, rekreasjon, trening, kultur, sosial sammenheng, mat og søvn. Hvis man ikke får tid til å legge noe i denne vektskåla, vil hovedvekta ligge på produksjonssida, og nedsliting og belastningslidelser vil bli resultatet. Det vil si at man nærmer seg grensene for den menneskelige yteevne. Kroppen sier stopp.

Den menneskelige organismen har en funksjonskurve. Den starter i 0-punktet og beveger seg skrått oppover med at vi aktiviserer oss, friske og opplagte, begynner å jobbe, presterer saker og ting. Vi henter ut energi og krefter som vi har i kroppen. Etterhvert merker vi trøttheten som vi har bygd opp under arbeidet, vi blir slitne og føler at vi trenger pause. Hvis det da er noen som forventer at vi skal jobbe videre, prestere videre og mobilisere reservene, vil dette etterhvert føre til utmattelse og mulig sykdom. Hvis denne situasjonen strekker seg over et lengre tidsrom, vil det koste sitt. Har man kommet dit hvor prestasjonskurven begynner å synke, kommer man før eller siden til et punkt hvor det ikke skal så mye belastning til før man klapper sammen.

Den fysiske arbeidskapasiteten avtar også med økende alder. Hvor mye den avtar er et individuelt spørsmål, men hvis vi skal tegne en vanlig, normal funksjonskurve, viser den en nedadgående tendens fra ca 35-40-45-årsalderen. Hvis krava i jobben ikke tar hensyn til denne kurven, vil de overstige den fysiske arbeidskapasiteten. Og overbelastning vil være resultatet.

Hver enkelt av oss, enten vi er ung eller gammel, kvinne eller mann, har vårt optimale nivå på aktivitet. En passe sterk aktivering vil gi de beste arbeidsresultatene. Blir krava for små, blir prestasjonene under det vi er i stand til. Monotonien gjør at vi mister oppmerksomheten, blir distraherte og rastløse. På den andre enden av skalaen vil for store krav være like galt og føre til overbelastningsituasjoner av ulikt slag. Den psykiske aktiviteten og stressopplevelsen vil øke med arbeidsoppgavenes vanskelighetsgrad og mengde, men hvis den øker for mye, hvis vi blir anspente og oppjaga, blir prestasjonene dårligere. Det kan tenkes at det er dem, som har anledning til å finne sitt optimale nivå og jobbe i samsvar med det, som greier seg uten å utvikle plager av ett eller annet slag. Noen har også bedre kroppsfølelse, og har funnet et tempo og en arbeidsrytme som er naturlig og virker dynamisk. Men tendensen i arbeidslivet er høyere krav, økende tempo. Mange undersøkelser som er utført av helsepersonell som jobber i tilknytning til arbeidslivet, forteller om at det er her virkeligheten befinner seg: Et arbeidsliv som tar hensyn til den enkeltes yteevne får for tida dårligere vilkår.

Lytt til kroppens signaler, sier fysioterapeutene. Men hvilke muligheter har den vanlige arbeidstakeren til å lytte til kroppens signaler og ta hensyn til dem i det daglige, til å styre sitt eget tempo og sette egne grenser for seg selv, annet enn å få en sykmelding? Og hvilke muligheter har de til å ta seg en pause for å hente seg inn igjen, for eksempel ved sykmelding, når disse signalene blir påtrengende? Det er dem som har nok tid og nok penger som kan ta seg anledning til å lytte til kroppens signaler.

Litt muskelfysiologi

Muskelfysiologien kan forklare hvordan utbyttinga foregår. En muskel er en imponerende og fascinerende maskin. Den er bygd opp av langsgående muskelceller. Disse cellene ligner hårstrå og ligger ved siden av hverandre i bunter. Jo større muskel, desto flere muskelceller. I hver ende av muskelcellene er det sener som fester muskelen til knokkelen. På denne måten kan vi bevege armer og bein.

Når en muskel arbeider, skjer det en kjemisk og mekanisk prosess inne i muskelcellene som resulterer i at muskelen forkorter seg. Cellene liker seg best når de får arbeide i en rytme som veksler mellom spenning og avspenning, sammentrekning og hvile, i et dynamisk og varierende arbeid. Menneskekroppen er skapt for bevegelse, store leddutslag, varierende muskelbruk. Da får muskelen den blodtilførselen og den næringa den trenger og vedlikeholder seg selv.

I arbeidslivet idag er dette dynamiske muskelarbeidet ofte ikke situasjonen. Vi bruker mer små, monotone bevegelser, med ensidig bruk av enkelte muskelgrupper. Data-arbeidsplassene er et godt eksempel på hvor ensidig vi bruker kroppen i det moderne arbeidslivet. Musarmen er et vederstyggelig eksempel. På den andre sida finner vi også det tunge fysiske arbeidet hvor vi bruker store bevegelser. Dette arbeidet er prega av et tempo og en arbeidsmengde, en overbelastning eller et overforbruk, som fører til slitasje. Det de fleste har, er en stress-situasjon som kommer i tillegg, med økt grunnspenning i muskulatur som allerede er tungt belasta. Stresset fører til en situasjon med økt statisk belastning. Statisk muskelarbeid innebærer at muskelen holder seg sammentrukket over tid i en konstant spenning i et vedvarende muskelarbeid, og får ikke den avspenningspausa den trenger. Musklene får aldri slappe av. Den statiske spenninga fører til at muskelen ikke får den blodforsyninga den trenger for å utføre det arbeidet den skal. Ved statisk muskelarbeid trettes musklene fort, selv om belastninga ikke er stor.

Det blir forska mye på hvordan muskelen reagerer på dette statiske arbeidet. Hvordan kan det henge sammen at en muskel som blir brukt så lite blir så sliten? Det skjer ikke store bevegelser og det blir ikke utvikla mye kraft. Til tross for det ser det ut som muskelfibrene blir utslitt og får skader - belastningslidelsene utvikler seg. Det er fortsatt mye vi ikke veit om mekanismen bak utviklinga av muskelskader, men det man har forska seg fram til nå, peker i en bestemt retning.

I en muskel hersker det streng orden. Når man starter en bevegelse er det alltid de samme fibrene som trekker seg sammen først. Deretter følger de andre fibrene i tur og orden, alt etter hvor mye kraft vi trenger å utvikle til den bevegelsen vi har tenkt å gjøre. Jo mer vi vil ta i, desto flere fibre involveres, men alltid i samme rekkefølge. Det vil si at hvis vi har en jobb som setter små krav til dynamiske bevegelser og utvikling av kraft, og hvis vi i tillegg stort sett jobber statisk eller har konstante spenninger, er det de samme muskelfibrene som jobber konstant. Og det er en umulig situasjon for en muskelfiber, den blir uttrøtta, krafta synker, og til slutt klapper den sammen. Det gjør vondt.

Men man har også funnet ut at en muskelfiber trenger en hvileperiode for å komme seg tilbake til et normalt funksjonsnivå etter et arbeid. Og det er de små, statiske sammentrekningene med liten kraft som trenger lengst tid til reparasjon. Hvis vi ikke har jobba overtid i helga, starter vi som regel på arbeidsuka uthvilte, friske og opplagte. Men mandagen blir en slitsom dag. Og vi må kanskje jobbe til seks eller sju. Vi kommer sent hjem og får ikke den tida vi trenger til å hvile, slappe av og gjøre helt andre ting. Musklene får ikke den tida de trenger til å restituere seg eller komme seg tilbake til normalt nivå. Så kommer vi på jobb på tirsdag, og vi må starte en ny arbeidsperiode med de samme små, ensidige belastningene. Musklene starter et nytt muskelarbeid på et lavere funksjonsnivå enn det nivået de befant seg på mandag. Det samme skjer dag etter dag, hele arbeidsuka gjennom. Stadig med et lavere funksjonsnivå enn dagen før. Hvis dette varer over tid, vil uttretting av muskulaturen være resultatet. Muskler må også ha sine døgnvariasjoner, med arbeid, hvile og søvn for å kunne brukes igjen med fullt utbytte neste dag. Arbeidskrafta trenger tid til å reprodusere seg selv.

I vårt samfunn er totalbelastninga som regel stor. Og krava på jobben øker mer og mer. Det er mange faktorer som forhindrer at muskulaturen får tid til å restituere seg, og som bidrar til nedslitinga av arbeidskrafta: Skiftarbeid og jobb utafor normal arbeidstid, dårlig arbeidsmiljø, lang reisevei, mye overtid, stress, mas og bekymringer, ikke minst bekymringer for jobben som følge av omorganiseringer, nedskjæringer og all den uroen og "omstillinga" som arbeidslivet preges av. De forskjellige faktorene blir sterkere når de virker sammen, og kan bidra til at vedvarende spenninger setter seg fast i kroppen.

Vanligvis er belastning som årsak til muskelskader enkelt å se ved akutte skader som resultat av en aktuell og konkret overbelastning. Det er vanskeligere å se sammenhengen ved langvarige påvirkninger. Langvarige fysiske og psykiske påvirkninger fører til kroppslige skader. I tillegg til de fysiske belastningene finnes det selvsagt også andre yrkesmedisinske sykdommer - sykdommer det ikke går an å hvile seg bort fra, som for eksempel hørselsskader eller skader fra kjemiske midler.


Fleire artiklar om helse | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside