Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
I skyggen av det forskrekkelige og vel omtalte framlegget til ny arbeidsmiljølov har Privatiseringsdepartementet levert inn en odelstingsproposisjon om ny tjenestemannslov. Det er nokså ille greier, som fortjener å bli tatt med når vi stiller krav både til eksisterende og eventuelle kommende regjeringer.
La oss - før vi går videre - minne om at statsansatte er ei mangslungen gruppe av reinholdere, professorer, konsulenter, laboranter, snekkere, kapellaner, direktører, tollere, arkivmedarbeidere, meklingsmenn, dommere, oberster, kontorfullmektiger og mange flere. I alt er det opp mot 130.000 av dem, veldig mange er heilt vanlige arbeidsfolk.
Egentlig ville regjeringa ha fjerna heile loven, hadde det ikke vært for at embetsmennene har sitt særskilte vern i Grunnloven. Å bli kvitt særregler for denne gruppa krever derfor litt ekstra tid og innsats - og kommer nok seinere. Den nye loven skal i alle fall hete "lov om statens embets- og tjenestemenn", og det fint lite igjen i den om tjenestemenn. Loven er snekra sammen i hurtigtogsfart. En har ikke - som vanlig er - tatt seg tid til å ha et representativt utvalg til å utrede endringer først. Ei gruppe departmentsfolk lagde et utkast som gikk på lynrask høring i vinter, og nå er proposisjonen klar. Stort sett alt av endringer har møtt kraftige protester fra samtlige hovedorganisasjoner, uten at Meyer og co har brydd seg.
Det mest omtalte forslaget dreier seg om avviklinga av ventelønnsordninga. Dette er en sikringsbestemmelse for statsansatte som mister jobben sin. Ordninga har eksistert i ulike varianter sia 1918. For tida innebærer den at om jobben din forsvinner, så kan du få 66 prosent av bruttolønna i et visst antall år (avhengig av alder og hvor lenge du har jobba i staten).
Vi hører i blant at det er urimelig at statsansatte har ekstra velferdsordninger som f.eks ventelønna. Og en kunne saktens ønske at alle arbeidstakere hadde ei slik ekstra trygghet, men det at ikke alle har et gode, har aldri vært et godt argument for å ta det fra dem som har det. Det er også verdt å huske at jobbene i staten er utrygge på en litt annen måte en i privat sektor - det er ikke økonomien i bedriften som fører til nedlegginger, men mer eller mindre tilfeldige endringer i politiske linjer og prioriteringer. Det er den rådende privatiseringsiveren som har gjort at mange har mista jobbene i staten. Pluss diverse flyttevedtak.
Ventelønna har ikke vært mye brukt - før i det siste. Antallet med rett til ventelønn steig fra 300 til 3.400 i perioden 1993-2003. Dette sier en god del om hva som har skjedd i statlig sektor. Og ventelønnsordninga har vært et nyttig smøremiddel i de stadige omstillingsprosessene i staten. Mange statlige arbeidsgivere har nok satt like stor pris på den som de ansatte.
Ordninga har tydeligvis vært grei å ha, så lenge den ikke blei brukt. Men når staten etter 80 år tar til å si opp folk, og det blir et lite antall som kan ha glede av systemet, da sier en stopp.
Et departement har gjerne høy kompetanse i forskjønnende nytale. Den offisielle hovedgrunnen til at en vil avvikle ventelønna er at den fører til økt utstøtning av eldre arbeidstakere. Dels betyr dette at staten mener at arbeidsfolk den sjølv har sparka, ikke gidder å ta seg nytt arbeid når de kan få 66 prosent lønn for å gå og svime. Dels betyr det at de mener statens egne arbeidsgivere - når de skal omorganisere - velger å kippe ut eldre dersom de kan få ventelønn. Frekkheten kjenner få grenser i Morten Meyers korridorer: Ta fra folk jobben, og beskyld dem for latskap.
Nå er det rett nok et snev av sannhet i argumentasjonen. Forskning viser at, korrigert for det meste av variabler, så kommer færre tilbake i yrkeslivet av ventelønnsmottakerne enn av dem som får vanlige dagpenger. Det er i grunnen ikke så vanskelig å forstå. Det er nå rundt 2.700 på ventelønn, 88 prosent av dem er 50 år eller mer. 83 prosent har videregående skole eller mindre i formell utdanning (rundt 60 prosent har ikke fullført videregående eller tilsvarende). 57 prosent er kvinner. En nokså typisk ventelønnsmottaker begynte kanskje å jobbe i Posten (eller Postverket som det het den gang) rett etter folke- eller realskole sytten år gammel, la oss si i 1961. I 2001 har ho altså jobba førti år for staten. Det har blitt noen omorganiseringer og forflytninger ikke så langt fra heimen, men så er det altså slutt - Posten, som nå prioriterer å gå med overskudd foran å gå med post, har ikke mer å tilby. Vår dame er blitt 57 år, fortsatt frisk, men litt sliten. Det er kanskje ikke så rart om ho synes ho har gjort sitt og rett og slett fortjener den summen ho får. Og hva i all verden slags jobber er det å få i bygda, i dalen, i fylket? Det får ikke hjelpe, - og ifølge privatiseringsministeren er ho i tillegg et eksempel på manglende mobilitet mellom offentlig og privat sektor.
Dersom dagens ventelønnspraksis viser noe, så er det heller at den generelle pensjonsalderen er for høy, og at det pensjonshelvetet som regjeringa nå prøver å få innført, går i stikk motsatt retning av hva arbeidsfolk fortjener.
Når sant skal sies, trur jeg ikke at det er ventelønnsordninga i seg sjølv Høyre og co er så opptatt av. Staten er en rik arbeidsgiver, og rike arbeidsgivere vil gjerne betale litt for at omstillinger og oppsigelser skal gå smidig. I 2004 kosta ventelønnsordninga rundt 450 millioner kroner, men det meste av det hadde jo gått ut i dagpenger uansett. Dette er ikke dyrt. Nei, det er noe mer som ligger bak. De vil kvitte seg med det meste av staten, ganske enkelt. Dels er det en ideologisk strid som ligger bak ønsket om å privatisere stadig mer. Dels er det en økonomisk politikk som går ut på at private skal få tjene på post, tele, jernbane, buss, helsevesen, - ja, dette veit vi allerede. Først gjør de sjukehusa halvprivate, snart blir de heilprivate. Er det noen som trur at ikke Helsetilsynets arbeid kan utføres på oppdrag av et konsulentfirma? Nei, ingen skal føre seg trygge. Derfor må staten bli mer og mer lik det private. Derfor må det bli stadig lettere å si opp ansatte i staten. Mer om det i del 2.
Også vi som prinsipielt er mot den private retten til å eie produksjonsmidlene, skjønner at det er en viss logikk når eieren (eller eierens representant) i dag kan ansette den han vil i sin bedrift. I statsetatene bør det være annerledes, de har ingen eier i samme forstand.
I dag skjer de fleste tilsettinger i staten gjennom et system med tilsettingsråd, der representanter for de tilsatte deltar. Dette er ikke ei perfekt løsning, men den har noen viktige fordeler: De som vurderer søkerne, har vanligvis stor og brei erfaring fra mange sider av etatens virksomhet. Systemet bidrar til å sikre objektivitet og upartiskhet ved tilsettingene, noe som igjen sikrer de samme egenskapene i forvaltningas praksis. Det er altså et system som i siste instans sikrer brukerne av statens tjenester ei relativt nøytral vurdering av søknader og klager. Ordninga bidrar også til at alle har lik rett til en jobb i staten - bekjentskaper skal ikke spille noen rolle ved tilsetting.
I det nye forslaget til embets- og tjenestemannslov kastes dette systemet fullstendig på båten. Nå skal det være enkelt: "Andre tjenestemenn [enn embetsmenn og øverste ledere i virksomheter] ansettes av arbeidsgiver ..." Det får'n si!
Et morsomt argument for dette er at de ansattes representanter i dag er i mindretall i tilsettingsråda: "I og med at styringsretten ligger hos arbeidsgiver etter gjeldende rett, er departementet av den oppfatning at forslaget ikke innebærer noe vesentlig brudd med dagens ordning." Kanskje er dette første skritt på vegen til å kaste mindretall ut av alle styrende organ? Ansatte ut av bedriftsstyrene, studentene ut av universitetsstyrene, småpartia ut av kommunestyrene. Er ikke i grunnen eneveldet enklest? I alle fall er det det mest moderne ifølge odelstingsproposisjonen. Etter kort å ha nevnt noen argument for både eksisterende og foreslått ordning, konkluderer Privatiseringsdepartementet slik: "Argumenter kan anføres for begge disse standpunktene. Departementet la i høringsrapporten til grunn at modernisering innenfor statlig sektor, samt delegering og ansvarliggjøring av de statlige virksomhetene, burde tillegges avgjørende vekt." Så da så!
La meg ikke være urimelig: Sjefens innstilling skal forelegges de tilsattes representanter "til uttalelse". Det er ikke godt å si hva dette betyr, for begrepet finnes ikke i Hovedavtalen i staten. Her graderes medbestemmelsen i informasjon, drøfting og forhandling. Det er vel grunn til å tru at "til uttalelse" vil bli nokså nært informasjon.
La meg ikke være urimelig 2: Det kan se ut som om det skal være mulig å bestemme i personalreglement i den enkelte etat at (deler av) dagens system kan beholdes. Men akk, hvor lenge var Adam i paradis? Ifølge dagens lov skal personalreglement forhandles fram på arbeidsplassen. Ifølge forslaget skal det "gis av virksomheten". (En morsom detalj: I dag skal personalreglement - etter forhandlingene - sendes departementet til godkjenning. Men fordi det er så mye feil og ulovligheter i reglementene, blir det for mye arbeid for modernistene. Godkjenningsordninga avvikles derfor.)
I dag er det den som ansetter i staten, som også sparker folk. Slik blir det også i framtida. Altså nå tilsettingsrådet. Og seinere - ja, riktig, det blir sjefen. Og da gjelder bestemmelsene i den (eventuelt) nye arbeidsmiljøloven, som sier at om det er "praktisk mulig" så skal oppsigelser drøftes med arbeidstakeren og dennes tillitsvalgte. Om det skulle værte upraktisk, har en altså ikke en gang plikt til å snakke med den det gjelder.
Vi skjønner at det skal bli lettere å sparke folk. Arbeidsfolk i staten har tradisjonelt hatt et relativt sterkt stillingsvern, men det skal nå bort. I departementet som tidligere var eid av pianospiller Norman, tar en det musikalske begrepet "harmonisering" i bruk om dette. Et mer folkelig begrep er vel "samling i bånn".
Et par eksempler: Arbeidsmiljøloven (nytt forslag) krever f.eks ikke mer enn at en oppsigelse er saklig begrunna i "virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold". Dagens tjenestemannslov krever derimot at arbeidet bortfaller eller at arbeidstakeren er varig uskikka.
Dersom grunnen er en annen, må vedkommende avskjediges, noe som er en smule mer omstendelig og alvorlig. Harmonistene i departementet mener dette er en "åpenbar svakhet", men hva som er så åpenbart svakt med ei ordning som har fungert i årtier, behager de å forholde seg tause om.
Kanskje synes de synd på de stakkars ansatte de har tenkt å kippe ut, dersom de må avskjediges heller enn sies opp. Omsorgen er nemlig grenseløs - hør bare: Oppsigelse og avskjed er i dag enkeltvedtak etter forvaltningsloven. De kan derfor påklages. Men sier pater Meyer - alle statsansattes vennlige far - dette kan ta lang tid "med den usikkerhet dette innebærer for tjenestemannen". Så vekk med klageadgangen, Jo fortere oppsigelser kan skje, desto tryggere vil nok de ansatte føle seg.
Jeg skal ikke plage leserne med flere eksempler - det er en del å ta av - de fleste lukter vel allerede hva dette dreier seg om. Allment kan en si at odelstingsproposisjon nr 67 er nokså tynn hva gjelder begrunnelser og bakgrunnsdata. Vi får derfor i grunnen ikke vite så mye om hvorfor det er så viktig å endre dagens regler, bortsett fra de generelle strøorda om harmonisering og modernisering, eller som det f.eks heter at "opphevelse av ventelønnsordningen [må] ses på som et ledd i det løpende forenklingsarbeid i samfunnet". Og vi får f.eks ikke vite hvor mange som sies opp og hvor mange som klager med dertil hørende usikkerhet.
Kanskje er jeg litt paranoid, men jeg ser altså ingen vesentlig annen grunn til det meste av endringene som foreslås, enn at det skal bli lettere å kvitte seg med statsansatte. Og hvorfor skal det måtte bli lettere? Jo, fordi noen vil at det skal bli lettere å avvikle den ene offentlige etaten etter den andre. De står i kø der ute for å tjene penger på skole, helse, veger, konsulentvirksomhet og hva det skulle være. På en følsom dag kjenner jeg siklinga deres nedover nakken. Billigere og bedre tjenester? Kanskje en og annen gang. Men dersom det ikke skal gå på bekostning av profitten, så må det gå på bekostning av noen andre. Det vil f.eks være de som gjør jobben. (Men også brukerne av statens tjenester vil lide. For det er nokså lett å se at dette er et opplegg for at bare et minimum av tjenestene skal være finansiert av det offentlige - og at folk så må betale sjølv for ethvert tillegg.)
Forslaget til nye embets- og tjenestemannslov er et ledd i et massivt angrep på arbeidsfolks rettigheter. Mest kjent og alvorlig akkurat nå er forslaget til ny arbeidsmiljølov og utkastet til ny pensjonsordning. Mange fagforeninger og andre har stilt krav rundt dette til de partia som tar mål av seg til å overta regjeringsmakta til høsten. Et krav om å beholde dagens tjenestemannslov bør absolutt tas med i denne sammenhengen.
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval