Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
Bør arbeidsmiljøloven åpne for mer bruk av midlertidige ansettelser, som et håndslag til dagens arbeidsløse? Statssekretær Helge Eide i Arbeids- og sosialdepartementet er av dem som tror det kan få flere i arbeid (Dagsavisen 9. november). I hans departement forbereder de utkastet til ny arbeidsmiljølov som skal stortingsbehandles til våren.
Arbeidslivslovutvalget har foreslått å åpne for kortvarige (mindre enn seks måneder) midlertidige ansettelser uten andre begrensninger enn at varigheten totalt er under tolv måneder på tre år. Etter dagens lov kan ingen ansettes midlertidig til arbeid som normalt utføres i bedriften (bortsett fra vikarer og praktikanter).
Denne viktige begrensningen er foreslått strøket. Hvis forslaget blir vedtatt, kan arbeidsgivere faktisk basere den normale driften på midlertidige ansettelser. De må bare passe på at de ikke overskrider maksimalperioden for hver enkelt ansatt.
Fast ansettelse og oppsigelsesvern har til nå vært sentrale verdier i velferdsstaten. Både forskning og erfaring forteller at midlertidig ansatte har dårligere arbeidsvilkår enn fast ansatte. De får sjeldnere tilbud om opplæring og kompetanseutvikling. De får ikke banklån, men desto oftere økonomiske vanskeligheter.
Psykiske og sosiale problemer følger i kjølvannet. Det er selvsagt forskjell på om man er prosjektansatt, prøvetidsansatt, vikar eller behovsansatt. Det er de siste som har dårligst arbeidsvilkår, dårligst økonomi og dårligst helse. Det er der kvinneandelen og innvandrerandelen er størst. Og det er den gruppen som vil vokse hvis dagens lovbegrensninger tas bort.
Helt fra den første arbeidervernloven i 1892 er stillingsvernet blitt styrket i takt med velferdsutviklingen. Oppsigelsesvern betyr innskrenkning av arbeidsgivers styringsrett, og hensynet til konkurranseevnen har alltid vært det viktigste motargumentet.
Men stortingsflertallet har gjennom hundre år prioritert å utvide stillingsvernet for å slippe de sosiale omkostningene ved utrygge arbeidsforhold. Ved lovrevisjonen i 1936 tok man for eksempel inn saklighetskravet ved oppsigelser for å mildne følgene av mange år med stor arbeidsløshet.
Revisjonen i 1977 ga oss "arbeidsmiljøloven" og en formålsparagraf som i klartekst sier at loven skal sikre trygge tilsettingsforhold. Forarbeidene til loven sier at dette skal gjelde for grupper med vansker på arbeidsmarkedet, som yrkeshemmede og eldre.
Nå mener mange tvert imot at arbeidsløsheten må møtes med svekket oppsigelsesvern.
Arbeidsdirektøren er av dem som tror at mer midlertidighet må til for å hjelpe dem som vanskelig får innpass på arbeidsmarkedet. Hun viser til Aetats oppfølgingsundersøkelse av arbeidssøkere som sluttet å melde seg ved Aetat 2002.
Nesten halvparten av kvinnene og av innvandrere uansett kjønn hadde bare fått midlertidig ansettelse. Har arbeidsdirektøren rett i at det var midlertidigheten ved jobbene som hjalp arbeidssøkerne i arbeid? Undersøkelsen viste også at midlertidige ansettelser var vanligst i kommuner med stor arbeidsløshet.
Rapporten forklarer dette med at det bare er ved høy arbeidsløshet at folk kan tilbys slike arbeidsvilkår. Er det ikke rimelig å forklare den store andelen midlertidige ansettelser blant kvinner og innvandrere på samme måte? Lite etterspurt arbeidskraft må godta dårligere vilkår enn andre for å få jobb. Det gjør ikke dårlige vilkår til en velsignelse.
Mange som vil ha mer midlertidighet viser til en Fafo-undersøkelse fra perioden 1996-2003, som sier at 60 prosent av de midlertidig ansatte kom i fast arbeid i løpet av to år. De glemmer at bare en av ti var i midlertidig jobb i denne perioden, og arbeidsløsheten var fallende. Undersøkelsen sier ingenting om konsekvensene av å åpne for mer midlertidighet. Da kan veien fra midlertidig til fast arbeid bli svært mye lengre. I en tilsvarende undersøkelse fra Sverige 1993-2000 med omtrent 15 prosent midlertidig ansatte, var bare 30-40 % kommet i fast arbeid etter to år.
Noen arbeidsgivere vil kanskje ansette flere hvis de kan ansette midlertidig. De vil fortsatt foretrekke friske og sterke norskættede menn i sin beste alder hvis de kan velge. Men noen flere av dem som i dag går på dagpenger kan få en sjanse.
Likevel kan nettovirkningen på jobbtilbudet bli negativ hvis korttidsansettelser i høysesong etter hvert erstatter faste ansettelser. I tillegg får samfunnet de sosiale omkostningene ved gjeninnføring av jobber uten oppsigelsesvern. Tidligere generasjoners lovgivere skjønte kanskje dette bedre enn mange i dag.
Tidligere helseminister Høybråten skal fremme forslaget om lovendring for Stortinget. Hotell- og restaurantarbeiderne ga ham god drahjelp da han gjorde utestedene røykfri.
Nå bør han ta en prat med sine gamle allierte igjen. Deres bransje bruker mye midlertidige ansettelser, ikke minst i Oslo. Kvinner og innvandrere får riktignok arbeid for en stund, men kan storsamfunnet være bekjent av arbeidsvilkårene? Det er mer enn røyking som kan gå på helsa løs.
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval