Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
Kvinnerike yrker i offentlig sektor rasler med sablene foran vårens lønnsoppgjør. Mest oppmerksomhet har lærernes krav om 50.000 kroner mer i året fått. Motparten er naturligvis uenig. Men hva med solidaritetens bastion nummer en: LO-ledelsen? Er de glad for at kampviljen er stor hos sine klassefrender? Ser de det slik at en seier for en del av arbeiderklassen er en seier for hele klassen? Dersom vi dykker ned i Aftenposten og Dagens Næringsliv for den siste uken, ser vi konturene av en kampanje fra LO-ledelsen nettopp mot de mest kampvillige for øyeblikket. I Dagens Næringsliv 6. januar er lederen for Norsk Kommuneforbund Jan Davidsen "Oppgitt over lærerne". I Aftenposten samme dag: "Yngve Hågensen har lite sans for lærernes krav om tillegg på 50.000." Og 9. januar er det nok en LO-leder, denne gang Turid Lilleheie (NTL), akkompagnert av en YS-leder, Britt Brestrup, som er "oppgitt over lærernes krav". Jeg håper at progressive tillitsvalgte i LO-forbunda kjenner sin besøkelsestid og rykker ut med varm støtte til de som vil kjempe for store tillegg og tar avstand fra LO-ledelsens syting over andres kampvilje.
Yngve Hågensen fortjener en egen kommentar etter følgende svar i Aftenposten 6. januar: "Men på spørsmål om det vil være en ulykke for landet med tillegg langt utover 3,5 prosent, svarer han klart ja." Hågensens solidaritet er med kapitalistenes profitt. De siste 20 åra der Hågensen har vært sentral i ledelsen for LO og LO-leder, har klasseskillene økt år for år. Det er så åpenbart at sjøl regjeringsoppnevnte utvalg ikke greier å skjule sannheten. Likevel preker mannen moderasjon!
Slik kampen om tariffoppgjøret utvikler seg begynner vi å øyne hvordan LO/NHO kan få sin løsning: Etter at moderasjonslinja fikk flertall i Fellesforbundets styre, blir det et samordna oppgjør og dermed garantert ingen streik fra LOs side. Dessverre har store deler av opposisjonen i LO stilt det kravet som LO-ledelsen har håpa den skulle stille: en femte ferie uke, i stedet for kravet om kortere daglig arbeidstid. Resultatet av forhandlingene vil ikke bli en femte ferieuke men en innføring av timekonto som vil være et avgjørende slag mot normalarbeidsdagen. Det vil bli noen få ører i timelønnstillegg. Når det gjelder etter- og videreutdanningsreformen er det allerede opplest og vedtatt at evu-reformsbiten i oppgjøret ikke skal koste arbeidskjøperne noe. Vi får en forestilling i påsketider der Riksmeklingsmannen så vidt avverger konflikt og det hele sendes ut til avstemning sammen med en voldsom propagandakampanje der mesteparten av media og den politiske eliten deltar for å sikre et ja-flertall. Opposisjonen mot timekonto i LO vil splittes.
Spørsmålet blir da hva den oppegående opposisjonen evner å få til, både nå i tida foran representantskapsmøtet i LO og underveis i oppgjøret. Vil vi greie å utvikle en bevegelse som retter seg mot moderasjon og fleksibilisering og for kortere arbeidsdag? Vil vi greie å utvikle en solidaritetsbevegelse med de delene av arbeiderklassen som kommer ut i åpen kamp? Vil vi greie å utvikle en neibevegelse i forbindelse med avstemninga? Det kan virke fåfengt å reise kravet om kortere arbeidsdag nå, når en så liten del av fagbevegelsen har dette som et sentralt krav. Men for å styrke dette kravet foran kommende tariffoppgjør må vi holde fast ved det også i den politiske kampen i dette tariffoppgjøret.
Som kjent er verken lærerne (inklusive førskolelærerne), hjelpepleierne eller sjukepleierne i LO og er derfor ikke bindi av LOs samordning. Men det er opplagt at LO vil kreve at ingen andre må få mer. Kommuneforbundet vil gjenta sin moderasjonslinje og samarbeide med Kommunenes sentralforbund om en egen paragraf i avtalen om at dersom andre forhandler avvikende avtaler skal Kommuneforbundet kunne gjenoppta forhandlingene i etterkant. Blant annet på den måten vil man prøve å tvinge fram moderasjonslydighet i hele arbeiderklassen.
Men kjenner jeg situasjonen rett, vil ikke dette stoppe for eksempel førskolelærerne fra å ta et brudd og forberede en konflikt. Det er da borgerskapets stat tyr til sitt reservevåpen: tvungen lønnsnemnd.
I en lønnsnemnd vil man vise til enigheten i Arntsenutvalget om at lønnsveksten skal være på nivå med handelspartnerne og blåkopien vil bli banka igjennom. Dersom førskolelærerne velger å trosse en lov om tvungen lønnsnemnd og fortsetter streiken venter rettslig forfølgelse og store bøter. Førskolelærerne kan vise til at Norge bryter Menneskerettighetene. Men da har Høyesterett ordna den juridiske situasjonen på følgende vis: Dersom det ikke er samsvar mellom en norsk lov og en menneskerettskonvensjon Norge er bundet av, jo da går norsk rett foran! Basta! Å vinne en ulovlig streik er fult mulig, men krever at det er en sterk støtte til de streikende i befolkninga, slik at borgerskapet vil la være å følge opp sine egne lover.
Fra tid til annen kommer det uttalelser fra LO-ledere om at Norges praksis med tvungen lønnsnemnd er uheldig. Men det er ikke ment som en kritikk av tvungen lønnsnemnd. LO-ledelsen mener det er uheldig at det oppstår situasjoner der staten dessverre finner seg nødt til å bruke tvungen lønnsnemnd for å sikre klassesamarbeidet.
I 1998 streika arbeidere organisert i Tele & data for høyere lønn. Denne streiken blei møtt med tvungen lønnsnemnd. El & it har bedt LO om å fremme en klage mot tvungen lønnsnemnd overfor ILO. LO har innstilt på at en slik klage IKKE skal fremmes. Det er ikke overraskende at LO-ledelsen ikke vil fremme kritikk av tvungen lønnsnemnd internasjonalt. Ikke en gang når egne forbund rammes. Tvungen lønnsnemnd og trusselen om tvungen lønnsnemnd er et viktig redskap for å sikre klassesamarbeidet og blåkopien i tariffoppgjørene.
Hva skal man med fiender, når man har slike "venner"?
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
