Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
Arbeiderpartiets ledelse har det travelt med ideologiproduksjonen i forbindelse med sine internasjonale ambisjoner. Gro (nå Torbjørn), Jens Stoltenberg og Kongen drar rundt på utenriksbesøk sammen med "norske" næringslivsledere. Til eksempelvis Indonesia. Her predikes nødvendigheten av å overholde menneskerettighetene til vertskapet, som leder et blodig diktatur. Overfor opinionen hjemme sier disse AP-politikerne at demokrati utvikles lettere når man får et høyere økonomisk nivå. Altså kan Statoil, Hydro, Kværner, Dyno osv. investere i disse diktaturene med god samvittighet. Økonomisk utvikling fører altså til en demokratisk utvikling.
Men denne tendensen gjelder tydeligvis bare i åpne diktaturer. For her hjemme fører den økonomiske utviklinga til at det samme partiet føler behov for å innsnevre de demokratiske rettighetene. Forslagene om å begrense streikeretten er antakelig også i strid med minstekravene som finnes i FNs ILO-konvensjoner om menneskerettigheter. I Norge har det korporative samarbeidet gått så langt at ledelsen for den største hovedsammenslutninga går i spissen, sammen med NHO og staten for å begrense streikeretten.
Men det er ikke noe banebrytende ved det norske borgerskapets politikk. Man fører den samme økonomiske politikken i Norge som i EU, og korporativismen er som kjent opprinnelig et italiensk fenomen.
I bygginga av EU-staten er man nå i gang med å utvikle nye former for korporativisme. I de offisielle erklæringer heter det å styrke den sosiale dimensjonen. For opposisjonen i fagbevegelsen er det nødvendig å sette seg inn i den nye utviklinga både fordi Norge er i EØS og fordi LO (og snart AF) er med i den Europeiske Faglige Sammenslutninga (EFS). I Norge har vi en spesiell situasjon der LO fortsatt aktivt motarbeider at YS kan delta i EFS (YS er den eneste hovedsammenslutninga i Norden som ikke er tatt opp i det gode selskap). LO har gitt opp å blokkere AF som nå er i ferd med å tas opp i den nordiske faglige sammenslutninga, som igjen åpner for videre internasjonale fora, blant annet EFS. Til LO-kongressen foreligger det forslag om å forsterke Euro-LOs (EFS) rolle i europeisk politikk. Forut for kongressen bør diskusjonen ha kommet så langt at EU-motstanderne kan fremme sjølstendige alternativer.
Et tiltak som er tatt i EU er trepartsforhandlinger mellom EFS, UNICE som er arbeidskjøperorganisasjonen for private arbeidskjøpere og EU-kommisjonen. Disse kan munne ut i et direktiv. Et eksempel er forhandlingene om foreldrepermisjon i forbindelse med pass av barn. Denne typen direktiver nedfelles deretter først og fremst i lover og regler i medlemslanda (naturligvis inklusive EØS-landa), men kan alternativt tas direkte inn i de nasjonale overenskomster, dersom disse er normgivende for øvrige avtaler i arbeidslivet. Dersom de nedfelles i en nasjonal overenskomst, er det forstått at de gjeldende reglene skal stå som et minimum. Til tross for at bestemmelsene ligger i overenskomster, er de reelt sett å betrakte som lovbestemmelser. Så vidt jeg har skjønt er grunnen til at man har laga en åpning for at direktiver kan føres inn i overenskomster istedenfor i lover, at man skal gi inntrykk av at fagbevegelsen ikke mister reell innflytelse over kollektivavtalene og forholda på arbeidsplassene. Men høyeste instans til å tolke disse reglene blir ikke partene i arbeidslivet, arbeidsretten nasjonalt eller lignende, men EU-domstolen.
I Norge er det Stortinget som vedtar lover. Stortinget består av folkevalgte som står til ansvar overfor sine velgere. Trepartssamarbeidet erstatter ikke bare forhandlingene mellom partene nasjonalt, men også det parlamentariske demokratiet.
Foruten disse trepartsforhandligene foregår det også direkte forhandlinger som skal lede fram til overnasjonale overenskomster: EFS vedtok blant annet følgende i desember 1995: "Uden at opgive lovgivningsvejen,.....vil EFS udvikle den kollektive forhandlingsdimension, bl.a. på branche niveau, for at sikre den arbejdsmarkedsmæssige og sociale regulering, der er påkrevet i det integrerede økonomiske område" (kilde: artikkel i den utmerkede danske dagsavisa Dagbladet Arbejderen 29/3-96). EFS-ledelsen er naturligvis ivrig tilhenger av både det integrerte markedet, Maastricht-traktaten og alle andre sentrale målsettinger til EU-borgerskapet.
Dagbladet Arbejderen av 19/10-96 melder at EU-kommisjonen har fått satt i gang forhandlinger mellom EFS, UNICE og CEEP som er den offentlige arbeidskjøperorganisasjonen. Overenskomsten skal gjelde atypisk arbeid. Dvs. forholda for korttidsansatte, hjemmearbeidende, deltidsansatte og lignende. Blant annet vil spørsmålet om fleksibel arbeidstid være en del av disse forhandlingene.
De som synes det er langt til forbundsledelsene på Youngstorget og ellers rundt i Oslo sentrum, vil synes at dette er som å være rett rundt hjørnet i forhold til forhandlerne i EFS.
Når partene har forhandla seg fram til en avtale, gjenstår da den demokratiske prosessen der de som omfattes av avtalen skal stemme over den. Hvem skal da stemme over denne avtalen? Det har jeg ennå ikke greid å finne ut. Det som i hvert fall er sikkert er at medlemmene på grunnplanet som avtalen vil berøre ikke skal stemme over forslaget.
Forsvaret for denne typen avtaler er at de er minsteavtaler og overhodet ikke er til hinder for å lage bedre avtaler. Men i en situasjon der den rådende ideologien i fagbevegelsen er at man skal være med på å styrke konkurranseevnen og vise måtehold for å styrke sysselsettinga, blir en sentral EU-avtale et kort i hånda på arbeidskjøperne, da den ikke først og fremst vil virke som en minstebestemmelse, men som en retningsgivende bestemmelse. Og slik har det også gått i Danmark. Kort tid etter at permisjonsdirektivet er vedtatt rykker den danske arbeidskjøperforeninga ut og klager over at de danske permisjonsrettighetene er alt for gode.
Borgerskapet i EU har flere målsettinger på arbeidsmarkedsområdet: Man arbeider i retning vekk fra bindende nasjonale overenskomster knytta opp til de enkelte yrker/fag/bransjer og over til mindre bindende overenskomster som åpner for større fleksibilitet når det gjelder lønn og arbeidstid. Man arbeider for at fagforeningenes rolle som organisasjon for arbeiderkollektivet skal erstattes av den enkelte arbeiders individuelle lovfesta rettigheter. Det kan høres fint ut med individuelle rettigheter. Men alle som har prøvd å forhandle aleine med en arbeidskjøper om rettigheter - kontra å ha fagforeninga i ryggen - kjenner kollektivets makt. En tredje målsetting er at staten skal mer inn i forholdet mellom partene. For eksempel er det lagt opp til at staten skal inn i forhandlinger mellom partene når det skal vurderes unntak fra bestemmelsen om at arbeidere skal følge vertslandets minstelønns- og arbeidsvilkår når de stasjoneres i utlandet.
Betyr det å gå mot at EFS skal forhandle fram europeiske overenskomster å være mot internasjonalt faglig samarbeid? Naturligvis ikke. Kampen for nasjonal sjølråderett og kampene til arbeiderklassen i de enkelte landa mot eget borgerskap er i seg sjøl sentrale i den internasjonale kampen. Den internasjonale kampen ellers må bygge på de demokratiske tradisjonene som arbeiderklassen slåss for. Her kan vi vise til det internasjonale samarbeidet for å støtte havnearbeiderne i Liverpool, kampen mot Rio Tinto Zinks fagforeningsknusing osv. Men overnasjonale forhandlinger i EU som tres ned over hodet på oss fagorganiserte er ikke en styrking av den internasjonale fagbevegelsen, men en styrking av EU-korporativismen og EU-borgerskapets makt.
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
