Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
Den europeiske unionen ble utvida fra 12 til 15 medlemsland i 1995. Siden har dette utgjort verdens største indre marked med 370 millioner mennesker. EU er en union av store imperialistiske land og mindre kapitalistiske og imperialistiske land i Europa. Hva ei slik sammenveving av større og mindre land betyr for den internasjonale finanskapitalen, framstiller Lenin slik:
"Slike forhold har alltid eksistert mellom små og store stater, men i epoken med imperialisme er de blitt et allment system. De utgjør en del av de samla "verdensoppdelings"-forholda og blir ledd i kjeden av operasjonene til verdensfinanskapitalen." (Oktober, side 127.)
En slik kombinasjon gir de større imperialistiske statene økt politisk tyngde og et utvida "hjemland" (hinterland). Samtidig blir det mulig for de mindre landa å delta i den internasjonale konkurransekampen, noe det ikke ville vært like lovende å begi seg ut i på egen hånd. Til gjengjeld må de mindre landa underordne seg interessene til de ledende imperialistiske landa - Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia - og deres supermonopoler.
Lenins analyse bekreftes:
"Det er fullt mulig for den imperialistiske tendensen i retning store imperier å vinne fram, og i virkeligheten oppnås dette ofte i form av imperialistiske allianser mellom suverene og uavhengige - politisk uavhengige - stater. En slik allianse er mulig, og skjer ikke bare i form av økonomisk integrering av finanskapitalen i to land, men også i form av militært "samarbeid" i imperialistiske kriger." (A Caricature of Marxism and Imperialist Economism, Lenin, Collected Works, bind 23, side 50.)
Under herredømmet til de internasjonale monopolene har denne europeiske enhetsprosessen økt i hastighet og dybde. Og samtidig har de største landas tyngde vokst forhold til de små:
* Vedtaket om Enhetsakten (Single European Act) i 1986 avslutta en langvarig stagnasjonsfase. Kjerna i Enhetsakten var etableringa av EUs indre marked, som trådte i kraft 1. januar 1993. Dette tillot fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.
* I 1992 ble Traktaten om Den europeiske unionen vedtatt i Maastricht. Den beramma overgangen til den monetære unionen med innføringen av euroen i 2002 og opprettelsen av en uavhengig europeisk sentralbank i 2001. Stabilitetskriterier tvinger medlemsstatene til å innrette hele sin økonomiske og sosiale politikk etter finanskapitalens interesser. Som skritt i retning politisk integrasjon skisserte en videre en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, en felles justis- og innenrikspolitikk.
* I 1997 ble Amsterdamtraktaten vedtatt. Prinsippet om gradert integrasjon, som allerede var innført gjennom delinga av EU i en euro-sone med tolv land inni og tre utafor, ble nå fastslått i en avtale. Den lar de store landa gå videre med integrasjonen på visse områder gjennom "tettere samarbeid", noe som er et middel til å presse mindre land eller land som ikke er samarbeidsvillige.
* Nice-traktaten, signert i februar 2001, endra stemmevekta til fordel for de store landa og avskaffa medlemslandas vetorett i forhold som gjelder Den økonomiske og monetære unionen og justis- og innerikspolitikken. Dette konsentrerte beslutningsmakta enda sterkere i de store imperialislandas hender.
* Hvert enkelt skritt i retning konsentrasjon av beslutningsmakt i de store imperialistlandas hender ble fulgt av stadig mer komplekse byråkratisystemer, en jungel av departementer og komiteer. På den måten kunne de mindre landa delta i forberedelsene til ulike avgjørelser, mens de virkelige maktforholda ble tilslørt.
* EU-kommisjonen fremma av samme grunn lobbyvirksomhet som den formelle måten å inkludere representanter for fagforeninger, kvinneorganisasjoner, miljøorganisasjoner, organisasjoner for funksjonshemma og andre ngo-er i drøftingene og komitearbeidet. En håper å gi inntrykk av at massene effektivt kan ivareta sine interesser på denne måten. I beste fall fører slik deltakelse til enkelte "progressive" formuleringer eller bisetninger i papirhaugene som EU-byråkratiet produserer.
* Den økende økonomiske integrasjonen innen EU virker som et utgangspunkt for å trenge inn i andre land. Ved toppmøtet i København i desember 2002 bestemte EU å ta opp ytterligere 12 land: Kypros Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia og Slovenia skal bli fullverdige medlemmer i mai 2004,; innlemminga av Romania og Bulgaria er planlagt å skje seinere. Med denne største utvidelsen i sin historie vil EU bli et indre marked som vil være det uten sammenlikning største i verden, enten en ser på antallet innbyggere (481 millioner) eller på mengden kapital. Med dette grunnlaget sikter EU mot å avløse USA som den største økonomiske makta. Vedå innlemme tidligere Comecon-land styrker EU samtidig sine handelsforbindelser med Russland og andre tidligere sovjetstater.
FrT-imperialismen er den dominerende økonomiske krafta i EU. Den er vevd tett sammen med andre EU-land, noe som skaper en gjensidig avhengighet. Det viktigste salgsmarkedet er i EU, og kapitalen blir hovedsakelig investert der.
At Vest-Europa har stor betydning for FrTs eksport, import og direkte investeringer, vises av en fast høy andel av totalvolumet. Men etter hvert som aktiviteten på verdensmarkedet øker, synker denne sakte, men sikkert. I 2000 ble 63,1 % av FrTs eksport (mot 69,5 % i 1970), 57,7 % av importen (mot 63,4 % i 1970) og 44,5 % av de direkte investeringene (mot 56,9 % i 1970) gjort innafor Vest-Europa.
I kjølvannet av omorganiseringa av den internasjonale produksjonen, brøyt den tyske imperialismen med denne økonomiske konsentrasjonen mot Vest-Europa. EUs andel av tysk totaleksport falt fra 63,1 % i 1991 til 55,2 % i 2001.
FrTs monopoler brukte sin sterke posisjon i Europa som springbrett for større ekspansjon i Sentral- og Øst-Europa, Asia og Nord- og Sør-Amerika. Eksporten til Sentral- og Øst-Europa oppnådde alt i 2001 en andel på 11,2 % av FrTs totale eksport.
FrT-monopolene er særlig interessert i å få Sentral- og Øst-Europa integrert i EU. De håper med det å utvide markedet, få bedre vilkår for kapitaleksport, takka være blant annet bedre infrastruktur, bedre juridisk eiendomsvern, muligheter for økt politisk innflytelse og uhemma tilgang på billig, mer eller mindre faglært arbeidskraft.
Den tyske imperialismen er grunnleggende avhengig av at den europeiske integrasjonsprosessen fortsetter for å kunne ekspandere videre. Sterkere integrasjon kan bare utvikles i samarbeid med Frankrike. Tyskland er nok den ledende makta i Europa på grunn av folketall, økonomisk styrke og politisk tyngde, men kan likevel ikke styre egenrådig og uten enighet med de øvrige viktige imperialistmaktene i EU. Et solokjør vil føre til at EU går i oppløsning.
Gjenforeninga har forsterka FrT-imperialismens streben etter verdenshegemoni. Men samtidig må den ta hensyn til massenes årvåkenhet overfor en ny stormaktspolitikk fra den tyske imperialismen. Folk husker alt for godt erfaringene med hitlersk fascisme og annen verdenskrig.
Det foreløpige høydepunktet for det intereuropeiske samarbeidet var den fransk-tyske erklæringa av januar 2003 i forbindelse med feiringa av førtiårsjubileet for Elyséetraktaten. ["Forbrødringa" av Frankrike og Tyskland ble bekrefta i Elyséetraktaten mellom Adenauer og de Gaulle i 1963.] Samtidig som Tyskland og Frankrike tok sikte på å definere en egen posisjon i forhold til de åpenlyst aggressive krigsplanene til USA, understrekte 2003-erklæringa det framtidige tette samarbeidet mellom de to sterkeste imperialiststatene i Europa, med henblikk på internasjonal konkurranse og maktkamp:
"Vi er fast bestemt på å tilføre EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og EUs sikkerhets og forsvarspolitikk en ny kvalitet for å sikre at EU kan leve opp til sin rolle i verden ..." (Frankfurter Rundshau 23. januar 2003).
Prisen for å inneha den ledende rollen i EU betaler FrT-imperialismen ved å være hovedbidragsyteren til EUs finanser. I 2000 bidro Tyskland med 21.774,9 millioner euro eller 24,8 % av EUs totalbudsjett. Det Tyskland fikk tilbake, inkluderte 5.674,9 millioner euro til landbrukspolitikken og 3.765,3 millioner euro til "strukturelt svake" regioner. Disse ble hovedsakelig brukt i de østlige delene av Tyskland til finansiering av infrastruktur og som investeringsstøtte til industrimonopolene.
| Tabell 49: De største netto bidragsyterne til EU og deres andel av totalt nettobidrag 1994-2000 (i millioner ECU/euro) |
||||
|---|---|---|---|---|
| Land | 1994 | Andel i % | 2000 | Andel i % |
| Tyskland | -11.302,2 | 71,6 | -9.273,2 | 50,6 |
| Storbritannia | +1.078,3 | 0 | -3.774,7 | 20,6 |
| Nederland | -492,8 | 3,1 | -1.737,7 | 9,5 |
| Frankrike | -1.900,9 | 12,0 | -1.415,3 | 7,7 |
| Sverige | *) | -1.177,4 | 6,4 | |
| Østerrike | *) | -543,5 | 3,0 | |
| Totalt | -15.780,3 | 100 | -18.314,2 | 100 |
| *) Ble med i EU i 1995. | ||||
| Kilde: EU-kommisjonens hjemmeside per 2/2002, www.europa.eu.int/comm | ||||
EUs ekspansjon østover stiller FrT overfor nye oppgaver. Den hurtige oppbygginga av en militær intervensjonsstyrke fordrer kostbare våpenprogrammer. Samtidig tvinger stabilitetskriteriene til Den monetære unionen, som særlig Tyskland har stått hardt på for å få med, det samme Tyskland til å minske budsjettunderskuddet. Dette er et problem. Drastiske skatteøkninger eller kutt i sosiale velferdsordninger vil øyeblikkelig skape motstand fra massene.
FrT-imperialismen står foran et dilemma: Den planlagte utvidelsen av EU til mer enn 25 land vil bety et skritt tilbake i integrasjonsprosessen, om en da ikke resolutt makter å få på plass ei politisk sammenslutning. I en tale 12. mai 2000 foreslo utenriksminister Fischer konkret å jobbe for overgangen fra et "forbund av stater" til en "europeisk føderasjon" med parlament og representasjon av medlemslanda så vel som ei valgt europeisk regjering. Ideen om en europeisk føderasjon er litt av et stridsemne blant de ledende imperialistlanda i Europa. Fischers initiativ møtte umiddelbar motstand ikke bare i Storbritannia, som klart motsetter seg ethvert forsøk på å skape en overnasjonal europeisk stat: Den franske regjeringa tok også høylydt avstand fra forslaget. Dette viser at de europeiske imperialistene er villige til å inngå en strategisk allianse. En allianse som EU vil være nyttig for å befeste de ulike imperialistenes maktposisjoner, og det kan faktisk oppnås et høyt nivå av økonomisk og politisk samarbeid. Men dette samarbeidet når en grense straks egen imperialistisk autoritet og suverenitet trues.
Etter hvert som man ekspanderer inn i land utafor EU, blir maktpolitisk sikring av disse stadig viktigere. For omorganiseringa av den internasjonale produksjonen møter stadig flere hindringer. Regimer som Slobodan Milosevic' i Jugoslavia, Talibans i Afghanistan eller Saddam Hussains i Irak hadde sine egne interesser å følge. Antiimperialistiske massebevegelser styrker seg i Latin-Amerika, Afrika og Asia. For å forsvare sin imperialistiske politikk bruker stormaktene i stigende grad militære midler. Men i hovedsak kan de ikke gjøre dette heilt på egen hånd, ettersom det ville forsterke motsetninger med andre imperialiststater, og endog kunne bidra til utbruddet av en ny verdenskrig. Dette ble klart da Frankrike og Tyskland i januar 2003 offentlig distanserte seg fra USAs og Storbritannias overhengende militære aggresjon mot Irak. Ti daværende og kommende EU-medlemmer skyndte seg da å uttrykke sin uforbeholdne solidaritet med USA, noe som effektivt likviderte en eventuell felles utenrikspolitikk i denne sentrale saken. Dette demonstrerer ustabiliteten i EU-alliansen straks interimperialistiske motsetninger skjerpes.
FrT har også mange andre faktorer å ta hensyn til i maktspillet: USA vil neppe tillate EU å utvikle seg til å bli en uavhengig militær allianse. Dette vil uansett være vanskelig å forene med nøytralitetspolitikken til EU-medlemmene Finland, Irland, Østerrike og Sverige. Foreløpig kan EU derfor bare gjennomføre kriserelaterte operasjoner på egen hånd innafor rammeverket til Nato og i samråd med USA.
Denne konflikten mellom lederskapsambisjoner og gjensidig avhengighet er et fundamentalt problem for imperialistene, som ikke blir mindre med omorganiseringa av den internasjonale produksjonen. Dette gjelder ikke bare Tyskland, men også de andre europeiske stormaktene, samt , USA, Russland, Japan og Kina. Imperialistmaktene er i ferd med å manøvrere seg lenger og lenger inn i ei blindgate.
Jacques Delors, president i EU-kommisjonen fra 1985 til 1994, mente at 80 prosent av all nasjonal næringslivslovgivning har sitt opphav i Brussel. Og med EU har det vokst fram et overnasjonalt byråkrati som har avgjørende innflytelse over de enkelte landas nasjonale lovgivning. Avgjørelsene der er basert på et system med proporsjonal representasjon basert på det enkelte lands økonomiske styrke og folketall.
Tabell 50 viser at de største imperialistlanda, Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia , har størst vekt i Rådet med 10 stemmer hver. Beslutninga om å utvide EU innebærer forandringer i stemmevekten. Det er planlagt at i 2005 vil de fire største imperialistlanda ha 29 stemmer hver. I tillegg vil Spania og Polen få 27 hver, noe som fører til at disse landa til sammen har nesten 50 prosent av stemmene. Siden stadig flere avgjørelser vil tas på grunnlag av alminnelig flertall, betyr dette at de små landa vil få enda mindre innflytelse og muligheter til å få gjennomslag for sine interesser innafor EU.
EU-kommisjonen, som består av presidenten og 20 kommisjonærer, er den eneste instansen som har rett til å foreslå lovutkast. Italia, Storbritannia, Spania, Tyskland og Frankrike var i 2002 representert med to kommisjonærer hver. Østerrike, Nederland, Sverige, Portugal, Hellas, Finland, Belgia, Danmark, Irland og Luxembourg har en hver.
| Tabell 50: EU: befolkning, antall stemmer og brutto nasjonalprodukt | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Land | Innbyggere (millioner) | Stemmer i Rådet 2002 | Stemmer i Rådet fra og med 2005 | Plasser i Parlamentet 2002 | Plasser i Parlamentet fra og med 2004 | BNP i milliarder euro |
| Tyskland | 82,0 | 10 | 29 | 99 | 99 | 1.977 |
| Frankrike | 59,2 | 10 | 29 | 87 | 72 | 1.330 |
| Storbritannia | 59,0 | 10 | 29 | 87 | 72 | 1.301 |
| Italia | 57,6 | 10 | 29 | 87 | 72 | 1.095 |
| Spania | 39,4 | 8 | 27 | 64 | 50 | 520 |
| Nederland | 15,8 | 5 | 13 | 31 | 25 | 353 |
| Belgia | 10,5 | 5 | 12 | 25 | 22 | 234 |
| Hellas | 10,2 | 5 | 12 | 25 | 22 | 110 |
| Portugal | 10,0 | 5 | 12 | 25 | 22 | 97 |
| Sverige | 8,9 | 4 | 10 | 22 | 18 | 212 |
| Østerrike | 8,1 | 4 | 10 | 21 | 17 | 197 |
| Danmark | 5,3 | 3 | 7 | 16 | 13 | 152 |
| Finland | 5,2 | 3 | 7 | 16 | 13 | 113 |
| Irland | 3,7 | 3 | 7 | 15 | 12 | 64 |
| Luxemburg | 0,4 | 2 | 4 | 6 | 6 | 17 |
| Søkerland | ||||||
| Polen | 38,7 | 27 | 50 | 290 | ||
| Romania | 22,5 | 14 | 33 | 130 | ||
| Tsjekkia | 10,3 | 12 | 20 | 130 | ||
| Ungarn | 10,1 | 12 | 20 | 110 | ||
| Bulgaria | 8,2 | 10 | 17 | 39 | ||
| Slovakia | 5,4 | 7 | 13 | 56 | ||
| Litauen | 3,7 | 7 | 12 | 23 | ||
| Latvia | 2,4 | 4 | 8 | 14 | ||
| Slovenia | 2,0 | 4 | 7 | 30 | ||
| Estland | 1,4 | 4 | 6 | 11 | ||
| Kypros | 0,8 | 4 | 6 | 12 | ||
| Malta | 0,4 | 3 | 5 | 8 | ||
| TOTAL | ||||||
| I alt | 481,0 | 87 | 345 | 626 | 732 | 8.625 |
| Kilde: EU-kommisjonen, sitert fra: Dresdner Bank, Trends Spezial, mai 2001. | ||||||
Alle vedtak i Ministerrådet er lovkraftige i EU, men hvor bindende de er, varier.
Rådet er ei forsamling av europeiske regjeringsledere. Det fatter vedtak i saker der Ministerrådet ikke har kunnet komme til enighet.
EU-parlamentet er gitt færrest rettigheter. Det velges hvert fjerde år gjennom valg i de enkelte medlemsland. Hovedoppgaven er å gi EU en demokratisk fasade og søke å oppnå folkelig oppslutning om EUs politikk.
Etter som EUs styrke har økt, har systemet som monopolene benytter for å utøve sin innflytelse over EU-politikken, naturligvis endra seg. Antallet selskaper og organisasjoner som har kontorer i Brussel, anslås i dag å være 3.000. Det er samla sett omkring 10.000 ansatte på disse kontorene. I boka Das Räderwerk der Europäischen Kommission (Europakommisjonens maskineri) beskriver forfatterne Wolfgang Dietz og Barbara Fabian de tette nettverka mellom interessegrupper og byråkrati:
"Lobbyistene begynner vanligvis sitt arbeid der lovgivningsarbeidet i EU starter: i Kommisjonens avdelinger. Her ved foten av den hierarkiske pyramiden begynner normalt livet til en framtidige EU-forordning eller et direktiv. Her blir de understøttende programmene utforma. Men Kommisjonen er ikke bare et passivt mål for ensidig lobbyvirksomhet fra organisasjons- og næringsliv. Kommisjonen hjelper sjøl til med å organisere kontakten mellom seg og næringslivet. Til tross for antallet ansatte vil en ved nærmere ettersyn se at bare få personer faktisk håndterer en sak. Til slutt er det bare et par tjenestemenn i ei avdeling som behandler for eksempel direktivet om radio og fjernsyn. Og bestemmelsene de lager, får enorme økonomiske konsekvenser! ... Kommisjonen kjenner så alt for godt til beslutningsprosessen. Ved enden av vedtakskjeden står Ministerrådet (av og til sammen med Parlamentet), der det er viktig å finne fram til et flertall. Kommisjonen bestreber seg derfor i forkant på å lage den best mulige analysen av medlemslandas interesser og å skaffe seg kunnskap om ulike særinteresser. Ofte nedsettes det ekspertgrupper, eller en bruker konsulenter til å gjennomføre studier som bidrar til å definere og håndtere problemområder. Å utforme tekniske standarder for bilindustrien uten tett koordinering med organisasjonen for de europeiske bilprodusentene ville være bortkasta krefter. Spesielt gjelder dette i forberedelsen av og den etterfølgende diskusjonen rundt Kommisjonens konsultasjonsdokumenter, de såkalte Green Papers.
Næringsorganisasjonene og handelskamrene spiller en viktig rolle i denne forbindelsen. I et "Green Paper" beskriver Kommisjonen et politisk saksområde og peker ut alternativene for et europeisk regime." (side 97-99)
[Et Green Paper er et skriftlig innlegg fra EU-kommisjonen som skal oppmuntre til debatt på forslag til en ny politikk. Det er i realiteten en oppsummering av status på området som er lagt fram for rådslagning.]
Forfatterne gir ei levende framstilling av opplegget, men de underdriver nok heller innflytelsen til nærings- og arbeidsgiverorganisasjonene og handels- og industri-sammenslutningene når de bare gir dem "en viktig rolle". I siste instans må EUs organer underordne seg de europeiske supermonopolenes interesser. På samme måte som på statsnivå i de enkelte medlemslanda, smelter EUs organer sammen med organene til de internasjonale monopolenes europeiske organisasjoner og bidrar til å styrke interessene til supermonopolene overfor interessene til de enkelte nasjonalstatene.
Motsetningene mellom EU og nasjonalstatene gjenspeiler i hovedsak motsetningene mellom de dominerende internasjonale monopolene i EU på den ene sida og monopolene og ikke monopolistisk borgerskap i de enkelte nasjonene på den andre sida.
For at lovene skal kunne bli satt ut i livet så smidig som mulig i EU-landa, er det oppretta en økonomisk og sosial komite (Economic and Social Committee (ESC) of the EU). Komiteen er omtalt i EF-traktatens artikkel 193. Den består av "representanter fra ulike sider av økonomiske og sosiale aktiviteter, især representanter for produsenter, bønder, transportører, arbeidere, forhandlere, håndverkere, profesjonsgrupper og representanter fra den allmenne offentligheten".
ESC har 222 medlemmer fra 15 land, herav 24 fra Tyskland. De utpekes av de regjeringene for fireår av gangen. Komiteen har seks avdelinger som arbeider med økonomi og den monetære unionen, økonomiske og sosiale sammenhenger; det indre markedet, produksjon og forbruk; transport, energi, infrastruktur, informasjonssamfunnet; sysselsetting, sosiale ordninger, statsborgerskap; landbruk, distriktsutvikling, miljø og utenriksforbindelser. Her spiller naturligvis monopolenes organisasjoner igjen en avgjørende rolle. Av de 24 tyske medlemmene kommer åtte fra handels- og arbeidsgiverorganisasjoner (BDI, BDA, engros- og utenrikshandel, bondeorganisasjoner, rederiorganisasjoner, by- og landsbrukskooperative banker, Organisasjonen for kooperative landbrukskreditter, Sammenslutningen av de tyske handels- og industrikammere), åtte kommer fra fagbevegelsen og åtte fra andre organisasjoner (forbrukerorganisasjoner, organisasjoner innen helsesektoren, Røde Kors, håndverksfagene med flere).
I tillegg til denne aktiviteten har vi UNICE (Union of Industrial and Employers' Confederations of Europe). Det er den offisielle representanten for mer enn 16 millioner foretak i Europa. I UNICE er det organisert 34 industri- og arbeidsgiversammenslutninger fra 27 land. 14. juni 2002 ble Jürgen Strube, styreleder i BASF, valgt som ny president for UNICEs hovedstyre. UNICE sier at dets oppgave er "å informere beslutningsprosessene på europeisk nivå slik at politikk og lovgivning som har betydning for næringslivet i Europa, tar hensyn til selskapenes behov" (www.unice.org 20. november 2002).
I UNICE har BDI (Bundesverband der Deutschen Industrie), som er den største monopolorganisasjonen, naturligvis avgjørende innflytelse. De nasjonale monopolorganisasjonene øver et økende press på de nasjonale regjeringene gjennom EU. I 2001 kunne vi lese i årsmeldinga til BDI:
"Den vedvarende diskusjonen om temaet "dekking av grunnleggende behov" har vært ødeleggende for åpninga av tjeneste- og infrastrukturmarkedet. Overfor presidenten for EU-kommisjonen, Romano Prodi, og det belgiske presidentskapet erklærte lederne for BDI og MEDEF [Mouvement des Entreprises de France], Michael Rogowski og Ernest-Antoine Seillière, med utgangspunkt i de tyske og franske regjeringenes standpunkter,at de var for en politikk med å åpne markedene og mot å skjerme dem mot konkurranse på grun av såkalt "dekking av grunnleggende behov". Begge sammenslutningene motsatte seg bestemt krefter i Tyskland og Frankrike som, til ugunst for private operatører, ville unnta store segmenter av tjenestemarkedet fra subsidiekontroll og overvåking av konkurransehemmende tiltak." (BDIs årsmelding 2001, side 58)
EU politikerne vil akte seg vel for å ignorere den typen henstillinger!
Med EU er det etablert statsliknende organisasjonsformer. De får stadig økende innflytelse over de nasjonale regjeringene, sjøl om disse fortsatt har suverenitet over politikken i sine egne stater. Gjennom EU utøver de internasjonale monopolene stadig økende innflytelse på de europeiske statene. Til tross for alle motsetninger og all rivalisering, spesielt mellom de største imperialistene Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, vet EUs medlemsstater at de ikke har en reell sjanse mot de store rivalene USA og Japan uten at de står sammen. I 1915 skrev Lenin i sin artikkel "Om parolen om et Europas forente stater":
"... betydninga av parolen sett ut fra de økonomiske vilkåra til imperialismen, dvs kapitaleksporten oppdelinga av verden mellom de "framskredne" og "siviliserte" kolonimaktene, så er et Europas forente stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært." (Oktober, side 25)
Prosessen for europeisk samling er kommet relativt langt. Selv om den fortsetter under humanistiske slagord og later til å stemme overens med massenes ønsker om "forsoning mellom Europas stater", forblir EU en reaksjonær allianse av imperialistiske land hvor ingen andre prinsipper enn maktas gjelder. Dette betyr: de svakere europeiske landas underordning under de sterke, fortsatt aggressiv konkurranse mellom de imperialistiske landa og fokus på styrke i den internasjonale konkurransekampen mot de imperialistiske rivalene USA og Japan. Dette innebærer også at man i kompaniskap øker utbyttinga av arbeiderklassen og de breie massene i EU og at man underlegger flertallet av verdens land under nykolonialismens diktat.
Etter som den internasjonale produksjonen omorganiseres, ser vi at de europeiske imperialistene uvegerlig tvinges til å utvide sitt økonomiske samkvem og gi det et mer politisk innhold. På tross av alle indre motsetninger er det fullt mulig at EU vil fortsette å konsolidere seg i rivaliseringa med USA og Japan. Men den samme konkurransen som driver de europeiske imperialistene til å inngå allianser, gjør samtidig at de ikke kan oppgi sine mål om makt over andre. Og det blir umulig å smelte sammen til et fredelig og demokratisk "Europas forente stater".
Tittelen på boka stammer fra tysk mytologi, forklarer Stefan Engel i forordet. I Götterdämmerung - gudedemringen - sluker verdens undergang de gamle utslitte og antikverte gudene. Ut av brannen vokser det fram en ny etterlengta verden som er fredelig og frydefull. Engel mener altså at dagens internasjonale utvikling bereder grunnen for en verdensomspennende sosialistisk revolusjon, i motsetning til kapitalismens ideologer som påstår at vi, etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd, er ved "historiens slutt". Stefan Engel leder det tyske kommunistpartiet Marxistisch-Leninistische Partei Deutschlands (MLPD). Partiets hjemmeside: http://www.mlpd.de/
En hovedtese i boka er at det har skjedd en omorganisering av den internasjonale produksjonen etter 1989 og at denne omorganiseringa er en nye fase i utviklinga av den kapitalistiske produksjonsmåten. Engel mener også at denne nye fasen er den femte i utviklinga av det han kaller kapitalismens generelle krise. Og denne nye fasen synliggjøres blant annet ved et høyere nivå på utviklinga av den internsjonale klassekampen.
Boka er delt opp i tre deler. I første del, som heter "Den imperialistiske politiske økonomiens viktigste endringer", gjennomgår Engel hvordan utviklinga av økonomien har påskynda sentraliseringa og konsentrasjonen av kapital, slik at det har blitt danna transnasjonale monopoler av en dimensjon og et omfang verden aldri tidligere har sett. Denne prosessen kan ikke snus. Engel viser til FN-organet UNCTAD, som rapporterte at cirka 65.000 multinasjonale selskaper sto for 70 prosent av verdenshandelen, 80 prosent av verdens investeringer og over 25 prosent av verdens produksjon. Blant disse internasjonale monopolene finner vi supermonopoler som kan dominere verdensmarkedet og produksjonen i verden av enkelte varer og tjenester. Han estimerer at slike supermonopoler må ha en andel på mellom 10 og 20 prosent for å få avgjørende innflytelse i bransjen. Det viktigste motivet for disse supermonopolene er å oppnå og holde på en dominerende makt over det internasjonale produksjonssystemet innafor sitt produksjonsområde. Disse supermonopolene bestemmer over politikken og verdenssamfunnet og er hovedfienden til verdens folk.
Videre bruker boka 50 sider på å analysere utviklinga av den internasjonale arbeiderklassen og særlig industriarbeiderklassen. Engel slår fast at arbeiderklassen i de internasjonale monopolene fortsetter å være en del av den nasjonale, antagonistiske klassemotsigelsen, men mener at motsetningene i stadig sterkere grad vokser utover de nasjonale begrensningene slik at kampen i økende grad får en mer internasjonal form. Hva dette betyr konkret for den videre klassekampen, er uklart. Videre analyserer Engel den forskjellige stillingen til arbeiderklassen i de undertrykte landa og i de imperialistiske landa. Han går inn på utviklinga av det han kaller småborgerlig tenking i de imperialistiske landa etter andre verdenskrig. Men hans konklusjon om den siste fasen med internasjonalisering av produksjonen er at denne har styrka enheten i den internasjonale industriarbeiderklassen. Engel hevder videre at det skjer en utjamning av forholda for det internasjonale proletariatet. Samtidig påpeker han at mens arbeidsforholda blir mer like, blir lønningene mer ulike - differensiert. Engel opererer med to arbeiderklassebegreper: Arbeiderklassen i snever forstand: industri, transport- og bygningsarbeidere. Arbeiderklassen i utvida forstand: lavere funksjonærer, hjemløse og arbeidsløse. Engel viser til at arbeiderklassen har vokst både i de imperialistiske og undertrykte landa. Videre analyserer han betydningen av urbaniseringa av verdens befolkning.
Til slutt i første del gjennomgår Engel sentraliseringa av finanskapitalen og bankenes og børsenes endra betingelser og roller. Dagens imperialisme preges av tre dominerende finansielle og økonomiske blokker: USA, EU og Japan, som utvikler seg ujamnt. Videre analyserer Engel forholdet mellom utviklinga av de imperialistiske landa og de undertrykte landa. En konklusjon i den forbindelsen er at industrialiseringa i utviklingslanda ikke har resultert i en allsidig produksjonsstruktur, men har vært særlig konsentrert i eksportsoner kontrollert av de internasjonale monopolene. Denne industrialiseringa ble fulgt av en svekkelse av andre sektorer. Videre får Kina et eget kapittel der landets utvikling gjennomgås fra Maos død i 1976 og fram til århundreskiftet. Påstanden er at Kina er blitt kapitalistisk og imperialistisk. Integreringa inn i den internasjonale økonomien fører til at motsetningene i Kina skjerpes, og at den kinesiske byråkratkapitalisme som har utvikla seg på 1980- og 90-tallet blir underminert.
Del 2 heter "Omorganiseringa av den internasjonale produksjonen bringer med seg en ny fase i imperialismens utvikling". Denne innledes med en historisk gjennomgang av utviklinga av Sovjetunionen og dens oppløsning. Engel påpeker at Sovjetunionen var den neststerkeste økonomien i verden etter USA i 1960, men at landets utvikling sakka akterut etter hvert som kapitalismen utvikla seg i Comecon-landa. Han konkluderer med at slutten på det byråkratkapitalistiske systemet i Sovjetuinionen og Comecon skapte den avgjørende politiske forutsetninga for omorganiseringa av den internasjonale produksjonen. Deretter analyserer Engel utviklinga av økonomien og klassekampen i Tyskland etter krigen og verden for øvrig. Hans teoretiske utgangspunkt er at statsmonopolkapitalismen er den høyeste form for nasjonalstatsorganisering av kapitalismen. Videre beskriver han hvordan den pågående teknologiske revolusjonen påvirker internasjonaliseringa av produksjonen og fremmer dannelsen av merkevarekjeder, spesialisering, utskilling og utvikling av leverandøriundustri. Igjen analyserer han bilindustrien og matvarindustrien.
"Den internasjonale organiseringa av produksjonen som ikke lengre kan utvikles innafor de nasjonale barrierene innebærer et kvalitativt sprang i imperialismens utvikling: den slår i stykker produksjonen som tidligere først og fremst ble organisert innafor et nasjonalstatsrammeverk og erstatter denne gradvis med nye produksjonsforhold med internasjonale dimensjoner. Dette har omfattende virkning på den kapitalistiske produksjonsmåten som, vi ennå ikke fullt ut kan gripe."
Den voldsomme kampen mellom monopolkapitalistene tar først og fremst form av oppkjøp og sammenslåinger der man posisjonerer seg for å få et avgjørende grep om det internasjonale markedet, slik at man kan diktere monopolpriser. De internasjonale monopolene undergraver rollen og funksjonen til nasjonalstatene og nasjonalstatene er hovedhindringen for utviklinga av de internasjonaliserte produktivkreftene. Men nasjonalstatene er samtidig fortsatt de viktigste maktinstrumentene for opprettholdelse av det imperialistiske verdenssystemet og for kampen mellom de imperialistiske maktene. Det enkelte internasjonale monopol er avhengig av å være knytta til en nasjonalstat som representerer den og fremmer dens interesser. Den økonomiske rollen til najsonalstatene er å styrke den økonomiske kapasiteten til sine respektive land, for på den måten å støtte opp om sine monopoler. Engel gjennomgår den økonomiske poltikken som er ført de siste 30 åra for å belyse dette, der privatisering er et sentralt tema. Engel påpeker at statens rolle øker i økonomien og viser til tall fra OECD der offentlig sektor utgjorde cirka 20 prosent av BNP i 1960 og er på 50 prosent i 1995 (side 304). Han gjennomgår utviklinga av skatte-og finanspoltikken og viser til hvordan den har endra seg i takt med behovene til de største monopolene. Engel fortsetter med å analysere hvordan monopolene bruker EU for å fremme sine interesser. Dernest kommer en analyse av FN, WTO, IMF osv. Kapittelet avsluttes med en analyse av de uhyrlige konsekvensene av den nyliberalistiske politikken som har blitt ført siden 1980-tallet, særlig når det gjelder utviklingslanda. Han påstår at denne politikken nå er i krise og at nyliberalismen har gjort klassekampen i de økonomisk nykoloniserte og undertrykte landa til brennpunktet i den internasjonale klassekampen.
Den tredje og siste delen heter "Omorganiseringa av den internasjonale produksjonen forverrer det imperialistiske verdenssystemets krise". Her legger Engel fram sin tolkning av Marx' analyse av kapitalismen. Særlig trekker han fram bind tre av Kapitalen. Han har følgende tese: "Kapitalismens produksjons- og reproduksjonsprosess kan kun opprettholdes uforstyrra så lenge som veksten i mengden profitt er sterkere enn nedgangen i profittraten, dvs så lenge profittmengden fortsatt vokser absolutt." Deretter gjennomgår Engel hvordan internasjonaliseringsprosessen og dannelsen av supermonopolene gjennom oppkjøp og sammenslåinger og egen vekst har påvirka profitten og profittraten. Dessuten tar han for seg hvordan det er en økende tendens til ødeleggelse av kapital, for eksempel ved at fabrikker legges ned før de er utslitt o.l.
Engel påpeker at verdens 500 største monopoler økte profitten mellom 1995 og 2000, og at dette skjedde gjennom en utstrakt ødeleggelse av produksjonskapasitet ellers i samfunnet og dermed arbeidsplasser. Dernest analyserer Engel den verdensomspennende krisa som slo ut i 2000. Men Engel avslutter analysen av den siste sykliske økonomiske krisa med følgende: "Det ville være feil å forvente en situasjon som ikke gir noen løsning overhodet for de internasjonale monopolene. De prøver alltid å øke utbyttinga av arbeiderklassen for å komme ut av krisa. Omorganiseringa av den internasjonale produksjonen vil fortsette videre når økonomien igjen tar fart. Det er langt igjen til at mulighetene som internetteknologien, telekommunikasjonene, bioteknologien og genvitenskapen gir er brukt opp."
Engel avslutter boka med en kritikk av kapitalismens ødeleggelse av økologien. Dernest tar han for seg utviklinga av familien under de nye betingelsene og siterer avslutningsvis fra et tidligere MLPD-skrift: "Resultatet av ødeleggelsen av livsgrunnlaget for hundremillioner av mennesker er at kvinnene kommer i et økende motsetningsforhold til imperialismen. Den internasjonale kvinnebevegelsen fikk sitt oppsving nettopp i respons til denne utviklinga. Etter hvert som kvinner i økende grad erkjenner at det er den imperialistiske utbyttinga og undertrykkinga som er den grunnleggende årsaken bak deres situasjon, antar deres kamp i stadig sterkere grad en antiimperialistisk karakter. På den måten blir den en del av den verdensomspennende kampen for frigjøring fra imperialismen."
Dernest framstiller Engel opptakten til invasjonen av Irak og hvordan og hvorfor de ulike imperialistiske statene tok stilling til denne.
Engel analyserer at den poltiske krisa nå har fått en kronisk karakter, og at dette skyldes den underliggende strukturelle krisa i kapitalens reproduksjonsprosess. Han påpeker en tendens til økende klassebevissthet og en tendens til at massene mister tillit til de etablerte partiene. Før Engel går inn for landing leverer han en kritikk av småborgerlige analyser av det som skjer og tar særlig for seg den internasjonale antiliberaliseringsevegelsen Attac.
Mot slutten viser Engel hvordan internasjonaliseringa av produksjonen fører til et press for likere standarder og produksjonsbetingelser, at det ikke lenger er monopolstilling i det enkelte land, men posisjonen for et monopol i en industribransje på verdensmarkedet som er det bestemmende motivet. Alt dette fører til at statsmonopolkapitallismen, basert på den enkelte nasjonalstat, reiser spørsmål nettopp ved dennes berettigelse. Denne internasjonaliserte produksjonsprosessen står i motstrid til de imperialistiske produksjonsforholdene og den eneste varige løsninga er verdens forente sosialistiske stater. (Altså at kapitalismen bereder grunn for sin egen undergang og sosialismens seier på globalt nivå.) Dernest avslutter Engel med en gjennomgang av hvordan en sosialistisk verdensorden kan utnytte de nye produktivkreftene.
Engels metode er å knytte an til marxismens klassikere i alle sentrale spørsmål. Han kombinerer en utgreiing av hvordan marxismen har utvikla seg i løpet av de siste 150 åra med en mengde statistikk for å bygge opp under sine påstander om utviklinga av både verdensøkonomien og klassekampen. Det er i alt 68 tabeller og 31 figurer.
Som man kan forstå har Engel tatt mål av seg å framstille en helhetlig versjon av verdensutviklingen og å knytte denne til kampen for sosialismen. Han fremmer analyser over de aller fleste viktige samfunnsspørsmål knytta til kapitalismens utvikling de siste femti åra.
Denne gjennomgangen på noen få sider yter naturligvis ikke Engel rettferdighet. Boka er på 549 sider, og påstandene og empirien hagler som sagt tett. Det er en intens og gjennomarbeida bok når det gjelder standpunkter og analyser. Dessverre er det ikke lagt ned like mye arbeid i framstillinga. Jeg har lest den engelske utgaven og skulle ønske en høyere kvalitet på oversettelsen. De mange tabellene kunne man brukt mer ressurser på å forklare og underbygge.
Engels framstilling både av marxismen og av utviklinga av verdensøkonomien og politikken er noe mange vil kjenne igjen. Og hans teser er godt underbygget. Det er likevel grunn til i det minste å reise noen spørsmål. Men før jeg gjør det vil jeg understreke at dette er en bok som bør leses av alle som er interessert i å delta i og følge med i den internasjonale utviklinga både av verden og av den marxistiske teorien. Noen vil kanskje oppfatte Engel som dogmatisk på grunn av hans metode. Men jeg ser det ikke slik. Vi har her å gjøre med en kommunist som IKKE behandler marxismen som en ferdigtenkt tanke. Tvert imot. Han er modig og våger å fremme omfattende analyser og påstander om dagens imperialistiske verdensorden, og dens indre sammenhenger.
Så noen temaer:
Engel viser hvordan de største monopolene har vokst, slik at den enkelte nasjonalstat ikke lenger er nok som hjemmemarked for disse. Dette pålegger statene som de store monopolene er knytta til, andre oppgaver, og det peker framover mot en internasjonal sosialistisk verdensorden. Dette er jeg enig i. Men likevel må vi være klare på at denne internasjonaliseringen ikke endrer på de politiske linjene vi står for når det gjelder det nasjonale spørsmålet. Nettopp monopolenes nye behov er bakgrunnen for EUs utvikling. Monopolene vil svekke det borgerlige demokratiet, som arbeiderklassen har oppnådd gjennom klassekamp i nasjonalstatene, og erstatte dette med en overnasjonal styring, der de demokratiske rettighetene begrenses enda mer. Faktisk mangler boka en behandling av det nasjonale spørsmålet i både de imperialistiske og de undertrykte landa. Dette er uheldig da spørsmålet om nasjonal frigjøring og uavhengighet er sentralt under imperialismen. Det finnes ideer i den internasjonale kommunistiske bevegelsen om at det nasjonale spørsmålet ikke lengre er viktig i de imperialistiske landa. Dette har ført til at en del kommunistiske partier i Europa ikke stiller oppløsninga av EU og kampen mot EU som et sentralt politisk mål.
Etter hvert som produktiviteten øker i de enkelte bedrifter og næringer, skjerpes også motsetningene i det kapitalistiske systemet. Engel påpeker at industriveksten har avtatt i de imperialistiske landa fra 1961 og videre, men behandler ikke dette spørsmålet på verdensbasis. Ser vi på OECD-området, har monopolenes økte produktivitet gått på bekostning av den samfunnsmessige veksten. Den samfunnmessige veksten har avtatt siden krigen, dersom vi ser hvert tiår for seg. I forlengelsen av denne tendensen ligger mulighetene for en depresjon og/eller krig. Engel analyserer ikke den svekkede BNP-veksten og gjør heller ikke en vurdering av denne tendensens betydning framover. Vi kan derfor ikke vite om han mener fenomenet har betydning for å forstå den nære framtidsutviklinga. Men det er jo av interesse å vite om Engel mener at vi står foran en internasjonal depresjon.
En annen side ved utviklinga av produktiviteten og den svekka samfunnsmessige veksten, er utviklinga av arbeidsløsheten, utstøtinga og undersysselsettinga. Engel påpeker at massearbeidsløsheten har økt i verden sammen med undersysselsetting, blant annet i form av økt deltidsarbeid. Han serverer også en tabell over utviklinga av arbeidsløsheten og undersysselsettinga i Vest-Tyskland for perioden 1970-2001. At kapitalismen ikke evner å utnytte ressursene som er tilgjengelige i samfunnet, men attpåtil ødelegger tilgjengelig produksjonskapasitet i stor skala, er jo et sentralt kjennetegn ved systemets fallitt. Engel behandler, ulike steder, at massearbeidsløsheten er kommet for å bli, og er økende. Det ville vært en styrking av boka om han da hadde gått videre og skrevet noe om hvordan denne massearbeidsløsheten og undersysselsettinga virker tilbake på systemet. Betydninga den har for klassekampen er stor. Et eksempel er hvordan utstøtinga, massearbeidsløsheten og undersysselsettinga påvirker de offentlige budsjettene og kampen om velferdsordningene. Engel er befriende klar på at staten er redskapet for monopolenes diktatur. Men det er også staten som er hovedadministrator av velferdsstaten. Et annet eksempel er kampen om arbeidstidas lengde. Jeg vet at MLPD går i spissen for kampen for sekstimersdagen med full lønnskompensasjon i Tyskland. I realiteten ville en behandling av disse konkrete spørsmålene kreve en generell behandling av forholdet mellom kampen for reformer og sosialistiske revolusjoner. En slik tematikk ville styrka boka. Jeg tror altså at analysen Engel legger fram ville ha blitt bedre om han hadde brukt mer krefter på å analysere omfanget og betydningen av det Marx kalte en relativ overbefolkning.
Engel behandler kvinneundertrykkinga i kapittelet "Den internasjonale tendensen mot oppløsning av det borgerlige familiesystemet". Her viser han hvordan kvinnesysselsetting har økt over hele verden, og hvordan fødslesraten har sunket. Videre kritiserer han småborgerlig feminisme som setter kjønnskamp fram som det overordna. Engel peker også på at for de kvinnene i verden som ble revet ut av føydalismen, innebar kapitalismen likevel en intensivering av den dobbelte undertrykkinga av kvinnene. Dernest analyserer Engel innvirkninga av de nye trendene på familiene og konkluderer: "Det virkelige problemet er at under det borgerlige familiesystemet fører mangelen på familie, særlig i arbeiderklassen, til ekstremt nedverdigende livsbetingelser og familieforhold. Det private ansvaret for produksjonen og reproduksjonen av det menneskelige livet under kapitalismen gjør kjernefamilien til en grunnleggende økonomisk enhet. Derved blir den også den viktigste sosiale støtten for de breie massene, særlig ved sjukdom, arbeidsløshet og nød. Det finnes intet alternativ under kapitalismen." På side 476 konkluderer Engel: "Den doble utbyttinga og undertrykkinga av kvinnene øker over hele verden. Men kvinnene blir i økende grad inkludert i den internasjonale produksjonen og deres kulturelle og politiske nivå blir høyere, slik legges grunnlaget for anerkjennelsen av at de ikke kan løse sine problemer innafor familien, men kun i samfunnet." Deretter tas, trafficking og fattigdom blant barn opp.
Kapittelet avsluttes med at den forannevnte prosessen var den sentrale faktoren bak utviklinga av en kvinnebevegelse som har blitt en viktig internasjonal faktor. Mye av denne beskrivelsen virker riktig. Men vi må også stille oss spørsmålet. Hva betyr det for arbeiderklassen at kvinnene ikke lenger er hjemmeværende husmødre, men lønnsarbeidere. Har dette styrka kvinnenes betydning i arbeiderklassen? Har dette styrka arbeiderklassens kampevne? At kvinnene har lavere lønn, dårligere arbeidsbetingelser, dårligere velferdstilbud, mindre jobbtrygghet, tvinges ut i prostitusjon og behandles som annenrangs i samfunnet; hvordan virker dette inn på deres stilling i arbeiderklassen og som kjempende del av denne arbeiderklassen? I Norge har vi kommet fram til at tendensen med at kvinnene i stadig økende grad blir lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassens kamp og at det er sentralt å styrke en sjølstendig kvinneorganisering. Det er utbredt aksept for at kvinnene spiller en like sentral rolle som industriarbeiderklassen i arbeiderklassens kamp. Om enn denne sammenlikningen er litt skeiv, da en stor andel av industriarbeiderne, særlig i verdensmålestokk nettopp er kvinner.
Engel påstår at Kina er i ferd med å bli en ledende imperialistisk makt. Han har en interessant analyse av at Kinas integrasjon i den internasjonale produksjonen undergraver den kinesiske byråkratkapitalismen. Men jeg kan ikke se at han i tilstrekkelig grad begrunner hvorfor denne nye herskerklassen i Kina er imperialistisk - ikke et kompradorborgerskap, det vil si et borgerskap som er villig til å underlegge Kina under de internasjonale monopolenes og stormaktenes diktat. Jeg ser heller ikke at han har dokumentert at Kinas utvikling gjør Kina til en imperialistisk makt, heller enn at Kinas økonomi underordnes behova til stormaktene og de internasjonale monopolene. Altså at framtida kan bli at Kina vender tilbake til rollen som Asias sjuke gamling, om enn i modernisert form, og får en stilling mer likt Indias i dag. Jeg er sjøl ikke i stand til å ta stilling til hvilke av disse to mulige utviklingsveiene som gjelder. Men tilfeldigvis, mens jeg leser boka har Economist fra 8. januar 2005 en artikkel der det påpekes at Kina ikke har evna å bygge opp supermonopoler (world-class companies). Kanskje vil Kinas utviklingsbane bli klarere når vi ser hvordan herskerklassen løser den kommende økonomiske krisa som bygger seg opp i landet.
I vurderinga av den generelle situasjonen for mulige framtidige ekspansjonsmuligheter for kapitalen skriver Engel: "Mulighetene for å utnytte nye markeder i utlandet er begrensa, da de internasjonale monopolene allerede har lagt mesteparten av verdensmarkedet under seg. En mer grundig utbytting av gamle markeder ville bety at konkurrenter ikke bare måtte utkonkurreres, men utslettes for å få til en omfordeling av markedene." (side 435) Jeg synes det går an å stille spørsmålstegn ved hvor stor den kapitalistisk drevne delen av verdensøkonomien er. Det er ingen tvil om at hele verdensøkonomien er underlagt den kapitalistiske produksjonsmåten og at all økonomisk aktivitet dikteres av monopolenes behov. Men ikke all økonomisk aktivitet er kapitalistisk. Tar vi for oss det ubetalte arbeidet i husholdningene, er det anslått at dette utgjør opp mot 40 prosent av det totale arbeidet som kvinner (i hovedsak) og menn i industrialiserte land utfører. Deler av denne produksjonen omgjøres til kapitalistisk virksomhet, eksempelvis barnepass, matlaging osv. Samtidig er det andre områder i økonomien som støtter opp om den kapitalistiske akkumulasjonen, men som likevel ikke er en del av det, som for eksempel offentlige skoler, universiteter o.l. Disse kan omgjøres til private skoler. I jordbruket er det, på verdensbasis fortsatt mange sjølstendige bønder. Og så videre. Det vil si at når man ser den stadig dypere krisa som den internasjonale kapitalismen er i, kan man samtidig se at en kommende depresjon/krig ikke nødvendigvis MÅ være siste runde for det historisk forbigående kapitalistiske systemet. Jeg stiller altså spørsmålstegn ved både om Engel undervurderer den kortsiktige muligheten for en verdensomspennende depresjon og om muligheten for at kapitalismen overlever nok en runde med voldsomt skjerpa klassekamp. Om enn også jeg skulle ønske at vi definitivt kunne si at vi i overskuelig framtid endelig kan sette sluttstrek for denne unødige samtida.
Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
