I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
Denne bokmeldinga er lagt ut på nettet med vennlig tillatelse fra anmelderen.
| Stéphane Courtois, Nicholas Werth, Jean-Louis Panné, Karel Bartosek, Jean-Louis Margolin, Andrzej Paczkowski: Kommunismens Svarta Bok, Bokförlaget DN 1999 |
Svarteboka om kommunismen har en del interessante analyser, mye ensformig statistikk – og kommer noen tiår for seint.
Bøker om kommunismens blodige meritter i det tyvende århundret har ikke akkurat vært mangelvare de siste ti årene. Kjente forfattere som Eric Hobsbawn (Ekstremismens tidsalder) og Francois Furet (Den tapte illusjon) har gitt sine bidrag til den ideologiske fordømmelsen av de kommunistiske regimene og de eksessene som fulgte i kjølvannet av erobringen av statsmakten.
Etter hvert som arkivene har blitt åpnet i de respektive landene har historien om kommunismen i vårt århundre blitt en beretning om antall lik, deporterte og forviste, slik den tidligere sovjet-generalen Dmitrij Volkogonov forteller om i sine avslørende biografier om Lenin, Stalin og Trotskij.
Felles for dette dramaets ulike aktører, er at mange av dem var knyttet til det kommunistiske prosjektet – som deltakere, sympatisører eller klakkører. Felles for dem er videre at de etter 1989 har funnet det formålstjenlig å ta et personlig og politisk oppgjør med sitt himmelstormende og nærmest religiøse svermeri – mange tiår for seint.
For riktignok har jernteppet falt og uhyrlighetene blitt dokumentert. Men kunnskapen har vært der hele tiden. Så hvorfor kommer de nå, med sin innstendige oppfordring om at vi alle må ta inn over oss den kommunistiske terroren?
Disse tankene renner oss i hu idet vi avslutter lesingen av nok en bok om kommunismens svarte historie. Boka har fått tittelen Kommunismens Svarte Bok, eller på svensk – i hvis språkdrakt den nå foreligger i Norge – Kommunismens Svarta Bok. Boka er gitt ut i Skandinavia av Bokförlaget DN, der DN altså står for avisa Dagens Nyheter.
På originalspråket heter boka Le livre noir du communisme, og ble gitt ut i Frankrike i fjor høst. Utgivelsen førte umiddelbart til en uforsonlig strid mellom bokas forfattere, noe som skyldtes at redaktøren, Stéphane Courtois, hadde skrevet et forord der kommunismens folkemordslogikk ble likestilt med nazismens. Ifølge Courtois "ligner klasse-totalitarismens segregerings- og utelukkingsmekanismer på en merkelig måte rase-totalitarismens mekanismer. Framtidens nazistiske samfunn skulle bygges rundt den rene rasen, framtidens kommunistiske samfunn rundt et proletært folk renset for alt borgerlig slagg. Omformingen av disse to samfunnene ble betraktet på samme måte, selv om kriteriene for utelukking ikke var de samme."
Men rasebegrepet var aldri del av den kommunistiske ideologien, og Courtois ble på dette punktet hardt angrepet av de andre forfatterne som anklaget ham for mangel på historisk nøyaktighet og ditto troverdighet. Debatten gikk i Le Monde over flere måneder, og endte med et uforsonlig brudd mellom de deltakende forfatterne.
Så til boka. Den er ifølge Courtois "ett av de første forsøkene på å gjøre kommunismens forbryterske dimensjon til det sentrale og altomfattende spørsmålet".
I det ligger det flere feilaktige føringer. For det første: Det meste av det som står i boka kjenner vi fra før – det gjelder både kvantifiseringen av forbrytelsene (hvor mange som døde av sult, utrenskninger og tvangsarbeid) og voldens og terrorens kronologi i de enkelte kommunistiske landene.
For det andre er Courtois´ forsøksvise innsnevring av perspektivet en ufullstendig indikasjon på hvor boka går. Tidvis er den full av analyser som gjør det mulig å forstå hvorfor terroren oppsto og hva som lå til grunn for den kontinuerlige konfrontasjonen mellom den nye staten og de enkelte samfunnene.
For forfatterne har det vært viktig å avkle kommunismen som ideologi, med andre ord å påvise at degenereringen av de kommunistiske systemene ikke skyldtes avvik fra ideologien, ei heller kom som en følge av enkeltpersoners (les Stalins) primitive og paranoide natur.
Riktignok var det den kommunistiske praksis som opphøyde terroren til styreform, og mange er dem som har prøvd å skille mellom kommunismen som ideal og kommunismen som politisk prosjekt. Men forfatterne avviser en slik skillelinje, slik de også avviser at Stalin forrådte det som var Lenins egentlige prosjekt.
Nicholas Werths sammenfatning av det sovjetiske eksperimentet er således vel verdt et nærmere studium, idet han rekonstruerer voldssyklusenes forløp og beskriver terrorens ulike faser og hvordan de henger sammen. Mens Jean-Louis Margolin skriver bredt og analytisk om den kinesiske revolusjonen, særtrekkene ved den asiatiske kommunismen og brutalitetens seier i Kambodsja, som forfatteren omtaler som "kvintessensen av det aller verste som kommunismen har frambrakt".
Boka dekker alle perioder, kontinenter og land hvor kommunistregimene satt ved makten, fra revolusjonen i 1917 til Kina og de andre asiatiske landene, Latin-Amerika, Spania, Afghanistan og de tre landene i Afrika: Etiopia, Angola og Mocambique.
Det er med andre ord et bredt lerret som blekes, og bare noe av det kan tas opp her.
Boka starter altså i Sovjetunionen, ført i pennen av historielektoren og Sovjet-eksperten Nicholas Werth. Ved å sammenstille hans bidrag med Jean-Louis Margolins (også historielektor) vurdering av den kinesiske revolusjonen, kommer man fram til interessante forskjeller og likheter i de to landenes "kommunismer".
Werth leverer en informativ analyse av konsentrasjonsleirenes økonomiske betydning i Sovjetunionen, der Stalin tross alt hadde evnen til å bruke gulag-fangene i den økonomiske byggingen og koloniseringen av landet og der tvangsarbeidet sto for en vesentlig del av produksjonen – ikke minst under krigen.
Det var en "positiv sideeffekt" Kina aldri dro nytte av, skriver Margolin. Der russiske fanger bygde faraoniske konstruksjoner som Hvitehavs–Østersjøkanalen, Moskva–Volga-kanalen og jernbanelinjen mellom Baikalsjøen og Amur-elven, holdt kinesiske laogai-fanger seg til lokale og regionale prosjekter. Kina tok "omskoleringen" av folket langt mer alvorlig enn Sovjet, og i det kinesiske laogai-systemet var erkjennelse og underkastelse de sentrale elementene.
De kinesiske fangeleirene ble derfor en "skole for dårlige elever", der mye av tiden gikk med til studier og læring. Folket skulle vinnes for den nye læren, i tråd med Maos masselinje, og forhørsledernes metoder var psykisk terror snarere enn fysisk vold.
I Sovjetunionens leire var volden og terroren derimot systematisk, og 25 prosent av fangene døde bare under transporten til leirene. Det var først da de overbefolkede gulag-leirene ble økonomisk ineffektive at det ble lettet på restriksjonene. Det skjedde på 50-tallet, da gulag-imperiet nådde sitt høyeste nivå med 2.750.000 fanger. Tvangsarbeidet var ikke lenger lønnsomt for staten, og et omfattende amnesti ble innvilget. Over en million fanger fikk sin frihet tilbake, og den verste gulag-perioden var over.
Werth avviser myten om at det stort sett var politiske fanger som satt i leirene. De opposisjonelle utgjorde til enhver tid bare mellom en tredel og en firedel av fangegruppen. Ei heller var de kriminelle i flertall. De som derimot var i flertall, var de vanlige borgerne av Sovjetunionen, ordinære kvinner og menn som hadde brutt mot den harde arbeidsdisiplinen – for eksempel ved å komme for seint på jobb, bruke arbeidstiden på å skaffe mat og så videre.
Dette også til forskjell fra Kina, der over åtti prosent av fangene var såkalt politiske Med det forbehold at også mange vanlige forbrytelser i Kina ble klassifisert som politisk opposisjonell virksomhet.
Av andre forskjeller som boka griper fatt i, kan nevnes at det i det kinesiske partiet nesten ikke forekom masseutrenskninger med døden til følge, at Kina ikke opprettet noe sikkerhetspoliti men lot hæren stå for de repressive handlingene, at det kinesiske bondesamfunnet var relativt jevnbyrdig sammenlignet med Øst- og Sentral-Europa, og at Mao aldri hadde som politisk intensjon å massakrere sine undersåtter.
I motsetning til den russiske revolusjonen i 1917 spredte den kinesiske revolusjonen i 1949 seg fra landsbygda til byene, ikke vice versa. De lokale revolusjonære kom ofte fra de mer velbeslåtte delene av landsbygda, fra jordeierne som hadde blitt kommunister på grunn av sin radikale nasjonalisme. Derimot var de byrevolusjonære – inkludert hæren – rekruttert fra "underklassen".
Disse hadde partiet å takke for sin sosiale stilling, og var ofte revansjlystne og grep til de mest radikale løsningene, skriver Margolin, som ser disse motsetningene som avgjørende hva angår de blodige eksessene under jordbruksreformen fra 1946 – da kommunistene allerede kontrollerte deler av Kina.
Men om forskjellene var der, er likheten mellom de to regimene mer påtrengende, mener Margolin. Både Sovjet og Kina tvangskollektiviserte jordbruket, noe som fikk uhyrlige konsekvenser. Tvangskollektiviseringen startet i Sovjet på begynnelsen av tretti-tallet, men møtte massiv motstand innad i partiet som Stalin måtte kvitte seg med først.
Tvangskollektiviseringen hang nøye sammen med avkulakkiseringen, der regimet effektivt likviderte de "rike" bøndene som klasse. Den hang også sammen med den akselererende industrialiseringen, der landsbygda ble tømt for ressurser til fordel for en tungindustri som skulle bringe Sovjetunionen opp på nivå med de vestlige økonomiene.
Fasit: 40 millioner rammet av hungersnød og seks millioner døde. Et eksperiment som ikke tjente til etterfølgelse for andre.
Men vanviddet gjentar seg i Kina, der man satser alt på folkekommunene og Det Store Spranget. Resultatet blir århundrets verste sultedød, som mange har prøvd å forklare med tørke. Dette avviser Margolin, som har gått i arkivene og funnet ut at 1960 slett ikke var noe unormalt tørkeår i Kina.
Fasit for Kina: Mellom 20 og 43 millioner døde på to år, skriver Margolin.
Sett i forhold til dette, synes forfatteren at kulturrevolusjonen egentlig ikke er så mye å skrive hjem om. Det var et absurd opprør, idet opprørerne i bunn og grunn gikk på barrikadene for å beskytte regimet, ikke rive det ned.
De virkelige massakrene kom først da rødegardistenes bødler inntok arenaen, skriver Margolin, som deler kulturrevolusjonen inn i tre faser: Vold mot intellektuelle og partikadre (1966–1967), maktkamp mellom ulike rødegardist-falanger (1967–1968) og de militæres brutale gjenerobring av makten (1968).
Og med svært få døde, relativt sett.
Et selvsagt tema i enhver bok om kommunismen er Kambodsja. Og Jean-Louis Margolins beskrivelse av "Barnas Diktatur" får nakkehårene til å stritte. De kambodsjanske revolusjonære var for en stor del barn, fra ni år og oppover – med hovedvekt på 13-, 14- og 15-åringer – og vi rystes av disse purunge overgriperne som sendte landet ut i en voldsspiral som får de andre kommunistiske voldsutgytelsene til å blekne.
"Pol Pots store tanke var å utvikle produksjonen og eksporten av jordbruksprodukter, landets eneste egentlige ressurs, i den hensikt å gjennomføre en primær akkumulering av kapital. På den måten ville han trygge jordbrukets industrialisering, utviklingen av lettindustrien og seinere en omfattende tungindustri," skriver Margolin.
Men revolusjonen kom for seint. I Kina var Deng Xiaopings reformer på trappene, i Sovjetunionen nærmet det store eksperimentet seg sin slutt. Røde Khmer hadde valget mellom å modernisere bevegelsen, revidere doktrinene – og risikere å tape sin identitet og sin eksistensberettigelse. Eller å radikalisere sine handlinger og fly fram mot en "hypervoluntarisme," slik forfatteren ordlegger seg. De valgte det siste.
Kambodsja var det eneste landet der terroren rammet alle bønder og alle intellektuelle, og der målet var å tømme byene for folk og rasere landets infrastruktur. Under Pol Pot hadde Kambodsja verken skoler, helsevesen, valuta eller fengsler, og ble styrt av et kommunistparti som hadde kommet til makten på grunn av nordvietnamesisk støtte og Lon Nols udugelighet.
Skriver Margolin, som ikke bruker mye plass på å diskutere om det var 700.000 drepte eller tre millioner drepte i dette lille, fattige landet i Asia.
Kommunismens Svarta Bok er på nesten åtte hundre sider. Den handler om langt mer enn hva som er omtalt her, som de nasjonale og historiske forutsetningene for revolusjonene, om voldens psykologi og de geografiske, politiske og ideologiske omgivelsene som kommunismen forholdt seg til. Ikke minst gir boka ny kunnskap om "ofrenes typologi", med andre ord hvilke grupper i samfunnet som ble rammet til enhver tid.
Den røde tråden i boka er at kommunismen i alle disse landene hadde kronologiske likheter som var viktigere enn forskjellene i de enkelte land. Men der den asiatiske kommunismen hadde klare fellestrekk med den sovjetiske, var kommunismen internt i Asia for rene kloninger å regne. I Asia fantes det nesten bare nasjonale kommunistiske regimer, som styrte over sitt eget forsvar, selv om støtten fra både Kina og Sovjetunionen var betydelig.
I Øst-Asia sto den moralske eller ideologiske staten sterkt, en stat med skjørt fundament men som blir uendelig sterk dersom den lykkes i å få individer og familier med på statens normer og idealer.
Noe som forklarer omskoleringsleirene.
Men det var Sovjetunionen som var hjerte og motor i den kommunistiske bevegelsen, og noe av det forfatterne prøver å svare på, er hvorfor revolusjonen ble så blodig her.
Alt i alt er det mye å plukke fra denne boka, mye å feste tanken på og reflektere over. Men også mye å være skeptisk til, ikke minst hva angår forfatternes tidvise mangel på distanse til stoffet og overfokuseringen på brutaliteten og terroren i systemet.
Men boka har også andre og mer banale svakheter, som blant annet mangelen på tematisk ordning. I stedet for en komparativ analyse av fellestrekkene i kommunismen, behandler forfatterne hvert land og hver periode for seg. Dermed blir det opp til leseren å bla seg gjennom boka i forsøket på å finne særtrekk og likheter i for eksempel jordbruksreformene og tvangskollektiviseringen i de kommunistiske landene.
Bokas svulstige pretensjoner – det første virkelige forsøket på å utrede den forbryterske dimensjonen i kommunismen – taler heller ikke til dens fordel. Den er på ingen måte unik i historien, og notene viser at forfatterne stort sett har forholdt seg til annen og tidligere utgitt litteratur. Ei heller presenterer den ny informasjon i forhold til de åpnede arkivene i Moskva.
I Kommunismens Svarta Bok fins det påstander og vurderinger som man kan godta eller forkaste – blant annet hvovidt sultedøden i kommunist-landene kan belastes regimene og om sultvåpenet ble brukt bevisst fra myndighetenes side.
Men undertrykkelsen i de kommunistiske regimene var ikke konstant, skriver forfatterne, som unntar Kambodsja fra akkurat den regelen.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside