I de siste åra har kvinnene i AKP(m-l) gått i spissen for en stor diskusjon om kvinnespørsmål i partiet.
Denne diskusjonen har ført oss flere skritt framover. Den legger grunnlag for en bedre kvinnepolitikk fra AKP(m-l). Vi mener også at det vi har kommet fram til har interesse for hele kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen.
Vi har kommet lengre når det gjelder å forstå kvinnenes stilling under kapitalismen. Men framfor alt er det gjort et pionerarbeid i analysen av spørsmålet om kvinnene og sosialismen. Det fins nå over et halvt århundres erfaring fra hvordan kvinnebevegelsen har utvikla seg og kvinnenes stilling har endret seg i land der det har vært sosialistiske revolusjoner. Kvinnene oppnådde viktige framganger. Men det har også vært store tilbakeslag og alvorlige feil i kvinnepolitikken under sosialismen. En grundig analyse av dette er ikke gjort noe sted i verden fram til nå. Vi mener vi har fått til en god begynnelse på dette analysearbeidet. Det aller viktigste er at det legger grunnlaget for en bedre politikk for full frigjøring av kvinnene i et sosialistisk Norge.
AKP(m-l) har alltid jobba mye med kvinnepolitikk og medlemmene av partiet vårt har hele tida gått i spissen på mange felter i kvinnebevegelsen. Men diskusjonen har også lært oss mer om kvinneundertrykking i AKP(m-l). Vårt parti er en del av samfunnet og blir påvirka av kvinneundertrykkinga som gjennomsyrer det. Diskusjonen og kritikken fra kvinnene i partiet gjør at vi nå stiller konkrete målsettinger for kvinnekampen i AKP(m-l).
Vi vil slåss mot usynliggjøring av kvinnespørsmål og kvinners erfaringer. Kvinners krav må settes i spissen for vår politikk for de ulike områdene av klassekampen. Kvinnene i partiet skal ha mer makt og spille en sentral rolle. Skal dette være mulig, må kvinneopprøret fortsette!
Vi mener vi har gjort en god start. Arbeidet med diskusjon og analyse er ikke avslutta, det fortsetter i mange år. Vi sammenfatter det vi mener nå i en egen kvinnepolitisk resolusjon for å vise hvor langt vi har kommet. Det har verdi ikke bare for vårt partis tilhengere, men for hele kvinnebevegelsen og alle som kjemper mot kvinneundertrykking. Vi gjør det også fordi vi gjerne vil lære av andre og få inn kritikk og forslag.
Kvinnenes betydning overalt i samfunnet øker.
De er fortsatt undertrykt som kjønn.
I løpet av de siste 30 åra, har 500.000 nye kvinner gatt ut i lønnsarbeid. Særlig fort har dette skjedd fra 70-åra. 70 % av gifte kvinner er i arbeid. I dag er kvinnene omtrent halvparten av alle yrkesaktive, og omtrent halvparten av arbeiderklassen. Det finnes nå kvinner i nesten alle slags yrker. Kvinnene er i større grad enn før blitt økonomisk sjølstendige.
Samtidig står kvinnene i en særstilling på arbeidsmarkedet. De er konsentrert i yrker som er rutineprega, har lav status og lav lønn. Det er flere kvinner enn menn som er arbeidsløse. Omtrent halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid. Dessuten har mange kvinner ikke lønnsarbeid. Dette viser at kvinnene fortsatt i stor grad er avhengige av å bli forsørga. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet rammer alle kvinner.
Samtidig som kvinnene i stort omfang har gått inn i yrkeslivet, har de beholdt mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet. Kvinnene gjør sammenlagt 476.000 årsverk med omsorgsarbeid hjemme. 85 % av eldreomsorgen er i dag privat, samtidig som antall eldre og nedskjæringene i de offentlige budsjettene øker. Hjemme-arbeidet er en av grunnene til at så mange kvinner tar deltidsarbeid.
Kvinnene har ført en innbitt kamp mot pornografien, og vunnet mange seire. Samtidig er pornoen stadig utbredt, og har økt sin propaganda for hat og vold mot kvinner.
Kvinnemishandlinga er kommet mer fram i offentlighetens lys. Men så mye vold og mishandling skjer, at det hele tida må opprettes nye krisesentre.
Kvinnene har slåss seg inn i idretter og yrker som før var forbeholdt menn, og inn i ledelsen i mange partier, fagbevegelsen og andre organisasjoner. Samtidig er mange av disse yrkene, organisasjonene og tillitsvervene i praksis forbeholdt menn. Kvinner og kvinners saker blir holdt utenfor eller gjort usynlige.
Alt dette viser at sjøl om kvinnene spiller en stadig viktigere rolle i det norske samfunnet, så gjør ikke dette slutt på at kvinnene fortsatt er undertrykt som kjønn.
Kvinnene er på offensiven og spiller en viktigere rolle i klassekampen, men det kommer også framstøt for å ta fra kvinnene det de har oppnådd.
At kvinnene har mer lønnsarbeid er en viktig årsak til at kvinnekampen har blussa opp de siste åra.
At arbeiderklassen i dag består av to kjønn, har betydning for hvilke krav som må stilles, etter som kvinner og menn har ulik stilling både i yrkeslivet og i samfunnet for øvrig.
Et eksempel på dette er kampen for 6-timersdagen, hvor nettopp kvinnebevegelsen og fagforeninger med mange kvinner har vært drivkrafta bak kravet, fordi kravet betyr mest for dem. Kvinner har også stått i spissen for å slåss mot nedskjæringene i helse- og sosialsektoren, nettopp fordi kravene betyr mest for dem.
Kvinnene spiller en viktigere rolle i klassekampen. Dette kan borgerskapet utnytte mot arbeiderklassen, eller arbeiderklassen kan utnytte det mot borgerskapet. Skal borgerskapet få snu kvinnenes krav om 6-timersdag til en motoffensiv mot normalarbeidsdagen? Eller skal også arbeiderklassens menn reise kravet om 6-timersdagen med full tyngde?
Det er eksempler på framstøt fra borgerskapet for å ta fra kvinnene det de har oppnådd. Et eksempel er Haugesundsdommen, der fire kvinner ble oppsagt fordi de var gift. Hvis herskerne ser sjansen, vil de skru klokka tilbake. Dette er særlig aktuelt i krisetider som nå.
Situasjonen er ustabil. Nå er det særlig viktig hvordan den mannlige delen av arbeiderklassen stiller seg. Skal de føre en urettferdig kamp mot kvinnene som på Våler Skurlag og i Haugesund, eller skal de alliere seg med kvinnene mot kapitalistene?
For å forstå årsakene til kvinneundertrykkinga i Norge i dag, er det nødvendig å forstå det viktigste ved kvinnenes stilling i den norske kapitalismen.
I Norge går hovedmotsigelsen mellom borgerskap og arbeiderklasse (proletariat). Borgerskapet, og særskilt de store monopolene som har makta i staten, undertrykker og utbytter arbeiderne og andre arbeidsfolk som småbrukere, fiskere, vanlige arbeidende intellektuelle osv.
Kvinnelige arbeidere, kvinnelige småbrukere, kvinnelige lærere osv, blir undertrykt av borgerskapet som deler av den klassen de tilhører.
Men i tillegg blir kvinnene under kapitalismen i Norge utsatt for to slags undertrykking som kjønn:
Kvinnebevegelsen må slåss mot begge typer undertrykking, både fra borgerskapet og fra mennene. Men hovedstøtet må rettes mot borgerskapets undertrykking, for uten at borgerskapet styrtes, blir det umulig å skape betingelsene for å oppheve all kjønnsundertrykking. Å se på mannen som hovedfienden er å lede kvinnekampen inn på et blindspor.
Den nåværende familien spiller ei viktig rolle for borgerskapets undertrykking av kvinnene som kjønn.
Familien framtrer som ei sosial organisering som kvinnene velger sjøl, frivillig. Men i virkeligheten er familien en del av samfunnets økonomiske grunnorganisering, de kapitalistiske produksjonsforholda. Det viser seg på følgende måter:
Kvinnene blir undertrykt i dette familiesystem. De gjør storparten av det enorme arbeidet som er lagt til familien. De får pressa arbeidslønna si ned fordi de er "forsørga". De fleste blir økonomisk avhengige, også de som har arbeid utafor hjemmet. De må ta støyten når familien skal erstatte offentlig helse- og sosialvesen. Det er kvinnenes rett til arbeid som ikke blir anerkjent.
Familiesystemet rammer ikke bare kvinner som lever sammen med menn. Det rammer også kvinner som lever sammen med kvinner, og enslige. I dette samfunnet kan ikke kvinnene unnslippe fra følgene av undertrykkinga i familien. Familiesystemet innebærer også at heteroseksuelt samliv mellom en mann og en kvinne blir sett på som det eneste verdifulle og "normale". Homofile og lesbiske blir undertrykt.
Det fins ingen individuell vei ut. Det som er nødvendig er en annen organisering av samfunnet. Familien må oppheves som en del av samfunnets økonomiske grunnorganisering.
Men kanskje kan dette familiesystemet oppheves under kapitalismen?
Det måtte bety at kapitalismen sikra alle, kvinner og menn, trygge arbeidsplasser med ei lønn som gjorde det fullt ut mulig å forsørge seg sjøl. Staten måtte betale i barnebidrag alt det som det virkelig koster å oppdra en unge. Hele det veldige arbeidet som nå utføres i hjemmene, måtte bli overtatt av det offentlige, eller organisert som kapitalistisk vareproduksjon og salg av tjenester. Og dette måtte være så billig at alle hadde råd til å betale for det.
Ei slik utvikling står i skarp motstrid til den økonomiske drivkrafta under kapitalismen, nemlig jakta på maksimal profitt. Det står også i motstrid til mangelen på stabilitet under kapitalismen. Det kommer kriser, og arbeidsløshet, lønnsnedslag og rasering av velferdsgoder skjer med nødvendighet. Familien er en del av de kapitalistiske produksjonsforholda, og den henger sammen med hele systemet av produksjonsforhold under kapitalismen. Derfor er det ikke mulig å avskaffe familiesystemet uten også å avskaffe kapitalismen.
Noen mener at utviklinga under kapitalismen fører til at familien blir oppløst. Vi er ikke enige i dette. Mange skiller seg, og mange flere lever enslig. Mange familier går i oppløsning, men det betyr ikke at familien som institusjon blir oppløst. Det viser at mange kvinner prøver å komme vekk fra de undertrykkende sidene ved familien. Men så lenge de økonomiske og arbeidsmessige oppgavene til familien fortsatt er dens private ansvar, kan ikke familieinstitusjonen bli oppløst. Situasjonen i dag er slik: Mange kvinner opplever det som umulig å leve på den gamle måten. Samtidig fins det ikke virkelige alternativer til familien i dette samfunnet.
Mange kvinner kjemper for større likeverd i familien, for mer rettferdig fordeling av arbeid, ansvar og makt. Dette er en rettferdig kamp mot menns privilegier og undertrykking og er nødvendig for å frigjøre kvinners krefter. Men den støter mot tusen hindringer som har sammenheng med kvinnas og mannens samfunnsmessige situasjon. Hvis f.eks. situasjonen gjør at en av ektefellene jobber deltid, må det bli henne, som tjener minst. De fleste familier har ikke råd til å praktisere likestilling i en slik situasjon. Fullstendig likeverd i familien for de fleste støter sammen med familiens økonomiske rolle og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
Nye samlivsformer, kollektive boformer osv, er viktige forsøk på å leve og organisere seg annerledes. Samtidig støter disse kravene også sammen med de økonomiske lovene under kapitalismen. Kriser og svingninger i arbeidsmarkedet gjør at noen mister lønna, andre må flytte. Dermed blir det umulig for de fleste å delta som likeverdige deltakere over lang tid, f.eks. i et større, stabilt bokollektiv.
Det nåværende familiesystemet, tjener interessene til det herskende borgerskapet i dette samfunnet. Borgerskapet er hovedkrafta som slåss for å opprettholde dette i dag. Derfor er det umulig å avskaffe familien uten å også styrte borgerskapet fra makta.
Samtidig er det en viktig kampoppgave i dag å tømme familien for oppgaver.
Den samfunnsbestemte kjønnsarbeidsdelinga skjærer gjennom hele samfunnet som et skille mellom hva menn og kvin for inntekt gjennom arbeid utenfor hjemmet.
I arbeidslivet finner vi kvinneyrker og mannsyrker, og innafor de aller fleste yrker, kvinnejobber og mannsjobber - menn i nøkkelstillinger. I organisasjonsliv og politikk dominerer menn, og kvinner og menn har ulike saksfelter.
Denne delinga gir i stor grad menn makt over kvinners liv. Kjønnsarbeidsdelinga er ikke naturgitt - den er en del av måten samfunnet er organisert på. Den henger nøye sammen med familieorganiseringa og bidrar samtidig til å fastholde den. Kvinners arbeid og ansvar i familien begrenser mulighetene i arbeidslivet, flertallet tar jobber som lar seg kombinere med mann og barn. Familieorganiseringa plasserer kvinner i posisjonen som forsørga. Det gjør dem til billigere arbeidskraft, som er nyttig i bransjer der prisen på arbeidskrafta er viktigere enn fagutdanning og mulighet til å stille opp uavhengig av arbeidstid/familie. Og arbeidsgiverne utnytter kvinnens stilling til å presse lønna ned der det jobber mange kvinner.
Samtidig er det slik at kjønnsarbeidsdelinga gjør det vanskeligere å slippe ut av familien. Lav lønn, usikre arbeidsplasser og -arbeidsforhold gjør det "naturlig" og økonomisk nødvendig at det er kvinnene som tar familiearbeidet og gir avkall på egen inntekt.
Kampen for å oppheve den samfunnsbestemte kjønnsarbeidsdelinga må gå sammen med kampen for å oppheve familien.
Borgerskapet fastholder og videreutvikler kjønnsarbeidsdelinga på tusen måter.
Alle samfunnets institusjoner gjennomsyres av at menn gis privilegier og kvinner holdes nede; familien, skoleverket, kirken, media, fagbevegelsen osv. F.eks. i arbeidslivet er menn i mye større grad maskinførere, fagarbeidere, arbeidsledere, overordna, i en friere posisjon overfor ledelsen og med ulike grader av makt over kvinner i vanlig rutinearbeid. Kvinneundertrykking og mannsfavorisering gjennomsyrer også samfunnets ideologi. F.eks. læres smågutter systematisk opp til at de er mer verd enn jenter. Voksne kvinner får daglig signaler om at de er annenrangs. Det er nødvendig med en særegen kamp og kvinneopprør for å avdekke og reise kamp mot denne undertrykkinga. Det er nødvendig for å styrke kvinners posisjon i dag, mobilisere kvinnene og for å hindre at det sosialistiske samfunn fører kvinneundertrykkinga videre.
Den kjønnsmessige arbeidsdelinga i samfunnet og organiseringa i familier fører til at kvinner og menn sosialiseres til to ulike kjønn.
Den samfunnsmessige tilværelsen avgjør tenkinga til folk. Kjønnas liv i samfunnet er forskjellig, sjøl når de lever under samme tak. At kvinner og menn har ulik posisjon i den samfunnsmessige arbeidsdelinga gjør at de organiserer livet sitt forskjellig.
For kvinnene er det ansvaret og omsorgen for familien som er hovedoppgava. Kvinnas øvrige gjøremål må tilpasses slik at det ikke går ut over arbeidet i familien. For mannen er det omvendt. Familien må tilpasse seg hans arbeid og deltaking i samfunnslivet. Den skal støtte ham opp. Menns valg går foran kvinners og bestemmer over kvinners liv. Slik er det fortsatt i hovedsak, uansett variasjoner mellom familier.
Jenter sosialiseres inn i rolla som omsorgspersoner. De tar på seg ansvar for andres velvære, lærer å bli følsomme for andres behov. De blir lite flinke til å hevde egne rettigheter og behov og får lett skyldfølelse.
Gutter sosialiseres inn i rolla som de som skal handle i verden. De blir flinke til å hevde egne rettigheter og standpunkter. De blir mindre følsomme for andres behov og påtar seg mindre ansvar for andres velvære. Menn har lært at de skal bestemme og ha privilegier i forhold til kvinner. De har rett til å definere hva som er viktige saker i familien, på jobben, i politikken.
Denne kjønnsmessige sosialiseringa hjelper til med å holde både kvinner og menn fast i den plassen de har i den samfunnsmessige arbeidsdelinga.
Menn (som sosialt kjønn) undertrykker kvinner, uansett klasse. Menns undertrykking av kvinner er en viktig motsigelse i arbeiderklassen og det arbeidende folket sjøl.
Familieorganiseringa gir mannen privilegier og gjør ham til herre over kvinner og barn. Dette viser seg bl.a. i økonomisk, sosial og seksuell undertrykking og i mishandling av kvinner og barn.
Mannens "eiendomsrett" til kvinner kommer også til uttrykk utenfor familien, bl.a. i voldtekt.
Menn får privilegier og læres opp til kvinneundertrykking av samfunnet. Samtidig er menn sjøl en aktiv kraft i kvinneundertrykkinga. Alle menn har felles interesser i å opprettholde de privilegiene de har på bekostning av kvinner. Bare den ting at det er så uhyre vanskelig å få menn til å dele hus- og omsorgsarbeidet hjemme slik at kvinner får like mye fritid, viser at de fører en urettferdig kamp mot kvinnenes interesser og utnytter kvinnen som de bor sammen med.
Menn har vanskelig for å oppfatte seg som del av et sosialt kjønn; de er vant til å bli behandla som enkeltindivider. Men akkurat som kvinner må se seg sjøl som del av et undertrykt kjønn for å kjempe mot kvinneundertrykkinga, er det nødvendig at menn tar standpunkt mot sine egne kjønnsprivilegier og aktivt støtter kvinnekampen.
Menns undertrykking av kvinner hindrer kvinnenes frigjøringskamp. Den er også et hinder for at kvinner og menn i det arbeidende folket slutter seg sammen til en sterkest mulig felles klassekamp mot kapitalistene.
Kapitalismen begrenser hvor mye kvinnekampen kan oppnå uten at borgerskapet blir styrta. Men innafor disse rammene er menns undertrykking av kvinner en kraft mot de mulige framgangene kvinnekampen faktisk kan vinne under kapitalismen.
Veien til opphevinga av all kvinneundertrykking går gjennom å styrte borgerskapet og avskaffe kapitalismen. Etterpå må det sosialistiske samfunnet utvikles videre fram til den høyt utvikla kommunismen.
I det sosialistiske overgangssamfunnet er det arbeiderklassen i allianse med det arbeidende folket som har makta i samfunnet. Produksjonen er organisert etter en plan innretta på å dekke folks behov. Prinsippet "fra enhver etter evne - til enhver etter arbeid" rår. Det betyr at folk skal få bruke evnene sine og gjøre en innsats for å bygge opp sosialismen. Og en skal ikke kunne tjene seg rik på å ha eiendom eller å utbytte andre menneskers arbeid. Under sosialismen foregår det kamp for å utvikle produksjonen slik at det skapes et materielt grunnlag for det kommunistiske samfunnet. Det foregår kamp for å gjøre slutt på arbeidsdelinga mellom kvinner og menn, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, og mellom by og land. Og det foregår kamp mot gammelt og nytt borgerskap som vil gjenreise kapitalismen.
Under sosialismen vil det fortsatt finnes forhold som likner på slik det var under kapitalismen. Ett av disse forholda er familien og den kjønnsmessige arbeidsdelinga i samfunnet. En del av denne arbeidsdelinga er at kvinnene holdes vekk fra makt og innflytelse.
Disse forholda betyr at noen av de prinsippene sosialismen skal bygge på, blir haltende. "Fra enhver etter evne - til enhver etter arbeid" gjelder ikke fullt ut dersom kvinnene fortsatt er dobbeltarbeidende. "Arbeiderklassen i allianse med det arbeidende folket har makta i samfunnet" gjelder heller ikke fullt ut dersom kvinnene fortsatt blir holdt borte fra makt og innflytelse og hindres i politisk deltaking av ansvar for hus og hjem. "En plan innretta på folks behov" gjelder ikke fullt ut dersom kvinnene ikke er med på å bestemme hvordan planen skal være. Da blir også resultatet at viktige kvinnebehov blir neglisjert.
Så lenge kvinneundertrykkinga finnes, vil det være viktige forhold i det sosialistiske samfunnet som likner på kapitalismen. Dersom det ikke føres kamp mot kvinneundertrykkinga, vil disse forholda kunne utvikle seg og gjøre sosialismen enda mer lik kapitalismen. Uten å oppheve kvinneundertrykkinga, er det også umulig å oppheve de andre store arbeidsdelingene i samfunnet. Hvordan oppheve skillet mellom de styrende og de som blir styrt så lenge kvinnene holdes nede?
Hvordan oppheve skillet mellom eksperter og arbeidere, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid så lenge kvinnen er dobbeltarbeidende tjener i familien og ikke har tid til å utvikle seg allsidig og skolere seg? Kjønnsundertrykkinga bidrar til å bevare klasseskillene, og danner en kilde til gjenoppretting av kapitalismen. Kommunismen vil bli umulig.
Kvinnene må ikke la seg avspise med å få innflytelse over noen avgrensa områder som kalles "kvinnepolitikk". Det er hovedtrekka i den økonomiske utviklinga som bestemmer rammene for utviklinga på andre områder. Dersom premisser for kvinnefrigjøring ikke bygges inn i den økonomiske planen under sosialismen, har kvinnene tapt første runde. Et av de viktigste områdene for kvinnekamp under sosialismen, er derfor hvilken linje økonomien skal utvikles etter. Skal kvinnene utøve makt og innflytelse, må også deres materielle situasjon forandres.
Sosialismen må straks begynne arbeidet med å oppløse familien og hele den kjønnsbestemte arbeidsdelinga (i familie, arbeidsliv og samfunn). Dette er helt nødvendig for å frigjøre kvinners krefter både som produktivkrefter og til å delta i styringa av samfunnet.
Kvinnene må ha arbeid og økonomisk sjølstendighet. Lønnene må økes og gjøres virkelig like med menns lønner. Arbeidstida må settes ned. Kvinnene må sikres innpass i jobber som tidligere i hovedsak bare var for menn, særlig på politisk og økonomisk viktige områder. Samfunnet må ta over en stadig større del av ansvaret for forsørging og omsorg, skape gratis daghjemsplasser til alle barn, sjukeheimsplasser til alle som trenger det, utbygd eldreomsorg, og gi direkte økonomisk tilskudd til alle barn.
Det må startes arbeide med en annen organisering av menneskenes dagligliv, med kollektive og samfunnsmessige løsninger framfor private, f.eks. fellesbespisning på arbeidsplasser, skoler og i bomiljøer, kollektive boformer, husarbeidspatruljer osv.
Kampen for disse forandringene er og en kamp for reelle demokratiske rettigheter for kvinnene, for at de skal kunne spille sin rolle som del av den herskende klassen.
Full kvinnefrigjøring krever at familieinstitusjonen oppheves. Kampen for å virkeliggjøre dette må føres under sosialismen. å oppheve familien vil være en forholdsvis langvarig prosess, som må skje fullt ut frivillig; med kvinnene som drivkraft. Familien kan ikke oppheves gjennom "vedtak" i et eller annet statsorgan. Familien vil bli opphevd når det sosialistiske samfunnet har utvikla andre måter å ivareta de oppgavene familien nå ivaretar på, måter som folk synes er bedre. Dette vil kreve kraftig utvikling av produktivkreftene, total omorganisering av samfunnet og store endringer i menneskenes tenkning.
Å oppheve familieinstitusjonen må bety:
Disse tiltaka må vokse fram nettopp som tilbud, som folk kan ta i bruk dersom de ser at det tjener dem. På denne måten kan en eksperimentere og finne fram til den måten å organisere arbeidet på som fungerer best i praksis.
Å organisere omsorgsarbeidet samfunnsmessig betyr ikke at barna skal oppdras på store institusjoner, bare i kontakt med profesjonelle barnepassere. Vi ønsker en veldig utviding av den samfunnsmessige omsorgen for unger: gratis daghjem til alle barn, gode skoler, fritidshjem, lekesentre, klubber, kvelds- og nattdaghjem som tilbud når det skulle være ønskelig. Men både barn og voksne trenger tilhørighet til en mindre, sosial enhet. Kontakt og samvær med barn er verdifullt. Men i vårt kapitalistiske samfunn blir det gjort til en belastning, fordi foreldra er aleine om ansvaret, de materielle forholda er lagt dårlig til rette for at barn og voksne skal kunne leve godt sammen, og kvinner tvinges til å "velge" mellom et eget liv og et liv for barna. Den nåværende familien påfører også mange barn psykiske og sosiale skader.
Å oppheve familien må bety at også de sosiale og følelsesmessige behov familien ivaretar i dag, må ivaretas på en ny og bedre måte, både for voksne og barn. Den nåværende kjernefamilien er både innestengt og utelukkende: Den er innestengt fordi både barn og voksne blir henvist til noen ganske få for å få dekt grunnleggende, menneskelige behov. "Svikter" noen i kjernefamilien, får det ofte katastrofale følger. Den er utelukkende, fordi den stenger ute og isolerer dem som ikke lever i kjernefamilier. Familien som sosial enhet gir folk valget mellom innestengthet eller ensomhet og sosial isolasjon.
Sosialismens oppgave er å utvikle et system der folk styrer seg sjøl og tar ansvaret for helheten i samfunnet, ikke bare sine egne eller sin egen gruppes interesser. Sosialismens oppgave er å skape et aktivt samfunn, der folk deltar og tar ansvar, på alle nivåer. Sosialismens oppgave er å styre samfunnsutviklinga i tråd med folks behov. Et slikt samfunn vil kreve en annen organisering av menneskene der det skarpe skillet mellom arbeidsliv, samfunnsliv og privatliv etter hvert blir mindre. Det vil kreve en ny mennesketype. Og det vil kreve enheter som på mange måter skiller seg fra dagens kjernefamilie. Det må være enheter der kjærlighetsforhold ikke er uløselig knytta sammen med makt- og undertrykkingsforhold, der en ikke er henvist til noen ganske få for trygghet, støtte og omsorg, der både menn og kvinner kan ta vare på egne rettigheter og behov, samtidig som de kan ta hensyn til og vise omsorg for andre. Det må være enheter som er åpne mot omverdenen, ikke lukka rundt det private.
Hva slags sosiale enheter folk vil organisere seg i når den økonomiske tvangen til å leve i kjernefamilier forsvinner, er umulig å konstruere på skrivebordet i dag.
Det er kvinnene som må være drivkrafta i å forandre samfunnet i denne retninga. Men ei slik utvikling vil også tjene både barna og mennene. Det tjener ikke barn at den kjæreste i livet deres er et "annenrangs menneske" og blir forakta i samfunnet. Og for menn gjelder det at det kjønn som undertrykker andre, kan ikke sjøl bli fritt. Menn har ikke bare privilegier, men også noen tunge lenker å miste.
Familien kan ikke oppheves uten at man samtidig går løs på den samfunnsbestemte kjønnsarbeidsdeling på alle områder.
Kvinnene må gjennom opplæring i stor skala sikres arbeid over hele spekteret av yrker, med bevisst satsing på kvinner i de økonomisk viktigste sektorene.
Arbeidet i tradisjonelle kvinneyrker, som f.eks. helse- og sosialarbeid må organiseres slik at kvinner har reell innflytelse og makt, og lønna må heves kraftig. Slik kan også lønnsforskjellene mellom kvinner og menn bygges ned.
Det er og en målsetting at menn i større grad tar arbeid som tidligere har vært kvinnearbeid.
Til det private arbeidet i familien er avskaffet er det en viktig oppgave å slåss for at menn tar halvparten av ansvaret og arbeidet hjemme.
Å styrte kapitalismen er nødvendig for å oppnå kvinnefrigjøring, men det er ikke nok. I hele perioden med sosialisme må kvinnekampen fortsette. Dette er en av de viktigste drivkreftene for at det sosialistiske samfunnet skal kunne utvikle seg videre mot det endelige målet: Kommunismen. Dette betyr at kvinnene må ha makt under sosialismen. De må ha makt på to måter: for det første; kvinner må være sterkt representert i alle organer der beslutninger fattes og der planer legges og premissene for politikken utarbeides. I staten, og kommunistpartiet, i fagforeningene og folkets masseorganisasjoner, i hele arbeids- og samfunnslivet. Det må være kvinnekvotering til alle slike organer.
For det andre: Kvinner må være organisert for kvinnekamp på alle områder i samfunnslivet. Den sosialistiske staten må være forplikta til å arbeide for kvinnenes sak. Men kampen for kvinnefrigjøring må ikke overlates til staten aleine. Uten en sterk og uavhengig kvinnebevegelse som slåss, kritiserer og presser på, avvæpner kvinnene seg sjøl.
Denne kvinnebevegelsen må være leda av arbeiderklassens kvinner. Den må rette seg mot menns privilegier og undertrykking av kvinner. Den må slåss for kvinneinteressene i den økonomiske planen. Den må avdekke hvordan det sosialistiske samfunnets institusjoner fører kvinneundertrykking og mannsprivilegier videre. Det gjelder statsapparatet, partiene, skolen, media, fagbevegelsen, yrkeslivet, familien osv. Og den må avdekke alle djupt rotfesta vaner og ideer som opprettholder kvinneundertrykkinga.
Kvinnebevegelsen må kreve at menna i arbeiderklassen og det arbeidende folket spiller en sjølstendig, aktiv rolle i kampen for kvinnefrigjøring - mot sine egne privilegier.
Under sosialismen må kommunistene gå i spissen for kvinnekampen, og mobilisere arbeiderklassen og folket, både kvinner og menn, til å kjempe for den fullstendige frigjøringa av kvinnene.
Vårt syn som kommunister er at bare en sosialistisk revolusjon med videre utvikling fram til kommunismen kan oppheve alle former for kvinneundertrykking. Det betyr ikke at kampen mot kvinneundertrykkinga er uviktig i dag.
Tvert imot. Denne kampen er helt nødvendig nå, under kapitalismen. Og den kan også oppnå viktige resultater før en sosialistisk revolusjon er mulig.
Kampen for full kvinnefrigjøring er uløselig knytta til kampen for sosialisme og kommunisme. Betyr det at kvinnene bare skal sette seg ned og vente, det nytter ikke å gjøre noe i dag likevel? Sjølsagt ikke. Det ville være det samme som å si at arbeiderklassen kan avblåse klassekampen like godt først som sist, det nytter ikke å få til noe som monner under kapitalismen. Tvert imot. Alle seire arbeiderklassen og kvinnene kan vinne innafor rammene av kapitalismen er vi for, og vi kommunister går hele tida i spissen for slike kamper. Vi gjør det både fordi folks kår her og nå er viktige for oss, og fordi slike kamper er et ledd i å utvikle folks bevissthet om at en sosialistisk revolusjon er nødvendig, utvikle styrken deres, kamperfaringa, organiseringa. Uten at det føres kvinnekamp i dag, blir det ingen sosialistisk revolusjon i morgen. Kvinnene er ei voldsom kraft, både i kampen mot kjønnsundertrykkinga og i klassekampen.
Kvinnene som kjønn må slåss både mot borgerskapets undertrykking av kvinnene og mot menns undertrykking. I dag er de i liten grad organisert for slik kamp; kvinner er svært oppsplitta, f.eks. yrkesaktive og hjemmearbeidende. I den grad kvinner er organisert, er de f.eks. i fagforeninger med mange kvinner, men da som en del av arbeiderklassen. Det er først og fremst kvinneorganisasjonene, og de er relativt sett små, som organiserer kvinner som kjønn.
Vi mener at kvinnene kan og må spille en viktig rolle i dagskampen og i kampen for revolusjon og sosialisme. Da er det nødvendig at kvinnene blir seg bevisst sine interesser som kvinner - organiserer seg som kvinner.
Derfor er det en strategisk oppgave å bygge en landsomfattende organisasjon av kvinner i alle typer yrker og livssituasjoner, i alle aldre. En organisasjon som kan utvikle politikk for ulike områder av kvinnekampen, mobilisere breie bevegelser og slåss for kvinners premisser i klassekampen.
For å sikre riktig retning på kampen er det nødvendig at arbeiderklassens kvinner spiller en sentral rolle i en slik organisering, og at organisasjonen har en klar plattform.
AKP(m-l) ser i dag Kvinnefronten som starten på en slik organisasjon. Samtidig er det klart at kvinnekampen i dag tar og vil fortsette å ta et mangfold av organisatoriske uttrykk.
Fordi kvinneundertrykkelsen rammer alle kvinner uansett klasse, er det mulig med breie allianser blant kvinner.
Det er kvinnene i arbeiderklassen og det arbeidende folket (småbrukere, fiskere, lærere og andre arbeidende intellektuelle osv.) som har mest å vinne på kvinnekampen. De er den største og sterkeste krafta i den.
Samtidig er det også i mange tilfeller mulig å ha enhet med kvinner fra borgerskapet i forskjellige konkrete kampsaker.
Slik enhet er nyttig når den styrker kvinnekampen. Samtidig har de ulike deltakerne i den ulike interesser.
Den borgerlige kvinnebevegelsen (særskilt kvinner med klasseinteresser i borgerskapet, som sjøl også rekner seg som tilhengere av kapitalismen) satte opp "likestilling" mellom kvinne og mann som målet for kvinnekampen.
Men for å gjøre likestillinga virkelig og ikke bare formell er det nødvendig å avskaffe kjønnsarbeidsdelinga og dermed også hele kapitalismen. Det kan og vil den borgerlige kvinnebevegelsen aldri innse. For her kommer de borgerlige kvinnesakskvinnenes interesse som deler av borgerklassen i motsetning til deres interesser som kvinner.
Derfor kan den borgerlige kvinnebevegelsen aldri utvikle en politikk som fører fram til virkelig fullstendig frigjøring for kvinnene. I beste fall blir denne bevegelsen reformistisk innafor kapitalismens ramme. I andre tilfeller kan den gå aktivt mot viktige kvinnekrav, når slike krav rammer borgerskapet for hardt.
Kvinnene i arbeiderklassen har ei særlig oppgave med å gå i spissen for kvinnene i resten av det arbeidende folket for å utvikle den virkelig konsekvente kvinnekampen. For dette store flertallet av kvinner er det ingen motsetning mellom deres kjønnsmessige og klassemessige interesser. De har dobbelt grunn til å gjøre opprør mot et system som både undertrykker dem som arbeidende mennesker og som kjønn.
Arbeiderkvinnene har også ei særlig viktig oppgave i utviklinga av arbeiderklassens kamp. De hører til den mest undertrykte og derfor potensielt mest kampvillige delen av klassen. Det samme gjelder småbrukerkvinnene, kvinneflertallet av lærere i barneskolen osv. Det er nødvendig at de går i spissen. De må også utvikle kampen mot undertrykkinga fra menn i sin egen klasse. Enhet mellom kvinner og menn i det arbeidende folket er bare mulig når kvinnene har makt i fagforeninger og organisasjoner og kvinnenes kamp får støtte av arbeiderklassens organisasjoner. Menn i arbeiderklassen må støtte kvinnekampen, kjempe mot kvinneundertrykking og mot sine egne privilegier. Hvis ikke skader de arbeiderklassens interesser.
Slik får arbeiderkvinnenes kamp og den kvinnebevegelsen de står i spissen for avgjørende betydning, både for å utvikle klassekampen og kvinnekampen under kapitalismen, for å mobilisere til sosialistisk revolusjon og for å fortsette kampen for å utvikle sosialismen fram til kommunismen.
Kvinnebevegelsen kan ikke seire hvis den blir snever og lar seg lede av borgerlige illusjoner om at reformer innafor kapitalismen er nok, eller at menn er hovedfienden. Det må lede til nederlag. Kvinnene kan bare frigjøre seg fullt ut ved å omstyrte hele samfunnet. Kvinnene trenger enhet med alle som kjemper for framskritt. De trenger å mobilisere menn og få fram kvinnebevegelsens interesser i forbindelse med bevegelser som i forma ikke stiller paroler om kvinnefrigjøring, slik som den store kullgruvestreiken i England. Kvinnene kan bare seire ved å se på hele samfunnet som kvinnenes sak og blande seg i alt.
På samme måte kan ikke kvinnene i Norge oppnå frigjøring isolert fra kvinnene i resten av verden. I dag er imperialismen det viktigste hinderet for ei virkelig bedring av kvinnenes stilling i verdensmålestokk. Imperialismen undertrykker kvinner særegent, den er drivkraft i en økonomisk og politisk utvikling som øker skillene mellom kvinner og menn, og menns direkte undertrykking av kvinner.
Kvinnene og kvinnebevegelsen må delta i kampen for å knytte nære bånd over hele verden, for at kvinneorganisasjonene i Norge, i andre land og spesielt i den 3. verden skal samarbeide, lære av hverandre og utvikle felles kamp.
AKP(m-l) støtter kampen mot undertrykking av homofili. Denne kampen har hatt stor framgang her i landet de siste tiårene. Likevel er det ennå slik at de fleste mennesker møter sine egne og andres homofile følelser med angst og fortielse.
Så lenge familien utgjør den grunnleggende økonomiske og sosiale enheten i samfunnet, vil det eksistere et materielt grunnlag for undertrykking av homofili, ved at utfoldelsen av kjærlighet og seksualitet overfor ens eget kjønn faller utenfor det mønster som samfunnet er basert på. Derfor har den homofile frigjøringskampen nære felles interesser med kvinnekampen og kampen mot kjønnsrollene.
Denne nære sammenhengen gjør at lesbiske har en særegen og viktig rolle i frigjøringskampen. Lesbiske rammes både av kvinneundertrykkinga og av undertrykkingen av homofili, og de opplever derfor på kroppen sammenhengen mellom kvinnekamp og homofil frigjøring.
AKP(m-l) har som mål at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal framstå som en likeverdig mulighet for alle mennesker - en mulighet som hver enkelt må ta stilling til ut fra sine egne følelser.
Kampen for dette målet føres allerede i dagens kapitalistiske Norge, med de homofile og lesbiske frigjøringsorganisasjonene som de drivende kreftene. Denne kampen vil kunne få full gjennomslagskraft først når familien er opphevet som den grunnleggende økonomiske og sosiale enheten i samfunnet. Derfor vil den homofile kampen måtte fortsette til langt inn i sosialismen.
Vi, som kommunister, mener at kvinnekampen er en uatskillelig del av kampen for å nå vårt langsiktige mål: Avskaffelse av all undertrykkelse og alle klasseskiller - det kommunistiske verdenssamfunnet. Derfor må partiet AKP(m-l) støtte kvinnebevegelsen, og delta i kampen mot kvinneundertrykking. AKP(m-l) må bruke sin politiske styrke og sin organisasjon til å gi kampen skarp målretting og mobilisere mest mulig støtte.
Mange av AKPs medlemmer jobber aktivt i Kvinnefronten, og partiet ser styrking og videreutbygging av Kvinnefronten som en viktig forutsetning for videre framgang for kvinnekampen i Norge.
Kvinnepolitikken må stå i ledelsen for partiets politikk. Uten at partiet innretter arbeidet sitt på kvinnene, vil ikke partiet kunne innrette seg på arbeiderklassen, verken i dag eller i kampen for kommunismen. Partiet vil ikke kunne utvikle en riktig politikk for klassekampen uten å ta utgangspunkt i kvinnenes interesser.
For et kommunistisk arbeiderparti som AKP(m-l) er det en særskilt oppgave å kjempe for kvinnenes interesser på alle felt av politikken og på alle steder hvor partiet arbeider. Dette gjelder også f.eks. på arbeidsplasser og i fagforeninger som er dominert av menn, og hvor det ofte er motstand fra menn mot kvinnekampen. AKP(m-l) må kjempe mot denne motstanden, og ikke gi etter på opportunistisk måte for tilbakeliggende strømninger blant arbeidsfolk.
For at denne innrettinga på partiets politikk skal bli til virkelighet, må kvinner gå i spissen. Kvinner må være i ledelsen for partiet, og partiet må ha mange kvinnelige medlemmer.
I AKP(m-l) er nesten halvparten av medlemmene kvinner. De fleste kvinnelige medlemmene har svært mange års medlemskap og en brei erfaring i partiarbeid, i fagforeninger og i fronter. Men de har ikke vært representert i ledelsen for partiets arbeid i tråd med dette. Dette er et resultat av kvinneundertrykkinga i partiet. Denne undertrykkinga kommer bl.a. også til uttrykk i at kvinnene gjør mye av det "usynlige" arbeidet, mens menn i større grad legger opp de politiske linjene. Kvinners politiske og organisatoriske erfaringer blir mindre lagt merke til, og kvinnepolitikk blir til dels et isolert felt for eksperter.
Partiet har starta en kamp mot denne undertrykkinga, sjølsagt anført av kvinnene. På dette landsmøtet velger vi kvinner til flere av de viktigste jobbene i partiet. Og det er vedtatt kjønnskvotering til sentralkomite og distriktsledelser: minst 50 prosent skal være kvinner. Samtidig er det avgjørende at kvinneopprøret i partiet fortsetter.
Partiet må fortsette å utvikle den kommunistiske kvinnepolitikken og gjøre den til alles eiendom i partiet, kvinners og menns.
Partiet trenger mange nye medlemmer, særlig kvinner, som vil være med på å utvikle kampen mot kvinneundertrykkinga og all annen undertrykking.
Bli med i AKP(m-l).
Vårt partis mål er at undertrykkinga av kvinner som kjønn oppheves i alle sammenhenger og at de oppnår full samfunnsmessig likestilling med menn. Det vil si at den kjønnsbestemte arbeidsdelinga mellom kvinne og mann i samfunnet oppheves. Dette målet vil ikke kunne virkeliggjøres fullt ut før under kommunismen.
Når kapitalismen er styrta og sosialismen er innført, vil det materielle grunnlaget for avgjørende framskritt i kampen for kvinnefrigjøring være lagt. Men også under sosialismen må det føres en særegen kamp mot kvinneundertrykking. Denne kampen er en sentral del av prosessen med å utvikle sosialismen fram mot det klasseløse samfunnet.
Fordi motsigelsen mellom kvinne og mann framtrer som en privat konflikt, og også har ei privat side, vil det stadig oppstå reformistiske ideer om at kvinneundertrykkinga kan avskaffes gjennom private løsninger, holdningsendringer, lovgiving osv. AKP(m-l) vil bekjempe slik reformisme og vise at kampen for kvinnefrigjøring er uløselig knytta til kampen mot kapitalismen.
Halvparten av den yrkesaktive delen av arbeiderklassen er i dag kvinner. Men kvinnene er tilknytta arbeidsmarkedet på en helt annen måte enn menn. De fleste kvinner er i de yrkene som er dårligst betalt, lite faglærte, rutinepregete og som gir lav status.
Samtidig som kvinnene er gått ut i den samfunnsmessige produksjonen, står de fortsatt for det meste av hus- og omsorgsarbeidet i hjemmet. De tilpasser yrkeslivet sitt til dette.
En tredjedel av kvinnene har full jobb, en tredjedel har deltidsarbeid og en tredjedel er hjemmeværende (når skoleelever og pensjonister holdes utenfor). Kvinnenes særstilling gjør at yrkesaktive kvinner er dobbeltarbeidende. Lave lønninger og deltid gir ikke kvinnene store muligheter til å forsørge seg sjøl.
Kapitalistene i stat, kommune og privat næringsliv har drevet fram økt bruk av deltid. Dette er dels fordi det har vært nødvendig for å få tilstrekkelig mange kvinner ut i jobb, dels har kapitalistene oppdaget vesentlige fordeler. Deltidsarbeidere yter maksimalt hele tida, arbeidskrafta er mer fleksibel for kapitalisten, deltidsarbeidere har mer usikre ansettelsesvilkår, færre rettigheter og er mindre faglig aktive. Deltidsarbeidet befester kvinnenes stilling som tilleggsarbeidskraft. Vi er imot at deltid skal være en automatisk kvinneløsning.
Kapitalistenes rett til å bruke deltid må begrenses. Spesielt er dette viktig i bransjer der deltidsarbeidet tar overhand og hindrer kampen for bedre lønns- og arbeidsforhold. Samtidig må en ta hensyn til at yrkesaktive kvinner i vårt land er dobbeltarbeidende. Slik situasjonen er når det gjelder arbeidstider, barnetilsyn, reisevei og undertrykkinga i familien, er deltidsarbeid den eneste muligheten mange kvinner har til å ta arbeid. Alternativet er for mange å være hjemme. Derfor vil det i mange tilfelle være riktig å forsvare deltidsarbeidsplasser. Vi må stille krav som forsvarer de deltidsansattes rettigheter.
For å hindre at kvinner på grunn av omsorgsoppgaver går fra heltids- til deltidsarbeid, er det viktig å kreve utvida rett til redusert arbeidstid, og rett til å gå tilbake til full jobb når en ønsker det.
Det er viktig å kjempe for enhet mellom kvinner i ulike livs- og yrkessituasjoner slik som heltidsarbeidende, deltidsarbeidende og hjemmeværende.
Vi krever at de typiske kvinneyrkene blir oppvurdert. Mulighetene for å oppnå fagstatus må utvides, og lønna må heves slik at kvinnenes rett til å forsørge seg sjøl blir reell.
I Norge er det ca. 250 mannsdominerte yrker, mens det bare er ca. 30 kvinnedominerte yrker. Vi må oppfordre kvinner til å gå inn i mannsyrker. Målet må være at kjønnsdelinga av arbeidsmarkedet forsvinner, slik at spesielle yrker forsvinner som kvinneyrker. Likevel må vi i dag gå mot kjønnskvotering for menn fordi det kan føre til at menn fortrenger kvinner i arbeidslivet.
Seks timers normalarbeidsdag er et viktig kvinnekrav hvis den følges av full lønnskompensasjon. Den gir større realistisk mulighet for at full jobb kan være det normale for kvinner i alle faser av livet. Full deltakelse for kvinnene i arbeidslivet er ikke tilstrekkelig for kvinnefrigjøring, men en av betingelsene. Flere kvinner i full jobb betyr flere kvinner med full lønn.
Lik arbeidstid (seks timer) vil lette kampen for arbeidsdelinga mellom kvinne og mann hjemme.
Sekstimersdagen må ikke føre til at daghjem og fritidshjem får kortere åpningstid.
Vi avviser argumenter for sekstimersdagen om at den vil gi kvinnene bedre tid til å pleie barn, gamle og syke. Vi vil at sekstimersdagen skal gi kvinner et lettere liv, mer fritid, mer tid til kulturell, politisk og faglig virksomhet. Derfor krever vi samtidig flere daghjem og fritidshjem, og økt offentlig omsorg og pleie.
Økende arbeidsløshet som den vi nå opplever, vil fremme ideer om at kvinnene ikke skal ha yrkesarbeid, Partiets medlemmer må kjempe mot slike ideer og vise at kapitalistene er årsaken til arbeidsløsheten og ikke kvinner.
Vi krever arbeidsløshetstrygd for arbeidssøkende kvinner, sjøl om de ikke har hatt arbeid på flere år. Kvinners mulighet for voksenopplæring må styrkes. Det må lages undervisningstilbud nær bostedet.
Vi krever bl.a.:
For å forstå årsaken til husslaveriet, kvinnemishandlinga og barnemishandlinga, er det nødvendig å forstå at familien er et resultat av kapitalistisk eiendom og arbeidsdeling. Den er organisert på premissene til mannen som hovedperson, kvinnens avhengighet av mannen og barnas avhengighet av foreldrene. For å endre på dette er det nødvendig å oppheve privateiendommen, oppheve arbeidsdelinga mellom kjønnene i samfunnet, oppløse familien og sosialisere husarbeidet og oppdragelsen. Dette kan ikke oppnås under kapitalismen. Men vi skal stille krav som peker framover mot løsninga.
I familien utfører kvinnene det meste av hus- og omsorgsarbeidet. I hele livet sitt tilpasser de yrkesvalget sitt til disse oppgavene. Kvinners økte yrkesdeltakelse har ikke ført til endringer i arbeidsdelinga i hjemmet. I motsetning til menn er yrkesaktive kvinner dobbeltarbeidende.
Vår hovedstrategi i kampen mot kvinnenes dobbeltarbeid er å kreve tiltak som kan sosialisere hus- og omsorgsarbeidet. Vi vil slåss for at dette skjer i samfunnsmessig regi.
Dyrtida tvinger mange kvinner til å øke husarbeidet fordi familien ikke har råd til kostbare ferdigproduserte varer, f.eks. mat og klær. Det spres også en ideologi som støtter aktivt opp under denne utviklinga ved å framheve småproduksjonen i hjemmet som noe positivt. Vi går imot denne ideologien. Vi vil slåss mot dyrtida og støtte alle kamper for bedre og billigere forbruksvarer.
Så lenge hus- og omsorgsarbeidet ikke er sosialisert, er kravet om at omsorgs- og husarbeidet deles likt mellom mann og kvinne en nødvendig del av kampen mot den kjønnsbestemte arbeidsdelinga i samfunnet. Vi kjemper mot at menn gjør kvinner til husslaver, og krever at mann og kvinne skal ha likt ansvar for hus- og omsorgsarbeid hjemme. Kvinner skal ha like stor rett til fritid som menn.
Når myndighetene skjærer ned på budsjettene i helse- og sosialsektoren, er det spesielt kvinnene som rammes. De får økte oppgaver med helkontinuerlig pleiearbeid i hjemmet. Vi krever at helse- og sosialsektoren bygges ut slik at pleie- og omsorgsarbeidet kan organiseres samfunnsmessig og tilfredsstillende for gamle og syke og pleietrengende.
Gratis daghjem og fritidshjem er nødvendig for at familiens økonomi ikke skal bestemme om barna kan få plass. At tilbudet skal gjelde alle barn, er nødvendig for at mødrene skal kunne få avlastning og søke arbeid. Vi ser også daghjemsplass som en rettighet og et gode for barna. Kravet om gratis daghjem til alle barn er et ledd i kampen for å gjøre barneomsorgen samfunnsmessig.
Vi vil styrke samfunnets ansvar og kontroll av barnas levekår gjennom styrking av det forebyggende arbeidet og Barnevernet.
Vi krever en veldig styrking av husmorvikartjenesten, og avløserordninger som ikke er betinget av sykdom i hjemmet.
Vi går mot husmorlønn fordi den vil binde kvinnene i familien. Den vil også i seg sjøl være et argument mot utdanning og fagopplæring av kvinner, og svekke kravet om at kvinner skal få delta i yrkesarbeid utenfor hjemmet. Men vi går inn for at omsorgsarbeidet skal gi fulle trygde- og pensjonsrettigheter.
Vi vil oppmuntre tiltak for alternative bygge- og boformer, der det gis anledning til å leve i større fellesskap.
Vi støtter lesbiskes kamp for å få lesbisk samliv anerkjent som fullverdig. Det er nødvendig å vise at det går an å leve annerledes enn slik ideen om den "hellige, borgerlige familien" foreskriver.
Det store flertallet av kvinnene i familien har ikke en lønn de kan forsørge seg sjøl og eventuelle barn på. Dermed blir de økonomisk avhengige av mannen. Dette, sammen med ideer om at kvinnen er mannens eiendom og underordnete, legger grunnlag for vold og overgrep mot kvinner i familien. Fortsatt er muligheten for å skille seg lite reell for mange kvinner pga. den økonomiske avhengigheten. Vi krever at støtten til separerte og fraskilte må øke.
I pornoen blir kvinnene utelukkende framstilt som bruksgjenstander for menn. Pornoen gjennomsyres av forakt og hat mot kvinner. Det er stadig mer vanlig med voldsporno hvor kvinner blir lemlestet. Den oppfordrer til voldtekt og annen vold mot kvinner. Selv barn er blitt utnyttingsgjenstander i pornoen.
At kvinner blir utsatt for vold i familien, er grundig dokumentert. Politiet må slutte å se på mishandlingen som "husbråk", og se det som det det er: kriminelle handlinger. De få menn som blir trukket for retten i slike saker, har til nå fatt en svært beskjeden straff. De mishandlete kvinnene har liten eller ingen beskyttelse. Vi reiser krav om at offentlig tiltale må nyttes i mishandlingssaker.
Å godta prostitusjon i et samfunn, er å godta salg av kvinner som om de var slaver. De norske myndighetene godtar prostitusjonen. Utarbeidete forslag til tiltale mot prostitusjonen blir det ikke bevilget penger til.
Vi krever bl.a.:
Vår målsetting er at det skal være mulig å få det antall barn en ønsker og samtidig være yrkesaktive mennesker.
I forhold til en slik målsetting stiller vi følgende krav eller forutsetninger:
Kvinner holdes nede som kjønn i vårt samfunn. De står svakest når det gjelder å få arbeid, utdanning, fagopplæring eller deltakelse i samfunnslivet for øvrig. Fordi kvinner er en undertrykt gruppe, trengs det særretter for dem. Vi går inn for kjønnskvotering når det er til fordel for kvinner, men mot kjønnskvotering til fordel for menn fordi det i praksis har vist seg at den siste typen kjønnskvotering fører til at kvinner presses ut på områder der det tross alt finnes jobber for kvinner.
Vi krever bl.a:
AKP(m-l) går inn for minimum 40 prosent kvinner på de valglistene der partiet deltar.
Så lenge kvinner står svakere enn menn økonomisk og juridisk, forsvarer vi kvinnenes fortrinnsrett til små barn ved skilsmisse når begge står likt og begge vil ha barnet.
I politikken og i det faglige arbeidet har kvinnene få ledende verv. I idrett og kultur er kvinneområdene lavt vurdert.
Partiet vil arbeide for å styrke kvinnenes stilling i fagbevegelsen. Fagforeningsarbeidet må legges i arbeidstida. Fagbevegelsen må gjøre kvinnenes krav til sine krav. Kvinnespørsmålet har betydning for hele arbeiderklassen. Samtidig er vi for særorganisering av kvinnene innafor fagbevegelsen fordi vi mener det vil styrke kvinnenes evne til å kjempe for sine interesser. Vi krever økte statlige bevilgninger til kvinneidretten.
I skoleverket blir jenter i stor grad undervurdert, undertrykt og gjort usynlige. Vi vil arbeide for at disse forholda blir avslørt, og støtte tiltak som styrker jentenes stilling i skolen.
Vi vil støtte og oppmuntre kvinner som deltar på områder som tradisjonelt har vært forbeholdt menn.
Partiet vil arbeide for at kvinner får verneplikt. Dette kravet er vesentlig for å bekjempe kvinnefiendtlige holdninger i samfunnet, og for å bekjempe den kjønnsmessige arbeidsdelinga. Dette er en hjørnestein for at kvinner og menn skal bli likeverdige. Partiet støtter nødvendige sosiale tiltak for at kvinnelig verneplikt skal bli en realitet, og tilpasset kvinnenes spesielle behov.
Vi vil gå imot ideen om at kvinner og kvinneorganisasjoner bare skal beskjeftige seg med "reine kvinnespørsmål" fordi denne ideen diskriminerer kvinnene. Ikke noe spørsmål skal vare uvedkommende for kvinner.
Partiet vil kjempe for å sikre likestilling i partiorganisasjonen både ved å bekjempe mannssjåvinisme i egne rekker og ta praktiske tiltak for å fostre kvinner. Det må legges vekt på å fostre kvinner som er ledende i alle slags politiske spørsmål.
Under kapitalismen blir kvinnene undertrykte som kjønn på to måtar:
Borgarskapet si undertrykking av kvinnene
Familien er ein del av samfunnet si grunnorganisering og dei kapitalistiske produksjonsforholda. Han fører borgarskapet sin eigedom vidare gjennom arv. Familien og ikkje samfunnet har hovudansvaret for å forsørga dei som ikkje har eiga inntekt. Han har hovudansvaret for omsorgsarbeidet i samfunnet.
I familien er det kvinnene som jobbar med gratis hus- og omsorgsarbeid Dette arbeidet er heilt naudsynt for samfunnet. Borgarskapet vert på dette viset spart for enorme utgifter.
Historisk sett har mannen vore forsørgar i familien. Kvinnene står i dag sterkare økonomisk enn før, fordi dei er halvparten av dei yrkesaktive Men kvinna er framleis økonomisk avhengig av mannen som forsørgar. Fleire hundretusen kvinner har ikkje lønsarbeid. Arbeidsmarknaden er kjønnsdelt og kvinner konsentrerte i yrke med rutineprega arbeid, låg status og låg løn. Halvdelen av kvinner i arbeid jobbar deltid, Desse tilhøva gjenskapast fordi familien heile tida vil velja den "lettaste" måten å skaffa seg det naudsynte utkome på. Det vil framleis vera å la mannen ha full tid og vera hovudforsørgar fordi mannen si arbeidskraft har høgare verdi enn kvinnas. Kapitalismen vil aldri gi alle full tids arbeid.
Kapitalismen sikrar at borgarskapet held kvinnene som ein stor reservearme av arbeidskraft.
Følgjene av familiesystemet råkar alle kvinner. Det gjeld anten dei lever i eller utanfor ein familie, anten dei er heterofile eller homofile Alle kvinner møter den kjønnsdelte arbeidsmarknaden og dei låge lønene.
I heile historia til klassesamfunnet har herskarklassen undertrykt kvinnene særskilt, og gitt menn privilegiar. Dette pregar alle institusjonar og forhold, yrkeslivet, politikken, skolen, media, kyrkja, fagrørsla osb. Den herskande ideologien framhevar menn og undertrykkjer kvinner.
Porno og prostitusjon framstiller kvinnene som bruksting for menn, Porno har utvikla seg til ein mektig kapitalistisk storindustri som håvar inn kjempeprofittar på sadisme og kvinneforakt.
Under kapitalismen er den viktigaste forma for kvinneundertrykking borgarskapet si undertrykking av kvinnene. Borgarskapet er den viktigaste krafta som har interesse av å forsvara familieinstitusjonen og den kjønnsdelte arbeidsmarknaden som undertrykkjer kvinnene.
Menn si undertrykking av kvinner
Menn i alle klassar og sjikt undertrykkjer kvinner i kraft av privilegia sine. Dei er ei aktiv kraft mot kvinnefrigjering.
I familien undertrykkjer menn kvinnene, og har privilegiar på kvinnene sin kostnad. Dette syner seg mellom anna i økonomisk, sosial og seksuell undertrykking av kvinner og barn. Menn lar yrke og interesser gå føre familien, og lar kvinnene ta arbeidet i familien. Dei rår over kvinnene sine liv ved vala dei gjer. Menn har rett til å definera kva som er viktige saker i fagrørsla, partia og alt samfunnsliv.
Menn si undertrykking av kvinnene i arbeidarklassen og det arbeidande folket er ein av dei viktigaste hindringane for auka einskap og kampkraft i arbeidarklassen - både i dagskampen og i kampen for revolusjonen. Kvinnene må ha makt i arbeidarorganisasjonane og organisasjonane må stø kvinnekampen. Kvinner må gjera opprør mot menn sine privilegiar og undertrykking. Menn i arbeidarklassen må støtte kvinnekampen og kjempa mot kvinneundertrykking, elles skader dei heile arbeidarklassen og deira allierte. Å kjempa mot kvinneundertrykking i folket sine rekker er ein naudsynt føresetnad for frigjeringa av heile arbeidarrørsla.
Kvinnerørsla
Det auka lønsarbeidet til kvinnene er ein viktig grunn til den breie kvinnerørsla som tar opp kampen på alle område. Kvinnene har styrkt si politiske makt.
Fordi kvinneundertrykkinga råkar alle kvinner utan omsyn til klasse, er det grunnlag for breie alliansar blant kvinner.
Kvinnene i arbeidarklassen har ei spesiell historisk rolle i denne rørsla. Saman med dei andre kvinnene i det arbeidande folket (småbrukarkvinnene, dei kvinnelege intellektuelle osb.) blir dei undertrykte av borgarskapet både som klasse og som kvinner. I tillegg må dei kjempa mot undertrykkinga frå mennene i sin eigen klasse. Dei må leia kvinnekampen og også vera ei særs viktig leiande kraft i klassekampen mot borgarskapet. Dei må styrta kapitalismen både for å fri seg som arbeidarar og som kvinner.
Ei kvinneorganisering er derfor også eit naudsynt vilkår for kvinnefrigjering og med det og for revolusjon og sosialismen. Her må og kvinnene i arbeidarklassen spela ei leiande rolle.
Kvinnerørsla kan ikkje sigra om ho blir snever og blir styrt av illusjonar om at kvinnene kan frigjera seg utan å endra heile samfunnet. Dette kan stadig fleire kvinner forstå ut frå kvinnekampen. På same viset kan ikkje kvinnene i Noreg oppnå frigjering isolert frå kvinnene i resten av verda. I dag er imperialismen det viktigaste hinderet for betring av kvinnene si stilling. Kvinnene og kvinnerørsla må ta del i kampen for å knusa imperialismen i verdsmålestokk, Kvinnerørsla må knyta nære band over heile verda for å læra og for å utvikla felles kamp.
[...]
Full kvinnefrigjering
Ei sentral oppgave for den sosialistiske økonomien er å skapa føresetnadene for full kvinnefrigjering.
Det krev at kjønnsarbeidsdelinga blir oppheva på alle område i samfunnet. Dagens familieinstitusjon, som undertrykkjer kvinnene, må bli avskaffa,
Familien må erstattast av nye grunneiningar som folk vel sjølve. Dei må mellom anna ha desse særdraga:
Samfunnet må vera lagt til rette for å møta folks ønskje om å bu eller leva saman slik at dei kan vera aktive og fullverdige samfunnsmedlemar og utvikla nære og kjenslemessige band til andre. Slik kan menneske organiserast i pakt med dei nye økonomiske tilhøva. Desse formene må også hjelpa til å utvikla dei nye menneska som er ein føresetnad for kommunismen.
For å få til ei slik utvikling trengst det kamp i heile perioden med sosialismen. I den vil kvinnene vera ei drivkraft, og dei vil møta motstand frå menn.
For å nå målet, full kvinnefrigjering, må sosialismen frå første stund byrja arbeidet med å overføra oppgåvene som familien har til samfunnet, og bryta ned kjønnsarbeidsdelinga.
Dette krev utvikling av produktivkreftene, total omorganisering av samfunnet og endringar i tenkemåten. Dette er heilt naudsynt for å frigjera kvinnene som produktivkraft og som kraft i styringa av samfunnet. Kvinnene må ha økonomisk sjølvstende. Lønene må aukast og gjerast verkeleg like med menns løner. Kvinnene må sikrast innpass i jobbar som tidlegare i hovudsak berre var for menn, særleg på politisk og økonomisk viktige område. Samfunnet må ta over ein stadig større del av ansvaret for forsørging og omsorg, skapa gratis dagheimsplassar til alle barn, sjukeheimsplassar til alle som treng det, utbygd eldreomsorg, og gi direkte økonomisk tilskot til alle barn.
Skal økonomien utviklast slik, må kvinnene ha makt. Kvinnerørsla og arbeidarklassen må kjempa fram at målsetjinga med kvinnefrigjering pregar alle delar av planen og produksjonen. Ein økonomisk plan utan slike mål vil frysa fast gamal kvinneundertrykking og gjera vidare utvikling fram til kommunismen umogleg.
Å styrta kapitalismen er nødvendig for å oppnå kvinnefrigjering, men det er ikkje nok. Under sosialismen er det nødvendig med ei fullstendig omorganisering av samfunnet og store endringar i menneska si tenking. (Kva det betyr for økonomien er behandla i 5.4.6.)
I heile perioden med sosialisme må kvinnekampen halda fram. Den må retta seg mot menns privilegier og undertrykking av kvinner, Det gjeld yrkeslivet, politikken, skolen, media, masseorganisasjonane osb,, og alle djupt rotfesta vanar og idear som held kvinneundertrykkinga oppe.
Særskilt viktig er det å kjempa mot kvinnas rolle som mannens tenar i familien. Til det private arbeidet i familien er tatt over av samfunnet, er det eit mål for kampen at mennene tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet.
Alt dette krev at kvinnene må ha makt i staten og kommunistpartiet, i masseorganisasjonane og i samfunnslivet. Kvinnene må sikrast slik makt med kvoteringsreglar eigne kvinnegrupper i forskjellige organ på alle nivå osb.
Kampen for kvinnefrigjering har stor betydning for det sosialistiske demokratiet og styrken til proletariatets diktatur. Dersom kvinnene ikkje har same muligheiter som menn til å delta i politisk arbeid, så har halvparten av arbeidarklassen og folket berre formelle demokratiske rettar. Kvinnenes krefter blir ikkje mobiliserte i bygginga av sosialismen og kampen mot borgarskapet
Det blir nødvendig med ei sterk og sjølvstendig kvinnerørsle, leidd av arbeidarklassens kvinner, Oppgåva blir å slåst for kvinnenes interesser på alle område. Den må ha styrke til å slåst mot motstanden frå menn, også menn i arbeidarklassen, når dei forsvarer fordelane kvinneundertrykkinga gir dei.
Berre kommunismen betyr full kvinnefrigjering på alle område. Kvinnekampen er ein nødvendig del av kampen for å utvikla sosialismen vidare fram til kommunismen. Kommunistane må gå i brodden og mobilisera arbeidarklassen og folket, kvinner og menn, i kampen for frigjering av kvinnene.
1. Diskuter hvilken rolle familien har i det kapitalistiske samfunnssystemet. Hvorfor må kvinner nødvendigvis bli undertrykt innafor dette familiesystemet? Hva menes med at familien må oppløses for at kvinnene kan oppnå likeverd med mannen? Kan familien oppløses under kapitalismen?
2. Diskuter den kjønnsbestemte arbeidsdelinga i samfunnet. Legg særlig vekt på å synliggjøre den særegne makta og privilegiene mannfolka har. Hvilke metoder bruker kapitalismen til å utvikle kvinner og menn til to forskjellige sosiale kjønn, dvs. til mennesker som lever i to forskjellige tankeverdener med to forskjellige sett av verdisyn og normer? Kan menn delta i kampen for kvinnefrigjøring? Hvordan?
3. Det blir ingen sosialistisk revolusjon i Norge uten at kvinnene går i spissen for den. Diskuter påstanden.
4. Diskuter de kortsiktige og langsiktige oppgavene kvinnene må gå i spissen for i kampen for å oppløse familien og den kjønnsbestemte arbeidsdelinga - under kapitalismen - under sosialismen.
5. Diskuter hvorfor kvinnene trenger både en egen kvinneorganisasjon som Kvinnefronten og et kommunistisk parti som AKP(m-l) i kampen for full kvinnefrigjøring.
6. Hva kan dere tenke dere å gjøre sjøl i dagskampen og for å vinne flere kvinners oppslutning om denne politikken?
