Fra begynnelsen av mars og fram til påske var jeg på studietur et lite sted rett utenfor Barcelona sammen rundt tjue andre elever fra Strykejernet kunstskole i Oslo. Vårsola var akkurat kommet, og inne i selve byen krydde det av mennesker. Jeg måpte nesten da jeg for første gang da jeg gikk oppover La Rambla, Barcelonas svar på Karl Johan - for overalt, i butikkvinduer, kafeer, puber og museer hang det plakater og bannere mot krig mot Irak. På veggene strømmet politisk graffiti mot meg. NO A LA GUERRA - ingen krig. Navnet Aznar var ofte nevnt. Det er navnet på Spanias statsminister, som er en av USAs viktigste krigskamerater ved siden av Storbritannia. Før krigen var brutt ut var det nesten daglige konserter og demonstrasjoner mot et angrep på Irak. Åttendemarstoget hadde flere paroler mot krig.
For oss som ikke kunne spansk var det vanskelig å følge med i utviklinga og hva som skjedde, og etter hva jeg er blitt fortalt er heller ikke tv-nyhetene i Spania særlig nyanserte. Stort sett var det vi fikk med oss bildene av store, grønne eksplosjoner i Bagdads mørke. I løpet av de første dagene snakket jeg med pappa som var hjemme i Oslo. Han sa noe slikt som "Ekspertene er ikke sikre, men noen mener at B52-bombefly er på vei fra Storbritannia mot Irak nå. Det er ikke som i gamle dager at de trenger å slippe bombene ned på målet - nå trenger de ikke engang å være innenfor grensene for å bombe. Disse flyene vil utløse det største angrepet. Hvis dette stemmer vil veldig mange dø i natt ..."
Etter hva jeg har forstått dabbet engasjementet mot krig i Norge veldig av etter at krigen var startet. Slaget var på en måte tapt. Slik var det absolutt ikke i Barcelona. Store tog og konserter, nye plakater og bannere. Veggene enda fullere av graffiti. "Ingen krig for olje!" "Boikott amerikanske varer!" McDonalds og Kentucky Fried Chicken i sentrum var nødt til å holde stengt på grunn av ulike protestaksjoner. Hver onsdag gikk folk ut på balkongene sine og i gatene med store grytelokk, trommer og liknende. Da klokka var slagen 22, brakte det løs i hele sentrum. I femten minutter var det en herlig, øredøvende bråkekonsert for fred. Fantastisk.
90 % av befolkningen i Spania er mot krigen styresmaktene har dratt dem med i. Folk er rasende og skuffet over en regjering som utsetter en hel nasjon for et så udemokratisk overgrep. Men ikke engang i regjeringen har Aznar og hans medspillere full støtte. En av lærerne jeg hadde under oppholdet fortalte at ti personer i regjeringen hadde gått av i protest. At norsk presse har gitt den spanske antikrigsbevegelsen så lite omtale, er synd. Kanskje ville viten om et så brennende engasjement i en hel nasjon, hjulpet å motivere folk her hjemme til videre kamp mot en amerikansk imperialisme, krig og okkupasjon av et land hvor sivilbefolkningen allerede før angrepene led fra sanksjonene, en grusom diktator og virkningene fra forrige golfkrig.
MT