Vår statsminister, Kjell Magne Bondevik, har en kommentar i Dagsavisen 21. februar som maner til oppslutning om regjeringens Irak-politikk. Hva denne politikken går ut på konkretiseres i to punkter. For det første advarer han mot "forhåndskonklusjoner som fjerner det presset som må til for å få Saddam Hussein til å samarbeide". For det andre at "våpeninspektørene skal få tid til å videreføre sitt arbeid". Dette er uttrykk for at Bondevik fortsatt prøver å ri to hester. Vi bør hjelpe han i å hoppe over på den siste, slik at han kan rive Norge ned fra krigshesten til USA som Petersen og Jagland har tatt landet med på.
Å sitte stille og unnlate å markere sitt syn på forhånd, som det første utsagnet oppfordrer til, er å gi Bush og Blair lettere match i dragkampen for å få til en krigsresolusjon i FN. Det står i motstrid til at våpeninspektørene skal få fortsette sin jobb særlig lengre. Det er å sette en sluttstrek for diplomatiet og gå over til maktbruk, som Bush sin sikkerhetsrådgiver Condoleza Rice nettopp ivret for. Bondeviks fromme ønske er at det ikke er noen forskjell mellom USAs syn og det synet som målbæres av Tyskland og Frankrike og det store flertallet av FNs nasjoner. Med sitt dobbeltbudskap overlater han Norges opptreden på den internasjonale arenaen til de mer konsekvente Petersen og Jagland. Som takk for dette får han "sukkerpillen" at Bush kanskje kommer og beærer han med et besøk i mai.
Argumentasjonen bak Petersen-Jagland-linja er at det gjelder å ha en felles, fast front for å presse Saddam. Å true med krig er da det sentrale. Derfor anklages de som bryter med krigstrussel-linja for å ødelegge mulighetene for en fredelig løsning; enten det gjelder Frankrike, Tyskland og andre land som opponerer mot USA på det diplomatiske planet, eller oss i den folkelige antikrigsbevegelsen. - Saddam må ha pistolen for pannen, som den tidligere sjefen for våpeninspektørene Rolf Ekeus hevder er forutsetningen for å få til en fredelig løsning (Aftenposten 21. februar).
Bare hvis vi aksepterer premisset om at Iraks masseødeleggelsesvåpen er en legitim grunn til å gå til krig, så er det noe hold i krigstrussel-sporet. Men de som aksepterer dette premisset overser at avvæpningen av Irak bare er et påskudd for å få til en krig som skal sette inn et USA-vennlig regime i Bagdad. Siden det er opplagt at USA uansett vil hevde at Irak ikke er tilstrekkelig avvæpna og at Saddam ikke er samarbeidsvillig nok, så vil det å stille seg bak at krig er en legitim sak for å fjerne masseødeleggelsesvåpna uvergerlig føre til at USA får den krigen de strever med å få til, før eller seinere. Derfor er dette FN-sporet et krigsspor.
Hele manøvren med ødeleggelse av masseødeleggelsesvåpna ble skapt av USA i 1991 for å ha et press på Irak etter at de var tvunget ut av Kuwait. Den har siden da kosta 1,7 millioner irakere livet som følge av sanksjonspolitikken, i følge FNs siste overslag. Dette er et "FN-spor" som har gjort FN medskyldig i et av de groveste overgrep mot menneskerettighetene i seinere tid, i strid med FNs eget charter. Å akseptere at en krigslinje er en mulig utgang på den pågående Irak-konflikten, er å følge opp denne undergravinga av FN-pakten. Bondevik må innse at det er dette som vil ødelegge FN. Et FN som gjøres til et enda lydigere redskap for den hypermaktspolitikken som Bush-administrasjonen står for vil sprenge FN i filler relativt nær framtid.
Våpeninspeksjonene burde snarere vært vendt mot Israel eller mot USA sjøl. Men styrkeforholdene i dagens verden tilsier likevel at den eneste realistiske taktikken på det diplomatiske planet, for å slåss for en fredelig løsning på Irak-spørsmålet nå, er å samle flest mulig på linja med å la våpeninspektørene få den tida de trenger. Det vil i det minste hindre at Irak får bygd opp igjen et arsenal med slike våpen og kan, sammen med en heving av sanksjonene og politiske endringer som vi ser kimen til gjennom en reorganisering av den patriotiske opposisjonen, på sikt også føre til et regimeskifte i landet.
Derfor må Bondevik nå slutte å komme med opportunistiske omfavnelser av fredsbevegelsen mens han følger med på den ferden Petersen og Jagland staker ut. Han bør klart si i fra at Norge står på det siste standpunktet han formulerer i Dagsavis-oppslaget og at Norge ikke under noen omstendigheter vil delta i en krig. Heller ikke om USA får tvunget gjennom en velsignelse av en krig i FN på tvers av organisasjonens eget charter. Det er dette som er FNs fredsspor.