Gutten kunne være 8-10 år. En typisk palestinsk gutt: mørkhåret, litt bustete, store brune øyne. Han stod bak bestefaren sin, barfotet, nysgjerrig og samtidig sjenert, mens han knyttet handa fast. "Bare gi det til ham," sa bestefaren, og henvendt til meg: "Det er de nye suvenirene fra Betlehem." Gutten gikk fram til meg og ga meg det som han hadde i handa. "Han har plukket det opp i haven, eller ut av veggene i huset og fra stua vår," sa bestefaren, mens jeg kikket ned på det som gutten rakte fram. Det var kuler. Stålmantlede kuler fra maskinpistoler og maskingevær, ripete og deformerte etter møtet med betongvegger eller lettmetallet i vanntanker. I den andre handa holdt han en hylse fra en granat, en sprenggranat, slike som skytes ut fra tanks.
Det er de nye suvenirene man kan få i Betlehem nå. Ikke lenger statuer av Jomfru Maria eller hyrdene på marken, eller disiplene, skåret pent ut i oliventre. Men rester etter en krig, hvor soldater har skutt villt midt inne i en by. Vi sto der, tafatte, visste ikke helt hva vi skulle si, mens guttungen begynte å leke i gata som var revet opp av larveføttene til en israelsk tanks. Midt inne i Betlehem, i hovedgata.
På den ene siden av gata stod restene av et stort hotell, en gang et pilgrimshotell. Skiltet Paradise Hotel hang fortsatt så vidt fast i fasaden, en fasade som var svart av brann og med gapende hull fra granater eller det som hadde vært vinduer.
På den andre siden av gaten vaiet det palestinske flagget over et telt som var rigget opp midt i restene av det som hadde vært et hus. Det var inngangen til flyktningeleiren Ajj Azah. De første husene på den siden eksisterte ikke lenger, de var bulldozet ned. Og de som var lenger innover, var utbrent. Vi ble med den gamle mannen inn i det som engang hadde vært huset hans, dvs. hans tredje hus. Han hadde flyktet to ganger tidligere i sitt liv: i 1948 og i 1967. "Men nå vil jeg ikke flykte mer," sa han, "neste gang må de drepe meg for å få meg vekk." Han viste oss rundt. Det var bare svarte betongvegger igjen i de fleste rommene. I soverommet var det en forbrent seng. Mitraljøsekuler hadde laget mønster på veggene der inne. Og dørene på garderobeskapet var bare fliser. "Men er ikke den nye jakken og buksene mine fine?" spurte han flirende. "Jeg fikk dem av noen venner lenger inne i leiren, de gamle var jo ikke brukbare lenger," sa han idet han åpnet det hullete garderobeskapet. Ut tok han en kleshenger med en dress som var skutt helt i filler: "Så noe godt kom det da ut av dette. Jeg fikk nye klær."
Vi gikk langsomt gjennom huset, subbet i glassplinter, ødelagt inventar og aske. Et annet av barnebarna hans, ei lita jente kledd i en lys, pen kjole og med store øyne, holdt godt fast i handa hans. "Hun tør ikke å sove i mørke lenger," fortalte han. "Vi må la lyset stå på om natta. Våkner hun og det er mørkt, blir hun redd og begynner å hylgråte. Før var hun ikke redd for mørket." Langsomt kommer historien fram:
Israelerne kom om kvelden. Først tanks. Deretter soldater. Men før det hadde israelerne som bodde i settlementet rett utenfor og over Betlehem skutt mot dem i flere netter. Fordi de var blitt beskutt, sa de. Så bestefar og hele familien måtte flytte ned i kjelleren om natten.
Så kom angrepet. Israelske soldater forskanset seg oppe på taket på noen høye bygninger og begynte å skyte vilkårlig inn over flyktningeleiren og ut over byen. Først hadde de skutt i stykker alle vanntankene på takene, slik at de ikke hadde vann. Deretter kuttet de strømmen og telefonledningene. Og så hadde tanksen kommet og begynt å skyte med granater.
Familien på 8 personer, fra 2 til 70 år, hadde gjemt seg i det innerste rommet i kjelleren, et rom på 3x4 meter. De var der da huset brant over hodet på dem. Der lå de og hørte tanksen og soldatene rett utenfor huset. Etter 10 døgn torde de krabbe ut. Dette var en helt vilkårlig familie.
Vi besøkte det såkalte franske hospitalet, som tilhørte Malteserordenen. I sentrum av Betlehem, rett ved siden av universitetet. En tanks hadde kjørt inn inngangsporten, hvor det stod hospital med store bokstaver, og med Røde Kors-flagget vaiende over. Den hadde skutt med mitraljøse inn hovedinngangen på sykehuset. På et sykehus - som i henhold til alle internasjonale konvensjoner skal være et beskyttet område under konflikter. Rikosjettene hadde sust innover i korridorene. I kuvøse-rommet hadde sykepleierne - mens kulene smalt i veggene der inne og med fare for eget liv - tatt babyene ut av kuvøsene og båret dem ned i kjelleren. Først 5 dager senere kunne de ta dem opp igjen. Da vi var der, to uker etterpå, var vinduene fortsatt knust, og kulehullene gapte i veggene.
Dette var bare noen eksempler. Det var mange hus som var ødelagt eller med mange kulehull. Helt tilfeldige hus, spredd ut over hele Betlehem. Også universitetet hadde fått skuddskader. Og kirker. Og moskeer.
Hva gjør dette med mennesker? Hva gjør dette med barn? Foreldrene kan ikke si til barna sine: "Det går nok bra. Det går snart over." For barna vet at det er løgn. Barna vet at foreldrene ikke kan beskytte dem. Barna vet ut fra egen erfaring at dette er noe som har foregått lenge. De har hørt lignende historier fra lignende hendelser, fra tidligere angrep. Og de vet at foreldrene ikke kan forhindre at det kommer til å foregå igjen. Hvordan kan den lille jenta i framtiden stå foran en israeler og si: jeg vil gjerne ha fred med deg, og tro at det blir fred, etter at hun har sett og hørt om bestefarens ydmykelser gjennom mange historier, sett frykten og hjelpeløsheten hos foreldrene, og etter at hun nå har opplevd at israelske soldater systematisk har skutt hjemmet hennes sønder og sammen?
Hva slags tanker og holdninger får barn i Betlehem til sitt framtidige liv, gjennom en slik opplevelse, gjennom de dagene denne okkupasjonen varte?
Men noe av det første de gjør, når de igjen kan leke i gatene, er å plukke opp fra bakken eller ut av veggene i det som for mange av dem var hjemmene deres, de nye suvenirene fra Betlehem.
Betlehem, 18. november 2001
Øyvind