Stem NEI!

Jeg føler en god stemning etter streiken, både på arbeidsplassen min og i byen. Til og med de som stemte ja ved uravstemninga, nikker fornøyd til meg og er enig i at kamp nytter. Vi vant. Det nytter å streike. Kanskje må vi ha en grenseoppgang mot arbeidsgiverne for å ivareta respekten og ikke bli helt diktert av sosialøkonomenes tallmanipuleringer.

På mandagskvelden hadde vi samling av alle foreningene som var ute i streik, og gjennomgangen så langt, vil sikkert bli stående som oppsummering. Oppsummeringa var i hovedsak positiv. Der kritikken kom, gikk den på LO. Spesielt ble LO-toppen og distriktskontorene ikke levna mye ære, men også nedover på det lokale LO hvor jeg sjøl sitter, ble kritisert. LO var ikke rustet for streik, LO var ikke forberedt på en konflikt. Foreningene gjennomførte konflikten bra og de var godt forberedt, men LO måtte rustes opp under konflikten.

Det er takket være grunnplanet; klubbene og fagforeningene som kan ta æra av at resultatet vi her har fått, er mye bedre enn 1. april-protokollen. Men vi behøver ikke å si oss fornøyd. LO-ledelsen slapp nakketaket på NHO da vi hadde dem i kne.

Denne kritikken bør komme frem ved å stemme NEI i neste uravstemming også. Jeg oppfordrer folk til å stemme NEI ut fra følgende:

Vi var ikke i en forhandlingssituasjon der vi gir og tar. Vi var i streik. At LO firte på 2-kroningen, viser at dem ikke skjønte situasjonen. I en streik dikterer vi betingelsene for å gå tilbake, særlig når vi har orden i rekkene. At streik er forskjellig fra forhandlingene, ser vi ikke minst på etterbetalinga, den blir å gjelde fra 9.mai og ikke fra 1.april. Vi har gitt fra oss en måned med lønnsøkning. Det skulle vi selvfølgelig ha igjen med ikke å fire på 2-kroningen. Kravet fra opposisjonen var 3 kroner, så når LO-ledelsen stilte betingelsen 2 kroner, så var den jekka ned allerede.
Vi gir fra oss mellomoppgjøret med å avstå fra forhandlinger om et år. Prinsipielt er det forkastelig og ligger i samme leia som utvidelsen av avtaleperioden. Sjøl om vi får 1 krone om et år, så gir vi fra oss forhandlingsretten ved mellomoppgjøret. Å binde opp tillegget nå er som å melde i kortspill uten å ha tatt opp kortene. Det er blindmelding. Vi får helt sikkert endra forutsetninger for forhandlingene neste år.
Oppmyking av arbeidstidsbestemmelsene er et prinsippspørsmål. Å åpne for prøveordninger er å la NHO få komme på offensiven i angrepet på normalarbeidsdagen. Det er riktig at dette ikke var fremme i argumentasjonen ved forrige uravstemming, men for min del skyldes det at jeg ikke var klar over dette angrepet. Ikke med et eneste ord står det om fleksibilitet i informasjonsbrosjyra fra Fellesforbundet. Det er alvorlig at bare tillitsvalgte har fått orientering om fleksibilitetsspørsmålet. Holdninga hos de tillitsvalgtes her i Harstad er at klubbene skal sette ned foten for det. For klubben må godta slike avtaler før de er gyldige. Men prinsippspørsmålet er ikke mindre aktuelt nå når klubbene er bevisst problemet.
En nei-bevegelse må demonstrere mot eventuell renteøkning. La stemmeseddelen bli en slik markering. Det er provoserend at renta settes opp, det aktualiserer tariffoppgjøret som et nødvendig fordelingsredskap for oss.
Vi kunne ha vunnet mye mer med en annen ledelse i LO. Jeg er for å fokusere på den udugelige ledelsen sjøl om det tar motet fra mange til å stemme for en ny streik. Skal vi vinne en eventuell ny streik, så er det ikke det mest taktiske å demonstrere indre uenighet i LO. Alikevel synes jeg at erfaringene vi har fått etter denne streiken, må brukes til å bytte pampene i LO-systemet. Jeg tror LO-ledelsen er mest redd for de langsiktige organisatoriske konsekvensene av årets streik. Det kan ende med dramatiske endringer på sosialdemokratenes posisjoner som kanskje gir seg resultater på LO-kongressen om et år.
Skal vi oppnå et NEI-resultat i neste uravstemming, så må det overordnes. Men kan vi vinne mer med dagens LO-ledelse? Skal vi vinne på nytt med bedre resultat, så må vi ha en ledelse i LO som har et annet forankringssted enn å gjøre livet til regjeringa lett. Vi må ha en LO-ledelse som står for grunnplanets kampvilje. Nei-bevegelsen bør fokusere på kritikk av LO-ledelsen som udugelige forhandlere og ledere for oss. Selv om det fører til at folk ikke våger eller orker å gå ut i ny konflikt med en slik ledelse. Det er nå frustrasjonen er størst mot ledelsen, og på sikt er det viktigste. Og skulle det bli et NEI-flertall igjen, så må vi ta grep om streiken ikke bare på grunnplanet, men også på toppen. Derfor bør det sies nå.
Jeg tror Nei-generalene i Oslo som Østvold, er helt bevisst at dem ikke må stille seg på mindretallet nå i den andre avstemminga. Det vil svekke dem til LO-kongressen. Står Østvold på flertallets standpunkt også på den kommende avstemminga, så har han styrka seg veldig som kandidat til ny LO-leder. Folk er imponert over ham. Så han bør nok av taktiske grunner mene det som er sannsynlig for flertallet i kommende avstemming. Det er altså Nei-oppsosisjonens fra forrige avstemming, som har troverdighetsproblemer når de nå sier Ja.
Det er ikke noe taktisk problem for meg som ikke har ambisjoner på LO-kongressen å stemme NEI på nytt. Det er ikke noe problem at folk skulle se på meg som nei-mann uansett resultat. Det er ei forenkling folk ikke er med på. Folk godtar at jeg er for klassekamp.

Hilsen Frode Bygdnes
Harstad