|
|
|
Tilbake til tariffsida | Til AKP si heimeside
Etter at førskolelærerne hadde vært i streik fra 26. mai godtok forhandlingsdelegasjonen til Norsk Lærerlag 18. august riksmeklingsmannens skisse til tariffavtale mellom Norsk Lærerlag og Kommunenes Sentralforbund. Mandag 21. august var førskolelærerne tilbake på arbeid etter 85 dagers streik.
Førskolelærerne i Norsk Lærerlag har gjennomført den lengste streiken i offentlig sektor noensinne og har vist i praksis at det er mulig å føre en streik over sommerferien. Gjennom streiken har førskolelærerne satt seg i respekt og vist seg som en svært aktiv og stolt gruppe.
Etter tre måneders streik og fire meklingsrunder ble endelig KS tvunget til å legge penger på bordet. Begynnerlønna for stillingskoden for pedagogisk ledere er hevet med to lønnstrinn og topplønna med ett. Men hovedkravet om sentral innplassering av pedagogisk leder ble ikke innfridd. Partene ble enige om at alle kommuner som ikke har innført stillingskoden, skal vurdere å ta den i bruk for tilsatte med godkjent utdanning. Videre skal styrernes lønn også vurderes i forhold til endringer i lønnsrelasjoner som følge av dette oppgjøret.
De streikende førskolelærerne er misfornøyde med resultatet, og for landsstyret var det antakelig ingen lett avgjørelse å akseptere skissen, men under trussel om bruk av tvungen lønnsnemnd ble meklingsresultatet til slutt godkjent.
Det er likevel grunn til å stille en del spørsmål:
Den åpenbare strategien var å ha en liten streik før ferien og en sterk opptrapping etter ferien. Når man så trappa opp etter ferien, avslutta man streiken uten at det viktigste kravet var innfridd og uten at den reelle streiken var kommet i gang. Vi tror at streiken ble avblåst for tidlig og at man ikke evna å få den uttelling som var mulig i situasjonen.
Meklingsresultatet er ikke sendt til uravstemning. Streiken er avblåst uten at medlemmene har hatt anledning til å ta stilling til resultatet. En vanlig praksis i fagbevegelsen er å sende meklingsresultater til uravstemning.
Myndighetenes trussel om tvungen lønnsnemnd må møtes med sterke protester og mobilisering av medlemmene og opinionen mot at demokratiet blir satt til side, og grunnleggende menneskerettigheter tråkka på. Vi savner et slikt initiativ fra Lærerlagets ledelse. At staten både er en sentral økonomisk aktør i denne konflikten, kan vedta tvungen lønnsnemnd og bestemme sammensettinga av lønnsnemnda, viser hvor sentralt det må være for fagbevegelsen å reise en omfattende politisk kamp for streikeretten og mot statens folkerettsstridige misbruk av tvungen lønnsnemnd. I realiteten har staten derfor diktert en løsning. Å godta dette har svært alvorlige konsekvenser på sikt for fagbevegelsen.
Om ikke førskolelærerne fortsatt skal være den høgskoleutdanna gruppa i offentlig sektor som er lavest lønna, må lønnskampen deres fortsette. Gjennom streiken har førskolelærerne vist kraften til kvinnene i arbeiderklassen i offentlig sektor. Streiken har økt deres respekt i samfunnet generelt. Det lover godt for den videre kampen mot den kjønnsdiskriminerende kvinnelønna og moderasjonslinja.
Barnehagen har styrket sin stilling gjennom denne streiken. Førskolelærerne har kjempet for høyere lønn, men de har også ført en kamp for å vise at de gjennom sin treårige høgskoleutdanning står som garantister for kvaliteten i barnehagen. Gjennom streiken er det slått fast at det er ulovlig å drive barnehage uten førskolelærere og at barnetilsyn ikke kan drives utover 20 timer pr. uke. Dette er en seier for førskolelærerne og for et godt barnehagetilbud til ungene.
Mediebildet har vist at foreldrene har støttet førskolelærernes lønnskamp trass i at streiken har vært en svært stor belastning for dem som har vært rammet. Gjennom sin støtte til førskolelærernes lønnskamp er det også slått fast at foreldre krever en kvalitetsbarnehage. Foreldrene vil ha barnehager, ikke barnetilsyn.
Når foreldrene har klart å organisere seg og rettet sin vrede mot kommunene gjennom betalingsboikott, har de vært med på å presse fram et resultat.
Alliansen mellom førskolelærerne, de andre ansatte i barnehagene og foreldrene må bygges ut videre i kampen for en bedre offentlig barnehage.