Artikkelutvalg ved Internasjonalt utvalg i AKP, mars 2000
Til samleside om Clabecq | AKPs hjemmeside | Internasjonalt utvalg | Faglig utvalg
Hele våren har det pågått masseprotester og streiker i Europa som begynner å få en langt skarpere brodd mot EU-landas tilpassing til den økonomiske og monetære unionen enn det regjeringene og EU-kommisjonen liker. Euro-streiker har blitt et nytt begrep, og det blir arrangert Euro-marsjer mot masse-arbeidsløshet. Hele våren har det pågått masseprotester og streiker i Europa som begynner å få en langt skarpere brodd mot EU-landas tilpassing til den økonomiske og monetære unionen enn det regjeringene og EU-kommisjonen liker. Euro-streiker har blitt et nytt begrep, og det blir arrangert Euro-marsjer mot masse-arbeidsløshet.
Om den eneste muligheten for å hindre nedlegginga av stålverket Forges de Clabecq er å gå til en storstreik, får det bli slik, sier fagforeningslederen ved det belgiske stålverket Roberto d'Orazio. Like etter kom beskjeden fra styreformannen i Renault, Louis Schweitzer, om at den franske bilfabrikken i Vilvoorde utenfor Brussel klapper sammen som følge av omstruktureringer med flytting av produksjon til mer rasjonelle og kostnadsbesparende steder.
Sammensmeltinga av kampen for Forges de Clabecq og Renault-Vilvoorde ga gjenlyd i EU-hovedstadens gater. De rå tilfellene ga brodd til utallige streiker i privat og offentlig sektor mot det som framstår som en felles faktor: Nedskjæringer for å tilpasse seg ØMU og EUs liberalisering av det indre markedet og utflagginga av europeisk industri og virksomhet.
Storstreik
Leger, bilarbeidere, bakkepersonalet i Air France, bankansatte, jernbanear-beidere i Frankrike, lastebilsjåfører i Spania, lærer i Hellas, bil- og stålarbeidere, lærere og jernbanearbeidere i kamp mot regjeringas planer om å reorganisere statsbanene SNCB i Belgia, kull- og stålarbeidere i Tyskland. Det knaker i ØMU-sammenføyningene. Og sjøl med 80 prosent flertall i ryggen går president Jacques Chirac til det skritt å utløse nyvalg i Frankrike i håp om å lette presset mot statsminister Alain Juppé, om det blir han som fortsetter, når de neste kuttene kommer. For de kommer ....
Oppfordringa fra d'Orazio om en storstreik før sommeren blir aktivt motarbeidet av ledelsen både i den kristelig-og den sosialdemokratiske fagbevegelsen i Belgia. Angrepene er skodd over en kjent lest. Lederen i den kristeligdemokratiske fagbevegelsen Josly Piette anklager d'Orazio for å være medlem av det marxist-leninistiske partiet, og lederen for den sosialdemokratiske bevegelsen, Michel Nollet, hevder at "en storstreik kan ikke proklameres slik. De store historiske streikene har alltid kommet til på et mer spontant vis." Derfor uteble fagforeningsledelsen da "Marsjen mot løgnene" gikk gjennom Namurs gater. - Jeg foretrekker å demonstrere for noe, ikke mot noe, mente Nollet. Men folk i Namur og omegn deltok med paroler som:"De lover jobber, men skaper arbeidsløshet; de lover rettferdighet, men skaper urettferdighet; de lover sosial likhet, men skaper elendighet."
To domstoler har underkjent nedlegginga av Renault-Vilvoorde. Dermed må det franske selskapet begynne hele prosedyren på nytt. Det har fått arbeiderne til å gå tilbake til jobben, men selskapets beslutning står fast. Anlegget i Vilvoorde skal stenge 31. juli. Men kampmoralen blant arbeiderne har steget atskillige hakk, og okkupasjonen av fabrikken har sendt salget av Renault ned med 30 prosent i Belgia. Solidariteten innen konsernet i Frankrike, Spania, Slovenia og Belgia har gjort Schweitzer tydelige nervøs. 11. mars samlet 10.000 arbeider seg utenfor hovedkvarteret i Boulogne Billancourt i den første euro-demonstrasjonen. Men var det å avblåse aksjonene et feilgrep? Renault har ikke kommet med andre forslag; trykket var sterkt. FagforeningslederenKarel Gacoms håper på et oppkjøp; den militante delen frykter at han i stedet vil komme til å sitte i forhandlinger om avvikling.
Tysk stålfusjon
25. mars stilte over ti tusen metallarbeider seg utenfor hovedkvarteret til Deutsche Bank i Frankfurt. De pekte påden reelle aktøren bak planene om å fusjonere stålgigantene Thyssen og Krupp. Sammenslåinga av produksjonen i Dortmund vil koste fem tusen arbeidsplasser, en full fusjon vil sette 30.000 metallarbeidere på porten. "Misforståelse og mistro," hevder DB avtroppende styreleder Hilmar Kopper. Ingen misforståelse og begrunnet mistro, svarer IG Metal.
- ØMU kommer til å knuse fagbevegelsen. Fagforeninger som støtter ØMU graver sin egen grav, mener Wilhelm Nölling, tysk bankmann og professor i økonomi, tidligere styremedlem i den tyske sentralbanken og sjef for Bundesbank i Hamburg.
- Fagforeningene kommer til å bli tvunget til å velge mellom lavere lønninger og oppsigelser, sier Nöllinger til den svenske LO-avisa. Nöllingers advarsler har fått det tyske IG Metall og IG Bau til å vurdere en omvurdering av sitt tidligere positive ØMU-syn.
Stemninga på streikevakta utenfor Renault-verket i Vilvoorde svinger fra formanende forsvergelser om fortsatt kamp, til resignasjon over at Renault-ledelsen ikke kommer til å endre beslutninga om å stenge.
- Det er en skandale at ikke alle bilfabrikkene gikk i streik da dødsdommen over Renault kom, sier Roberto d'Orazio ved stålverket Forges de Clabecq der stålarbeiderne fortsetter å avvise alle kompromisser.
Ordren om å stenge anlegget kom 22. februar, klokka 11.00. Okkupasjonen av fabrikken var et faktum før alle arbeiderne engang visste at Renault-ledelsen hadde beordret den moderne og høyteknologiserte bedriften stengt med over 3100 ansatte.
- Vi kom sammen for å diskutere strategi blant de militante. Den sosialdemokratiske fagbevegelsen begynte med en gang å snakke om hvordan de skulle bryte ned okkupasjonen og i stedet kanalisere sinnet inn i en demonstrasjon. Men med støtten mellom oss på Renault og de på stålverket Forges de Clabecq ble manifestasjonen i Brussel 3. mars noe ganske annet, sier den tidligere fagforeningslederen Stan Van Hulle, som er militant, den belgiske betegnelsen på alle som er aktive medlemmer i fagforeninga.
Ingen løfter
Demonstrasjonen som toget gjennom Brussels gater kunne vært hentet ut av en av maleren Brueghels handlingsrike scener. Slagordene gjaller, men det handler om to linjer i fagbevegel-sen. Den sosialdemokratiske ledelsen ved Renault-Vilvoorde (ABVV) lot seg presse tilbake og til å oppgi okkupasjonen av fabrikken under truslene fra Schweitzer om å stenge anlegget før 1. juli. Noen andre løfter har Schweitzer eller andre i Renault-ledelsen hittil ikke kommet med.
– Det er bare selve prosedyren for stenginga, det at ledelsen ikke ga arbeidernes representanter beskjed om det på forhånd, som var gal. Nå tar vi det hele om igjen. Renault skal stenge. Det er derfor to linjer i fagbevegelsen, samarbeidet med kapitalen som vil føre til en styrt nedlegging av Renault og Forges de Clabecq, og klassekamp med alle de vansker det innebærer å slåss for overlevelse og verdighet slik stålarbeiderne i Clabecq har gitt seg inn i, sier Van Hulle.
En trailer med nye Renault Mégane ruller ut porten og forbi streikevakta som stanser trafikken i motgående retning for at transporten skal få plass.
– Vi slipper bare ut den nye pro-duksjonen, omlag fem hundre biler om dagen. De andre, over fem tusen som vi okkuperte, har vi pant i fremdeles, sier streikevakta Marc Pilgrims. Han har 19 år bak seg på Renault.
Rådvill stemning
Vanligvis ligger dagsproduksjonen på rundt 800 biler om dagen. Men de ansatte velger å jobbe sakte for å beholde et visst press på ledelsen i påvente av rettskjennelsene i Frankrike og Belgia om stenginga.
– Vi hadde ingen penger mer, sier Pilgrims som spørsmålet om hvorfor de gikk tilbake. Avstemninga viste 68,6 prosent for å gå tilbake. 31,4 prosent ville fortsette aksjonen tross truslene fra Schweitzer om å stenge sjappa før den fastsatte datoen om ikke arbeiderne gikk til-bake.
Om Schweitzer kommer til å bøye seg for rettskjennelser som går ham imot?
- Nei, aldri. Aldri. Her er det ingen uenighet å spore. Dukka dunker mot lyktestolen og danser til trafikken. Det henger han, Louis Schweitzer, barnebarnet av humanisten Albert Schweitzer.
Det blir ny streik?
- Ja.
Fanene til de tre fagbevegelsene blafrer, og det oppstår diskusjon om hvordan saka egentlig står i rettsapparatet, hvilken instans og hvor lenge hele rettsprosessen kan trekke ut. Rådvillheten er påtrengende.
- Men dersom Schweitzer taper, må Renault forhandle med fagforeningene, sier Pilgrims. Inntil da, om det så tar to år som de snakker om, vil bilene bli stående på plassen foran anlegget. I mellomtida foregår det et visst bytte av biler med fabrikkene i Frankrike. 500 ut fra Vilvoorde, 500 inn fra Creil.
– Retten har sagt at bedriften ikke er stengt. Derfor er det heller ingen ting å forhandle om for øyeblikket. Det blir det først når rettskjennelsen foreligger og Schweitzer fremdeles sier at anlegget blir stengt.
Streikevakta forbereder neste skift. En ny trailer stamper seg ut porten og innpå hovedveien til Brussel mens flyene fra Zaventem buldrer inn i det lave skydekket. Streikevakta går i tre skift som på anlegget, søndag til søndag. Lunsjteltet stinker av Belgias gave til verden: Frites met mayonaise, påm fri med majjones. Jupiler sørger for det flytende, skjønt råsterk kaffe er mer tingen i det forpistrede været.
- Vi har fått mye sympati, men vi samarbeider ikke. Dette er vanskelig. Paul Marman er oppriktig bekymret. Han er testkjører med 24 år bak seg på Renault. Kona Ingrid De Troyer med svenske aner står i produksjon og har gjort det i 22 år. De våger knapt å tenke framover.
Livet så helt annerledes ut for bare to måneder siden.
- Det var nok derfor Norge sa nei til EU. Dette er bare begynnelsen, sier testkjøreren som føler seg ille fordi han står i en posisjon mellom produksjonen og ledelsen. Han går streikevakt sammen med kona; for første gang har de i det minste like skift.
- Livet mitt er ikke normalt lenger. Når jeg kjører ungene til skolen
....
Bråstopp. Bare begynnelsen. De ansatte på Renault tror at Volkswagen i Vorst, like borti høgget som alt annet i Belgia, er neste som forsvinner. Med 6500 ansatte.
- Vi var mer fleksible; vi hadde ingen streiker, mens de streiket i tre måneder borte på Vorst. Vi vet at beslutninga om nedleggelsen kommer der. Men Brussel er redd for at det skal eksplodere. Den tyske og belgiske regjeringa har derfor bedt ledelsen i Folkevogn om å utsette beslutningen til vi er avviklet. Det er som å vente på at en tidsinnstilt bombe skal gå av, sier Marman.
Ingen kompromisser i Clabecq
Dersom anlegg som i Vilvoorde forsvinner, kan alt i bransjen forsvinne. Det er også utgangspunktet for stålverket i Clabecq som langt fra hører til den høyteknologiske bastionen i belgisk industri.
Men i Clabecq har de ikke gjort kompromisser til nå. Det paramilitære politikorpset, Rijkswacht i Flandern hvor Vilvoorde ligger - Gendarmerie som det heter i Vallonia hvor Clabecq ligger, er på jakt etter den omfangsrike og humørfylte Roberto d'Orazio. Han har utviklet militante kampgener etter de vel 50.000 italienerne som ble sendt til belgiske gruver og industri som krigserstatning etter Mussolinis fall.
Rijkswachtgeneralen Willy Deridder vil ha d'Orazio bak lås og slå som en kompensasjon for at masseprotestene mot politiet i pedofili- og korrupsjons-kandalene. Generalen blir kalt De Rode Ridder for sine nære forbindelser med sosialdemokratene og han blir sett på som en slags "skygge" som gir ordre til innenriksminister Johan Vande Lanotte, den tidligere anarkisten.
Da stålarbeiderne på Forges Clabecq brukte stålkjeftene på sine enorme bulldosere til å mose tre av politiets pansrede kjøretøyer, løftet dem opp og rullet over dem, skreik Vande Lanotte at neste gang blir vi nødt til å bruke tanks!
Med ett sto det skrevet at kampen om Clabecq kan kreve liv for arbeiderne som igjen avviste et "tilbud" om å selge ut det som måtte være igjen av verket til en utenlandsk kjøper dersom resten smeltes ned og de regionale myndighetene i Vallonia som står som hovedaksjonær, trekker seg ut. Forslaget ble stemt ned med 56 prosent.
- Debatten hos oss står mellom en fagbevegelse som driver klassesamarbeid og en ny type fagbevegelse med rettigheter for arbeiderne, ikke for lederne. Hvorfor skal vi respektere en le-delse som utnytter oss, spør d'Orazio.
- Vi er for en forening hvor det blir diskutert med arbeiderne og hvor arbeiderne blir skolert i hva som foregår i samfunnet. Derfor fins det ingen respekt på vår fabrikk for forbundsledelsen eller ledelsen i den sosialdemokratiske fagbevegelsen.
- På 80-tallet ble 70 arbeidere sparka hos oss fordi de var for "late". Foreninga var ikke sterk nok til å stå imot. Derfor besluttet vi oss for å lage en ny forening i foreninga, en opposisjon til ledelsen, inntil vi var sterke nok til å bytte den ut, ikke fordi de var dårlige, men fordi de var svake. Vi kom inn med en ny linje. Vi aksepterte ikke diktat, vi aksepterte ikke diktatur i foreninga, slår d'Orazio fast. Derfor har flertallet av de over 1700 arbeiderne på Forges de Clabecq avvist forslaget om at 355 skal førtidspensjoneres, at 350-400 skal sparkes mens de siste tusen overlates til en uviss skjebne hos det italiensk-sveitsiske selskapet Duferco.
EU-kommisjonen har ikke tenkt å vike på sin beslutning om å forby statsstøtte på vel 300 millioner kroner til verket; beslutninga som i virkeligheten felte bedriften i desember.
Ved stålverket Usines Gustave Boël som også ligger i Vallonia, ryker det nå 800 jobber etter at selskapet gikk i allianse med nederlandske Hoogovens og ytterligere hundrevis av arbeidsplasser vil i det nærmeste forsvinne ved stålverket Cockerill Sambre.
- I 22 år har de prøvd å stenge sjappa; nå slåss vi mot nedlegging igjen. Vi slåss mot kapitalismens logikk, mot det såkalte "økonomiske demokratiet". Vi har prøvd å samle fagbevegelsen i Belgia for å vise at stenginga av Forges de Clabecq bare er en fortsettelse av stenginga av kullgruvene, av jernverkene, av tekstilindustrien og matvaresektoren.
Den eneste måten å bevare jobbene på er å slåss.
- Det er en skandale at ikke alle bilfabrikkene gikk i streik da Renault fikk dødsdommen. Vi må slåss mot oppsplittinga i sektorer. Vi har lært av lærerne i Vallonia som sloss i seks måne-der i fjor. De klarte å få med seg elever og foreldre. Men hvorfor deltok ikke vi? Hvorfor deltok ikke tekstil? Det gjelder jo våre barn.
D'Orazio er en røslig kar som sprudler lattersalver med hele skrotten. Det er avvæpnende og en skjønner hvorfor han har blitt hatobjektet i Belgia. Den sosialdemokratiske regionalministeren
Robert Collignon har utropt d'Orazio som en katastrofe for Vallonia.
- Hver gang vi lytter til arbeiderne blir vi angrepet, i pressa, av politikerne, av fagforeningsledelsen, svarer d'Orazio.
- Kapitalismen dreper våre barn, kapitalismen knuser våre jobber.
Belgia er en slagmark. Det er bare å bla seg gjennom den europeiske historia - Belgia er resultatet av Europas mange slag. I 20 år har landet vært en av de viktigste slagmarkene i den økonomiske krigen i Europa. Monumentet i Waterloo har mange industrielle paralleller.
Ifjor hang Renault-sjefen Louis Schweitzer i lyktestolpa utenfor porten til Renault-anlegget i Vilvoorde utenfor Brussel. Hver bil som strøyk forbi fikk dokka til å dingle iltert i fartsvinden og fikk det til å flakke fra bålet i oljefatet på streikevakta. Men Schweitzer, den kjente Kongo-misjonærens barnebarn, fikk det som han ville. Med aksjeeiernes støtte og velvillig drahjelp av både fransk og belgiske sosialdemokrater i regjeringsposisjon og faglig ledelse.
Industriruin
I dag er det stille. Ikke fordi trafikken utenfor Renault-anlegget er blitt vesentlig mindre, men fordi Schweitzer fikk lov til å stenge porten. Nå planlegger Renault i stedet å åpne anlegg i Moskva.Utenfor porten på bilfabrikken i Moskva deler kommunister ut løpesedler fra Vilvoorde- arbeiderne til de russiske arbeiderne som haster forbi. I fjor var folk alvorlig redde for at kampen om stålverket Forges de Clabecq ville koste liv. Det var ikke oppskrudd; det var en berettiga frykt. Den godslige italienskætta streikelederen Roberto D'Orazio var blitt utropt til Belgias verste samfunnsfiende, mafialeder, rabulist og dets like, og de uniformerte i den paramilitære styrken BOB gikk amok mot en lokalbefolkning som toget og protesterte. Og som allierte seg med den opprørte bevegelsen som oppsto med den sammenhengende pedofili-skandalen, i et håp om at provinsmyndighetene i det fransktalende Vallonia ville redde arbeidsplassene i en av Europas industriruiner med permanent massearbeidsløshet.
Men D'Orazio og befolkninga ble solgt av den sosialdemokratiske ledelsen i Vallonia og den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen. Clabecq-arbeiderne hadde den lokale støtten, men ble langsomt malt i stykker. Det fikk en i streikekomiteen til D'Orazio til å la sitt italienske temperament løpe over med. Han leiva til en fagpamp så han brakk nesa. Det skapte mer bråk i den sosial-demokratiske ledelsen enn nedlegginga av Forges de Clabecq. Til slutt stemte et flertall for et oppkjøp fra et sveitsisk firma som kostet de fleste på verket arbeidet.
D'Orazio og streikekomiteen er i dag ekskluderte fra fagbevegelsen. Den brutale nedlegginga av den lønnsomme Renault-fabrikken i Vilvoorde og den harde streikekampen om Forges de Clabecq satte sitte sterke preg på belgisk fagbevegelse og samfunnsliv gjennom et drøyt år. Nedleggingene var en anskueliggjøring av turbokapitalismens råskap; kampene gjorde skillelin-jene i fagbevegelsen tydeligere enn pålenge. Ramma rundt var et Belgia som er rystet i sine grunnvoller. Landet er i ferd med å gå i oppløsning, og hele regioner som Tubize ligger igjen som industrielle ørkener. Schweitzer har ikke lenger noen interesser i Belgia, annet enn salget av Renault. Det foregår i stor grad fra det billigere Luxemburg; ikke en gang som streikevaktas halmdokke fra en lyktepæl.
"Global" generalplan
Sporene i den faglige kampen som raser i Belgia, går tilbake til 1981. Da satte den kristeligdemokratiske regjeringa inn sitt første generalangrep langs to linjer: Underskuddet på statsbudsjettet skulle ned, og konkurranseevnen til industrien skulle opp.
Belgia hadde da det største underskuddet i OECD, med 13 prosent av BNP, takket være en generøs statlig politikk overfor kapitalen. Den tradisjonelle tungindustrien og produksjonen av halvfabrikata var hardt rammet av den generelle krisa. Kjerneindustrien i Vallonia, det økonomiske lokomotivet helt tilbake til annen halvdel av forrige århundre, falt som korthus. Stål- og kullindustrien ble lagt ned, tekstiler og glass forsvant sammen med skipsverft i Flandern - ofte etter at staten hadde overtatt gjelda i disse "nasjonale sektorene". Belgia bygde seg raskt opp en utenlandsgjeld på 135 prosent av BNP. Underskuddet ble sanert med kraftige nedskjæringer på det offentlige, i helse- og sosialsystemet og i arbeids- og trygdeordninger.
Samtidig stimulerte staten eksportindustrien og åpnet landet for det globale markedet. 80-tallet hadde flere perioder med full lønnsstopp og gradvis ble den særegne indeksreguleringa (som la scala mobile i Italia) uthulet og til slutt begravet. Belgiske franc ble spikret til tyske mark; belgisk industri til den tyske eksportboomen. Produktiviteten ble drevet opp gjennom stramme rasjonaliseringer, ny teknologi og nye skiftordninger med 9-10 timer dagen, nattarbeid for kvinner, langskift på 2 x 12 timer i helgene og superfleksibilisering som lå forut for utviklinga på arbeidsmarkedet i resten av Europa, inkludert Maggie Thatchers Storbritannia.
Arbeidsløsheten som i 1970 fremdeles var på 2 prosent, steig til 13 prosent i 1983 i offisielle tall.
Streiker uten generaler
Resultatet var en gedigen omfordeling av verdier. Omlag ti prosent av nasjonalinntekten gikk fra arbeiderklassen til de rike, de velstående og til selskapene hvis profitter steig til samme nivå som på 60-tallet. Kapitalgrupper og holdningsselskap tok over de lønnsomme delene av statlig virksomhet som ble skilt ut og lagt ut til salg; andre deler ble rasjonalisert. Fire ganger i løpet av denne perioden var Belgia på randen av generalstreik. Men det ble avverget av ledelsen i den sosialdemokratiske og kristeligdemokratiske fagbevegelsen i 1982, 1984 og 1986 da de limburgske kullgruvene ble stengt etter tøffe streikekamper.
De seks første åra var ikke de sosialdemokratiske partiene med i regjeringa; fra 1987 har de tatt sin del. I 1993 kom "den globale planen" til koalisjonsregjeringa til Jean-Luc Dehaene (Kr.dem.). Det var et nytt generalangrep langs de samme linjene: Nye nedskjæringer og økt fleksibilisering av arbeidsmarkedet. Det førte til spontane streiker og protester, den største streikebevegelsen siden 1936. Det var det på hugget med generalstreik før ledelsen igjen fikk avledet kampen med løfter om at "den globale planen" ville skape jobber. Målet var i stedet å oppnå Maastricht-kravene til den økonomiske og monetære unionen (ØMU). Kravene er EUs samkjøring av nedskjæringsprosessen i de europeiske landa, organisert av Rundebordet for europeiske industriledere (ERT).
ØMU har ført med seg en opptrapping av streikekampen siden 1995.Kampen mot Plan Juppé i Frankrike på slutten av 1995 fikk den belgiske regjeringa til å dempe ned sine planer om å legge om hele det sosiale systemet i desember samme år. Regjeringa gikk tilbake til den strategien som var blitt ført med hell i begynnelsen av 80-tallet: En rekke mindre omstillingspakker. Det var mulig fordi det satt en storkoalisjon som fortsetter etter hvert valg og dermed sikret kontinuiteten. Dermed kunne regjeringa gjennomføre tiltak i Vallonia den ene dagen og i Flandern den neste, fordi regjeringa sluttet en "sosialpakt" med fagbevegelsen slik som i Tyskland og Nederland og knyttet lønnsavtalene direkte til lønnsnivået i nabolandene.
Nye arbeidsstyrke
Louis Schweitzer har strøket Belgia av Renault-kartet. Produksjonen ved Forges de Clabecq går for "halv maskin". Det er en del av omlegginga av arbeidsstyrken og av sammensettinga av arbeiderklassen. Lønnstakerne utgjorde i 1966 88 prosent av den yrkesaktive befolkningen; 83 prosent i dag. 29 prosent av den yrkesaktive befolkningen og 35 prosent av lønnstakerne er industri-arbeidere, hvor 26 prosent er kvinner og 74 prosent er menn.
Antallet industriarbeidere har falt med 30 prosent fra 1974 til 1997, og antallet lønnstakere i sekundærnæringa har gått ned med 35,5 prosent i samme periode. 62 prosent av lønnstakerne i industrien er arbeidere; dette kjerneproletariatet utgjør vel 15 prosent av lønnstakerne i Belgia. Arbeidsløsheten ligger fremdeles på 12-13 prosent, mens den totale sysselsetting falt med 1,5 prosent fra 1974 og fram til i dag. Sysselsettinga blant kvinner har økt med 7,5 prosent av den totale sysselsetting, mens den mannlige andelen har falt med 9 prosent.
Kvinner har vært brukt til å presse fram fleksi-, deltids- og kontraktordninger og for å trøkke ned lønna. Samtidig utgjør kvinner den største arbeidskraftreserven. 57 prosent av de arbeidsløse i Belgia er kvinner, mens de utgjør 43 prosent av befolkningen.
I de industrialiserte landa utgjør nå industrien mindre enn 20 prosent av behovet for arbeidskraft. Det har bidratt til å skape myten om arbeiderklassens snarlige død, og myten om at det er handels- og tjenestenæringa som har tatt over økonomien fordi den står for mer enn 60 prosent av BNP og av sysselsettinga i de industrialiserte landa (for utviklingslanda er forholdet 47 prosent av BNP og 25 prosent av sysselsettings), ifølge FNs utviklingsprogram.
De store
Men det er ikke tertiærnæringene som dominerer verdensøkonomien; det er de transnasjonale selskapene som er forankret i vareproduksjonen. Et utsnitt av lista over verdens største økonomier viser at General Motors har en omsetning som er større enn BNP i Tyrkia og Danmark, at Ford er større enn Sør-Afrika, at Toyota, Exxon og Royal Dutch/Shell er større enn Norge, Polen og Portugal. Lista viser at de to største multinasjonale selskapene er større enn økonomien i India med over 900 millioner innbyggere og Nederland, at de tre største er større enn Russland og Mexico, at de fire største er større enn Brasil og Kina og at de ti største er større enn Storbritannia.
Og Renault er ikke engang med på lista, uansett hvor mye Schweitzer springer ut og inn av styrerommene for å åpne nye fabrikkporter og for å stenge gamle.
De tretten belgiske arbeiderne ledet kampen mot nedlegginga av stålverket Forges de Clabecq; nå står de for retten i belgiske Nivelles, anklaget for terrorisme.
Kampen om stålverket var hard; en av de hardeste arbeiderkampene i Belgia på mange tiår. EU-kommissæren Karel van Miert, sosialdemokrat fra Belgia, satte foten ned for subsidiene som regionen Vallonia på et tidspunkt var villig til å betale for å redde deler av verket. Arbeiderne på verket stemte ned den nederlagstynga ledelsen i både den kristelig- og den sosialdemokratiske fagbevegelsen. De mobiliserte hele lokalsamfunnet Tubize-Clabecq og fikk etablert en nasjonal bevegelse som også omfattet bilarbeiderne på Renault og andre fabrikker som sloss mot nedlegging eller nedkutting.
Clabecq-arbeiderne slåss mot politi med kjepper og bulldozere under en aksjon i mars 1997. Nå er tillitsvalgte og streikekomitemedlemmene tiltalt for terrorisme.
70.000 sluttet opp om den største demonstrasjonen siden krigen. Samtidig marsjerte hundre tusener av belgiere i protest mot det gjennomkorrupte rettsvesenet og fascistoide politikorpset etter avsløringene av pedofildrapene.
Det sosialdemokratiske partiet i Vallonia var rystet av korrupsjons-skandalen rundt innkjøpene av helikoptre fra den italienske fabrikanten Agusta og drapet på politikeren André Cools i Liège, en sak som førte til at Natos generalsekretær Willy Claes ble tvunget til å gå av og seinere ble dømt for korrupsjon.
Belgia i bevegelse
Dette var bevegelser som rystet den sosial- og kristeligdemokratiske storkoalisjonen og Belgias politiske fundament. Myndighetene fryktet derfor at de ulike bevegelsene skulle smelte sammen til en landsomfattende støtte- og streikekamp for Clabecq-arbeiderne. De rullet ut pansrede kjøretøyer i gatene. Ledelsen i den sosialdemokratiske fagbevegelsen gikk løs på streikelederen Roberto d'Orazio og streikekomiteen med voldsom kraft. D'Orazio og hans "italienske mafia" ble utpekt som hemmelig medlemmer av den marxist-leninistiske partiet PvdA/PTB som organiserte streikestøttearbeidet.
Siden vedtok parlamenteten ny lov, med støtte fra de to grønne partiene Agalev og Ecolo, som gjør det mulig å kriminalisere partier og organisasjoner som gir aktiv støtte til ulovlige aksjoner, slik kampen om Forges de Clabecq ble stemplet som da stålverket med 1.800 ansatt ble erklært konkurs i desember 1996.
Sosialdemokratene i Vallonia hadde - ironisk nok - tenkt at tomta skulle bli fengsel. Men i mars 1997 sperret Clabecq-arbeiderne av motorveien mellom Brussel og Paris. I april holdt de nok en stormønstring mot delstatsregjeringa.
Kampen tvang myndighetene til delvis retrett. Det ble lett etter interessenter. Sveitsiske Duferco meldte seg, men ville drive videre med bare 800 ansatte - og ingen av de tillitsvalgte eller de i streike-komiteen. Fagbevegelsens ledelse fikk de tretten ekskludert og slo kiler blant de ansatte som til slutt godtok tilbudet.
Stengte dører
26. november åpnet rettssaka mot de tretten arbeiderne. Anklagen lyder på terrorisme! Tiltalen er brudd på en paragraf i straffeloven fra 1886 om forbud mot å gjøre opprør. Paragrafen er i seg sjøl en bekreftelse på hvor rystet regjeringa var av arbeiderklassens motstand mot nedlegginga og markedsliberalismen. Og frykten sitter åpenbart i. For saka går bak lukkede dører.
Men intet har knekt d'Orazio som står i spissen for Komiteene for fornying av fagbevegelsen som samler progressive fagforeningsfolk over hele Belgia. De har ommøblert rettssalen i Nivelles. Tiltalebenken har blitt anklagebenk mot borgerskapet og den sosialdemokratiske ledelsen. Derfor ble dørene plutselig stengt for annet enn advokatene og journalister.
21. januar forsøkte politiet å få kastet ut journalisten til PTB-avisa Solidaire.
Tiltalene og de juridiske overgrepene har slått sprekker i fagbevegelsens ledelser. Flere i den sentrale landsledelsen har protestert.
Støtte
En støttekomite for de tretten tiltalte sprer informasjon og samler inn penger til rettsomkostningene. Det bygges nå opp en politisk bevegelse for å få Roberto d'Orazio valgt inn i EU-parlamentet i forbindelse med EU-valget i juni 1999. Antonio Cocciolo er en av lederne for støttebevegelsen og med i komiteene for fornyelse av fagbevegelsen, Mouvement du Renou-veau Syndical. Han ønsker internasjonal politisk og økonomisk støtte til de tretten. Hans adresse er:
Délégation FGTB / Cater-pillar
Avenue des Etats-Unis, 1, 6040 Jumet, Belgium
Kampen mot euro-kapitalen betyr også kamp mot rasismen. I 1994 fikk det rasistiske partiet Vlaams Blok over en million stemmer ved valgene. Det ble da satt i gang en kampanje, Objektiv-oppropet, som stilte seg mål å få inn like mange underskrifter på et antirasistisk opprop som antallet stemmer rasistene hadde fått. Denne kampanja samla brei støtte og lyktes med god margin!
Reportasjen nedenfor, som er fra ukesavisa Solidaire, viser at Clabecq-arbeiderne gikk i spissen også her.
Vi har hatt en spennende prat med Clabecq-arbeiderne om rasismeproblemet i arbeidermiljø
-Vi er stolte av å være den første "bedriften uten rasisme" i Belgia. Men faktisk var vi ikke helt enige i denne benevnelsen. "Uten rasisme", det er som om slaget var vunnet en gang for alle. Derfor kalte vi oss "bedrift mot rasisme".
- Faren min var gruvearbeider. Han døde 48 år gammel, da jeg var 8. Men på den alderen hadde han tross alt allerede forklart meg at i gruva er alle svarte. I Clabecq er det også mørkt og mye støy. Derfor legger vi ikke så mye merke til forskjellene i farge og språk....
- Objektiv-oppropet var for oss anledningen til å føre grundige diskusjoner med alle arbeiderne. Mange tillitsvalgte har arbeida med iver for å få folk til å skrive under på dette oppropet. 75% av arbeiderne skrev under. De andre traff vi ikke rett og slett, de var ikke mot oppropet.
- Uten dette oppropet ville ikke arbeiderne vært der de faktisk er i dag. Takket være dette oppropet, har et ekstraordinært kvalitativt sprang blitt tatt. Mange ting på bedriften har tatt av ut fra dette. Mange fordommer er tatt knekken på gjennom diskusjonene om oppropet.
- Vi hadde hos oss i Clabecq en ingeniør som leda elektronikkavdelinga med 40 personer. Denne avdelinga var "forbudt for utledninger". For oss var det uakseptabelt. I Clabecq var kampen vår å tvinge fram ideen om at alle mennesker er likeverdige. Funksjonærene, ingeniørene har en spesifikk viktig oppgave. Vi respekterer dem for det. Men de er ikke mer verd enn en ufaglært arbeider. Vi insisterte på at ingeniørene skulle slutte med sine rasistiske holdninger. Uten resultat. Så en dag kledde vi av ham og malte ham rød. Vi gjorde også undersøkelser om denne personen og vi fant ut at han stjal fra bedriften, han drev egen butikk på si. Han hadde en villa mer luksuriøs enn sjefens. Til slutt fikk han sparken.
- Arbeiderne er veldig positive til like rettigheter. Når de har forstått det, blir de ikke lett hekta av igjen. Jeg kjente en aktivist som kom med ambivalente utsagn, til og med rasistiske. Vi diskuterte rasisme lenge, av og til ei hel natt. Til slutt skrev han under på oppropet. Det forandra ham totalt. Før ville han aldri ha vært på lag med italienere. Nå kommer han i alle demonstrasjonene våre mot rasisme. Folk sa til oss: vær forsiktig med all denne insisteringa på den antirasistiske kampen, FGTB vil tape stemmer ved valget! Vi svarte: "Nei, vi må vinne folk på verdige kriterier." Og faktisk oppnådde vi 75% av stemmene. Før stemte man etter nasjonalitet: belgierne, italienerne.... Alt det er det slutt på nå.
Roberto kan snakke foran de 60 000 arbeiderne fra hele Belgia og si: "Det er dette som må gjøres for landet vårt." Han vet at han helt ut er en del av det, som alle de andre arbeiderne uansett hvilken opprinnelse de måtte ha.
- Med Objektiv-oppropet har det løsna. Før var det klaner i bedriften. Man må forstå at når en arbeider tar stilling, deltar han virkelig i noe. Når jeg går i skogen, beundrer jeg trærne, men det er alt. Men jeg, jeg har planta to trær. Jeg våker over dem, fordi jeg har planta dem. Det er det samme for arbeiderne: de har tatt stilling og føler seg engasjert. De føler at de har gjort noe viktig. De ser annerledes på seg sjøl, hindre er fjerna.
Artikelen er oversatt fra fransk av Ellen Røsjø.
Lorenzo Butera, tillitsvalgt FGTB fra jernverket mottar diplomet for fabrikk uten rasisme på Objektiv-festen i 1994 i Antwerpen.
De sloss for stålverket og risikerer å bli dømt til 14 år på en oppviglerparagraf fra slutten av 1800-tallet. Kampen om Forges de Clabecq har blitt et symbol mot den EU-styrte nedlegginga, langt utenfor Belgias grenser.
På en klar dag kan en trolig se EU-hovestaden Brussel fra pipene på stålverket Forges de Clabecq.. Lufta i det lille samfunnet Tubize utenfor byen Nivelles, vel 25 kilometer sør for Brussel, er nok blitt reinere siden stålverket ble nedlagt. Men folk står uten jobb i en av Europas største tungindustrielle ruinhauger, det fransktalende Vallonia, motoren i hele industrireisninga i annen halvdel av 80-tallet, skildret både av den franske forfatteren Emil Zola og maleren Vincent van Gogh. Tubize-Clabecq ble sirklet inn som skyteskive for EUs omstrukturering av stålindustrien. 60.000 arbeidsplasser har forsvunnet i denne sektoren.
Arbeiderne ved Forges de Clabecq hadde vært utsatt for nedleggelser før. Fra slutten av 70-tallet hadde det forsvunnet over 20.000 ståljobber. Da varslene kom, tok foreninga kontakt med andre foreninger for å få reist en felles kamp for bransjen. Men svaret var like tomt som en nedlagt vallonsk tekstilfabrikk, og like etter kastet eierne kortet. Den regionale regjeringa i Vallonia tok over og søkte EU om tillatelse til å yte stålverket subsidier for å holde det i gang, i det minste inntil nye planer lå på bordet eller nye eiere dukket opp.
Knuste politistasjonen
19. desember 1996 kom svaret fra EU-kommissær Karel van Miert, belgisk sosialdemokrat. Det var negativt: subsidier er i strid med EU-direktivene. Regionalregjeringa trakk seg ut og lot bokstavelig porten til verket stå åpen. Dagen etter toget 2.500 illsinte arbeidere til rådhuset i Clabecq. Underveis gikk det med en del ruter i banklokalene langs ruta, og i byen ventet politiet med langkøller og videokameraer. Da arbeiderne ikke fikk utlevert filmene, inntok de den lokale politistasjonen og ramponerte det meste av inventaret. Det har blitt det vesentlige punktet i tiltalen mot de tiltalte Clabecq-arbeiderne.
3. januar 1997 erklærte retten i Nivelles stålverket for konkurs. Men arbeiderne aksepterte ikke kjennelsen. De startet en landsomfattende kampanje for å samle støtte og smi allianse med andre utsatte bedrifter, som Renault-fabrikken i Vilvoorde like utenfor Brussel. Også den sto overfor harde rasjonaliseringskrav som en del av de omfattende omstruktureringene i bilsektoren. Arbeiderne prøvde å få ledelsen i den katolske og det sosialdemokratiske fagbevegelsen til å gå sammen om en felles strategi for å redde arbeidsplassene i begge sektorer: felles sak, felles kamp. Men Clabecq- og Renault-arbeiderne talte til øreklokker.
Byen beleiret
2. februar samlet Clabecq-arbeiderne 70.000 mennesker til en protestmarsj for det lille lokalsamfunnet Tubize-Clabecq. En brei folkelig bevegelse som samlet fagforeninger, aktivister fra bevegelsen rundt den sjokkerende pedofilisaka, vallonske lærere, kunstnere. Det var den største markeringa i sitt slag i Belgia siden det betente oppgjøret rundt kongedømmet etter 2. verdenskrig. Clabecq hadde plutselig blitt en trussel i en belgisk stat som var rystet i sine grunnvoller av barnemord og korrupsjonsskandaler med innslag av politiske drap - og et stadig større sprik mellom Vallonia og Flandern som får Belgia til å knake i sammenføyningene.
Kommisjonen som hadde ansvaret for avviklinga av Clabecq, nektet å utbetale lønninger. Stadig flere ble kalt inn til bankene for ubetalt gjeld eller fikk innkrevere hjem til seg. Et medlem av kommisjonen fikk bank en kveld på en finere restaurant. Han fortalte siden pressa hvordan han hadde blitt presset til å splitte lokalforeninga. Nasjonalgarden ble sendt til Clabecq. Pansrede kjøretøy sto utenfor fabrikken og på gatehjørnene der ungene gikk til skolen. Clabcq var beleiret.
Gateslag
28. mars 1997 ville arbeiderne blokkere hovedveien, et vanlig belgisk streike- og protestmiddel. Det utviklet seg til et regelrett slag med opprørspolitiet; bulldosere mot panserkjøretøyer, steiner mot tåregass og vannkanoner, never mot langkøller og plexiskjold. Belgia var sjokkert. Mange ministre fikk mye å forklare.
Men samtidig satte media i gang en kampanje mot de voldelige arbeiderne fra Clabecq. Streikelederen Roberto d'Orazio, sønn av en italiensk innvandrer, og Silvio Marra, selv innvandrer fra Italia, begge representanter for den sosialdemokratiske fagbevegelsen FGTB, ble plottet ut foran den neste protestmarsjen i Namur 5. april, "Marsjen mot løgnerne".
Sosialistpartiet og ledelsen i fagbevegelsen gikk sammen om å splitte bevegelsen. Renault-arbeiderne ble igjen stående alene da den franske sjefen Louis Schweitzer la ned fabrikken, selv om den gikk med overskudd etter flere år med stramme nedskjæringer.
Kile i kampen
6. mai avviste 55 prosent av Clabecq-arbeiderne igjen et tilbud fra regionalregjeringa. Men i juli dukket det opp en sveitsisk kjøper. Betingelsene for å starte opp var at "terroristene" skulle fjernes og arbeidsstokken desimeres. Forbundsledelsen sørget for en uravstemning via posten. 95 prosent aksepterte tilbudet. Rundt 500 arbeidere, alle militante, som i Belgia betyr deltakere i fagforeninga, ble stilt utenfor porten.
Splittelsen som hadde senket Renault-arbeiderne, hadde knekt kampen i Clabecq som hadde utfordret fagbevegelsen og myndighetene. Deretter fulgte rettsforfølgelsen. Elleve arbeidere fra Clabecq, en fra Renault og et arbeidsløst medlem av det marxist-leninistiske partiet Belgias Arbeiderparti (PvdA/PTB) ble tiltalt for oppvigleri ut fra lovparagrafer fra 1886, fra tida uten stemmerett og rett til organisering, rettet mot streiker og arbeideropprør mot elendighet og for demokrati.
Streikeledelsen fra Clabecq har 43 anklager hengende over seg. Strafferamma er 14 år. Noen saker har startet, men er ikke sluttført, og 3. januar i år måtte en av de tre dommerne trekke seg fordi han er inhabil i saka. Dermed må den starte på nytt, denne gangen med et erstatningskrav på 4,5 millioner franc, vel 900.000 kroner, for tort og svie.
Saka starter opp igjen i Nivelles 25. april. Et stykke arbeiderhistorie er oppe til doms.
Et delstatseid (Wallonia) stålverk i Belgia med 1.800 ansatte (som tidligere var privateid) ble erklært konkurs og stengt i desember 1996, etter at EUs konkurransemyndigheter underkjente videre offentlig belgisk støtte til verket. Den sosialistiske delstatsregjeringa gikk deretter inn for å bygge et fengsel på dette området. Arbeiderne protesterte og tok kontroll over fabrikken. 2. februar 1997 gjennomførte man en demonstrasjon for arbeid i Clabecq der det ble mobilisert fra hele Belgia, 70.000 demonstrerte. En av de største demonstrasjonene etter krigen. I mars 1997 trappa arbeiderne opp kampen ved å forsøke å okkupere motorveien mellom Brussel og Paris og kom i kamp med politiet. I april organiserte man nok en demonstrasjon, denne gangen retta mot det regjerende sosialistpartiet, med 15.000 deltakere. Til slutt, takket være den militante kampen la det italienske firmaet Duferco inn et bud på stålverket. Men bare 800 av de opprinnelige 1.800 fikk fortsette. Ansiennitetsforhold ble satt til side. Og ingen av de tillitsvalgte ble ansatt.
Vi støtter kravet om at de tillitsvalgte skal gjenansettes.
Samtidig ble det reist tiltale mot 13 av lederne for arbeiderne. De ble tiltalt etter en paragraf i straffeloven fra 1887. Lovbestemmelsen har aldri tidligere blitt brukt.Den ble i sin tid lagd for å forberede tiltakt mot ledere av arbeideropprør. Rettssaka pågår nå.
Vi støtter kravet om at rettssaken mot de tretten tillitsvalgte stoppes, og alle tiltalepunkter frafalles.
De 13 tiltalte har brei støtte. Det drives et utstrakt støttearbeid i Belgia. Rettssaken har nå pågått siden november 1998, og har kostet de tiltalte over en halv million kroner i saksomkostninger. Den ble hevet da det viste seg at en av dommerne var inhabil. Ny rettssak starter den 25. april 2000.
De 13 tiltalte trenger at det også utvikles en internasjonal politisk og økonomisk støttekampanje.
Vi oppfordrer fagforeninger i Norge til å sende støtteerklæringer og økonomisk støtte til de tretten tiltalte.
Støtteerklæringer kan sendes til:
|
Delegate de Forges de Clabecq Butera Lorenzo Rue Valaville 17 7870 Lens |
økonomisk støtte sendes til:
|
asbl Defense des Travailleurs acount number 370-1053288-52, Banque Bruxelles-Lambert |