Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Digital dugnad
– fremtiden er fantastisk

av Ida Sofie Søland Jackson og Wilhelm Joys Andersen

Rødt! nr 1, 2007

Ida Sofie studerer allmenn litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo.
Wilhelm arbeider til daglig i et norsk programvareselskap.
Begge er aktive i RU, RV, AKP og sitter i ledelsen av Rød Ungdoms Internettutvalg.

Her finner du denne artikkelen, stadig oppdatert etter hvert som virkeligheten forandrer seg: http://trivini.no/w/text/fremtiden/


Ikke bare fjerner den nye digitale teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til produkter som blir felleseie – den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

På samme måte som vi i senmiddelalderen kunne se kapitalismens spirer – små lommer av kapitalistisk produksjon, klemt mellom store føydale kongedømmer – kan vi i dag se spirene av det neste økonomiske systemet: Kommunismen.

Kommunisme finnes allerede i Norge i dag. Det er ikke det dominerende økonomiske systemet, men det utbredt nok til at vi har et fint, norsk ord for å beskrive denne måten å organisere arbeid på: dugnad. Kommunisme er å gjøre ting sammen for å oppnå felles mål.

Det er langt fra dugnaden i borettslaget til det klasseløse, kommunistiske samfunn, men grunnet teknologiske nyvinninger sprer dugnaden seg til stadig nye områder. Teknologiske fremskritt endrer måten mennesker produserer det de trenger og hvordan de kommuniserer med hverandre, og dette fører til endringer i de økonomiske og politiske systemene.

Digitalt dugnadsarbeid

Alt åndsverk er basert på plagiat og tyveri. Vi trenger ikke finne opp språket, alfabetet, trykkpressen, dampmaskinen, relativitetsteorien, mikroprosessoren og TCP/IP-protokollen på nytt, men kan oppdage og skape nye ting på grunnlag av det andre har tenkt ut og skapt før oss.

Med oppfinnelsen av verdensomspennende nettverk av datamaskiner (Internett, altså) på 1960- og 70-tallet og den eksponentielt voksende utbredelsen de fikk på 80- og 90-tallet, har menneskene effektivt skapt en gigantisk allmenning som muliggjør intellektuelt dugnadsarbeid i verdensmålestokk. Tusenvis av mennesker, spredt over hele jorden og adskilt geografisk, språklig, kulturelt og teknologisk finner sammen og bygger kompliserte, omfattende systemer, vedlikeholder dem over tid, for så å gi dem bort gratis.

Den kommunistiske produksjonsmåten er ingen nisjegreie for spesielt interesserte. Selv det amerikanske magasinet Time har fått med seg det, og kåret like gjerne det kollektive «dere» 'som former den digitale fremtiden' til årets person 2006. Internett er i følge Time en historie som handler om «samfunn og samarbeid i en skala verden aldri tidligere har sett».

Vi vil nå se på tre konkrete eksempler på storskala dugnadsarbeide muliggjort og realisert gjennom Internett: fri programvare, skrivingen av verdens største leksikon og fildeling. Vi vil se på både prosessen rundt dugnadsarbeidet og de konkrete resultatene av arbeidet.

Fri programvare

Programvare er de delene av datamaskinen din du ikke fysisk kan ta og føle på. Kontorprogrammene dine, for eksempel, er programvare. Det er også nettleseren din eller musikkavspillingsprogrammet ditt. Programvare kan eksistere i form av kildekode, som er det programmererne skriver og mennesker kan lese, og maskinkode, som er den formen datamaskinen vil ha programmet i for å kunne kjøre det. En såkalt kompilator omgjør kildekode til maskinkode.

Dersom en ønsker å endre et program eller finne ut hvordan det fungerer, trenger en tilgang til kildekoden. De fleste kapitalistiske programvarebedrifter anser kildekoden sin som en bedriftshemmelighet, og distribuerer programmene sine som maskinkode til sine kunder. Dermed kan kundene verken undersøke hvordan programmet er satt sammen, eller gjøre endringer i det. Som regel er det forbudt for brukere å gi kopier av programmet til andre. Programvare der kildekoden er hemmelig og videre distribusjon er forbudt, kaller vi for «proprietær programvare».

Fri programvare er annerledes. Kildekoden er ikke hemmelig. Den følger tvert imot med programmet, slik at brukeren kan studere hvordan det er laget, endre det selv, eller betale noen andre for å endre det for en. Det er fullstendig lovlig å gi programmet videre, med eller uten egne endringer. Fri programvare utvikles på kommunistisk vis, gjennom dugnadsarbeid der folk fra hele verden arbeider sammen.

Denne typen programvare finnes over alt. Internett er i hovedsak drevet av fri programvare. Den frie vevtjeneren Apache driver flertallet av verdens nettsider (1), blant dem Dagbladet, VG og statsministerens kontor. Sendmail, et fritt epostoverføringsprogram, leverer åtti prosent av verdens e-post. Den frie DNS-tjeneren BIND holder orden på de fleste av verdens domenenavn. Fri programvare brukes også på vanlige PCer. Den frie nettleseren Firefox har 16,9 % markedsandel i Norge og 39,3 % i Finland (2). Skolelinux, en norsk versjon av det frie operativsystemet GNU/Linux utviklet spesielt for skoler, er installert på 200 norske skoler, med 2.300 brukere i Kongsvinger og 2.800 i Narvik.

Verdens største leksikon

«Forestill deg en verden der hver eneste person på kloden har fri tilgang til summen av all menneskelig viten. Det er det vi holder på med,» sier Jimmy Wales (3), grunnlegger av Wikipedia. Wikipedia er verdens største leksikon, med 5,5 millioner artikler på 174 språk. Leksikonet, som dobles i størrelse hvert år (4), er laget ved dugnad. Tre hundre tusen aktive bidragsytere har gjort til sammen hundre millioner redigeringer, og ti tusen nye artikler påbegynnes daglig. Wikipedia på bokmål har tredve tusen registerte bidragsytere og nitti tusen artikler. Utgaver på nynorsk og samisk finnes også.

Terskelen for deltakelse i prosjektet er svært lav. På hver eneste leksikonartikkel finnes det en «rediger»-lenke, som lar hvem som helt redigere en hvilken som helst artikkel. Endringene er umiddelbart synlige, men den forrige versjonen av artikkelen forblir i arkivet sammen med loggføring av alle endringer, slik at disse når som helst kan hentes frem om det skulle være ønskelig.

Utviklingsmodellen er selvsagt ikke feilfri. Vandalisme forekommer hyppig – en kort stund kunne for eksempel den engelske artikkelen om Jens Stoltenberg fortelle at han var leder for «det norske sjimpanse-Apeparti» og dessuten var dømt for pedofili (5) – men åpenbar vandalisme overlever ikke mer enn få minutter, for alle endringer overvåkes av både roboter og mennesker. Og etter fem år med krangling og redigeringskriger begynner artikler om selv kontroversielle emner å bli gode, balanserte og informative. De største og eldste utgavene – som den engelske og den tyske – har selvsagt størst omfang og best kvalitet, men etter hvert som også mindre språk som norsk får flere lesere og dermed også flere korrekturlesere og bidragsytere blir kvaliteten på artiklene gradvis bedre også her.

Bidragsytere

Men hvordan foregår egentlig dugnadsarbeidet i disse digre, nettbaserte prosjektene?

Det første man trenger til et stort dugnadsprosjekt, er et tilstrekkelig antall motiverte folk. Internett er såpass digert at det finnes nok folk til å fylle nesten enhver nisje. Det at noen setter i gang et nyttig og artig prosjekt, er ofte nok til at flere brukere og bidragsytere kommer til, og slik begynner snøballen å rulle.

Boston Consulting Group gjennomførte i 2002 en undersøkelse blant bidragsytere til frie programvareprosjekter for å forstå motivasjonen bak deres arbeid. I sin analyse deler de bidragsyterne inn i fire grupper. 25 % av dem de spurte, arbeider med fri programvare fordi de trenger det i sitt daglige arbeid. 29 % gjør det fordi det er lærerikt og gøy. 19 % har en politiske overbevisning om at fri programvare er bra, og de siste 27 % klassifiseres som «hobbyister» som behøver forbedret fri programvare til sine hobbyprosjekter. Ifølge den samme undersøkelsen er 30 % av de som utvikler fri programvare, lønnet i dette arbeidet. Pengene kommer fra bedrifter og offentlige institusjoner som er avhengig av fri programvare.

Tusen bidragsytere samlet i et virtuelt rom for å bygge nyttige og artige ting, er dog ikke nok i seg selv. For å få alle til å dra i samme retning trenger man organisasjon og verktøy. Organisasjonsformen som i løpet av de siste tiårene har oppstått rundt nettbasert dugnadsarbeid er gradvis blitt til gjennom prøving og feiling.

Å analysere disse verktøyene, organisasjonene og denne kulturen er ikke bare nyttig for å forstå hvordan de små lommene av kommunistisk økonomi funker i dag, men også for å gi oss en idé om hvordan demokrati og produksjon kan foregå i fremtidige sosialistiske og kommunistiske samfunn.

Tekniske verktøy

Det viktigste verktøyet for å få et hvilket som helst nettbasert dugnadsprosjekt til å fungere, er gode kommunikasjonskanaler. De fleste prosjekter har egne e-postlister eller forum der det meste av diskusjonen foregår. Mange har også pratekanaler, der bidragsyterne i sanntid kan diskutere problemstillinger relevant for prosjektet eller tilfeldige andre emner. Digre nettverk av nyhetssider, blogger og uavhengige fora brukes også i diskusjonene.

Man holder orden på ting som må gjøres på et gitt prosjekt, i særegne systemer hvor konkrete personer blir tildelt oppgaver og ansvar. Status på en gitt oppgave og diskusjon om denne er synlig og tilgjengelig for alle, og det er slik lett å holde greie på hvilke problemer som må løses, og hvilke som allerede er løst.

Kildekode eller tekst holdes orden på i såkalte revisjonskontrollsystemer, der alle endringer sjekkes inn av bidragsyterne og loggføres. En kan lett se hvem som har gjort hvilke endringer i hvilke filer, og kan rulle tilbake endringer dersom disse viser seg å være dårlige. Systemet holder orden i bidrag fra tusenvis av forskjellige mennesker.

Alle frie prosjekter, enten det handler om fri programvare eller Wikipedia, gir hvem som helst full tilgang til å hente data fra revisjonskontrollsystemet, videredistribuere og endre disse dataene. Reglene for hvilke endringer som kommer med i de offisielle versjonene varierer fra prosjekt til prosjekt. Mens hvem som helst umiddelbart kan endre hva som helst i Wikipedia, har f.eks. Linux-prosjektet strenge regler for kvalitetskontroll. Dette fordi Linux, som er kjernen i et GNU/Linux-operativsystem, driver millioner av viktige datamaskiner og tjenere og dermed ikke har rom for feil og unøyaktigheter. Alle bidrag må godkjennes av en av omkring hundre forskjellige «moduleiere» som har ansvar for en liten del av koden, av en av en håndfull «løytnanter» som har ansvaret for større deler av koden, og, dersom det skulle være nødvendig, av prosjektleder Linus Torvalds.

Lisenser

Et annet nødvendig verktøy for utviklingen av store prosjekter på dugnad, er et juridisk rammeverk. I alle kapitalistiske land gjelder opphavsrettslover som sier at opphavsmannen til eller eieren av et åndsverk har monopol på distribusjon av dette. Vanligvis brukes dette lovverket for å hindre fri deling av informasjon, men innen fri programvare og relaterte prosjekter er dette motsatt.

Copyright snus om til copyleft: lisensene som gjelder for fri programvare sier at den kan endres og distribueres fritt, så lenge alle som mottar den beholder disse samme rettighetene.

Demokrati, gjørokrati og meritokrati

Et nettbasert dugnadsprosjekt er ikke et strukturløst anarki. De forskjellige prosjektene fremstår som en mellomting mellom opplyst enevelde, teknokrati, demokrati, gjørokrati og meritokrati; med overvekt av de to siste formene. Ethvert prosjekt har en ledelse, eller i hvert fall en prosjektleder. Som oftest er dette initiativtakeren til prosjektet, den som har gitt prosjektet navn og har skrevet det første stykket kildekode.

En prosjektleder som har begynt et nytt prosjekt kan praktisere opplyst enevelde og bestemme alt på egenhånd. Men hun kontrollerer bare prosjektets navn og distribusjonen av de offisielle versjonene. Selve kildekoden eller teksten som utgjør produktet, er fri, og hvilken som helst annen bidragsyter kan, dersom hun er misfornøyd med hvordan prosjektet ledes, ta denne med seg og starte et nytt, konkurrerende prosjekt. Dette har skjedd mange ganger. Mange av utviklerne av et program som heter Sodipodi brøt ut og laget det konkurrerende Inkscape, emacs forgrenet seg i emacs og xemacs, Wikipedia forgrenet seg til Wikipedia og Citizendium, og så videre. Linus Torvalds sier i et intervju at: «Jeg er mer en gjeter enn en leder, egentlig. Nå kommer alle kjerneprogrammererne til å si 'Han sammenlikner oss med sauer!'. Det er mer som å gjete katter.» Eneveldet fungerer bare så lenge «undersåttene» er enig med ledelsen. (6)

Metoder for valg av ledelse varierer fra prosjekt til prosjekt. Noen prosjekter, som vevtjeneren Apache, har formelle, demokratiske institusjoner med konsensus- eller flertallsavgjørelser. Også Wikipedias styre velges gjennom vanlig votering blant bidragsyterne. På andre prosjekter igjen hersker ingen slike formaliteter; kun gjørokrati og meritokrati.

Det er ikke slik at alle har like mye de skulle ha sagt i diskusjonene og arbeidet med et gitt dugnadsprosjekt. Den enkelte bidragsyter oppnår innflytelse på grunnlag av sine tidligere meritter og bidrag i kollektivet. Alle som følger reglene for diskusjon, har rett til å uttale seg på e-postlister og i andre fora, men personer som er kjent for langvarige, gode bidrag tillegges langt mer autoritet enn nykommere.

Fildeling

I eksemplene vi har skissert over finner, vi både kommunistisk produksjon og kommunistisk distribusjon. Folk arbeider sammen for å skape fantastiske ting. Ikke for å oppnå profitt, men fordi de har bruk for det de skaper og fordi de liker selve arbeidet. En yter etter evne og får etter behov: de som vil og kan, programmerer, rapporterer og analyserer feil, skriver leksikonartikler og legger ut bilder. Fruktene av deres arbeid er tilgjengelig for alle.

Fildeling er et eksempel der produksjonen fremdeles er kapitalistisk, men distribusjonen er kommunistisk. En fil kan være en sang, en tegnefilm, et fotografi, en oppskrift eller et dataprogram, og filene kan deles lovlig eller ulovlig over Internett. Det finnes en rekke såkalte fildelingsnettverk, der enkeltpersoner gjør tilgjengelig sine musikkfiler, videofiler og annen data. Hvem som helst kan deretter laste ned dette. Dette er mulig fordi digitaliseringen gjør det mulig å lage eksakte kopier av en fil, uten direkte kostnader. Den eneste begrensningen er båndbredde – hvor stor overføringskapasiteten er mellom datamaskinene som utveksler filer.

Tradisjonelt sett har forskjellige typer media – musikk, film og liknende – vært distribuert på fysiske CD- og DVD-plater produsert av plate- og filmselskap, og solgt over disk i butikker. Denne distribusjonsprosessen er lang og kostbar. Internett revolusjonerer dette forholdet fullstendig. Selv om det aller meste av musikk, dataspill og filmer fremdels produseres kapitalistisk, distribueres de her kommunistisk, og opphører dermed å være varer i den kapitalistiske økonomien. Den kapitalistiske distribusjonen – som innebærer dyre fysiske plater fulle av kopibeskyttelser og andre digitale og juridiske restriksjoner – konkurrerer her med den kommunistiske frie distribusjonen, og den kommunistiske er fullstendig overlegen.

En platebransje utgått på dato har fullstendig panikk, og påstår at teknologien lager problemer for opphavsrettslovene. Vi er uenige, og sier heller at opphavsrettslovene lager problemer for fri bruk av fantastisk teknologi.

Kvartærnæringene

Nå skal vi introdusere enda et ord: kvartærnæringene. De tre andre næringene kjenner du vel fra før. Primærnæringene er de som driver med ting direkte knyttet til naturressursene. Det er jordbruk og fiske og sånn. Sekundærnæringene er gammeldags industri, der man skaper fysiske produkter som biler og TVer. Tertiærnæringene er tjenestesektoren. Kvartærnæringene er de delene av økonomien der man fremstiller informasjon. Det er forskere, programmere, musikere, journalister og alle de andre som skaper ting som lett lar seg digitalisere og distribuere over Internett.

De forskjellige næringssektorene har dominert samfunnet etter tur.

Den nye, nettbaserte dugnadsøkonomien har oppstått rundt den delen av kvartærnæringene som arbeider med datamaskiner. Det er det tre grunner til. Den første er at, i motsetning til vannpistoler og epler, lar informasjon seg dele fritt over Internett. Om du har et dataprogram, kan jeg få en kopi av det uten at du mister noe som helst. Tvert imot: jeg kan forbedre programmet, sende det tilbake til deg, og du har positivt tjent på å gi vekk noe. Den andre grunnen er at folk som arbeider med datamaskiner, har selv skapt verktøyene for nettbasert dugnadsarbeid, og dermed kjenner dem bedre enn andre. For det tredje trengs det lite eller ingen fysisk kapital for å lage, teste og distribuere mange typer informasjon. Det har gjort det mulig for denne økonomien å spire allerede nå, under kapitalismen. Kapitalbehovet er grunnen til at det er så få wiki-smelteverk eller frie emballasjefabrikker.

Dugnadsøkonomien river fullstendig vekk grunnlaget for den kapitalistiske vareøkonomien, det at forutsetningen for at et produkt blir produsert er at det skal selges.

Vi har lært av Karl Marx at en vares verdi tilsvarer den mengden arbeid som det i samfunnet gjennomsnittlig trengs for å produsere den. Biler er mer verdt enn en smultringer. Når det nå er mulig å lage noe – for eksempel en matoppskrift, et dataprogram eller en sang – én gang for deretter å distribuere den tilnærmet gratis til noen milliarder mennesker, nærmer disse varenes verdi seg null. Selve varebegrepet blir meningsløst og overflødig.

Ikke bare fjerner teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til produkter som er felleseie – den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

Last ned en vannpistol

Stadig mindre fysisk, menneskelig arbeid er nødvendig for å skape mange av tingene vi trenger, og en stadig større andel av produksjonen går med til å lage tegningene og planene maskinene og robotene våre skal mates med. Disse tegningene og planene lar seg lett distribuere over Internett, som all annen informasjon. Du er allerede i stand til å gjøre filene du laster ned, om til produkter du tidligere måtte i butikken for å kjøpe. De fleste har både printer og CD/DVD-brenner hjemme – ting som for tyve år siden var dyre industriprodukter. Vi går ikke lenger i butikken for å fremkalle bilder, vi printer dem ut selv. Og vi laster ned innholdet til DVD-er og brenner det ut selv.

Kommer utviklingen til å stoppe ved DVD-brenneren og fotoprinteren? Neppe. Allerede nå eksisterer plastprintere som skriver ut 3D-figurer i hardplast på grunnlag av digitale 3D-modeller. Du kan laste ned arbeidstegningene til en vannpistol eller lekebil og printe den ut i din egen stue. Det lages symaskiner til hjemmebruk som både syr, broderer og bytter tråd av seg selv, der du laster ned mønstre og arbeidstegninger direkte inn på maskinen. Dermed «skriver den ut» det du vil ha som broderi (7). Når neste generasjon av denne typen maskiner blir billige nok til at enhver syklubb kan ha en, kan man «laste ned» klær fra Internett.

Nye spirer

I dag kan vi kun observere spredte lommer med kommunistisk produksjon og distribusjon. Dugnadssamfunnets nye spirer, som springer ut fra den teknologiske utviklingen, er ikke alene nok til å bringe oss til noe drømmesamfunn. At to økonomiske systemer eksisterer side om side, i konkurranse med hverandre, skaper viktige og vanskelige motsetninger vi må ta stilling til.

Det å livnære seg ved å produsere gratis og ulønnet er en umulighet i et pengesamfunn, der selve grunnprinsippet er at en må selge sin egen arbeidskraft som en hvilken som helst annen vare på et marked for å overleve Utviklingen skjerper motsetningen mellom ens interesser som forbruker og ens interesser som arbeider. På den ene siden vil du gjerne ha tilgang på fri programvare og gratis musikk. På den annen side er musikere, programmerere og andre åndsarbeidere avhengige av å få betalt for det de lager. Om programvare og musikk slutter å være varer på et marked, vil også arbeidskraften til programmerere og musikere opphøre å være omsettelige varer, og de vil gå sultne.

Noen klarer å lure systemet. Nettleseren Mozilla Firefox er fri programvare, tilgjengelig for nedlasting gratis, men de som lager nettleseren er lønnet. I 2005 dro de inn 53 millioner dollar – noe av det donasjoner, men primært gjennom en avtale de har med søkemotoren Google. For hvert søk som gjøres med Firefox' innebygde søkefelt, mottar nettleserprodusenten et par øre. Det er disse pengene som finansierer produksjonen av den frie nettleseren deres. Det finnes liknende eksempler, men i langt flere tilfeller må folk som skaper åndsverk de gir bort gratis, også ha lønnet arbeid ved siden av.

Vi som er for fri, kommunistisk utveksling av informasjon må arbeide for at åndsarbeidere som mister sin plass i den kapitalistiske vareproduksjonen sikres både en anstendig inntekt og verktøyene de trenger for å fortsette å skape bra greier. En offentlig finansiert kunstnerlønn til musikere, filmskapere, forfattere, programmere, journalister, forskere – og så videre – kan sørge for dette. Skattefritak til kunstnere etter Irlands modell (8), slik Elektronisk Forpost Norge har foreslått (9), er også et steg i riktig retning. Likeså økt offentlig støtte til konkrete forsknings- og programmeringsprosjekter, hvor resultatene blir fritt tilgjengelige for allmennheten.

Kapitalens reaksjoner

Dette er ikke den eneste motsetningen bruk av den nye teknologien skaper. Kommunisme er som sand i kapitalismens maskineri, og storkapitalen gjør sitt for å bekjempe det. Mens programmere, hackere, fildelere, pirater og leksikonskribenter gjør sitt beste for å gjøre all verdens informasjon tilgjengelig for all verdens mennesker, prøver storkapitalen innen bransjene som blir rammet sitt ytterste for å forhindre dem.

Jaron Lanier advarer mot den skumle kollektivismen som driver Wikipedia, og stempler prosjektet som noe så fælt som «digital maoisme» (10). Det er ikke så langt fra hva vi beskriver i denne artikkelen, men Lanier er tilsynelatende ikke like begeistret som oss for den digitale kommunismen. Microsoft-sjef Steve Ballmer sa: «Linux er en tøff motstander. (...) Det har de trekkene av kommunismen som folk liker så veldig, veldig godt. Det er gratis.» (11)

Eliten, borgerskapet og kapitalen føler seg truet, og gjør sitt for å motarbeide bevegelsene vi her beskriver. Noen av måtene de gjør dette på er rent tekniske. Fremfor å bruke åpne standarder, som gjør at programmer fra mange forskjellige produsenter enkelt kan snakke med hverandre og dermed lar brukerne stå fritt til å velge mellom programmer, låser store programvareselskaper brukernes data inne i hemmelige formater og protokoller. Slik blir brukerne «låst fast» i regnskapssystemer fra en gitt leverandør eller Microsofts dokumentformater. Det norske moderniseringsdepartementet har de siste årene sett seg lei på dette, og gjennomfører nå tiltak for å sikre bruk av åpne standarder i det offentlige, både for å spare penger og for å sikre alle at innbyggere, uavhengig av programvare, har tilgang til offentlig informasjon. Dette er svært gledelig. Vi bør også arbeide for at det offentlige i større grad tar i bruk fri programvare. Støtte til Skolelinux-prosjektet er ett av mange viktige skritt.

Kommersielle produsenter av programvare, film, musikk og annet åndsverk gjør også sitt for å forhindre kopiering med såkalte «digitale restriksjonsmekanismer» (DRM). De legger inn kopisperrer i avspillingsmaskiner og CD-plater, og forsøker på den måten å gjøre det fysisk umulig for deg å dele, kopiere, eller bare hoppe over reklamefilmen på begynnelsen av filmen du har kjøpt.

Mens kapitalistene jobber for å forhindre kopieringen, sitter det tusenvis av mennesker og stikker kjepper i hjulene for dem. DRM-systemene knekkes fortløpende. Dette er klassekamp på Internett.

Folk deler filer fordi teknologien gjør det mulig, og det er den enkleste og mest praktiske måten å skaffe seg tilgang til data på. Kapitalistene kjemper en håpløs kamp mot den teknologiske utviklingen. Skal de være i stand til å håndheve sitt eget forbud mot nedlasting og kopiering, må de enten forby teknologien i sin helhet eller lage en strengt kontrollert politistat.

Det siste forsøker de selvsagt også å gjøre. Etter de siste endringene i den norske åndsverksloven er fildeling nå forbudt her som i de fleste vestlige land, og det settes inn stadig strengere tiltak for å forhindre piratkopiering.

Musikk- og filmindustrien vet at de foreløpig ikke kan vinne kampen på Internett, for politiet har annet å gjøre enn å forfølge folk som deler musikk. Derfor har de lenge kjempet for å få myndighet til selv å overvåke og forfølge fildelere og fildelingsnettverk, for å oppnå en slags politimyndighet på nettet. Dette er en utvikling vi må stoppe.

Samtidig kommer opphavsrettslovene i Vesten kontinuerlig til å endres til storkapitalens fordel. Nylig skulle Disneys opphavsrett til de første Mikke Mus-filmene utløpt, om ikke Disney og andre store selskaper sørget for en lovendring i USA som utvidet tiden et åndsverk er kopibeskyttet til sytti år. Det bør ikke overraske noen om det kommer en ny, tilsvarende lovendring når kopiretten til Mikke Mus forfaller om nye tyve år.

Ikke nok med at kapitalen ønsker å beholde kontroll over konkrete åndsverk. Store selskaper ønsker også å eie stadig flere idéer gjennom patentsystemet. Patenter på programvare forsøkes innført i Europa. Dette er, fra et teknisk synspunkt, fullstendig meningsløst. Alt åndsverk, spesielt programvare, bygger på plagiat og tyveri. Å tillate enkelte selskaper å eie ofte selvinnlysende idéer, og kreve at programvareutviklere betaler dem penger for å bruke «deres» idéer, er døden for innovasjon innen programvareutvikling. I følge amerikansk lov er patentreglene nå så strenge at en professor som underviser i programmering, ikke har lov til å vise studentene hvordan et kjent program virker. I prinsippet forbyr det deg å vite hvordan redskapet du bruker er skrudd sammen.

TRIPS

Grunnlaget for å kunne ta patent på programvare ligger i TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights). TRIPS åpner også for enda et fenomen som er meningsløst for alle andre formål enn å gjøre enkelte kapitalister rikere: patent på gener. «Et gen er ikke noe man finner opp, det er noe man oppdager,», sier danske Etisk Forskningsråd (12), og peker på noe viktig med hele denne problematikken. Patenter på gener er patenter på syntetiske kopier av kjente gener. Dette reiser to problemstillinger. For det første kan noen tjene store penger på å eie retten til kunnskap som kan redde menneskeliv. For det andre at færre har innsyn til å forske og undersøke og dermed at færre lure tanker blir tenkt. I tillegg til at store firmaer får muligheten til å kunstig avle frem såkorn som ikke frør seg, og patentere AIDS-medisin som millioner behøver for å overleve, legger patenten lokk på videre forsking som ikke direkte tjener patentinnehavers lommebok.

Enhver utvidelse av patentsystemet må hindres – helst bør hele faenskapet avskaffes. Også endringene i opphavsrettslovverket må reverseres. Vi må lage bråk når kapitalistene krever rett til politimyndighet og 16-åringer dømmes til fengsel (13) for å ha delt filene sine med resten av oss på Internett.

Dugnadssamfunnet

Men dette er bare lapping av et system modent for historiens skraphaug. Kapitalismen var en gang et enormt fremskritt fra føydalsamfunnets åk, og ledet veien inn i dampalderen og muliggjorde utviklingen av et moderne industrisamfunn. Nå hindrer den utviklingen av produksjon, innovasjon og sosialt og politisk liv. Forskjellige teknologiske nivåer krever forskjellige økonomiske og politiske systemer. Vår tidsalders økonomiske system må bli dugnadssamfunnet, kommunismen.


Noter