Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Og så tar vi Berlin

av Sven Lindqvist

Rødt! nr 4, 2006

Sven Lindqvist, svensk forfatter og en av Nordens største essayister.
Lindqvist har utgitt et trettitalls bøker, blant annet
Utrydd hver eneste jævel!, Antirasister,
Du er død. Bombenes århundre og Ørkendykkerne.
Boka Terra nullius, om det australske urfolkets skjebne, blei gitt ut i Sverige i 2005.
Det svenske forlaget Ordfront ga i januar 2006 ut ei ny bok av Sven Lindqvist:
Fadern, sonen och den heliga motorcykeln.

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt av Arne Hedemann.


Det var ikke blitzen mot London som innleda bombeterroren mot byer i verdenskrigen. Engelskmennene var først. Men det som starta som en strategisk nødvendighet, vokste med åra til grove krigsforbrytelser.

Da andre verdenkrigen brøt ut, visste britene svært godt at krigens lover forbyr bombing av sivile. Statsminister Neville Chamberlain sa i 1938: "Det bryter med internasjonal rett å bombe sivile som sådanne ... Rimelig forsiktighet må brukes ved bombing av militære mål, slik at ikke sivilbefolkningen i nærheten feilaktig blir bomba."

Sju år seinere hadde det britiske flyvåpenet lagt Tysklands byer i grus og aske. En halv million sivile tyskere hadde blitt drept og like mange sterkt skadd. 900.000 familier hadde fått sine hjem ødelagt. Og det hadde ikkje skjedd på grunn av feil. År etter år hadde det britiske flyvåpenets hovedoppgave vært å bombe barn, kvinner og gamlinger i deres boliger.

Hvordan kunne det gå slik?

Hvordan kunne britene med overlegg og bevisst begå det de visste var grove krigsforbrytelser?

Som tunga søker til ei ødelagt tann, kommer britene om og om igjen tilbake til disse spørsmålene. I år blir de drøfta av filosofen A. C. Grayling i Among the Dead Cities og i antologien Firestorm. The Bombing of Dresden 1945, som dokumenterer resultatet av en konferanse ved University of Edinburgh.

Det var, pleier en å si, tyskerne som begynte.

Ja, selvsagt var det tyskerne som starta landkrigen ved å angripe Polen. Men både tyskere og engelskmenn var meget nøye med ikke å begynne flykrigen gjennom å angripe hverandres byer.

Det var Churchill som brøyt tabuet. Da han kom til makten den 10. mai 1940, var hans første tiltak å sende 37 bombefly for å angripe Mönchengladbach i Ruhr-området. Hitler svarte ikke.

Seinere i mai fulgte ytterligere fire bombeangrep mot Hamburg, Bremen, Köln og andre tyske byer. Hvorfor? Årsaken er lett å konstatere. Etter et lynangrep på Frankrike sto tyskerne som seirende på det europeiske kontinentet. De britiske troppene blei evakuert til hjemlandet. Bombeflyet var dermed det eneste våpenet Churchill fortsatt kunne nå Tyskland med. Dersom han ville fortsette krigen, måtte han bombe. Alternativet var å overlevere Europa til Hitler. Vi kan være takknemlige for at Churchill tok kampen.

I juni gjennomførte britene 11 angrep, i juli 8 og i august 15 luftangrep mot tyske byer. Hitler svarte fortsatt ikke. Hans flyvåpen var bygd og trent for kamper sammen med panser i bakkeoperasjoner, ikke for strategisk bombing. Han hadde ingen tunge bombefly. Han ville ikke ha bombekrig.

Men i slutten av august begynte Churchill å bombe Berlin. Etter fire angrep i rask rekkefølge – den 25., 28., 31. og 4. – var Hitler rasende og lovet å utradere de engelske byene. Den 7. september innleda han blitzen mot London. Byen blei bomba hver natt hele høsten og deretter mer sporadisk fram til finalen den 10. mai 1941, årsdagen for Churchills maktovertakelse og bombekrigens begynnelse.

Hitler trodde at bombene skulle bryte ned britenes motstandsvilje. I virkeligheten skapte de den. Før blitsen var Churchill ennå ikke den opplagte lederen han seinere blei. Mange briter mente han var en urealistisk frasemaker og ville redde sitt imperium ved å slutte fred med Hitler. Etter blitzens 35.000 døde var det ingen vei tilbake.

Britene svarte tyskerne med samme mynt, og begge sider trappa opp hverandres brutalitet. Tekniske vanskeligheter virka i samme retning. Pilotene hadde vansker med å finne sine mål. Bombeslipperne hadde vansker med å treffe dem. Det var lettere dersom målet var en hel by enn om det var en enkel krigsindustri et eller annet sted inne i en by. Den 30. oktober 1940 fikk det britiske flyvåpenet ordre om å brannbombe 20–30 tyske byer. "Dermed blei fiksjonen om at bombene angrep militære mål i byene, offisielt forlatt," heter det i den offisielle britiske historikken om luftkrigen. "Dette var den teknikken som blei kjent som 'områdebombing'."

I følge krigens lover skulle den militære verdien av et angrep veies mot kostnaden i form av utilsikta skader på sivile liv og sivil eiendom. Det som skjedde, var at sivile skader begynte å bli betrakta, ikke som en kostnad, men som en militær verdi. I neste skritt blei de sivile skadene selve hensikten med bombinga. Man sa at det var sivilbefolkningens "moral" man bomba, men fordi moralen satt inne i de jenter og gutter, gamle menn og gamle kvinner, som utgjorde sivilbefolkningen, så kunne ikke moralen bombes uten at man skada og drepte nettopp de barn og gamlinger som man ifølge krigens lover ikke fikk bombe.

14. februar 1942 blei den nye politikken uttrykkelig formulert i direktiv 22 til Bomber Command. Angrepene skulle legge hovedvekt på "sivilbefolkningens og spesielt industriarbeidernes moral" og "rettes mot bebygde områder, ikke mot for eksempel skipsverft eller flyfabrikker".

Da denne beslutning blei fatta, var krigssituasjonen radikalt forandra. Blitsen var over for lenge siden, og det fantes ingen tyske angrep å svare på. Storbritannia sto ikke som i 1940 aleine mot den tyske overmakta, men deltok i en stor allianse med supermaktene Sovjet og USA. Det amerikanske flyvåpenet var innstilt på presisjonsbombing av strengt militære mål. Britene kunne ha fulgt eksemplet. I stedet var det nå bombinga av sivile tyskere starta for alvor.

Storbritannias koloniale erfaringer

Hvorfor? Hvorfor nettopp britene? Storbritannia var den eneste stormakta der flyvåpenet var en selvstendig våpengren med det strategiske bombeflyet som kjerne. De rivaliserende våpengrenene satte spørsmålstegn ved selve eksistensen av flyvåpenet. Marinen ville legge beslag på flyet ved å gjøre ubåtjakten til hovedmål. Hæren ville ta over ved å gjøre støtte til invasjonen til hovedmål. Bare bybombinga kunne rettferdiggjøre flyvåpenets sjølstendighet. Det var ikke først og fremst krigen mot Hitler, men krigen mellom våpengrenene som gjorde det nødvendig å bombe kvinner og barn.

I Firestorm peker militærhistorikeren Hew Strachan på noen andre faktorer. England hadde som verdens første industrinasjon blitt vant til å ha et militærteknisk overtak og å utnytte det. Storbritannias tradisjonelle våpen var flåteblokade, som i første verdenskrig drepte flere sivile tyskere enn flyvåpenet gjorde i andre verdenskrig.

Men framfor alt var det Storbritannias koloniale erfaringer som blei avgjørende. Britene var fra sine kolonier vant til å føre voldsomme kriger mot hele folk, uten å la seg hindre av krigens lover. Den britiske hæren hadde lært seg å tilintetgjøre den infrastrukturen som var grunnlaget for folkets levesett, skriver Strachan.

Folkemordshistorikeren Donald Bloxham vektlegger også den koloniale arven. Det var ikke av desperasjon eller underlegenhet at britene bomba opprørsmakere i sine kolonier. Nei, det var av sparsomhet, av militær bekvemmelighet og av omsorg for imperiets prestisje. Man bomba hus, veier, vanningsanlegg og alt annet som folket behøvde i sin hverdag. Siden krigens lover ikke blei ansett å være anvendbare på "usiviliserte" folk, blei britiske bombere vant til å overse disse lovene.

Mannen som blei satt til å gjennomføre bombepolitikken fra 1942, Arthur "Bomber" Harris, var en uvanlig hensynsløs representant for kolonial praksis. Han hadde en fanatisk tro på at "dehousing", "avhusing", av tyske familier skulle lede til Tysklands sammenbrudd. Effekten blei, slik som i London, nærmest det motsatte. Men Harris trodde alltid at det skyldtes manglende ressurser. Dersom han bare fikk en skvadron til, skulle han vinne krigen.

Teknikerne tegna nye og tyngre bombefly, politikerne bestilte dem, og mot slutten av krigen sto de der enten de behøvdes eller ikke, og pukka på å bli brukt. I lufta hadde de allierte i 1945 så godt som totalt herrevelde, men på bakken forsvarte fortsatt tyskerne seg innbitt. Bare i februar 1945 stupte 50.000 allierte soldater på vestfronten. Skulle da bombeflya stå igjen ubrukte på bakken?

Nei, bombene falt tettere enn noensinne. Bare i krigens fire siste måneder blei 16 000 sivile drept i Magdeburg, 20.000 i Pforzheim, 23.000 i Swinemünde og minst 77.000 i andre tyske byer. I samme tidsrom mista mer enn 1.300.000 tyskere sine hjem. Det britiske flyvåpenet gikk berserk mot en fiende som verken kunne kapitulere eller forsvare seg.

Når det gjelder militær effektivitet, hadde amerikansk presisjonsbombing vist seg langt overlegen britisk massebombing. Likevel overtok amerikanerne bare en måned etter Dresdens undergang den britiske modellen og brant ned Tokyo sammen med et hundretusentall av byens sivile innbyggere. Det amerikanske hovedkvarteret drukna i lykkeønskningstelegram. Det var bare å fortsette så lenge bombene rakk. Tilslutt gjensto bare to byer, som blei spart for høyere hensikter: Hiroshima og Nagasaki.

Når endelig de første kjernevåpen var brukt, så skillet mellom "sivile" og "militære" mål latterlig foreldet ut. I tilfelle en sovjetisk invasjon i Vest-Europa planla USA i 1947 å utrydde innbyggerne i 24 rusiske byer med 34 atombomber på en eneste natt. Året etter var det 70 byer, i 1949 sto innbyggerne i 100 russiske byer på utslettelseslista.

De sovjetiske byene som kjernevåpnene blei retta mot, hadde allerede blitt ødelagt av tyskerne og gjenoppbygginga var knapt påbegynt. De tyske byene som de amerikanske kjernevåpnene nå skulle forsvare, lå fortsatt i ruiner etter britenes bombinger bare fire år tidligere. Da hadde amerikanerne holdt seg for gode til å bombe sivile, i det minste i Europa. Nå skulle russiske byer utslettes i hundretall. Og snart hadde begge parter tilstrekkelig hydrogenbomber til å utrydde hele menneskeheten.

Var de alliertes bombing av sivile i andre verdenskrig en nødvendighet eller en forbrytelse? Det er Graylings hovedspørsmål og hans svar er helt klart: Den var en forbrytelse.

Sjøl ville jeg si at den var en nødvendighet som blei en forbrytelse. I åra 1940–41 da 3 prosent av bombene blei sluppet mot tyske sivile, var de nødvendige. Siden blei de en voksende forbrytelse som kulminerte i krigens ti siste måneder, når 80 prosent av bombene mot Tyskland falt.

Ofrene var ikke bare de nærmeste som sørget. Offer var framfor alt det humanitære regelverket som hadde vært under oppbygging i Europa siden 1600-tallet og hos islam siden 700-tallet. Den britiske bombingen av Tyskland reiv ned dette regelverket og åpna dermed portene for bombing av kvinner og barn i Japan, Korea, Vietnam og i dagens Irak – for ikke å snakke om alle de forbrytelser som ennå bare ligger på de militære tegnebrettene. Alle er de på sett og vis barn av den beundringsverdige og nødvendige handlingen som Churchill innleda luftkrigen med, og redda Europa.