Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Maoismens bidrag

av Samir Amin

Rødt! nr 4, 2006

Samir Amin er en marxistisk forfatter fra Egypt. Han har skrevet ca 30 bøker.

Dette essayet ble skrevet for konferansen
"Førtiårsjubileet – nye tanker om Kulturrevolusjonens utspring og arv",
som ble holdt i Hong Kong 9.–10. juni 2006.
Er å finne på Monthly Reviews nettsider, www.monthlyreview.org.

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt til norsk av Morten Falck.


Den andre internasjonalens marxisme, som var sentrert om proletariatet og Europa, hadde til felles med den herskende ideologien på den tida et lineært syn på historien. Det innebar at alle samfunn først måtte passere gjennom et stadium av kapitalistisk utvikling før de var i stand til å forsøke å nå sosialismen. Frøene til dette stadiet ble plantet av kolonialismen, som nettopp av den grunn var "historisk positiv". Den var totalt fremmed for den idéen at "utviklinga" av noen (de herskende sentrene) og "underutviklinga" av andre (de beherskede periferistatene) var like uatskillelige som de to sidene på samme mynt, siden begge var iboende resultater av kapitalismens verdensomfattende ekspansjon.

Den polariseringa som er innebygd i den kapitalistiske globaliseringa – et hovedtrekk på grunn av dens verdensomfattende sosiale og politiske viktighet – utfordrer enhver visjon vi måtte ha om hvordan vi skal overvinne kapitalismen. Denne polariseringa ligger til grunn for muligheten for at store deler av arbeiderklassen og framfor alt av middelklassen i de herskende landene (hvis utvikling sjøl blir begunstiget av sentrenes posisjon i verdenssystemet) skal gå over til sosialkolonialismen. Samtidig omdanner den periferistatene til "stormsoner" (ifølge det kinesiske uttrykket) i naturlig og permanent opprør mot verdens kapitalistiske orden. Opprør er så visst ikke synonymt med revolusjon – bare med muligheten for det. Samtidig mangler det heller ikke i systemets sentrum grunner til å forkaste den kapitalistiske modellen, som blant annet 1968 har vist. Den formuleringa av utfordringen som det kinesiske kommunistpartiet fremmet på et visst tidspunkt – "landsbygda omringer byene" – er nettopp av den grunn sjølsagt for ytterliggående til å være nyttig. En global strategi for overgangen fra kapitalismen i retning verdensomfattende sosialisme må definere forholdet mellom kampene i systemets sentre og periferier.

Til å begynne med distanserte Lenin seg noe fra Den andre internasjonalens rådende teori og ledet revolusjonen i "det svake leddet" (Russland) til seier, men han trodde alltid at denne revolusjonen ville bli fulgt av en bølge av sosialistiske revolusjoner i Europa. Denne forhåpningen ble skuffet; Lenin beveget seg så mot et syn som la mer vekt på å omdanne opprør i Østen til revolusjoner. Men det var opp til Kinas kommunistiske parti og Mao å systematisere dette nye perspektivet.

Den russiske revolusjonen var blitt ledet av et parti med solide røtter i arbeiderklassen og den radikale intelligentsiaen. Dets allianse med bondestanden som helhet (først representert av det sosialistrevolusjonære partiet) fulgte naturlig. Den følgende radikale jordreformen oppfylte de russiske bøndenes gamle drøm: å bli jordeiere. Men dette historiske kompromisset bar i seg spirene til sine egne begrensninger: "markedet" var, av natur, som alltid dømt til å frambringe en økende differensiering innenfor bondestanden (det velkjente problemet med "kulakisering"). ("Kulak" er et nedsettende russisk ord for storbonde. Overs. anm.)

Helt fra utgangspunktet (eller i det minste fra 1930-åra av) utviklet den kinesiske revolusjonen seg på et annet grunnlag som sikret den en solid allianse med fattig- og mellombøndene. På samme måten gjorde dens nasjonale dimensjon – motstandskrigen mot den japanske aggresjonen – det mulig for den fronten kommunistene ledet å rekruttere bredt blant de borgerlige klassene, som var skuffet over Kuomintangs svakhet og forræderier. Slik skapte den kinesiske revolusjonen en ny situasjon, som skilte seg fra den i det etterrevolusjonære Russland. Den radikale bonderevolusjonen undertrykte selve ideen om retten til privat eie av til dyrkbar jord og erstattet den med en garanti til alle bønder om lik tilgang til dyrkbar jord. Til denne dag utgjør denne avgjørende fordelen, som ikke noe annet land enn Vietnam deler med Kina, en hovedhindring for en ødeleggende utbredelse av kapitalisme i jordbruket. De pågående diskusjonene i Kina dreier seg i stor grad om dette spørsmålet. Jeg henviser leseren til kapittelet om Kina i min bok Pour un Monde Multipolaire (Paris 2005) og min artikkel "Théorie et pratique du projet chinois de socialisme de marché" (Alternatives Sud, vol VIII, nr 1, 2001). Men på andre måter måtte rekrutteringen av mange borgerlige nasjonalister til kommunistpartiet nødvendigvis utøve en ideologisk innflytelse til støtte for dem som Mao kalte forkjempere for kapitalismens vei ("kapitalistvandrere").

Det etterrevolusjonære regimet i Kina har ikke bare æren av mange mer enn betydelige politiske, kulturelle, materielle og økonomiske vinninger (industrialiseringa av landet, radikaliseringa av dets moderne politiske kultur, osv.). Det maoistiske Kina løste "bondespørsmålet", som var kjernen i det tragiske forfallet i det sentrale keiserriket gjennom to avgjørende århundrer (1750–1950). Jeg viser her til min bok L'avenir du maoïsme (1981), s. 57. Hva mer er, det maoistiske Kina nådde disse resultatene mens det unngikk Sovjetunionens mest tragiske avvik: Kollektiviseringa ble ikke tvunget gjennom med morderisk vold, slik tilfellet var med stalinismen, opposisjon innen partiet førte ikke til etableringa av terror (Deng ble avsatt, han kom tilbake ....). Målsettinga om en relativ likhet uten sidestykke i inntektsfordeling både mellom bøndene og arbeiderne og innen hver av de to klassene, og mellom dem begge og de herskende skikt, ble fulgt målbevisst – naturligvis med høydepunkter og lavmål – og ble formalisert ved valg av utviklingsstrategi som sto i kontrast til Sovjetunionens (disse valgene ble formulert i "de ti viktigste forholda"* ved starten av 1960-tallet). Det er disse seirene som er årsaken til den seinere framgangsrike utviklinga i det etter-maoistiske Kina siden 1980. Nettopp fordi India ikke hadde noen revolusjon, er derfor kontrasten til India av den største betydning, ikke bare for å forklare de to landenes forskjellige baner i tiårene fra 1950 til 1980, men fremdeles for dem som kjennetegner ulike sannsynlige (og/eller mulige) perspektiver for framtida. Disse framgangene er forklaringa på hvorfor Kina etter Mao, som bandt sin videre utvikling til at det "åpnet seg" innafor den nye kapitalistiske globaliseringa, var i stand til å unngå slike ødeleggende rystelser som dem som fulgte Sovjetunionens sammenbrudd.

[* Se Maos tale "Om de ti viktigste forholda", 25. april 1956 i Verker i utvalg, bind 5, s. 295–318 (norsk utgave, Oktober 1977), eller engelsk utgave på nettet: http://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-5/mswv5_51.htm. Overs. anm.]

Likevel avgjorde ikke maoismens seire "en gang for alle" (på en "irreversibel" måte) om Kinas langsiktige perspektiver ville fungere på et vis som var gunstig for sosialismen. For det første, fordi utviklingsstrategien fra perioden 1950–1980 hadde uttømt sitt potensiale, slik at blant annet en åpning (selv om den var kontrollert) var uunngåelig (jfr. L'avenir du maoïsme, side 59-60), en åpning som, skulle det vise seg, innebar faren for å styrke tendenser som utviklet seg i retning av kapitalisme. Men også fordi Kinas maoistiske system kombinerte motstridende tendenser – som både styrket og svekket de sosialistiske alternativene.

Mao var klar over denne motsigelsen, og prøvde å legge om kursen til fordel for sosialisme ved hjelp av en “kulturrevolusjon" (fra 1966 til 1974). [Parolen var] "Bombarder hovedkvarteret" (partiets sentralkomité), setet for de borgerlige holdningene til den politiske klassen som hadde de dominerende stillingene. Mao trodde at for å gjennomføre sin korrigering av kursen kunne han basere seg på "Ungdommen". (Til dels var dette i det store og hele inspirasjonen for 1968-hendelsene i Europa – jfr. Godards film La Chinoise.) Begivenhetene som fulgte, viste at denne vurderinga var feil. Etter at Kulturrevolusjonen først var overstått, ble tilhengerne av kapitalismens vei oppmuntret til å gå over til offensiven.

Kampen mellom den lange og vanskelige veien til sosialismen og det kapitalistiske alternativet som nå er i virksomhet, er så avgjort ikke "definitivt avsluttet". Som andre steder i verden utgjør konflikten mellom jakten på kapitalistisk utfoldelse og det sosialistiske perspektivet den virkelige sivilisasjonskonflikten i vår epoke. Men i denne konflikten har det kinesiske folket flere viktige fordeler som de har arvet etter revolusjonen og maoismen. Disse fordelene er virksomme på forskjellige områder av samfunnslivet, og de gjør seg kraftig gjeldende – for eksempel bøndenes forsvar for at jordbruksland skal være statlig eiendom og for garantien om at alle skal ha tilgang til jordbruksland.

Maoismen har bidratt avgjørende til å vurdere nøyaktig hva som står på spill i den verdensomspennende kapitalistiske/imperialistiske ekspansjonen, og hvilken utfordring den representerer. Den har gjort det mulig for oss å fokusere våre analyser av denne utfordringen om den sentrum/periferi-kontrasten som er innebygd i den "virkelig eksisterende" kapitalismens ekspansjon, som er imperialistisk og polariserende av natur. Og den har gjort det mulig å lære alle de leksene dette innebærer for sosialistisk kamp både i de herskende sentrene og i de beherskede periferiene. Disse slutningene er oppsummert i en fin formulering i "kinesisk stil": "Stater ønsker uavhengighet, nasjoner ønsker frigjøring, og folk ønsker revolusjon." Stater – det vil si de herskende klassene (i alle land i verden hvor de er noe mer enn lakeier, drivreimer for ytre krefter) prøver å utvide sitt spillerom i (det kapitalistiske) verdenssystemet og å løfte seg fra posisjonen som passive objekter (skjebnebestemt til å underkaste seg ensidig tilpasning hver gang den dominerende imperialismen krever det) til en posisjon som aktive subjekter som er med på å utforme verdens orden.

Nasjoner – det vil si historiske blokker av potensielt progressive klasser – ønsker frigjøring, som betyr "utvikling" og "modernisering". Folk – det vil si de dominerte og utbyttede folkelige klassene – streber etter sosialisme. Denne formuleringen gjør det mulig å forstå den virkelige verden i all dens kompleksitet, og dermed å formulere virksomme strategier for handling. Den hører til i et perspektiv med en lang – svært lang – global overgang fra kapitalismen til sosialismen. Og slik bryter den med Den tredje internasjonalens begrep om en "kort overgang".