Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Bonusartikkel (ikke i bladet)

Fotnote til Dag Solstads siste roman

av Øyvind Andresen

Rødt! nr 4, 2006

Dag Solstad: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (Oktober 2006)

Les også Øyvind Andresens artikkel i Røde Fane nr 1, 2003:
"Dag Solstad - mellom marxisme og eksistensialisme"


Dag Solstad karakteriserer sine to siste romaner 16.07.41 og Armand V som unntak i sitt forfatterskap, skrevet på overtid etter at hans egentlige forfatterskap var over.

Hans siste roman Armand V består bare av fotnotene til "en uutgravd roman", altså en roman som aldri er skrevet, men bare eksisterer som en tenkt tekst "der oppe". Men selv om denne sjangeren er helt spesiell og umulig å kopiere, trenger man bare lese noen fotnoter for å skjønne at dette er en typisk Solstad-roman.

Hovedpersonene i Solstads romaner er en type dobbeltgjengere. De er født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (les: Sandefjord), har fått sin utdannelse på 1960-tallet - og har alle en type intellektuelle yrker. Dette har det felles med den faktiske forfatteren av bøkene. Arild Asnes, 1970 og 16.07.41 kan også leses som selvbiografier. Romanene utgjør en enhet fordi de har det felles at de alle er en utprøving av forskjellige typer roller som intellektuelle har inntatt i det norske samfunnet fra slutten av 1960-tallet til i dag.

I Solstads forfatterskap går det dårlig med de personene som ikke har det nødvendige doble blikket på sitt rollespill. I romanen om gymnaslærer Pedersen overlever for eksempel Pedersen fordi han holder en viss distanse til sin rolle som revolusjonær, han lar seg ikke fullstendig oppsluke. Den autentiske Nina Skåtøy, derimot, identifiserer seg fullstendig med sin rolle og løper lina så langt ut at det ikke er noen veg tilbake. Hun går derfor under når de revolusjonære idealene kolliderer med den norske hverdagen.

I 1984 uttalte Solstad i et intervju med Vinduet: "Å være fri uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette problemet." Dette er en fruktbar innfallsvinkel også til hans siste roman.

Hovedpersonen i denne romanen, Armand V, blir ambassadør, ikke minst fordi han er fascinert av spillet i diplomatiet. Han utøver sin praksis med glans slik at han til slutt blir norsk ambassadør i London. Han er lojal til fingerspissene til tross for at han er grunnleggende uenig med norsk utenrikspolitikk; han er blant annet motstander av norsk medlemskap i Nato og EU. Det er bare en gang han går ut av sitt gode skinn, det er i scenen der sønnen hans sier han vurderer å verve seg som soldat. Faren uttrykker høylytt sin motstand mot dette, noe som får sønnen til å handle motsatt av farens vilje. Dette får katastrofale følger etter en militæroperasjon i et fremmed land, sannsynligvis Afghanistan.

Solstads nye roman fikk meg til å trekke en annen bok ut av hylla. Det dreier seg om den svenske forfatteren Jan Myrdals En illojal europeeres bekjennelser, som kom på norsk i 1970. Myrdal tar her et oppgjør med de intellektuelle, som han mener massivt støtter opp under de med makt. "Vi har omhyggelig analysert alle kriger, men vi har ikke stoppet dem." "Vi har beskrevet torturen (...), men vi stanset den ikke." "Nå kan vi enda en gang analysere verdenssituasjonen og beskrive krigene og forklare hvordan de fleste er fattige og sultne. Mer gjør vi ikke. Vi er ikke det bevisstes bærere. Vi er bevissthetens luddere."

Armand V er en lojal europeer. Han er et bevisst menneske med stor innsikt i de historiske og samfunnsmessige prosessene. Kan vi, med Myrdal, kalle ham en "bevissthetens ludder"?

Redaktøren av Morgenbladet, Alf van der Hagen, har antydet at vår utenriksminister hadde mange felles trekk med Armand og fikk Gahr Støre til å anmelde Solstads roman i sin avis. Gahr Støre prøver i anmeldelsen på alle mulige måter å avgrense seg i forhold til Armand. Gahr Støre er blant annet ikke EU- og Nato-motstander. Det Gahr Støre her sier, er at det ikke er noen motsetning mellom hans overbevisning og han yrkesutøvelse. Han er altså en autentisk person, i motsetning til den inautentiske Armand.

Samtidig sier utenriksministeren at han er en stor beundrer av Solstads forfatterskap. Kan han si noe annet? Har ikke Solstad en så høy status at vi må forvente av en minister av Støres type at han har den tilstrekkelige kulturelle kapitalen, slik at han må si det?

Det er likevel et paradoks. Hos Støre er det tydeligvis harmoni mellom den indre stemmen og den ytre praksisen. Jeg har iallfall lært av Solstad at det er i den indre splittelsen og tvilen at frigjøringen ligger gjemt. Eller med andre ord: Det bør ta nattesøvnen fra en utenriksminister å ta inn over seg skjebnen til Armands sønn.

Samtidig vil det være et mareritt for Solstad å bli kanonisert i levende live. Han siste roman gjør dette vanskeligere.