Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Bokomtale

Tjenestedirektivet

ved Jon C. Tønnessen

Rødt! nr 4, 2006

Roar Eilertsen og Stein Stugu: Hva blir prisen – hvem betaler? De facto 2006, 69 sider
Les sammendraget


Endelig har det kommet en rapport om EUs tjenestedirektiv (TD) som har en faglig innretning. Til nå har mye av debatten rundt TD vært preget av dets uklarheter og juridiske ugjennomtrengelighet, med en dertil generell og overfladisk kritikk. Denne rapporten konsentrerer seg i mye større grad om det arbeidslivsrelaterte (det faglige), og kommer derfor opp med mange konkrete konsekvenser av direktivet.

Det befriende med Eilertsen/Stugu er at de ikke bare begrenser seg til å se på hva TD og østutvidelsen fører til. De fastslår at det allerede finnes et utbredt problem med sosial dumping, uavhengig av EUs østutvidelse. Sosial dumping er ikke noe vi våknet opp til 1. mai 2004, men har eksistert så lenge arbeidskraft har vært en vare på et fritt marked. Utslaget av den sosiale dumpinga er større eller mindre, alt etter forholdene i samfunnet. De to siste setningene skal jeg ikke legge i munnen på forfatterne av rapporten, men de er i nærheten når de sier:

«For å forstå hvordan tjenestedirektivet vil virke, er det helt sentralt å forstå hva slags virkelighet det vil virke innenfor.» (s. 32)

Dette perspektivet gjør at de ikke bare diskuterer overgangsordninger og allmenngjøring av tariffavtaler som verktøy mot sosial dumping. De ser blant annet også på arbeidsløshet og organiseringsgrad som faktorer som påvirker den sosiale dumpinga. Denne synsvinkelen er viktig, også for å forstå hvorfor dagens tiltak mot sosial dumping ikke fungerer tilstrekkelig og at vi stadig får nye tilfeller med horrible arbeids- og lønnsforhold.

Rapportens viktigste bidrag er kanskje kapittel 6, som konkret tar for seg hvordan direktivet vil gripe inn i arbeidslivet. Det at det ikke kan stilles krav til at utenlandske tjenesteytere skal ha et forretningssted i Norge, vil gjøre det svært vanskelig, om ikke umulig, å kreve og at det blir inngått tariffavtaler.

Rapporten viser også hvordan TD vil utfordre forskriftene om offentlige innkjøp og byggevirksomhet, som idag kan bli brukt som et redskap for å påvirke arbeidsmarkedet.

Dagens forskrifter gir mulighet til å kreve at de som utfører et arbeid, skal være ansatt hos en entreprenør eller underentreprenør, for å begrense bruken av enkeltmannsforetak (kontraktører). Med forslaget til tjenestedirektiv vil det være forbudt med «særlige kontraktsmessige ordninger ... som hindrer eller begrenser at tjenester ytes av selvstendige næringsdrivende» (art. 16.2.d)

«At dette kan få alvorlige konsekvenser i arbeidet mot sosial dumping, kan illustreres ved at det nå ser ut som om omfanget av «selvstendige næringsdrivende» øker der hvor tariffavtaler er allmenngjort.» (s. 49)

«Økt omfang av kontraktørvirksomhet og ustabile ansettelsesforhold gjør organisering vanskeligere. Mange av disse ansettelsesforholdene virker også til å oppløse arbeidskollektivene» (s. 54)

Rapporten påviser også at den norske lærlingordningen trues av direktivet. I dag kan man ved offentlige anbud kreve at den som utfører tjenesten, skal være tilknyttet en offentlig godkjent lærlingordning. Tjenestedirektivet (art. 16.2.b) nekter et land å kreve at en utenlandsk tjenesteyter skal opptas i noe register eller forening. Det som kunne vært et viktige tiltak mot sosial dumping, forskrifter om offentlige anskaffelser, settes til side for EU-direktiver. For som det står i rapporten:

«Leveranser til det offentlige er svært viktig, og de færreste firmaer innenfor bygg- og anleggsbransjen vil sette seg utenfor muligheten til å konkurrere om offentlige anbud». (s. 47)

Rapporten kritiserer blant annet myndighetene for at tiltakene mot sosial dumping i hovedsak er rettet inn mot bygg- og anleggsbransjen og industrien, og at bransjer som hotell- og restaurant, renhold og transport ikke får nok fokus. Men i de delene av rapporten der ser på de konkrete konsekvensene av direktivet, gjør de selv den samme tabben. Der nevnes ikke de andre bransjene én konkret betraktning. Det er en stor utfordring, særlig for norsk fagbevegelse, å få fram virkeligheten til de ansatte i disse bransjene «der problemene med sosial dumping er minst like store», for å sitere Eilertsen/Stugu (s. 45).

Rapporten fra DeFacto er et viktig bidrag til den avgjørende fasen av kampen mot tjenestedirektivet, dvs. et norsk veto. SV og Sp vil ha veto, mens Ap ikke synes direktivet er så ille lenger. Det er bare et sterkt press på Ap fra fagbevegelsen, (og kanskje AUF) som kan tvinge fram et norsk veto mot direktivet når det skal opp på nyåret. Derfor er det så viktig at innholdet i rapporten blir lest, spredt og ikke minst at fagforeninger gjør som LO i Oslo og enkelte forbund sentralt og krever et veto fra regjeringa.

Hvilke konkrete konsekvenser får tjenestedirektivet for norsk arbeidsliv? Det er svarene på det spørsmålet som kan tvinge fram faglig press for veto mot tjenestedirektivet.


Etter at denne artikkelen ble skrevet, vedtok EU-parlamentet tjenestedirektivet 15. november. Gå inn på Nei til EUs nettsider og se hva som ble vedtatt. (Red.)