Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Sykehuskampen - folkelig opprør
mot staten og helsebyråkratene

av Gunnvald Lindset

Rødt! nr 4, 2006

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen
og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene.
Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene,
men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og RV-politiker.
E-post: gunnva-l krøll online.no


Denne høsten har vært preget av sykehuskampen. Reportasjer og debattprogrammer om situasjonen i sykehussektoren har preget mediebildet. Den siste uka i september var det tre store markeringer for sykehusene. I Mosjøen deltok over 5.000 i en demonstrasjon for å stoppe nedlegginga av den kirurgiske akuttberedskapen. I Lærdal gikk over 2.000 i fakkeltog mot nedbygginga av lokalsykehuset. For første gang var det også en sykehusdemonstrasjon i Trondheim med ca 1.300 deltakere.

Sykehusene ligger an til et underskudd på 1,5 milliarder kroner i 2006, og det samlede underskuddet er kommet opp i 7,5 milliarder kroner. Likevel opprettholder helseministeren kravet om balanse for sykehusene. Situasjonen er svært dramatisk!

Det diskuteres og planlegges kutt som vil rasere store deler av helsetilbudet i mange regioner. Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) vurderer å innføre fire dagers uke med helgebemanning fra og med fredag. Det samme gjør sykehuset i Harstad og Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark. Folkebevegelsen for lokalsykehusene og deler av fagbevegelsen jobber i skrivende stund med nye utspill og markeringer for å tvinge fram mer penger på statsbudsjettet.

Historikk

Kampen for å hindre nedbygging eller nedlegging av lokalsykehus har en lang historie. Helt siden begynnelsen av 1970-tallet har det vært sykehuskamp i flere omganger blant annet i Odda, på Rjukan og i Mosjøen. Daværende helsedirektør Mork lanserte den gang noe han kalte "Utvidet sentral helsestasjon", som har store likhetspunkter med helsebyråkratenes planer for lokalsykehusene i dag.

Etter innføringa av sykehusreformen vokste det fram aksjoner over hele landet for å stoppe planene om rasering av lokalsykehusene. Kravene om å opprettholde akuttberedskap og fødeavdelinger mobiliserte store deler av befolkningen. Bortimot 200.000 underskrifter er samlet inn, og over 80.000 har gått i demonstrasjoner/fakkeltog i perioden 2002-2006. Toppåret var 2003 med blant annet over 5.000 mennesker i demonstrasjonstog i Odda og 4.000 i Mosjøen. I april samme år ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene (heretter bare kalt Folkebevegelsen) stiftet i Odda av representanter for sykehusaksjoner i Nord-Norge og på Vestlandet. Den ble organisert som et landsomfattende nettverk og fikk raskt tilslutning fra flere sykehusaksjoner.

Innføring av markedskrefter i sykehussektoren

Utover på 1980- og 1990-tallet fikk markedstenkinga stadig større innpass blant sentrale helsebyråkrater og politikere. De første forsøkene på å innføre markedstenkning i sykehussektoren kom midt på 1980-tallet med det såkalte DRG-systemet (DRG = diagnoserelaterte grupper). Det var hentet fra USA og bygger på beregning av gjennomsnittlig kostnadsnivå for et sykehusopphold etter kostnadsstudier for behandling av ulike diagnoser. Ulike diagnoser utløser ulik økonomisk godtgjørelse til sykehuset. Siden pasientbehandling på sykehus ikke er det samme som produksjon av tannkrem eller biler, vil mange lidelser og skader til enhver tid være "overpriset" eller "underpriset". De enkle diagnosene hos de friskeste pasientene gir god uttelling, mens de mest syke og uforutsigbare pasientgruppene, som for eksempel hardt skadde, langtkomne kreftpasienter eller kronikere, ofte gir langt mindre uttelling enn sykehusenes faktiske ressursbruk.

I 1997 kom oppfølgingen med innsatsstyrt finansiering (ISF). ISF innebærer at en viss andel av totalfinansieringen (i dag 40 %), som tidligere ble utbetalt som rammetilskudd, nå knyttes opp mot innrapportert behandling og utbetales som stykkpris. Det er en slags akkord, der statens utbetalinger til sykehusene bestemmes av hvor mange pasienter som behandles og hvilke diagnoser eller behandlinger den enkelte pasient har. Betalingen regnes ut etter antall DRG-poeng.

Sentraliseringsforsøk på 1990-tallet

Utover på 1990-tallet satte staten i gang flere sentraliseringsprosjekter. Det jeg kjenner best til er Hauglin-utvalgets arbeid med å sentralisere sykehusdriften på Helgeland. Bakgrunnen var at helseminister Gudmund Hernes ville gjennomføre en sentralisering til 22 "basissykehus" og 35 "spesialsykehus" i Norge. Spesialsykehusene skulle være uten anestesi-, operasjon- og intensivberedskap etter klokka 16. Dette ville bety en rasering av lokalsykehus over hele landet.

Arbeidet med å sentralisere sykehusstrukturen på Helgeland møtte sterk motstand helt fra starten, og i løpet av kort tid ble det dannet sykehusaksjoner både i Mosjøen og Mo i Rana.

Aksjonene mente at det var behov for tre fullverdige lokalsykehus. De samarbeidet nært, kom med mange felles utspill, og stod sammen mot alle forsøk på splitt-og-hersk-teknikker.

Da Hauglin-utvalget la fram sin innstilling våren 1997, ble hovedsykehuset foreslått lagt til Sandnessjøen. Det lå i kortene at det ville bety nedbygging i Mosjøen og Mo i Rana. Den folkelige motstanden var massiv på disse to stedene, men det var ingen sykehusaksjon i Sandnessjøen som kunne stå sammen med dem i lokaliseringsstriden. Det hele endte med et vedtak i fylkestinget i juni 1997 om såkalt hovedsykehus i Sandnessjøen.

Det var sterk motstand mot sentraliseringa også blant de ansatte på sykehusene, men denne motstanden var lite synlig med et svært viktig unntak. En gruppe bestående av både kommuneleger og sykehusleger forfattet Motmelding til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, Helseregion Nord og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste. Den ortopediske kirurgen og RV-eren Dag Johansen på Rana sykehus var sterkt engasjert i det som skjedde på Helgeland og hadde et nært samarbeid med sykehusaksjonene. Johansen, sammen med den mer kjente legen og RV-eren Mads Gilbert, tok initiativet til å lage motmeldingen som ble lagt fram for Stortingets helse- og sosialkomite rett før Stortinget tok ferie sommeren 1997. Komiteens flertall, som var skeptiske til helsebyråkratenes og helsestatsrådens råkjør, tok motmeldingens argumenter inn i sin (og deretter Stortingets) avvisning av sentraliseringsplanene som så ble stoppet. Denne foreløpige seieren skyldtes altså sterk folkelig motstand kombinert med innsats fra leger som brukte fagkunnskapen sin aktivt for å stoppe den planlagte raseringa av lokalsykehusene.

På bakgrunn av stortingsvedtaket måtte Gudmund Hernes sette ned et utvalg til å utrede akuttberedskap og sykehusstruktur. Dette ble noe av det siste han gjorde som helseminister, ettersom den første Bondevik-regjeringa overtok etter stortingsvalget samme år.

Utvalget ble ledet av kommunelege i Alta, Daniel Haga, og var ikke overraskende dominert av sentraliseringstilhengere. Utvalgets utredning Hvis det haster … (NOU 1998:9) ble lagt fram våren 1998. Den lanserte en ny sykehusmodell med A-, B- og C-sykehus, og la opp til redusert kirurgisk akuttberedskap på lokalsykehusene. Straks utredningen ble lagt fram, satte en gruppe med "gamle og nye motmeldingsleger" i gang å lage en ny motmelding. De påviste at dette ville føre til sentralisering av akuttberedskapen og nedbygging av mange lokalsykehus. Motmeldingen avdekket også direkte desinformasjon om forhold av stor betydning i det faglige grunnlaget for Stortingets avgjørelse om den framtidige akuttberedskapen på lokalsykehusene. Sitat fra Motmeldingen side 21: "Akuttutvalget gir en bevisst feil fremstilling av virkeligheten i fagfeltene kirurgi og indremedisin. Når Akuttutvalget skal beskrive virkeligheten innenfor norsk kirurgi, retusjerer de bort generell kirurgi." Motmeldingens syn på betydningen av generell kirurgi finner vi bl.a. side 20: "Vi mener at generell kirurgi og indremedisin må opprettholdes som hovedspesialiteter for å sikre rekruttering til lokalsykehusene." Det fantes ingen organisert sykehusbevegelse på den tiden utover Kommunenes interesseforening for lokalsykehus (KIL), så denne kunnskapen resulterte dessverre ikke i noen bred folkelig mobilisering. Resultatet var at Stortinget, uten noen særlig protester, enstemmig vedtok en stortingsmelding som bygde på tankegodset i Haga-utvalget.

Så fikk vi en relativt rolig periode fram til 2000/2001, men det ble laget nye utredninger som skulle berede grunnen for mer markedsstyring av sykehusene.

Noen snakket sammen - sykehusreformen lanseres i AP

Hele 1980- og 1990-tallet var preget av markedsliberalismens inntog i norsk politikk. Sterke kapitalinteresser presset på for å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester. Også helse var et interessant område for investeringer og profitt. Men først måtte det gjennomføres viktige forandringer i helsepolitikken, og først og fremst i sykehussektoren.

Våren 2000 ble Bondevik-regjeringa felt. Jens Stoltenberg, den fremste representanten for markedsliberalistene i Ap-ledelsen, ble statsminister. Ny helseminister ble Tore Tønne, tidligere en av Røkkes direktører i Aker-konsernet. Tønne og Stoltenberg lanserte en dyptgripende sykehusreform i sentralstyret i Arbeiderpartiet 14. august 2000. I begynnelsen møtte forslaget sterk motstand. Bare 4 av 20 medlemmer støttet forslaget på sentralstyremøtet. Men på et nytt sentralstyremøte en uke senere ble følgende forslag vedtatt med 14 mot 6 stemmer:

Tore Tønne uttalte blant annet følgende om reformen: "Det er ikke statlig overtakelse alene som er viktig, men at sykehusene kommer ut av den offentlige forvaltning." (1) Og: "Sykehusdriften skal organiseres som foretak etter modell fra aksjeloven." (2)

12. november vedtok landsmøtet i Ap å stille seg bak reformen, men vedtaket ble fattet mot 82 stemmer - det høyeste stemmetallet partiledelsen fikk mot seg på landsmøtet. Den brede motstanden på grunnplanet i Ap i dag viser at hvis flertallet på landsmøtet hadde forstått hvilke konsekvenser vedtaket ville få, så hadde reformen aldri vært vedtatt.

Kampen mot høringsutkastet                                                            

På nytt kom "motmeldingslegene" på banen. Førsteutgaven av motmeldingen var ferdig 14. februar 2001, dvs tre uker etter at Ap-regjeringa la fram forslaget til sykehusreform. I Motmeldingen sies det slik: "Det dreier seg om vi skal gjennomføre et fundamentalt systemskifte - fra et politisk forvaltningsstyre med pasienten som uegennyttig mål - til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening. Dersom forslaget blir presset gjennom i Stortinget etter en høringsfrist på knappe 6 uker, vil det være den største avdemokratiseringen i Norge i fredstid." (3)

Det ga oss som var motstandere av reformen den ammunisjonen vi trengte. Med tanke på omfanget av reformen må den korte høringsfristen på seks uker karakteriseres som et forsøk på politisk kupp. Reformen ble omfavnet av Frp. Jon Alvheim uttalte følgende: "Dette er bortimot en blåkopi av Frps politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv." (4)

"Motmeldingslegene" inngikk et nært samarbeid med det daværende Norsk kommuneforbund, men viktigheten av kampen mot denne reformen var for dårlig forstått i fagbevegelsen og på hele venstresida. Til å begynne med var det "motmeldingslegene", enkeltpersoner i RV, SV og Ap, tillitsvalgte i Kommuneforbundet og Norsk sykepleierforbund som var drivkreftene i arbeidet. I høringsfasen ble Motmeldingens avsløring av den foreslåtte § 39 som en ren (men fordekt) privatiseringsparagraf, støttet av Sykepleierforbundets advokater. Regjeringen og Tønne måtte deretter trekke vesentlige deler av denne paragrafen tilbake i det endelige lovutkastet på grunn av motstanden fra fagbevegelsen. Etter hvert kom flere på banen, og virkelig tyngde i motstanden ble det på LO-kongressen i mai 2001. Da vedtok en enstemmig kongress å si nei til foretaksorganisering av sykehusene, men ja til statlig overtakelse. Et forslag om at LO skulle gå til politisk streik mot sykehusreformen fikk ikke nok støtte. LO-kongressens vedtak ble som mye av debatten og motstanden mot reformen ellers, tiet i hjel i media. 6. juni vedtok Stortinget reformen med stemmene til Ap, Høyre og Frp. "Den største omveltningen siden Harald Hårfagre," (5) som Tønne uttrykte det, var vedtatt på rekordtid - mindre enn seks måneder etter at høringsnotatet ble lagt fram. Det sier mye om de store medienes lojalitet til makteliten at NRK brukte drøyt 4 minutter til sammen på denne saken fra høringsforslaget ble lagt fram i januar 2001 til reformen ble vedtatt 6. juni samme år.

Innføringa av reformen                               

Høsten 2001 og 2002 ble sykehusene organisert i fem regionale helseforetak. Det ble utpekt såkalt profesjonelle styrer uten folkevalgte representanter, og møtene var i starten lukket. Kort sagt: Politikere og fagfolk ut, økonomer og byråkrater ("blårussen") inn i lukkede rom. Rommene måtte åpnes senere på grunn av de sterke reaksjonene dette skapte.

Gjennomføringen av dette kan best illustreres med noen sitater fra tidligere styreleder i Helse Nord, Olav Helge Førde. I et intervju i Nordlys i 2004 fortalte han at han så at han var utpekt som styreleder da han sjekket Internettet en julidag i 2001. Han sa videre: "Jeg ringte to fotsoldater jeg visste var dyktige, så begynte kjøret. Helt over stokk og stein. Jævlig morsomt. I august møtte jeg ministeren (Tønne, min anmerkning), og ble innkalt til et møte ti dager senere. Da fikk jeg beskjed om å ha på plass sykehusstrukturen tre uker senere. Jeg hadde ingen administrasjon. Styret hadde ikke hatt møter." (6) Han avslutter med følgende: "Så gikk det! Det er et slags diktatorisk råkjør, men det gikk greit." (7)

Angrepene kommer - motstanden eksploderer

I 2002 ble det nedsatt arbeidsgrupper i de ulike helseregionene som skulle utarbeide forslag til omorganiseringer og endringer. Noen rapporter kom sent på høsten samme år, men de fleste kom på vinteren og våren i 2003. For å illustrere det som skjedde, vil jeg bruke Helse Nord som eksempel. Mye av det samme skjedde over hele landet, men det var Helse Nord og Helse Vest som var først ute med omleggingene.

Vinteren og våren 2003 kom en rekke faglige utredninger i Helse Nord, der konklusjonene var redusert kirurgisk akuttberedskap og/eller omlegging fra fødeavdelinger til fødestuer ved de fleste lokalsykehusene i Nordland. På det tidspunktet var det allerede fire sykehusaksjoner i Nordland som kunne organisere proteststormen som dette utløste. Den femte aksjonen ble dannet i Sandnessjøen løpet av kort tid. Våren 2003 i Nordland var preget av underskriftsaksjoner, folkemøter og svære demonstrasjoner. Kommunestyrer, næringslivet og fagbevegelsen i berørte kommuner over hele fylket kastet seg inn i kampen. Arbeidsgrupper ved flere sykehus laget motutredninger til Helse Nords rapporter. Dette ble svært viktig ammunisjon for sykehusaksjonistene. Flere leger som hadde sittet i Helse Nords utredningsgrupper tok kontakt med sykehusaksjonene og sa at de følte seg utnyttet og misbrukt. De ville ikke gå god for konklusjonene som sekretariatet i gruppene hadde trukket.

I april hadde fylkestinget møte i Mosjøen, og alle sykehusaksjonene krevde et vedtak som tok avstand fra Helse Nords planer. Da innstillinga viste at fylkesrådet i hovedsak stilte seg bak Helse Nords konklusjoner, utløste det lokale opprør i Ap, Sp og SV. Dette tvang fram en ny innstilling, som støttet kravet om at alle lokalsykehus skulle ha døgnkontinuerlig akuttberedskap både i medisin og kirurgi samt fødeavdelinger. Fylkestinget vedtok innstillinga mot stemmene til halve Høyres gruppe. Dermed var alle folkevalgte organer i Nordland som hadde uttalt seg, mot Helse Nords planer.

I mai slo administrasjonen og styret i Helse Nord retrett. De måtte krype til korset og innrømme at den sterke motstanden tvang dem til å forkaste de fleste forslagene til sentralisering. På NRK Nordlands nyhetsside 10. april kunne vi lese følgende: "Folkets aksjoner har stoppet planene, og det betyr at Helse Nord har vært for dårlige pedagoger, erkjenner informasjonssjefen i Helse Nord." Og videre: "Dette er en fryktelig vanskelig sak, fordi det griper inn i folks hverdag. Og det er klart at vi må lære av alt som har skjedd." Men to av forslagene ble opprettholdt: Fødeavdelinga i Mosjøen skulle gjøres om til fødestue, og kirurgisk akuttberedskap reduseres til dagtid. Fødeavdelinga i Narvik skulle omgjøres til en såkalt forsterket fødestue med mulighet for keisersnitt. I juni 2003 ble dette vedtatt av styret i Helse Nord, og noen dager senere godkjente daværende helseminister Høybråten vedtakene som gjaldt fødeavdelingene. Redusert kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen ble godkjent i februar året etter.

Verken aksjonene i Mosjøen eller Narvik godtok dette. Dermed fortsatte kampen med full støtte fra de andre aksjonene i Nordland, som fortsatt var urolige for sine sykehus.

Samhold gir styrke - Folkebevegelsen for lokalsykehusene dannes

I løpet av vinteren 2003 utviklet flere av aksjonene i Nordland og på Vestlandet kontakten med hverandre. På denne bakgrunn inviterte LO i Odda til helgesamling 5.-6. april for å utveksle erfaringer og synspunkter. Målsettingen var å lage en plattform og stifte en landsomfattende organisasjon for sykehuskampen. "Motmeldingslegene" var representert ved Mads Gilbert.

Lørdag 5. april arrangerte sykehusaksjonen i Odda og omland en demonstrasjon som samlet over 5.000 mennesker. Det viste nok en gang den politiske sprengkraften i sykehuskampen, og var selvsagt en stor inspirasjon for oss i arbeidet med en landsomfattende organisering.

Søndag 6. april ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene stiftet og en foreløpig plattform ble vedtatt. Det ble bestemt å ha en ny samling allerede i slutten av mai i Oslo, og å sette i gang arbeid med å få med flere aksjoner.

På samlingen i mai var 12 sykehusaksjoner representert, pluss ordførere fra flere av de berørte kommunene. Samlingen var svært vellykket, og det ble vedtatt en fullstendig plattform og en uttalelse med klare krav til regjeringa og Stortinget. Plattformen ble sendt til flere kommunestyrer rundt omkring i landet som sluttet seg til den.

Folkebevegelsens arbeid                                                         

Folkebevegelsens ledelse består av én kontaktperson i hver helseregion og en koordinator, som også er sekretær. Grunnmuren har vært og er arbeidet til aksjonene lokalt. Etter hvert ble det utviklet et omfattende kontaktnett via telefon, e-post og hjemmesiden til aksjonen i Lærdal. Det er en svært viktig lærdom at Folkebevegelsen ville ha vært umulig uten e-post og Internettet. I så måte er Folkebevegelsen et glimrende eksempel på betydningen dette har for folkelig organisering, politisk kamp og demokrati.

Regionskontaktene og koordinatoren samler informasjon fra aksjonene og systematiserer den.

Det viktigste forumet i Folkebevegelsen har vært og er landssamlingene, som regel vår og høst. Der har vi utvekslet erfaringer, diskutert og skolert oss gjennom innledninger på viktige tema samtidig som vi har utformet krav til regjeringa og Stortinget. På den måten har vi bygd opp omfattende kunnskap og innsikt som vi har brukt både i offentlige debatter, i media og i møter med både helseministere og sentrale helsepolitikere på Stortinget.

De massive protestene og demonstrasjonene gjorde at de store mediene ikke kunne overse det som skjedde. Både NRK Dagsrevyen og TV 2-nyhetene ble nødt til å dekke noen av møtene. Vi ble et fast innslag på Stortinget minst et par ganger i året. I tillegg hadde mange lokale aksjoner og ordførere møter med de mest sentrale helsepolitikerne både i regjering og opposisjon. Folkebevegelsen ble en maktfaktor som landets øverste politiske ledelse måtte forholde seg til.

Dette gjenspeilte seg i kommentarer i statsbudsjettet fra og med 2003. Vi vet også at de kravene vi stilte om økte bevilgninger hadde betydning når partiene utformet sine forslag til budsjettet. I tillegg til økonomiske krav satte vi søkelyset på den eksplosive veksten i private sykehus. Vi påpekte hvordan dette tappet offentlige budsjetter og rammet lokalsykehusene. Vi har også tatt opp Legeforeningens makt over utdanninga og behovet for sterkere politisk styring. Dette er nødvendig for å sikre en fornuftig balanse mellom utdanning av for eksempel generelle kirurger og spesialister. Legespesialistutdanninga er faktisk et av de mest sentrale helsepolitiske spørsmålene. Uten generelle kirurger som kan behandle/stabilisere de mest vanlige tilstandene vil lokalsykehusene ikke kunne overleve i framtida. Både "motmeldingslegene" og andre leger har påpekt dette, og har kjempet både i og utenfor Legeforeningen for å styrke denne utdanninga. Den ekstreme spesialiseringa har vært en internasjonal trend som nå er snudd til fordel for en mer balansert utvikling. Det var en viktig seier for Folkebevegelsen og lokalsykehusenes framtid, da Legeforeningen i mai 2003 vedtok å styrke utdanninga i generell kirurgi. I mai i år vedtok landsstyret i Legeforeningen en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av sentralstyret. Rapportens tittel er Lokalsykehusenes fremtidige rolle, og der finner vi følgende:

"Arbeidsgruppen mener at akuttfunksjon som et minimum (min utheving) bør inneholde vaktkompetanse innen indremedisin, generell kirurgi og anestesi samt tilgang til klinisk-kjemiske og radiologiske støttetjenester. Tilgjengelig kirurgisk beredskap er en forutsetning for trygg medisinsk beredskap, og medisinsk beredskap er en forutsetning for en trygg kirurgisk beredskap." (Min utheving.) (8)

Dette er en svært viktig støtte for oss i kampen for å opprettholde fullverdige lokalsykehus.

Folkebevegelsen har hele tida plassert det politiske hovedansvaret for sykehusene på Stortinget og regjeringa. Derfor var stortingsvalget i fjor viktig for oss, så vi la mye arbeid i å påvirke partiene og opplyse velgerne om hvordan kandidatene stilte seg til våre krav. Vi utarbeidet en velgergaranti som vi sendte til de tre øverste på listene til de fleste partiene. Etterpå laget koordinatoren vår en statistikk som viste hvordan de hadde svart. Dette gikk vi ut med i media, pluss at vi laget en løpeseddel som kunne tilpasses lokale forhold, og brukes av sykehusaksjoner over hele landet. Hvilken effekt dette hadde er vanskelig å si, men vi bidro uten tvil både med dette og det jevne arbeidet til å gjøre sykehus til en av hovedsakene i valgkampen. Særlig Åslaug Haga i Sp brukte vern av lokalsykehus som en av sine flaggsaker.

Kronisk underfinansiering av sykehusene

Et av hovedproblemene i sykehusøkonomien har hele tida vært underfinansiering. Da foretaksmodellen ble innført 1. januar 2002 var en del av reformen at regnskapslovens prinsipper og bestemmelser skulle gjelde. Basert på dette viste rapportene fra de regionale helseforetakene (RHF-ene) at de i løpet av sine tre første driftsår hadde hatt utgifter som til sammen var nesten 10 milliarder høyere enn inntektene. På grunn av at Helsedepartementet lanserte et eget regnskapsprinsipp, såkalt "korrigert resultat", ble underskuddene bare halvparten av det de offisielle regnskapene viste. Dette er "abrakadabra" for de fleste, men det inneholder mye sprengstoff og får store konsekvenser. For de som ønsker å vite mer anbefales De Factos rapport For lite penger - for lite demokrati, som kom i januar 2005.

I dag er det samlede underskuddet etter regnskapsloven på 7,5 milliarder. Dette er en udetonert bombe under hele foretaksmodellen. Stortinget har siden 2003 vedtatt at sykehusene skal gå i balanse. Hvert eneste år har dette kravet blitt forskjøvet, fordi det har vært umulig å gjennomføre det uten en rasering av helsetilbud over hele landet.

Departementet står knallhardt på at budsjettbalansen skal gjennomføres. Dette gjentok Sylvia Brustad senest 11. oktober på Holmgang på TV2, noe som betyr at for eksempel Helgelandssykehuset alene må spare inn ca 80 millioner kroner - noe som vil føre til en rasering av tilbudet på Helgeland. De første forslagene er allerede kommet. Det samme vil skje i andre deler av landet. I neste omgang vil det føre til så sterke protester og demonstrasjoner at det kan utløse et lite politisk jordskjelv.

Kampen fortsetter

Folkebevegelsen var positiv til Soria Moria-erklæringen fordi den inneholder mange fine formuleringer om lokalsykehus som er i tråd med vårt syn. Men samtidig er det ingen andre konkrete forpliktelser enn at ingen lokalsykehus skal legges ned. I virkeligheten er problemet ikke forslag om direkte nedlegging, men den gradvise nedbyggingen som foregår gjennom reduksjoner og kutt i tilbud som for eksempel kirurgi. Dermed oppstår det en ond sirkel: Fagmiljøene svekkes, sykehuset mister godkjenning som utdanningsinstitusjon, rekrutteringsproblemene øker og kvaliteten reduseres. Alt dette har resultert i en ny runde med mobilisering og store demonstrasjoner flere steder i landet. Folk er rasende over at helseministeren og regjeringa ikke vil gripe inn og stoppe den nedbygginga som foregår. Dette viser hvilken betydning sykehusene har for tryggheten til folk og den politiske sprengkraften som ligger i sykehuskampen. Sykehusene er en hjørnestein i den norske velferdsstaten, og folk ser på sykehusene som sine. Det har bl.a. kommet til uttrykk gjennom lokale innsamlinger til for eksempel dyrt røntgenutstyr som CT og MR. Derfor slår de ring rundt lokalsykehusene, når de blir truet. Mange sykehusaksjoner har sitt utgangspunkt i venneforeninger som hadde som viktigste formål å kjøpe inn ting som skulle bedre trivselen til pasientene. Selv om fokuset først og fremst har vært rettet mot de små lokalsykehusene i distrikts-Norge, har det også vært kamp mot nedskjæringer og for å opprettholde tilbud på store sykehus. Når tilbudene på lokalsykehusene bygges ned, vil presset på de store sykehusene øke. Med balansekravet hengende over seg vil dette føre til sterkere reaksjoner og protester fra disse sykehusene. Fra 8. januar 2007 vil Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) innføre fire dagers uke med vanlig bemanning og helgebemanning fra og med fredag. Noen uker etter meldinga fra UNN er dette også foreslått utredet på sykehuset i Harstad og på Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt for tredje gang på fire år, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark.

Etter at denne artikkelen egentlig var avsluttet, kom det to meldinger som har betydning for den videre kampen, og derfor er det viktig å få dem med. Helseminister Brustad har nå nedsatt en arbeidsgruppe som skal fastlegge lokalsykehusenes oppgaver og innhold. To av "motmeldingslegene" og lederen for KIL (se annet sted i teksten), som også er regionskontakt for Folkebevegelsen i sør, er med i arbeidsgruppa. Dette er en seier for oss! Likevel er det en skuffelse at Folkebevegelsen ikke har fått en egen representant der, så Folkebevegelsen har sendt brev til helseministeren og krevd dette.

Det andre er at kampen mot nedlegging av kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen foreløpig har gitt en halv seier. Dagen før nedlegginga, vedtok Helse Nord at sykehuset får beholde en kirurg i vakt også etter klokka 18 fra mandag til fredag. Dette er en liten seier, men ikke godt nok. Ordføreren, som for øvrig har gjort en formidabel innsats i sykehuskampen, sier at de sentrale politiske signalene tilsier at det vil komme mer. Men akkurat nå hersker det stor forvirring om hva innrømmelsen fra Helse Nord egentlig innebærer. Uansett er det et nederlag for byråkratene i Helse Nord og departementet. Det viser klart den enorme kraften som ligger i folkelig mobilisering kombinert med hardt politisk arbeid, og det viser framfor alt at det nytter å kjempe! Jeg vil også understreke den viktige rollen som en del helsepersonell, og særlig leger, på lokalsykehusene spiller i sykehuskampen. Det gjelder både i Mosjøen og andre steder ved at de bruker fagkunnskapen sin for å gjendrive helsebyråkratenes argumenter og utredninger.

Folkebevegelsen og tillitsvalgte i fagbevegelsen mobiliserer nå rundt krav om mer penger på statsbudsjettet for å unngå dramatiske kutt i pasienttilbudet. Hva dette vil medføre vil vise seg i tida framover.

Skottland viser vei - sykehusreformen må avvikles

Det ble blant annet reklamert med at sykehusreformen skulle være en fagreform. Det vi ser er utvikling av en kommersiell kultur opp i mot en omsorgskultur. Erfaringene viser også at sykehusreformen fører til sentralisering av akuttberedskap og fødetilbud på lokalsykehus. Overordnede helsepolitiske og samfunnsøkonomiske hensyn tillegges liten vekt.

Vi har fått en lønnsadel på toppen og en ukontrollert lønnsvekst blant legene på de store sykehusene i konkurranse med privatsykehusene. Under den forrige regjeringa eksploderte antall private sykehus fra 7 i 2001 til 24 i 2005. Aksjonærer med sugerør i statskassen sopet inn kjempeprofitter. (9) Dette var penger som de offentlige sykehusene burde hatt. Veksten i antall private sykehus er foreløpig stoppet opp, men store offentlige beløp går fortsatt til denne virksomheten.

Dag Johansen sier følgende i artikkelen "Sykehusreformen - fire år etter": "Mest betenkelig ved Sykehusreformen er etter min vurdering det skiftet av behandlingskultur som den fremmer, fra uegennytte og pasientens beste som mål og drivkraft (fagetikk) til egennytte, lønnsomhet og "produksjonstall" som mål for sykehusdriften (pengeetikk). Økonomi og såkalt effektivitet - flest mulig pasienter behandlet på kortest mulig tid med minst mulig bruk av personell og ressurser - er blitt alle tings målestokk. Denne har forplantet seg helt ned på grunnplanet i sykehusene. Jeg kaller dette for ren ukultur i medisinsk behandling!" (10)

Han sier også at det hjelper lite at den rødgrønne regjeringa i et forsøk på å redusere det demokratiske underskuddet har vedtatt at et flertall av styremedlemmene i helseforetakene skal oppnevnes blant folkevalgte fra kommune eller fylkeskommune. Helseminister Sylvia Brustad var da også raskt ute med å påpeke at politikere i helseforetakstyrene ikke representerer noen, men må følge helseforetaksloven.

Mads Gilbert understreker at sykehusreformen er et ledd i den globale privatiseringen av offentlig sektor. Store privatiseringskonserner driver systematisk slakt av offentlig sektor i utviklingsland, for eksempel privatisering av vannet. Et av disse er PricewaterhouseCoopers (PwC). Det er illevarslende når Helse Nord og andre foretak nå bruker dette firmaet i sitt utredningsarbeid.

Tida er inne for å sette selve sykehusreformen på dagsorden. Skottland avviklet helseforetaksmodellen i 2004 etter lignende dårlige erfaringer. Under slagordet "Samarbeid - ikke konkurranse" er markedsstyringa avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi må gjøre det samme. Sykehusene tilhører folket og skal styres av de folkevalgte, ingen andre.


Noter

Anbefalt lesning
Kart over sjukehusaksjoner i Norge

Sjukehusaksjoner i Nord-Norge

Sjukehusaksjoner i Sør-Norge