Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Hvordan Pol Pot greide å lure
de svenske "kameratene"

av Eirik Rossen

Rødt! nr 3, 2006

Eirik Rossen var utenriksredaktør i Klassekampen 1978-1981.
Han er i dag teknologiredaktør i IKT-nyhetstjenesten digi.no.

Et utvalg Røde Fane-artikler om Kampuchea / Kambodsja, finner du her.

Peter Fröberg Idling: Pol Pots leende

Peter Fröberg Idling: Pol Pots leende - om en svensk resa genom röda khmerernas Kambodja,
Bokförlaget Atlas 2006, ISBN 9173892041


Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende - antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" - i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden.

I annet halvår 1978 var den internasjonalt anerkjente Pol Pot-regjeringen i Kampuchea vertskap for flere vennligsinnede vestlige delegasjoner, fra vennskapssamband opprettet av maoistiske partier, eller fra partiene direkte. Delegasjonene fikk et opphold på to uker, der de reiste tusen kilometer gjennom landet, og fikk over alt fritt leide til å stoppe når de selv ønsket det, og prate med hvem de ville. Alle rapporterte om et fattig sosialistisk land i framgang, uten vold, terror eller andre tegn på at befolkningen skulle lide under noen form for undertrykking.

Siden er det dokumentert at det i denne perioden foregikk morderiske utrenskninger i det statsbærende partiet, og at partiet var gjennomsyret av en grim mistenksomhet som ga seg utslag i vilkårlige og systematiske massakre på alle i og utenfor partiet - kjent som "Organisasjonen" eller Angkar - som fikk en eller annen mistanke rettet mot seg. Ingen av overslagene over overdødeligheten - den omfatter også dødsfall på grunn av unngåelig sult - er spesielt troverdige, og de varierer fra mange hundre tusen til tre millioner.

Rapportene som delegasjonene - fra blant annet Sverige, USA, Norge, Danmark og Canada - leverte, var samstemte, men falske. De var blitt grundig lurt, trass i at de selv følte de hadde gjort det de kunne for å danne seg et så korrekt bilde av landet Kampuchea og forholdene som overhodet mulig. Mange holdt på sin versjon av sannheten i årevis etter at det var klart at de hadde blitt utsatt for et storstilt bedrageri.

Norsk delegasjon fra AKP(m-l)

De tre som deltok i den norske delegasjonsreisen til Pol Pots Kampuchea i oktober 1978 var AKP(ml)s daværende formann Pål Steigan, daværende sentralkomitemedlem Tron Øgrim og frilansskribent Elisabeth Eide, som siden har gjort seg bemerket både for sin innsats for Afghanistan og for sin undervisning på journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Så vidt jeg vet, har ingen av disse gitt til kjenne noen vurdering av hvordan de lot seg lure, og eventuelt hva slags konklusjoner de har trukket av det.

Jeg som skriver disse linjene, skylder å gjøre oppmerksom på at jeg var med på å stifte Vennskapssambandet Norge - Kampuchea, det skjedde allerede før det USA-støttede Lon Nol-styret falt i april 1975. Fra august 1976 til desember 1978 var jeg sekretær for Internasjonalt utvalg i AKP(m-l), som Tron Øgrim ledet. Omtrent samtidig med den vietnamesiske invasjonen av Kampuchea tok jeg over som utenriksredaktør i Klassekampen. Der bidro jeg blant annet med et prinsippfast forsvar av Pol Pot-regimet, helt til jeg forlot avisa sommeren 1980. I oktober 1979 brukte jeg to uker på å tråle flyktningleirene og grenseområdene mellom Thailand og Kampuchea. Mitt personlige nettverk omfattet kampucheanere og Kampuchea-kjennere med svært varierende oppfatninger av hva som egentlig skjedde under Pol Pot.

Våren 1981 mente jeg at jeg hadde samlet tilstrekkelig med materiale, i tillegg til mine egne erfaringer, til å gå til angrep mot AKP(m-l)s fortsatt positive vurdering av Pol Pot og hans regime i Kampuchea. Et internt seminar i juni 1981 ble siden gjengitt i tre numre av partitidsskriftet Røde Fane, forløperen til Rødt!. I nr 6, 1981står mitt hovedinnlegg - "Ingen marxistisk revolusjon" - og Tron Øgrims motinnlegg. I nr 8, 1981 er et referat fra debatten mellom Øgrim og meg på seminaret. Mitt siste innlegg het "Kampuchea og den naive messianismen". Den tok utgangspunkt i dette avsnittet fra den trykte utgaven av Øgrims innlegg på seminaret:

"Likevel har det vært umulig å sette i gang solidaritetsarbeid i Norge (og ellers i Vesten) i de siste 20 åra uten å forene appellen om å gå mot imperialismen med en naiv messiansk tru på de forskjellige frigjøringsfrontenes rosenrøde propaganda om for noen storarta samfunn de skulle lage, bare de kom til makta. I etterhånd har mesteparten av denne propagandaen vist seg å være fagre tomme løfter - kort sagt usann. Men trua på disse tomme løftene var nødvendig for å mobilisere støtte her."

Når man først begynner å ljuge, er det vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen. Det var ikke bare Øgrim som falt for eget grep her, selv om han er prisverdig åpenhjertig i sin erkjennelse av det han sto for: Ingen solidaritet uten løgn. Noen år seinere ga for øvrig Øgrim ut boka Marxismen som åpenbaringsreligion, en like åpenhjertig utbretting av hovedtrekkene i det offisielle AKP(m-l)s "marxist-leninistiske" metode.

Øgrim svarte ikke på mitt innlegg, og ingen har siden sett noe tegn på at AKP(m-l) har interessert seg for sannheten om Kampuchea.

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende - antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" - i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden. Han har satt seg inn i den svenske debatten om Pol Pot, blant annet alle artiklene og filmene til Jan Myrdal, den meste kjente av deltakerne i den svenske delegasjonsreisen i august 1978. Han avslører faktafeil hos både tilhengere og motstandere av Pol Pot.

Svaret Idling gir av hvordan Pol Pot kunne samkjøre grimme utrenskninger med vakre kulisser for utenlandske venner, er både overraskende, innlysende og tankevekkende. Den er antakelig gyldig også for de andre delegasjonene som så, hørte og rapporterte nærmest helt likt.

Prins Norodom Sihanouk

Kronologisk sett begynner Idlings bok med perioden fra slutten på annen verdenskrig og fram til annen halvdel av 1960-tallet, da Kampuchea kunne beskrives som et lykkeland blant verdens fattige. Landets leder, prins Norodom Sihanouk, tålte korrupsjon i egne rekker langt bedre enn han tålte opposisjon, og gikk ikke av veien for politiske mord og vilkårlige arrestasjoner for å fremme sin sak. Han nøt stor personlig popularitet og ble bokstavelig talt dyrket av brede lag av folket.

Utenrikspolitisk satset Sihanouk på den alliansefrie bevegelsen til land som Cuba, India og Kina. Han var innsiktsfull nok til å innse, tidlig på 1960-tallet, at USA ville tape Vietnam-krigen, og lot vietnameserne bruke kampucheansk territorium til krigsinnsatsen. Fra 1969 svarte USAs president Richard Nixon ved å sørge for regelmessige bombetokter mot det østlige Kampuchea.

I mars 1970 blir Sihanouk avsatt som statssjef av general Lon Nol, mens han er på besøk i Moskva. Lon Nol appellerer til USA om hjelp for å få en slutt på den vietnamesiske virksomheten i det østlige Kampuchea: Nixon får halmstrået han trenger for å utvide bombingen og sette inn bakkestyrker. Etter fredsavtalen mellom USA og den vietnamesiske motstandsregjeringen, i mars 1973, fortsetter angrepene mot Kampuchea.

Idling beskriver dette slik: "I mars, april och maj [1973] regnade varje månad lika många bomber över Kampuchea, som under hela det föregående året. Redan 1971, med de då ännu förhållandevis begränsade bombningarne, uppskattades att 20 procent av landets bebyggelse och odlingsmark hade förstörts. Man kan fråga sig vad som två år senare fanns kvar att bomba? Det problemet löste man helt enkelt genom att ignorera det. Bomberna fortsatte att falla." De fortsatte å falle helt til USAs kongress endelig satte foten ned, sommeren 1973.

Idling har et tall på bomberegnet over Kampuchea: 539.129 tonn. "Det er tre gånger flere bomber än som föll över Japan under hela andra världskriget. (...) Sprängkraften motsvarar exempelvis 40 Hiroshimabomber. Hundratusentals kambodjaner beräknas ha dött."

Røde Khmer

Etter statskuppet henvendte Sihanouk seg til Kina, som foreslo at han gikk i spissen for en enhetsfront med en organisasjon han flere år tidligere hadde drevet i illegalitet: Kampucheas kommunistiske parti. Sihanouk kalte dem "Røde Khmer", og stilte seg i spissen for en motstandsregjering og enhetsfronten av nasjonale krefter. Fattigbøndene sluttet opp om Sihanouk, og det ble lett for kommunistene å rekruttere til folkekrigen. Under det amerikanske bomberegnet flyktet halve befolkningen til geriljaens områder, mens resten kom seg i ly i Phnom Penh og de andre byene. Lon Nol falt i vanry, og de fleste håpet på Røde Khmer og fred.

Etter nyttår 1975 pågikk en kappestrid mellom Vietcong og Røde Khmer om å bli de første til å styrte sine respektive USA-vennlige regimer. Forholdet mellom frigjøringsbevegelsene var kjølig: Kampucheanerne fryktet vietnamesernes stormaktsambisjoner, mens vietnameserne var tilsvarende skeptiske overfor ambisjonene til kampucheanernes allierte, Kina. Røde Khmer erobret sin hovedstad, Phnom Penh, 17. april, mens Saigon ikke falt før 30. april.

Phnom Penhs fall ble opptakten til "Demokratisk Kampuchea". All kontakt med utlandet ble brutt. Idling peker på at det fram til delegasjonsreisene andre halvår 1978 bare var to kilder til informasjon om landet: Røde Khmer-ledernes egen propaganda, og beretninger fra et lite antall flyktninger som greide å ta seg over grensen til Thailand. Skjønnmaling sto mot svartmaling, og begge var praktisk talt umulige å verifisere.

Debatten i Vesten fulgte politiske skillelinjer: De som hadde støttet USAs krigføring i Vietnam, holdt seg til flyktningenes beretninger. Etter hvert som fiendskapet mellom Kampuchea og Vietnam ble mer og mer åpent, fant også mange av Vietnams tilhengere at beretningene til de kampucheanske flyktningene var troverdige. Grovt sett var det Kina-vennene som trodde på Røde Khmer, mens Sovjet- og USA-vennene trodde på flyktningene, særlig etter at Vietnam brukte Pol Pots påståtte terror for å begrunne sin erobring av Kampuchea i desember 1978. Vietnams argument var på en prikk lik det USA brukte for å forsvare angrepet mot Saddam Husseins Irak 25 år seinere.

Da den svenske delegasjonen dro til Kampuchea i august 1978, var holdningen til Pol Pot en enkel indikator på hvor du sto hen i verdenspolitikken.

Så du på Kina som en revolusjonær kraft, og på USA-imperialismen og Sovjet-imperialismen som to sider av samme sak, slik AKP(m-l) og Jan Myrdal gjorde, støttet du også Pol Pot-regimet i Kampuchea. Det var en del av troen, og i likhet med de seinere delegasjonene, var den svenske delegasjonen troende. Muligheten for at Pol Pot kunne være noe annet enn en stor revolusjonær leder, stred mot selve verdensanskuelsen. De som mest hardnakket beskrev ham som despot og torturist, lot konsekvent være å snakke om de 40 Hiroshima-bombene og mordene på hundretusener sivile. I 1973 hadde disse kreftene vist sin omtanke for Kampucheas folk ved å gi Nobels fredspris til Henry Kissinger, mannen som framfor noen var ansvarlig for bomberegnet. Hva slags troverdighet hadde de i sin omsorg for kampucheanernes overlevelse og fredsbehov?

Støttet ikke massemord

Poenget er: De - også undertegnede - som støttet Pol Pot, støttet ikke massemord og tortur. De støttet et fattig land som hadde frigjort seg selv, og som skulle prøve å klare seg uten hjelp fra utlandet. De støttet en visjon om at Kampuchea var et dristig sosialt eksperiment, et samfunn som en periode skulle klare seg uten penger, og der alle måtte sitt for vanningsanleggene og rismarkene. De lot seg rive med. De stilte ikke spørsmålstegn ved at landet var hermetisk lukket i tre år fra april 1975, ved at man ikke hørte noe mer fra Sihanouk - bortsett fra et velregissert besøk til nasjonalhelligdommen Angkor Wat i 1973 - ved forsvinningene som man tross alt kunne registrere, ved det kampucheanske kommunistpartiets - bedre kjent som "Organisasjonen" eller "Angkar" - pinlige selvforherligelse, ved de klare signalene på at religiøs virksomhet i landet ble motarbeidet, ved kadrenes informasjonsmonopol og så videre. De prøvde ikke å danne seg noen oppfatning av hvorvidt flyktningberetningene om mord og andre overgrep kunne være sanne, eller om det fantes trekk ved regimet som kunne forklare dem.

På pilegrimsferder er det de troende som opplever miraklene. I annet halvår 1978 gikk ferden til et sosialistisk samfunn i emning. Det var mirakler i fleng. På tre år var et fullstendig ruinert land omskapt til et sosialistisk paradis. Folket var tilfreds, solidarisk og hardt arbeidende. Det var ingen merkbare samfunnsmessige spenninger. Å se titusener i arbeid på gigantiske vanningsanlegg var inspirerende. Barnearbeid måtte til for å reparere landet etter de 40 Hiroshima-bombene. At buddhistmunkene var borte - etter å ha vært hedret av enhetsfronten tre år tidligere - beviste bare at religionen hadde mistet sitt grep. At et land med en tusen år gammel sivilisasjon var redusert til en samling kulturløse landbrukskollektiver med naturalhusholdning, var ikke et faresignal, men et tegn på den nye tids storhet.

Den vietnamesiske invasjonen, Phnom Penhs fall og Røde Khmer-regimets flukt i desember 1978, fikk løgnen til å briste. Sihanouk ble sendt til FN, og kom med harde utfall mot både Vietnam og regjeringen han selv representerte. Etter regntidens slutt i september 1979 veltet over en million flyktninger - menn, kvinner og barn, både sortkledde Angkar-lojale og ikke-uniformerte som under Lon Nol hadde søkt tilflukt i byene - over grensen til Thailand. Med seg brakte de den ugjendrivelige sannheten. Verdensanskuelsen til de troende i Vesten sto for fall.

Idling skriver: "Demokratisk Kampuchea är en av de värsta, kanske den värsta, regimen i modern tid. En kombination av obeskrivlig brutalitet och ofta häpnadsväckande inkompetens." Jeg synes ikke denne uttalelsen kan oppfattes som spesielt kontroversiell.

Det var kombinasjonen av brutalitet og inkompetanse som gjorde at Pol Pot greide å lure de svenske "kameratene" og de andre delegasjonene høsten 1978.

Idling trodde først at de som organiserte delegasjonens reise, måtte være særs dyktige til å lure utlendinger. Det han oppdaget, var at Pol Pot-regimet drev et ufattelig selvbedrag, ikke i den pjuskede målestokken til Øgrim og AKP(m-l), men i nasjonal skala, med millioner av mennesker som ufrivillige deltakere.

Alle feiltrinn var forræderi

En lokal partikader som dristet seg til å drøfte reelle problemer med sine overordnede, kunne like gjerne henge seg først som sist. Var noe galt, fikk han skylda. Alle feiltrinn ble oppfattet som forræderi. Man ble anklaget for spionasje og agentvirksomhet, fraktet til Tuol Sleng eller andre fengsler, torturert til man tilsto, og til slutt henrettet. Skulle man beholde livet, måtte man late som alt var perfekt. Alle man ledet, måtte stille opp i dette spillet. Bare de som vant, overlevde. De var eksperter i å smiske oppover, slå hardt nedover, og holde det selvbedragerske spillet i gang.

Idling lar den gamle Kampuchea-kjenneren Steve Heder forklare dette: "När partiledningen reste runt i landet, (...) de kunde bara visas det som de förväntade sig att se. I den mån de såg noget av konsekvenserna av deres misslyckade politik skulle det gå ut över de lokala ledarna. Det låg absolut i de senares intresse att uppvisa en tillrättalagd version av verkligheten. Om de svarta Mercedesbilarna innehöll politruker från Phnom Penh eller bleka utlänningar var av mindre betydelse för dem som stod längs vägarna eller mottog dem i kooperativen. De visste vad som väntade om föreställningen inte var trovärdig."

Pol Pot visste lite om hva som egentlig foregikk. Han hadde bare sitt smiskende og morderiske Angkar, ingen parallell organisasjon av pålitelige informanter, med tilstrekkelig mot til å la sjefen vite sannheten.

Hva med svenskene i delegasjonen?

Idling siterer fra dagboken til Hedda Ekerwald, fra før reisen til Kampuchea: "Kan det vara bra att åka till ett sådant land? Är inte det som när Fredrik Böök for runt i Mercedes, som Nazitysklands gäst? Eller som när Sven Stolpe eller Sven Hedin åkte dit och beundrade ordningen, renligheten og framåtskridandet? (...) Jag är redd för att det kanske är detsamma och att jag kommer att förstå det senare och förbanna min medskyldighet."

Ekerwald ble sannspådd.

Delegasjonens nominelle leder, Gunnar Bergström, tok seg tid til å prate med Idling. Hans syn i dag er at de ikke burde dratt, i hvert fall ikke på de premissene de måtte godta. Han angrer spesielt på at de ikke våget å spørre om mannen til den andre kvinnen i delegasjonen. Hun var gift med en kampucheaner som dro tilbake til Kampuchea etter Røde Khmers maktovertakelse, mens hun ble igjen i Norge med deres lille barn. Hun hørte siden ikke noe fra mannen.

Delegasjonens mest berømte medlem, forfatteren Jan Myrdal, nektet å møte Idling.

Idling samler fakta slik at saker belyses fra flere sider, og slik at de sjeldent står fram som svarte eller hvite. Boka inviterer til ettertanke. Den har en form - svært korte og ofte poetisk skrevne kapitler - som gjør det lettere å følge de mange sprangene i tid og geografi.

På minussiden kan det anføres at kildematerialet kunne vært enda mer omfattende. De sosiologiske forholdene er dårlig forklart. Det er for lite om det som skjedde etter den vietnamesiske invasjonen til å gi et tilstrekkelig perspektiv på kampucheanernes lidelser.

Dette til tross: Idling har levert en oppsummering av Demokratisk Kampuchea som ingen kontrarevolusjonær kan trykke til sitt bryst, aller minst dem som ser etter noe for å renvaske Nixon og Kissinger for deres morderiske innsats på 1960- og 1970-tallet. Vi som fortsatt håper på et verdenssamfunn der også fattige mennesker kan nyte et liv i frihet, trenger bøker som denne.