Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Rød-grønt samarbeid
- en varig allianse for velferdsstaten

av Martin Kolberg

Rødt! nr 2, 2006

Martin Kolberg er partisekretær i Arbeiderpartiet


Stortingsvalget viste at våre verdier om rettferdighet, likhet og frihet er moderne og aktuelle verdier også i 2005. Men vi har også sett at oppslutningen om disse verdiene er avhengig av vår innsats. Velgerne stiller krav om resultater, om gode tjenester. Vår overordnede oppgave fremover blir å forvalte seierens innhold. Det er krevende i en utålmodig tid, for det tar lengre tid å bygge opp enn å rive ned.

Med utgangspunkt i Arbeiderpartiet vil jeg si at mye av årsaken til valgseieren er at vi etter nederlaget i 2001 hadde krefter til å velge riktig hovedkurs: Arbeiderpartiet skulle være et ideologisk parti. Velferdsstat, fellesskap og rettferdighet skulle være de bærende ordene. Samfunnet skulle være for alle. Dette skapte vi en enighet om i partiet, og det la grunnlaget for at vi gjenvant en sterk posisjon i fagbevegelsen. Dette ga oss nok kraft, ro og selvtillit til å ta initiativ til flertallsfilosofien.

Budskapet om en flertallsregjering med et annet mål for samfunnsutviklingen enn Bondevik-regjeringen ble positivt mottatt. Folk var misfornøyd med det de så - pengene styrte for mye.

Denne erkjennelsen må vi være veldig bevisste på. Vårt mandat er å kjempe for et samfunn som utjevner forskjeller framfor å skape ulikheter.

En politikk for rettferdighet og fellesskap

Vår regjering står for en helt ny kurs, og ambisjonene er store. Vi ser resultatene begynner å komme. Vi har senket barnehageprisene med 6.000 kroner, til glede for tusenvis av barnefamilier over hele landet. Vi gjennomfører kulturløftet. Satsingen på samferdsel og på fattigdomsbekjempelse har økt. Vi har økt skatten for de rikeste, og bruker pengene på velferd. Vi stopper kommersielle privatskoler. Regjeringen er i gang med å levere.

Aller best ser vi det i kommunene. Den sterkeste satsingen vi fikk til på statsbudsjettet, handlet om å styrke kommuneøkonomien. For det er i kommunene velferden skapes. Med 5,7 milliarder kroner mer i frie inntekter til kommunene, er vi godt i gang med å gjenreise kommuneøkonomien og nedbyggingen av velferd.

Kritikerne har vært mange. Høyre sier at dette vil stoppe nødvendig effektivisering. Som om ikke kommunepolitikerne er de fremste til å ønske et best mulig tilbud til innbyggerne for hver krone. Fremskrittspartiet er redd for at lokalpolitikerne skal sløse bort pengene på kulturhus og rådhus, og vil ha en statlig finansiering av eldreomsorg og skoler. I praksis tar de til orde for å legge ned norske kommuner med denne tankemåten. Den nye regjeringen tror på folkestyret og lokaldemokratiet som forutsetninger for en god velferdsstat. Kommunene som gode og sterke tjenesteytere er mye av kjernen i dette.

En annen utvikling av samfunnet, basert på en sterk velferdsstat og tro på folkestyret er sentralt for regjeringen. Soria Moria-erklæringen beskriver et grunnlag for regjeringens politikk:

"Regjeringen vil føre en politikk forankret i et levende folkestyre, bærekraftig utvikling, sosialt og samfunnskritisk engasjement, vår nasjonale kulturarv og de humanistiske verdier og ideer."

I gjennomføringen av dette mener jeg følgende prinsipp gjelder for regjeringens arbeid: Vi skal holde hva vi har sagt og lovet, vi skal styre samfunnet politisk, vi skal være åpne og demokratiske, og vi skal ikke bare administrere, men representere forandring.

Det første er vi i gang med. Statsbudsjettet og sakene som til nå er lagt frem fra regjeringen, viser en retning. Gjennom de fire årene i valgperioden vil vi få mulighet til å arbeide langsiktig og forutsigbart for å gjennomføre vår politikk.

Samfunnsstyringen og den demokratiske holdningen henger nøye sammen. Regjeringen skal styrke folkestyret ved å gi tillit og muligheter til lokalsamfunnene, ved å styrke den politiske styringen på bekostning av markedsstyringen, og ved å sørge for bred deltakelse og dialog med organisasjoner og enkeltmennesker.

Selv skal vi fortelle om det som er bra og går bra, men vi må også ha evne til samfunnskritikk. Vi skal gjøre som vi har lært av svensk fagbevegelse - være stolte, men ikke fornøyde. Vi skal hele tiden være oppmerksomme på hvordan systemene slår ut for enkeltmenneskene, og være ombudsmenn og -kvinner som tar opp de utfordringene de som har valgt oss, møter.

Trusler mot velferdsstaten og venstresidens verdier

Mange velgere oppfatter ikke forskjellene i norsk politikk som dramatiske fordi endringene i samfunnsstrukturen skjer langsomt og skrittvis. Resultatene av de politiske endringene kan imidlertid bli store og svært synlige når de får virke en tid. Grunnleggende goder vi har tilgang til gjennom vår velferdsstat, vil svekkes og forsvinne.

De fire første årene vil folk gå i demonstrasjonstog. Det gjør de helt til mange ser ned i egen lommebok og innser at de har råd til å kjøpe private løsninger i stedet. De private løsningene vil ligge klare. Etter noen år vil de samme personene stille spørsmål ved hvorfor de skal skatte til et system og til et tilbud de likevel ikke benytter seg av. Da er den sosialdemokratiske samfunnskoden brutt og landet ligger åpent for mer marked og større forskjeller.

Venstresiden og velferdsstaten har også andre utfordringer. Vi ser tendenser til en økende "rettsliggjøring" av velferdsstaten. Fremfor å fokusere på politikk og rammer for gode tjenester, fokuseres det på å rettighetsfeste omsorg og ytelser. Dette gjør politikk og forvaltning i økende grad til domstolenes sak. Denne utviklingen er farlig, fordi det er de ressurssterke som har ressurser til å forfølge sine rettigheter via rettssystemet. Dette skaper nye ulikheter.

Noen ønsker denne utviklingen velkommen. Under debatten om Maktutredningen i Stortinget sa Carl I Hagen blant annet:

"Maktutredningen har hevdet at folkestyret på en måte blir redusert, at makten hos folkevalgte organer blir redusert, bl.a. gjennom den såkalte rettsliggjøring og overføring av oppgaver til bestemmelsesmyndighet til de såkalte markedskreftene. (...) Han har helt rett, det er noen av oss som synes dette er en fornuftig utvikling." Og videre: "I tidligere tider var det mange beslutninger som ble truffet i Stortinget, som nå treffes av de såkalte markedskreftene. Det er en utvikling som vi synes er positiv. Man skulle tro at markedskreftene er noen farlige greier. Markedskreftene er stort sett summen av borgerne. Vi synes rettsliggjøringen bør utvides."

En rekke av dagens velferdsordninger er rettighetsbaserte, og skal være det. Men jeg vil advare mot å skape systemer der lovfesting av rettigheter er løsningen på alt, og man tar fokuset vekk fra politisk styring, prioriteringer og fordeling.

Selv om vi skal være stolte av valgseieren, skal vi ikke bli selvtilfredse. For da taper vi neste gang. Med dagens blokkdeling i politikken er jeg ganske sikker på at det kommer til å bli kamp inn til målstreken også de neste årene. Derfor må vi synliggjøre hvilke forskjeller i samfunnsutvikling høyre- og venstresiden står for. Vår første utfordring er å møte Frps store oppslutning.

Frp er et liberalistisk parti. Deres filosofi er at privat sektor er bedre enn offentlig sektor. Alt som skapes kan gjøres til marked. Markedet er rammen for all økonomi. Konsumentene bestemmer alt. Du får igjen det du legger inn. Ingen fordeling. Denne tankegangen representerer noe grunnleggende annet en våre verdier, og en gjennomføring av denne politikken vil gi varig skade til velferdsstaten. Dette angrepet må møtes. Derfor må vi argumentere mot FrP og deres politikk.

Kampen mot venstrekonservatismen

En regjering utgått fra sentrum/venstrepartiene står også overfor en annen utfordring. Det er vår egen evne til å være kritiske nok til hvordan velferden blir organisert og hvordan oppgavene blir utført.

Sosialdemokratiske partier må motarbeide høyrekonservatisme og høyrepopulisme. Det er en hovedoppgave for oss. Men vi skal også kjempe mot venstrekonservatismen. Den tradisjonelle venstresida har litt for ofte hatt problemer med å se behovet for omorganisering og nytenkning. Venstrekonservatisme er det alltid mer krevende å jobbe mot, fordi vi på mange områder er enige om målene for samfunnsutviklingen. Ideologisk er det stor forskjell mellom disse to retningene, i praksis er det likevel slik at venstrekonservatisme kan skape grobunn for høyrepolitikk. I andre land ser vi at velferdsordningene blir fjernet fordi man ikke har klart å fornye dem tidsnok. En slik utvikling er det først og fremst de svake gruppene som taper på. Hvis ikke sosialdemokratiet klarer å modernisere seg selv og samfunnet, vil det frie markedet overta jobben. Da vil ikke verdier som rettferdig fordeling og frihet være styrende.

Å motarbeide en slik utvikling er en av norsk venstresides store utfordringer i åra som kommer. Venstresidas oppgave og rolle er å være progressive. Arbeiderpartiet skal være et moderne dynamisk parti. Da er vi alltid på vei. Veien blir ofte målet. Viljen til forandring, samfunnskritikk og da også selvkritikk må være sentralt. Dette er også en avgjørende forutsetning for kontakten til folk. Den avgjørende premiss for et folkeparti.

En samlet venstreside

Den norske velferdstaten er bygd opp som resultat av kompromisser. Mellom arbeid og kapital. Mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og mellom stat og marked. Kompromisser er ofte skjøre fordi begge sider føler at de har tapt noe. Men vår modell har holdt fordi Arbeiderpartiet har stått på kompromissene og gjort dem til sitt eie.

Arbeiderpartiet har blitt kritisert fordi vi har vært kompromissenes fremste arkitekter og forsvarer. I dag vet vi at den norske velferdsmodellen blir sett opp til internasjonalt. Vi har høy yrkesdeltakelse, god økonomi, lav ledighet og er blant de mest likestilte land i verden. Dette til tross for at vi i forhold til mange økonomiske teorier har gjort alt galt. I internasjonal målestokk har vi en stor offentlig sektor, velferdsordninger i verdenstoppen, høyt statlig eierskap, sterke fagforeninger og en streng arbeidsmiljølov.

Ved flertallsprosjektet har vi også forandret det norske politiske landskapet. Vi har fått en klar todeling der det før var uklarhet. Utfordringen nå er å sørge for at denne forandringen er varig. Vi må styrke og videreutvikle klare forskjeller i politikken. Ikke slik at vi lager kunstige avstander og konfrontasjoner der det ikke er behov for det. Men slik at forskjellene mellom sidene blir tydelige. Det er venstresiden tjent med. Og framfor alt er politikken tjent med dette.

Da må vi i all vesentlighet klare å holde venstresida samlet. Og da snakker jeg både om Arbeiderpartiet, om våre regjeringspartnere, om alliansen med andre viktige, folkelige miljøer. Det er ingen liten oppgave, men den er helt avgjørende. De forskjellige partiene og grupperingene som skal holdes samlet, har svært forskjellig karakter. Skal vi lykkes i å dra sammen, må vi forstå hverandres behov, og vi må respektere hverandres prosesser. Vi må ikke mistenkeliggjøre hverandres motiver, og vi må vise forståelse for hverandres utfordringer og interne forhold. Tradisjonelt har vi ikke vært gode nok til dette, og trass i felles bred oppslutning om velferdsstaten og den nordiske samfunnsmodellen har de sterkeste kreftene til forsvar for denne slitt med interne uenigheter, og dels brukt kreftene på strid mellom hverandre, fremfor felles angrep på høyresidens argumenter. Dette løser vi best gjennom dialog, og ved å benytte hverandres sterke sider.

Den viktigste alliansen er med fagbevegelsen. Venstresiden vil ikke klare å forsvare og fornye velferdsstaten uten i samarbeid med fagbevegelsen. I Norge har vi en ansvarlig fagbevegelse som både tar et helhetsansvar og har en klar ideologisk profil. Det er et godt utgangspunkt. Når vi skal gjøre offentlig sektor bedre, må det skje i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Når vi skal gjøre en stor dugnad for å sikre framtidas pensjoner, må det skje sammen med landets arbeidstakere. Når vi skal føre kampen mot nyliberalismen, må det skje sammen med vanlige arbeidsfolk: Menn og kvinner som ikke er tjent med at hyperkapitalismen får utvikle seg motstandsløst og at markedets logikk skal innføres i alle deler av samfunnet.

Svært mange mennesker deltar i lokalt organisasjonsliv, og på andre arenaer for styre og stell enn de rent politiske. FAUene på skolene, samarbeidsutvalget i barnehagen, styret i idrettslaget og menighetsrådene. Skal vi lykkes i å samle venstresiden, må vi også lykkes i å spille på disse kraftfulle miljøene. De representerer nyttige korrektiv til forvaltning og styrende organer, og kan bidra til at vi klarer å opprettholde systemkritikken.

Vi må være flinke til å være i dialog med organisasjoner og dra nytte av deres kompetanse og viktige innspill til de politiske prosessene - og vi må ut til disse miljøene for å mobilisere ressurspersoner derfra til engasjement også gjennom de politiske kanalene. En slik styrking av folkestyret må være et viktig mål for et rød-grønt samarbeid.

En varig allianse mellom de rød-grønne partiene

Det har vært mye fokus i den offentlige debatten på uenighet innad i og mellom regjeringspartiene. Selv om tilvenning til situasjonen vil føre til at man unngår noen av disse tingene etter hvert, tror jeg fokuset på slike uenigheter vil være stort i hele perioden. Fordi vi har en flertallsregjering vil mye av fokus flyttes vekk fra spillet i Stortinget, fordi sakene får sin avgjørelse i regjeringen. I en slik situasjon må vi være flinke til å få frem enighet og løsninger, og synliggjøre resultatene partiene oppnår gjennom regjeringens arbeid.

Arbeiderpartiet vil føre en politikk som gjør at vi kan videreføre den modellen som har gjort oss til ett av verdens beste land å bo i. Det gjøres gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og et stadig kritisk blikk på hvordan fellesskapsløsninger organiseres og utøves. Det er nettopp dette som legger grunnlaget for et samfunn hvor alle skal ha like muligheter. Å gi alle tilgang til et velferdssamfunn, er å gi alle tilgang til framtida.

Via det rød-grønne regjeringssamarbeidet har vi klart å skape noe som kan være en stabil forsvarer og videreutvikler av den nordiske velferdsstaten. Klarer vi å utvikle dette arbeidet gjennom de fire år vi har foran oss, er min spådom at mye av grunnlaget for en varig samlet venstreside er lagt. Ikke slik at det betyr at vi kan slå sammen partiene. Vi er forskjellige og vi har forskjellige roller å spille. Men den overordnede retningen er den samme, og partiene utfyller hverandre i en kraftfull politisk allianse.