Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Grensene for
internasjonal økonomisk reform

av Harry Magdoff

Rødt! nr 2, 2006

Denne artikkelen sto første gang i Monthly Review i mai 1978
Artikkelen trykkes med tillatelse fra Monthly Review, og er oversatt av Morten Falck

Monthly Review | Magdoff-artikler på nettet | Monthly Review i Røde Fane og Rødt!

Les også Kjell Johansen: Harry Magdoff - 21. august 1913 - 1. januar 2006 i dette nummeret


Den største myten som gjennomsyrer argumentene for en ny økonomisk verdensorden, er at det er mulig å oppnå en ny inntektsfordeling mellom rike og fattige land i det kapitalistiske verdenssystemet med diplomatiske forhandlinger. Det mer realistiske spørsmålet som trenger et svar, er helt annerledes: Er sjølberget utvikling i den tredje verden overhodet mulig så lenge disse landene er vevet inn i det imperialistiske nettverket og de grunnleggende avhengighetsforholda består? I bunn og grunn hviler spørsmålet på valget mellom reform under imperialismen og utbrudd fra imperialismen," skriver Harry Magdoff i 1978 i denne artikkelen.

Selv den beste reformbevegelse har en tendens til å fostre illusjoner. Og den foreslåtte Nye økonomiske verdensorden er ikke noe unntak. Den tredje verdens ledere har med rette vært misfornøyd med den tradisjonelle økonomiske verdensorden og imperialistmaktenes praksis, og har energisk presset på for å få en New Deal - en som tilhengerne håper og forventer på lengre sikt skal resultere i at rikdommen blir mer likelig fordelt mellom rike og fattige land. At tredje verden-nasjonene samler seg om et felles program - og spesielt et program som erkjenner en grunnleggende interessekonflikt mellom sentrum og periferien - er i seg selv utvilsomt et viktig skritt framover, og kan til og med vise seg å markere begynnelsen på en ny fase i imperialismens historie. Samtidig skaper begrunnelsene og retorikken som brukes til å fremme programmet, falske forhåpninger om hva det faktisk er mulig å oppnå innafor rammene av det imperialistiske systemet.

Ny økonomisk verdensorden

De ideene som er inkorporert i slagordet om en Ny økonomisk verdensorden, tok form over en periode på omtrent 20 år, der tredje verden-nasjonene førte politiske kamper for å overvinne det som for dem så ut til å være de tydeligste hindringene for deres økonomiske vekst. Det tok ikke de nylig avkoloniserte landene lang tid å bli klar over at politisk uavhengighet ikke automatisk fjernet imperialismens lenker. Og på den ene eller andre måten har de sammen med de eldre politisk uavhengige nasjonene i periferien lett etter måter å samle seg på og utøve press for å få oppreisning.

Det første skrittet i denne retninga ble tatt i 1955, da 29 nasjoner sendte representanter til den asiatisk-afrikanske konferansen som ble holdt i Bandung i Indonesia. Blant annet tok delegatene der opp ett av nøkkelkrava for periferiens selvforsvar, i det de ba om tiltak som ville eliminere de store svingningene i inntekter av råvareeksporten til de sentrale metropolene. Men betydningen av den konferansen gikk langt ut over det å utforme spesifikke forslag til reformer. For det var der prinsippet begynte å komme til syne om at den tredje verden hadde felles interesser som sto i motsetning til de imperialistiske sentrenes interesser. Denne konferansen var i virkeligheten et forspill til forskjellige andre forsøk på å etablere en politisk, og etter hvert økonomisk maktbase, som kunne handle uavhengig av metropolene og fravriste dem innrømmelser.

Ved flere toppmøter av statsoverhoder i "alliansefrie stater" ble det generert ytterligere krav om endringer i de eksisterende politiske og økonomiske ordningene. Det startet med et åpningsmøte i Beograd i 1961. Videre ble de fire FN-konferansene om handel og utvikling, som startet med at Unctad I kom sammen i Genève i 1964, viktige fora (og bare fora) der representanter for den tredje verden (på Unctad IV deltok 2.000 delegater fra 139 land) satte ord på sine plager og formulerte krav om endringer i imperialistenes praksis på utvalgte områder der det var mulig å nå fram til enighet.

Mens alle disse forskjellige tiltakene fostret en stadig tydeligere og mer integrert tredje verden-ideologi, forsterket de også følelsen av frustrasjon. Det kom ganske enkelt aldri noen betydelige innrømmelser fra de imperialistiske sentrene, til tross for all larmen og vreden, og til tross for den potensielle politiske makta som lå i en samlet tredje verden-blokk. I alt vesentlig vendte metropolene det døve øret til periferiens krav.

Charter om økonomiske rettigheter og statsforpliktelser

Men utviklingen førte til to ting som i det minste tvang herskerne i de imperialistiske sentrene til å rette seg opp, lytte og hykle enighet om behovet for reformer. Den første var at OPEC lyktes i å oppnå en vesentlig økning av oljeprisene i 1973. Og den andre var styrkeendringen i avstemninger i De forente nasjoner. Ved begynnelsen av 1970-tallet hadde antallet tredje verden-medlemmer i FN økt til over 110. Denne stemmeblokka kunne - med støtte fra USSR, de øst-europeiske landene, Folkerepublikken Kina og skandinaviske land - utgjøre en majoritet i mange saker som var viktige for den tredje verden. Da den ikke lenger kunne avspise behandlinga av reformkravene med underordnete debattfora, traff FNs generalforsamling endelig selv tiltak i saken. Den sjette spesialsesjonen i FNs generalforsamling, som fant sted i 1974, vedtok en "Erklæring og handlingsprogram om etablering av en ny økonomisk orden", som hadde til hensikt å "arbeide øyeblikkelig for å opprette en ny økonomisk verdensorden. ... som skal rette opp ulikheter, råde bot på eksisterende urett, og gjøre det mulig å eliminere det stadig økende gapet mellom utviklede land og utviklingsland. ..." Denne ble fulgt av formelt vedtak av et "Charter om økonomiske rettigheter og statsforpliktelser". (1)

Selv om disse dokumentene etterlyste et sterkt handlingsprogram, har likevel de fire åra som er gått siden den gang, ført til lite annet enn stadig flere konferanser og endeløse stridigheter om hvordan FN-resolusjonene skal settes ut i livet. Grunnen til det er enkel nok. Hvert av hovedtemaene på dagsordenen - reduksjon av barrierene mot import av industriprodukter fra de underutviklede landene, stabilisering av inntektene fra råvareeksporten, større kontroll for mottakerne over teknologioverføring, og gjeldsreduksjon (inkludert gjeldssletting når det trengs) - gjør i siste instans inngrep i profittene som tilfaller de framskredne kapitalistiske nasjonene. Derfor er det ikke overraskende at de imperialistiske sentrene, som var tvunget til å delta i forhandlinger, har spilt et sabotasjespill som tar en av to former: 1) enten nekter de åpenlyst å sette de foreslåtte reformene ut i livet, eller 2) de setter fram motforslag som enten er bare skuebrød eller er utformet for å dekke deres egne behov, som å oppnå en sikrere strøm av råvarer fra Den tredje verden.

Det ser ikke ut til at disse vanskene for alvor har tatt motet fra periferiens ledere. For dem er og blir håpet om en ny økonomisk verdensorden den herskende ideologien og brennpunktet for deres kollektive anstrengelser på den internasjonale scenen. Og her er det viktig å erkjenne at visjonens standhaftighet i lys av de magre resultatene som er oppnådd, i seg selv er en gjenspeiling av det imperialistiske uføret de nødvendigvis er fanget i. Denne innesperringen kommer både ideologisk og faktisk av i hvor stor utstrekning deres økonomiske overlevelse, for ikke å snakke om framgang, avhenger av metropolenes velstand. Eller for å si det mer konkret: den avhenger av hvor mye metropolene vil kjøpe av deres eksport. Denne avgjørende avhengigheten av ytre etterspørsel gjelder til og med for de tredje verden-land som har satt ut i livet de dristigste reformtiltakene innenriks, inkludert utstrakt statlig innblanding i investeringsvedtak. Det sier seg selv at i mangel av en strategi som tar sikte på å sprenge den tradisjonelle støpeformen kapitalismens lange historie har tvunget dem inn i, forblir periferinasjonene viljeløse tannhjul i den imperialistiske maskinen. Og uansett hvor klar de er over de begrensninger de imperialistiske båndene setter, må de nøye seg med å kjøpslå om innrømmelser, hvor dystre utsiktene til å lykkes enn måtte være.

De som har tro på at en ny økonomisk verdensorden lar seg gjennomføre og ville være effektiv, avviser naturligvis dette synet. De er overbevist om at bare noen ytre hindringer for økonomisk vekst blir fjernet, vil det i det minste åpne døra for utvikling av selvbergede, uavhengige kapitalistiske økonomier som ligner på dem i de framskredne kapitalistiske nasjonene. Kjernen i dette synet er enten åpent uttrykt eller stilltiende det teoretiske perspektivet at det finnes klare, universelle lover for kapitalistisk utvikling, som gjelder likt for ethvert land som velger den kapitalistiske veien.

Nå er det sant at det kan gi mening å abstrahere seg fram til utviklingsstadier som de framskredne kapitalistiske systemene i Vest-Europa, De forente stater og Japan har gjennomgått. Men hvis vi undersøker denne utviklinga, vil vi avsløre at de vilkåra som har vært grunnleggende for å nå fram til disse vellykte kapitalistiske økonomiene, er diametralt motsatte av vilkåra i periferilandene i dag. Og det er nettopp disse forskjellene som reiser alvorlig tvil om periferilandenes evne til å kopiere utviklingsstadiene til de utviklete, selvbergede nasjonene på noen meningsfull måte.

Fem nøkkeltrekk

Her kan vi ikke foreta noen fullstendig analyse av disse forskjellene. De som er interessert i å forfølge temaet gjør klokt i å ta for seg Samir Amins Unequal Development (Monthly Review Press, 1976) og hans artikkel "Self-Reliance and the New Economic Order" (Monthly Review, juli - august 1977). For våre nåværende formål vil vi bare notere noen av de nøkkeltrekkene ved de utviklete kapitalistiske nasjonene som er mest relevante for å synliggjøre kontrasten mellom kjerne og periferi.

1) I de landene hvor den oppsto, hadde den industrielle revolusjonen en jordbruksrevolusjon til forløper. Den tradisjonelt lave og upålitelige tilgangen på mat og råvarer hadde i mange århundrer satt grenser for mulighetene til økonomisk vekst. Det var først etter at utstrakte og temmelig raske framganger i landbruksmetoder økte matoverskuddet som ble produsert i Vest-Europa, at trusselen om periodisk hungersnød ble overvunnet. Med det ble en veisperring mot økonomisk framgang fjernet og forholdene ble lagt til rette for et ekspanderende marked både for forbruksvarer og kapitalvarer (til å begynne med først og fremst for landbruket). (2)

2) Det var typisk for spredningen av den industrielle revolusjonen at den innebar en omfattende "låning" av teknologi. Men de vellykte lånerne var de som gjorde det hovedsakelig på sine egne vilkår, og dermed forårsaket et stort hjemlig forråd av fagfolk og teknikere, og aktivt deltok i de hjemlige teknologiske framskrittene.

3) Kontinuerlig revolusjon i produktivkreftene gjorde det mulig med en vedvarende vekst i produktivitet og en stadig større mengde merverdi, som i neste omgang satte stor fart i kapitalakkumulasjonen og veksten i hjemmemarkedene. Blant flere andre faktorer økte kravene fra den avanserte teknologien og urbaniseringen verdien av arbeidskrafta og la grunnlaget for en økning av reallønna. Det er viktig å forstå at selv om utbyttinga av den tredje verden har vært en vesentlig bestanddel i kjernelandenes velstand og at eksporthandelen har vært en avgjørende stimulans, har det uunnværlige grunnlaget for industriveksten i de vellykte kapitalistiske systemene vært evnen til å utvide hjemmemarkedene sine.

4) Det som lå under revolusjoneringa av produktivkreftene, var veksten i kapasiteten til å framstille et bredt spekter av kapitalvarer så vel som masseforbruksvarer. Utviklingen av en maskinbyggingsindustri bidro med en høy grad av fleksibilitet når det gjaldt å hanskes med raskt skiftende muligheter på indre og ytre markeder, og veksten i produksjonsutstyrsindustrien var i seg selv en viktig kilde til akselererende sysselsetting og dermed etterspørsel etter forbruksvarer.

5) I hvert av de utviklete kapitalistiske systemene utviklet det seg en integrert og sterk nasjonalstat, en stat som først og fremst var innstilt på å støtte industrikapitalismen og dens forbundsfeller innen finans og handel. Staten støttet aktivt, og hjalp til med, å mobilisere de interne ressursene for kapitalakkumulasjon. Og like viktig: dens utenrikspolitikk var et redskap for å skape det kapitalistiske verdenssystemet, som ble delt mellom på den ene sida en liten gruppe av framskredne kapitalistiske land, og på den andre sida, et stort antall periferiland som er underlagt metropolene og tjener deres behov.

La oss nå sammenligne denne beskrivelsen med dagens tilstand i periferilandene. Der har stort sett jordbruksrevolusjonen ennå ikke funnet sted. Selv om det er nådd høy produktivitet for noen eksportavlinger, er og blir utbyttet av de fleste matvareavlinger utrolig lavt. Som et resultat av dette forblir den interne etterspørselen etter flere forbruksvarer forholdsvis liten: Lav produktivitet i jordbruket holder et lokk på bøndenes evne til å kjøpe industrivarer, og det lille og upålitelige overskuddet av matvarer fører til at reallønna holdes nede. Jordbruksreformer, selv de som innebærer en ærlig omfordeling av jorda, har ikke lykkes i å fjerne de viktigste hindringene for vekst i jordbruket. Årsaken er at det å skape en ny klasse av små jordeiere i seg selv gjør lite eller ingenting for å mildne de større jordeiernes, kjøpmennenes og pengeutlånernes undertrykking av bondebefolkninga.

Eksport til metropolene

Det som i virkeligheten særpreger periferiens historie til denne dag, er at vekstmotoren har vært dens eksport til metropolene. Som en konsekvens blir ressurser fordelt og infrastruktur bygget først og fremst som svar på den etterspørselen som kommer fra de framskredne kapitalistiske landene, og bare i annen rekke som svar på den som hjemmemarkedene skaper. Denne typen økonomisk vekst øker en viss type intern etterspørsel, men det er stort sett etterspørselen etter luksusvarer til middel- og overklassen. Det tilbakestående jordbruket, det nedpressete lønnsnivået og den vedvarende arbeidsløsheten forkrøpler veksten av markeder for masseforbruksvarer.

Potensialet for selvberget industrialisering

På bakgrunn av dette er potensialet for selvberget industrialisering nødvendigvis begrenset. Dette er blitt tydelig demonstrert av erfaringene til de underutviklete landene som har tatt innledende skritt med sikte på å oppnå større uavhengighet og sjølberging. Disse forsøkene har tatt den formen som er blitt kjent som "importerstatning", det vil si etablering av hjemlig produksjonskapasitet for å erstatte importerte forbruksvarer. Begrensningene i denne strategien ble raskt åpenbare, delvis fordi den gjorde lite for å utvide de snevre hjemmemarkedene. Hva viktigere er, avhengigheten av import og den derav følgende belastningen på betalingsbalansen ble ikke særlig mindre: mellomkomponenter, kapitalutstyr og i noen tilfeller råmaterialer måtte skaffes fra utlandet. I det siste har utilstrekkeligheten i denne strategien, sammen med fortsatte vansker knyttet til tradisjonell eksport, ført til et alternativt program for utvikling: Konsentrasjon om å skape industrier som er innrettet mot eksport. Og her slutter vi sirkelen, for det er nettopp barrierene mot salget av slike produkter i de utviklete landene som har gitt økt styrke til kampanjen for en ny internasjonal økonomisk orden.

Finanser og teknologi fra Vesten

Enda en faktor som har spesiell betydning for å kullkaste periferiens forskjellige forsøk på industrialisering, er at framgang stadig i så stor utstrekning avhenger av import av finanser og teknologi fra Vesten. I større eller mindre grad har tredje verden-nasjonene mislykkes i å skape en befolkning av fagarbeidere og teknikere av det slaget som satte de utviklete landene i stand til å bli herrer over sin egen industrielle revolusjon. (3) Tredje verden-nasjonene har heller ikke vært i stand til å skape en hjemlig kapitalvaresektor av et slag som kunne komplementere masseforbruksvareindustrier. I de få tilfellene hvor det har vært gjort framskritt i maskinbygging, har det vært begrenset til å lette framstillingen av uviktige luksusvarer og militærutstyr.

Klasseallianse

Endelig har periferilandene - i motsetning til metropolene - ikke lykkes i å utvikle stater som er målbevisst innrettet på å utvikle og støtte en uavhengig hjemlig kapitalisme. Generelt består den herskende makta i disse landene av klasseallianser hvor grupper som er knyttet til utenlandsk investeringsvirksomhet, er tungt representert. Men selv når innflytelsen fra disse er fraværende i toppen, har de underliggende avhengighetsforholdene en tendens til å bekrefte seg sjøl. For så lenge de vesentlige trekkene ved den tradisjonelle økonomiske strukturen fortsatt hersker og de kreftene som produserer ustabilitet vedvarer, er mulighetene for grunnleggende endringer strengt begrenset. Hver eneste av de tilbakevendende krisene som er iboende i den eksportorienterte økonomien - et kritisk problem med betalingsbalansen, en avlingssvikt, manglende evne til å dekke utestående utenlandsgjeld - bringer selv den mest uavhengighetsstrevende og viljefast reforminnstilte herskergruppe tilbake i avhengighetsfolden, for å søke hjelp gjennom flere utenlandske investeringer eller nye lånekilder utenlands.

Hvis man undersøker den foreslåtte nye økonomiske verdensorden i lys av disse betraktningene, er det klart at de reformene den innebærer går utenom hovedproblemene. Dette er synlig på hvert av de fire vurderte nøkkelområdene.

1. Jordbruket

De foreslåtte endringene dreier seg først og fremst om å stabilisere, og om mulig, øke inntektene fra jordbruks- (og mineral)eksport. Store svingninger i inntekt og vanskelige handelsbetingelser skaper selvfølgelig alvorlige problemer for periferien. Men det er viktig å innse at disse forslagene ikke har noe å gjøre med de mer grunnleggende begrensningene på jordbruksområdet, som skyldes tilbakeliggende produktivitet i matvareavlingene og innenlandske sosiale hindringer for å utvide tilgangen på fødevarer.

2. Industrieksport

Her ligger hovedvekten på å fjerne handelsbarrierer og oppnå spesielt gunstige muligheter til å trenge inn på markedene i industrilandene. Men slike innrømmelser ville ikke sette ut av spill de normale konkurransekreftene som virker i disse landene. For å utkonkurrere produktene fra metropolenes industri, må fabrikantene i periferien forlange betydelig lavere priser, en fordel som bare kan opprettholdes ved å holde lønningene nede, og slik blokkere utviklinga av hjemmemarkeder for masseforbruksvarer.

3. Teknologioverføring

De reformene som er foreslått under denne overskriften, handler om å forbedre betingelsene for å få tilgang til teknologi fra multinasjonale selskaper. Selv om slike reformer, dersom de ble oppnådd, kan lette noen av byrdene med betalingsbalansen, angriper de ikke det sentrale spørsmålet om å utvikle en uavhengig teknologisk basis og en hjemlig kapasitet for forskning og utvikling for den teknologigenerasjonen som er tilpasset deres spesielle behov. Når det kommer til stykket, vil de foreslåtte reformene fortsatt holde de underutviklete landene i trelldom under de multinasjonale selskapene og den framskredne kapitalismens teknologi.

4. Gjeldsreform

Dette dreier seg om sårt trengt hjelp mot den økende utenlandsgjeldens kvelertak. Men de ulike formene for hjelp som har vært på tale, inkludert gjeldsslette, handler bare om overflatefenomener og ikke om de vilkåra som skaper mer eller mindre permanent gjeldsslaveri. Gjeldsproblemet oppsto lenge før økningen i oljeprisene; det er en utgammel byrde som sammenfatter hele avhengighetsmønsteret. Tilbakevendende underskudd på betalingsbalansen skriver seg ikke bare fra eksportinntektenes ustabilitet, men viktigere fra den evige og stadig økende flommen av kapital til firmaer i metropolene som betaling for frakt, forsikring, banktjenester, avgifter på patenter og varemerker, styrehonorarer, dividender og renter. Hvor viktig lettelser i gjelda enn er i den aktuelle situasjonen, kan det bare tjene til midlertidig lindring så lenge de vilkåra som skaper behovet for gjeld vedvarer.

De framskredne kapitalistiske landa

Så langt har vi diskutert den nye økonomiske verdensorden fra den tredje verdens side. Men hva med de framskredne kapitalistiske landene?

Det er tenkelig at metropolene teoretisk sett kan være tilbøyelige til å gjøre noen innrømmelser, særlig slike som ville gi dem visse fordeler i det lange løp, som å sikre mer pålitelige råvarekilder, beskytte deres multinasjonale firmaer fra nasjonalisering og konfiskering, og bygge opp juniorpartnere som er forberedt på å hjelpe til med å bevare kapitalismen i den tredje verden. Men disse mulige langsiktige fordelene oppveies av virkelige og tvingende begrensninger på kort sikt. Imperialistmaktene har gått inn i et nytt stadium av stagnasjon. (4) Det internasjonale pengesystemet skjelver. Verdenshandelen går langsommere. Handels- og valutakonkurransen blant de ledende maktene er blitt mer intens. Hvert eneste av de industrialiserte landene står overfor interne problemer som skriver seg fra varig arbeidsløshet og svake industri- og finanssektorer. Dette er knapt slike vilkår som gjør imperialistmaktene tilbøyelige til å vurdere reformer som bærer i seg løfter om å skjerpe deres indre motsigelser. (5)

Den største myten som gjennomsyrer argumentene for en ny økonomisk verdensorden, er at det er mulig å oppnå en ny inntektsfordeling mellom de rike og fattige land i det kapitalistiske verdenssystemet med diplomatiske forhandlinger. Det mer realistiske spørsmålet som trenger et svar, er helt annerledes: Er sjølberget utvikling i den tredje verden overhodet mulig så lenge disse landene er vevet inn i det imperialistiske nettverket og de grunnleggende avhengighetsforholda består? I bunn og grunn hviler spørsmålet på valget mellom reform under imperialismen og utbrudd fra imperialismen. De endringene som den nye økonomiske verdensorden går inn for, vil, om de ved et mirakel skulle bli vedtatt, ikke overvinne utarmingen av massene, det tilbakeliggende jordbruket, forkvaklete industristrukturer og økonomiske strukturer i metropolenes tjeneste, analfabetisme, utilstrekkelige utdannings- og helsetjenester, og alle de andre sykdommene som rir disse samfunnene. Slike problemer kan bare finne sin løsning ut fra endringer i de hjemlige klassekreftene som fører til en revolusjonær endring av sosiale prioriteringer slik at massenes interesser blir løftet opp i første rekke.

General, din tank er en sterk vogn.
Den bryter ned en skog og knuser hundre mennesker.
Men den har en feil:
Den trenger en sjåfør.

Bertolt Brecht (til norsk ved Georg Johannesen)


Noter

1. En verdifull oppsummering og analyse finnes hos Orlanda Letelier og Michel Mofitt: The New International Economic Order, del 1, Washington DC, Transnational Institute, 1977. [Tilbake]

2. Se Paul Bairoch: "Agricultural and Industrial Revolution, 1700-1914", i Carlo M Cipolla (red): The Industrial Revolution, London, Fontana/Collins, 1973. [Tilbake]

3. Noen av landa i den tredje verden, som India og Kina, har en lang, flott historie med håndverk. Mye av dette (men ikke alt) ble ødelagt i imperialismens mest ekspansive periode, da de ble oversvømmet av billige produkter fra industrialismens senter. Det har vist seg å være umulig å starte på nytt uten å fjerne seg fra den imperialistiske strukturen. [Tilbake]

4. Se Paul M Sweezy: "The present Stage of the Global Crisis of Capitalism", Monthly Review april 1978. [Tilbake]

5. Interessant og illustrerende for å forstå holdningene deres er den uroen i de store stålfabrikkene her (USA) og i utlandet, da den relativt lille ståleksporten kom i gang fra enkelte land i den tredje verden. Like bemerkelsesverdig er avtalen mellom USA og Mexico, der USA reduserte tollen på frukt, grønnsaker og håndverksprodukter - en gruppe produkter som i 1976 sto for 63 millioner dollar av Mexicos eksport til USA. Som takk for denne gavmildheten insisterte USA på, og fikk, innrømmelser fra Mexico på eksport av tørrmelk og annen melk, smult, fruktcocktail på boks, elektriske motorer og andre produkter! (Se Clyde H. Farnsworth: "Mexico Makes Reverse Concessions in U.S. Trade Pact", New York Times 3. desember 1977.) [Tilbake]