Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

En verden uten fattigdom av noe slag

av Tove Stangnes

Rødt! nr 1, 2006

Tove Stangnes er 61 år, feminist, var forbundsleder i Norsk helse- og sosialforbund fra 1992
til Fagforbundet ble etablert i 2002, der hun var første nestleder til landsmøtet i mai i år


Jeg har en drøm om et bedre arbeidsliv, med plass til alle, der kvinner og menn er likestilt både når det gjelder arbeidstid og lønn. Et viktig skritt i riktig retning vil være å sidestille kvinners turnusarbeid med menns skiftarbeid. Turnusarbeidere, som i hovedsak er kvinner, arbeider to timer mer i uka enn menn i skiftarbeid. En urettferdighet som har vart lenge nok, og må rettes opp. Videre har jeg en drøm om at alle de kvinnene som jobber i deltidsstillinger, ofte de rareste små stillingsstørrelser en kan tenke seg, kan få den heltidsstillingen de både ønsker seg og trenger for å kunne forsørge seg, og eventuelt familie på lønna si. Jeg ønsker meg en klar lovbestemmelse i arbeidsmiljøloven som sikrer kvinner (det er stort sett kvinner som jobber ufrivillig deltid!) en rett til heltid, og mulighet for deltid til de som ønsker det. Det er riktig nok en forbedring i AML på dette området, men bestemmelsen burde vært mye klarere. I tillegg trenger vi arbeidsgivere som fører en personalpolitikk der kvinner ikke behandles som reservearbeidskraft. Ved å følge med på stillingsannonser i de typiske kvinnedominerte arbeidsområdene innen f.eks helsesektoren, ser man utlysningstekster som ingen noen sinne ville finne på å lyse ut innenfor mannsdominerte arbeidsområder. Utallige er de historiene jeg har fra fortvilte kvinner som er ansatt i stillinger til og med under 10 prosent. Deres hverdag er ofte preget av total mangel på forutsigbarhet, og "jakten" på ekstra arbeid preger tilværelsen.

Ufrivillig deltid er en av de største hindringene for at kvinner skal kunne være økonomisk uavhengig, det er også en av de viktigste årsakene til at vi fortsatt har langt igjen før vi oppnår likelønn.

Jeg har også en drøm om at vi skal oppnå målet om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er på mange måter drømmen om både et bedre arbeidsliv, og et bedre samfunn. Jeg er sikker på at det også på sikt vil være samfunnsøkonomisk gunstig, ikke minst med tanke på at flere kan klare å holde lenger ut i et stadig mer brutalt arbeidsliv. Lege Ebba Wergeland uttalte en gang at det ville være det mest helseforebyggende tiltaket som kunne iverksettes. Det utsagnet er jeg enig i. Håpet er at vi skal komme i gang med gode forsøk på sekstimersdag innen flere områder i arbeidslivet.

Jeg har også en drøm om et samfunn og et arbeidsliv der mennesket og ikke penger står i fokus. Et samfunn som er basert på likeverd og solidaritet, og ikke som i dag omsorg etter stoppeklokkeprinsippet, og der konkurranse og økonomisk lønnsomhet er det som står i fokus. Det er tragisk at de ideologiske fanebærerne på høyresiden setter privatisering og konkurranse høyere enn god tjenestekvalitet.

Jeg har også en drøm om at fattigdom kan utryddes, ikke bare i vårt eget rike land, men også at vi skal få en verden der godene er mer rettferdig fordelt enn tilfelle er i dag. Verdenssamfunnet må ta et helt annet ansvar for at fattigdommen og nøden øker.

Et eksempel jeg har lyst til å nevne: Tre år etter at borgerkrigen i Angola tok slutt, er halvparten av barna underernært i følge FN. FNs matvareprogram sier at 52 prosent av barna i det sentrale høylandet rundt byen Huambo er underernært. Mange barn er også rammet av tuberkulose etter at immunforsvaret er svekket som følge av sult. Angola er også, sammen med andre afrikanske land sør for Sahara, land som har svært mange foreldreløse barn på grunn av aidsepidemien. Alt for lite blir gjort for foreldreløse og sårbare barn. Det er dessverre alt for mange lignende eksempler rundt om i verden. Vi må få en helt annen politikk, det er et globalt ansvar, og både verdenssamfunnet, politikere og internasjonal fagbevegelse har et ansvar. Den internasjonale fagbevegelsen stiller seg bak den verdensomspennende kampanjen "Make poverty history".

Mange mener at kampen mot fattigdom er umulig å vinne, men om vi gir opp denne viktige kampen, gir vi opp drømmen om framtida. Derfor må vi fortsatt våge å ha en drøm om at det umulige nytter.