Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

I et trygt hus er det lett å drømme

av Gro Dahle

Rødt! nr 1, 2006

Gro Dahle er mor, kone og datter og litt forfatter og skrivekurslærer bosatt på Tjøme, 43.


Jeg sitter bakoverlent i stolen i annen etasje under takvinduet og drømmer fine dager for framtida. Jeg drømmer om fred i verden, selvfølgelig drømmer jeg om fred, hva annet skal jeg drømme om enn fred når jeg først skal drømme!

Jeg drømmer at alle plutselig forstår hverandre så mye bedre og respekterer hverandre, tar hverandre i hendene og danser, muslim og kristen, jøde og muslim, oljerik og oljetrengende, katolikk og protestant, muslim og hindu.

At grensene viskes ut, for hva skal vi med grenser, at motsetningene viskes ut som konfliktpotensiale, at fraksjoner og befolkningsgrupper kan klare å dele den plassen hvor de bor, at de kan klare å dele ressursene rettferdig, klarer å komme til enighet, forståelse, medfølelse.

Jeg drømmer at USA lar Midtøsten være i fred med et lite bukk og et lite unnskyld, beklager for det med Irak, det med Afghanistan, Kuwait, det med Israel, Vietnam, Korea, det med sør Amerika, Salvador, Bolivia, alle disse landene, alle disse våpnene, alle disse konfliktene, all denne innblandinga. Vi mente ikke å ødelegge, beklager, vi dummet oss ut, ja, vi dreit på draget, unnskyld, unnskyld, vi havna i myra, plumpa i bekken, snubla og kavet det opp alt sammen, beklager så mye, unnskyld, unnskyld, det kan ikke unnskyldes, vi vet det, men det skal aldri gjøres igjen, aldri skje igjen, aldri, aldri, vi lover det, kunne USA begynt med å si, tenker jeg og ser ut av takvinduet der det regner, for jeg drømmer fine dager for verden og et hensynsfullt USA med lua i handa som sier at de skal respektere FNs sikkerhetsråd i framtida, jada, respektere et lands integritet og ikke leke politi og røver i ørkenen, ikke leke gerilja i jungelen, ikke leke sjef hele tida, ikke true så fælt, ikke være så forbannet selvopptatte, ikke skryte så helt for jævlig, ikke presse seg inn overalt, breie seg utover med alle sine multinasjonale selskaper som styrer verden med økonomien sin, tenker jeg og håper på dager uten tunglabbet, stormaget vinningsøkonomi som utnytter ressursene i fattigere land, utarmer Østen, Afrika, Sør-Amerika, suger næringen ut av folk og jordsmonn, tråkker tungt gjennom sårbar natur, skyller ut jordsmonnet, utvinner og utnytter, tenker jeg og drømmer at de kunne si unnskyld, vi skal ikke gjøre det mer, vi skal tvert i mot hjelpe til, bygge opp, støtte opp, gi og gi alt det dere trenger av medisin og kunnskap for å byge bærekraftig jordbruk og teknikk for solenergiutvinning og vindmøller, vi skal hjelpe dere, være snill storebror som gir alle sine lillebrødre det de trenger for å klare seg, som bærer sine lillebrødre på ryggen, snill storebror, gavmild og lyttende, og ikke slem storebror som stjeler fra småbrødres lommer og som tramper på og som slåss og tar kvelertak, tenker jeg og strekker meg, for det er så lett å drømme, tenker jeg og drømmer at Europa reiser seg opp og sier at nei, sånn kan vi ikke holde på, ikke med et slikt forbruk av energi og mat og ressurser, det går jo rett til helvete hvis vi skal holde på slik, å bruke opp alt som fins av ressurser for framtidas generasjoner. Vi kjøper oss i hjel, spiser oss i hjel, mens andre sulter.

Sånn kan vi ikke ha det, tenker jeg og vips har vi alle sammen gått ned i levestandard til en tiendedel, og alle er glade, alle klapper og roper hurra, for da er det også lettere å se hva slags livskvaliteter som er viktige, for det fineste i livet kan ikke kjøpes eller brukes, det fineste i livet er gratis, og alt er fornybart, og alle forsaker materielle goder med glede og alle innstiller seg med smil og jubel på en ny og bærekraftig livsstil, ikke bare for å redde verden og naturen og ressursgrunnlaget, for det er jo en selvfølge at vi går ned i levestandard for å få til det, men også for å leve et liv mer i pakt med oss selv, våre nærmeste, bedre tid, mindre ting og ikke bare kjøpe, kjøpe, bruke, bruke, tenker jeg og kan godt se det for meg at det kunne vært mulig, kanskje, i hvert fall når jeg drømmer, for nå drømmer jeg om bedre dager, og da kan jeg kanskje like gjerne drømme litt rundt det med familie og samfunn, skole og hverdag, alle disse skillsmissene og alle disse barna som må dra hit og dit med buss og bil og trikk og tog for å være noen dager hos pappa, noen dager hos mamma, et halvt liv hos hver, trekkes i to, deles i to, lojal mot pappa, lojal mot mamma, ustabile forhold, uberegnelige familier, fleksible, men ustrukturerte samfunnsforhold, rotete skolehverdager uten faste lærere, faste sosiale grupper, faste planer, faste plasser, et liv i kaos, et liv i sosial støy og forvirring uten tilknytning, uten holdepunkter, uten trygg bakke under føttene, for disse drømmer jeg nye måter å ordne familien på, tydeligere skolestrukturer, mer stabile organiseringer, mindre brudd og oppbrekk, mindre fortvilelse og angst.

Jeg drømmer en trygg ordning rundt hvert barn slik at ikke noe barn trenger å gråte om kvelden når ingen ser det, jeg drømmer et trygt sted rundt hvert barn, en trygg og stabil situasjon hvor barnet slipper å engste seg, slipper å være urolig og bekymret, slipper ansvar for foreldrene, slipper å bryte opp og måtte reise gjennom mørket.

Jeg drømmer at barnet kan slippe alt det som ligger som en uro i brystet, en hard klump i magen, en tagg i bakhodet og bare være barn, ha nok med det, for det er lett å drømme, lett å ønske seg det beste for alle, at alle skal være glade, rolige, trygge, både barna og mødrene og fedrene og de enslige mennene og de enslige kvinnene, og de psykisk syke og de som har handikapp av et eller annet slag, de syke og de gamle, at alle skal ha nok av alt de trenger og slippe å ligge våkne om nettene fulle av bekymring, at alle skal ha noen som de er glad i rundt seg og at disse igjen er glade i dem, venner og familie og gode naboer.

Det er det det handler om, er det ikke, å ha fine dager med vi er glad i, å ha god helse, å ha god tid, gode opplevelser av mestring og hygge, å være i en sammenheng som er meningsfull, mennesker i mellom, folkeslag i mellom, trosretninger i mellom, land i mellom, å ikke gjøre noe som går utover de andre, å ikke ødelegge for noen, trampe på noen, bare ville hverandre det beste, peace and love, det er dette som er grunnlaget for det å ha et godt liv, er det ikke?

Det er det jeg drømmer om. Og det er helt gratis, koster ingen verdens ting, er det da for mye å be om?