Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Sekstimersdagen - på høy tid!

Rødt! nr 3a, 2005

Forsida Rødt! nr 3a, 2005

Dette ekstranummeret av Rødt! er skrevet av AKPs kvinneutvalg,
bortsett fra kapittel 4 som er skrevet av Ebba Wergeland.


Innhold:

"Overalt hørte journalistene det samme: flere folk hadde arbeid; arbeiderne så ut til å foretrekke å ha "mer liv" utenfor "til sitt eget" og syntes de hadde et bedre familieliv; det fantes flere samfunnsaktiviteter, finere plener og hager, hjemmene ble pusset opp både innvendig og utvendig, det var fullt av folk i parker og rekreasjonsanlegg, det ble drevet flere idretter, flere hobbyer, mange leste og studerte. Alle brukte de samme ordene når de beskrev arbeiderne: "lykkelige", "fullstendig solgt", "begeistret". (...) Noen snakket til og med om arbeidernes "kulturelle interesser"."

(Fra boka Sekstimerdagen på Kellogg's - om fabrikken der arbeiderne hadde sekst timers arbeidsdag)


Kapittel 1:

Hvorfor sekstimersdag?

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil

Høsten 2003 ble tidsklemma heftig debattert i norske medier: folks vansker med å få tida til å strekke til med jobb, hjem, trening og sosialt liv. Det var kvinner som dominerte debatten, men også menn sto fram og ønska mer tid til å være hjemme med barna sine.

Noen avviste problemene som syting, andre forklarte tidsklemma med perfeksjonisme og for høye krav. Noen mente at menn også burde begynne å jobbe deltid, slik at de kunne få tid sammen med ungene sine. Kravet om seks timers arbeidsdag ble spilt inn. Noen ville ha kortere arbeidstid for småbarnsforeldre. Andre tok opp kravet på generelt grunnlag.

Arbeidslivet har endra seg

Grunnlaget for tidsklemma finner vi i organiseringa av samfunn og arbeidsliv. Kvinners stilling i samfunnet har endra seg mye de siste tretti åra - likevel er det mye som er grunnleggende uendra. I arbeidslivet har en ikke tatt konsekvensene av kvinners økte yrkesdeltakelse. Arbeidstidsordningene er tilpassa en situasjon der mannen for det meste er hovedforsørger, mens kvinnene jobber i den grad det best passer med familiens behov. Mangelen på barnehager og skolefritidsordninger er et annet tegn på samme mistilpassing.

Det er dette som kommer til uttrykk i tidsklemma - og som gjør at den først og fremst presser seg fram som et samfunnsproblem.

Arbeidets betydning

Lønnsarbeid er en nødvendighet for de aller fleste av oss. I arbeidstida har arbeidsgiverne styringsretten. Arbeidets organisering og innhold har svært stor betydning for oss, og det virker også sterkt inn på resten av våre liv, blant annet på hvor lenge vi lever.

Menns liv er i hovedsak avhengig av og knytta til deres eget lønnsarbeid, sjøl om også konas jobb kan ha noe betydning. For gifte og samboende kvinner har derimot mannens lønnsarbeid ofte store konsekvenser, også for dem som sjøl er i jobb.

Organiseringa av lønnsarbeidet har altså avgjørende betydning for arbeidsdelinga mellom kvinner og menn, noe vi ser blant annet i inndelinga i kvinne- og mannsdominerte yrker.

Arbeidsorganiseringa, og da særlig arbeidstida, virker også inn på hvilke muligheter folk har til å delta i organisert aktivitet for å påvirke utviklinga i samfunnet.

Når vi her tar til orde for en kortere normalarbeidsdag, er det derfor fordi arbeidsdagens lengde er helt avgjørende for hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi skal ha.

Kampen om arbeidstida skjerpes

Sommeren 2004 gikk Jens Ulltveit-Moe (tidligere president i NHO, Næringslivets hovedorganisasjon) ut i mediene og sa at arbeidstida i eksportindustrien burde økes til 40 timer per uke. Bakgrunnen for dette var den vellykka kampen som eierne av Siemens i Tyskland hadde ført. De fikk sine arbeidere med på å øke arbeidstida fra 35 til 40 timer i uka, uten kompensasjon. Trusselen var utflagging til land lenger øst med dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Også EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid - i ei tid med massiv, kronisk arbeidsløshet.

Her hjemme har Stortinget nettopp vedtatt en ny arbeidsmiljølov. Den gir økt adgang til overtid og til nattarbeid, og den åpner for gjennomsnittsberegning av arbeidstida med inntil 13 timers arbeidsdag i perioder. Dessuten skal arbeidstida i større grad kunne avtales individuelt med den enkelte arbeidstakeren - uten innblanding fra fagforeningene.

Dette er eksempler på at kampen om arbeidstida skjerpes. Historisk er da også denne kampen av de aller viktigste for arbeiderbevegelsen.

På høy tid med sekstimersdagen

Vi mener at kravet om sekstimersdagen er overmodent, og at vi, særlig i de høyt industrialiserte landa, har hatt råd til den i mange tiår. Produktiviteten har økt enormt sia innføringa av åttetimersdagen. Skal ikke arbeidstakerne snart kunne ta ut noe av dette?

Noen synes nok at kampen for sekstimersdagen er urealistisk. Vår oppfatning er at det er omvendt. Nettopp i dagens situasjon, med økende fleksibilisering og brutalisering, er det nødvendig å samle arbeidsfolk i kampen for en normalarbeidsdag som det er mulig å leve med.

Kampen for sekstimersdagen er både en kamp for reform og en forsvarskamp mot ytterligere undergraving av normalarbeidsdagen. Det som vil avgjøre om kampen vinner fram, er arbeiderklassens styrke og enhet og dens evne til allianser med andre bevegelser som har kravet på dagsordenen, for eksempel kvinnebevegelsen.

Samtidig er det også slik at kampen i seg sjøl kan bidra til å bygge opp styrke og enhet. Men dette forutsetter at den makter å forene kvinner og menn, offentlig og privat sektor, fagbevegelse og kvinnebevegelse. Slik enhet kan bare oppnås på grunnlag av forståelse og respekt for at kvinner og menn i dag står i ulik posisjon i samfunnet, og at kravet er en sekstimers arbeidsdag som gjør det mulig for både kvinner og menn i større grad å jobbe full tid med full lønn.

Kampen for sekstimersdagen kan spille den samme samlende rollen i dag som kampen for åttetimersdagen gjorde for hundre år sia, og den kan bidra til å bygge opp arbeiderklassens, fagbevegelsens og kvinnebevegelsens styrke til å slåss om samfunnsutviklinga i vår tid.

Oppgaven nå må være å reise kravet og debatten fra grunnplanet i flest mulig organisasjoner. Dette heftet er ment som en hjelp for dette arbeidet.


Kapittel 2:

Arbeidstidas betydning
for kvinner og menn

Arbeidsfolk har felles interesser av kortere arbeidstid, og høyere lønn og kortere arbeidstid har vært arbeiderbevegelsens grunnleggende krav. Det handler om tid som en sjøl rår over, fri fra slit, utbytting og arbeidsgivernes styringsrett. Kampen for åttetimersdagen var motoren i organiseringa av fagbevegelsen internasjonalt.

Lønnsarbeidet organiserer menneskenes liv, fordi det store flertallet er helt avhengig av ei inntekt å leve av. Samtidig har kvinner og menn ulikt forhold til lønnsarbeid og til lønnsarbeidets oppdeling i arbeidstid og fritid. Det betyr ikke at hver enkelt kvinne og mann nødvendigvis har det slik, men at samfunnet er organisert slik at det opprettholder ulikhet mellom kvinner og menn.

Menn først

Menn har, som hovedforsørgere, hatt en sjølsagt plikt og rett til å sette lønnsarbeidet først - på godt og vondt. Jobben har lagt premissene for resten av livet, og for omfang av og tidspunkt for ansvar og omsorg for familien. Fortsatt er det yrker der menn beordres rundt og familien følger med på lasset. Og fortsatt er menns høyere lønn - og viktigere jobb - et hovedargument for at det er kvinner som må ta permisjoner og deltid.

Lønnsarbeid er noe vi er tvunget til. Samtidig gir inntekten økonomisk sjølstendighet og en fullverdig plass i arbeidslivet med alt det innebærer. Menns forsørgerplikt har vært en viktig del av grunnlaget for menns identitet og dominerende stilling, men det har også vært en byrde.

Kvinners oppgaver

For kvinner har det vært annerledes. Sjøl om mange kvinner har vært forsørgere, har de ikke hatt forsørgerlønn og status. Samfunnet har pålagt kvinnene hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjennom måten arbeids- og samfunnsliv er organisert på. Dette skaper og forsterkes av både menns og kvinners forståelse av hvordan menn og kvinner er, og hva som er deres oppgaver.

Kvinnenes yrkesaktivitet har økt kraftig de siste tretti åra, og kvinner har fått ei stadig sterkere tilknytning til arbeidslivet. Samtidig har de ikke fått tilsvarende mindre ansvar hjemme, sjøl om mange menn gjør litt mer i hjemmet - og sjøl om mange kvinner pusser vinduer og gjør reint sjeldnere enn før. Uansett konkret arbeidsfordeling er det fortsatt stort sett kvinnene som tar hovedansvaret hjemme.

Det kan ofte bli diskusjon om hvem som har rett: de som peker på de store forandringene som har skjedd i kvinnenes stilling, eller de som er opptatt av at mye er det samme gamle. Etter vårt syn har begge parter rett. Økt yrkesaktivitet har endra kvinners plass i arbeidsliv, politikk og på nesten alle samfunnsområder. Kvinnene har sjøl kjempa fram store forandringer. På den andre sida er det noen grunnleggende mønstre som består, fordi samfunnets organisering ikke er endra. Motsetninga i dette legger grunnlag for skjerpa kvinnekamp.

Graf: Tid brukt til ulike typer husholdsarbeid

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Skvisen

Skvisen kvinnene står i - mellom ansvaret hjemme og på jobben - er derfor blitt kraftig skjerpa. Her ligger også noe av grunnlaget for kvinners evige dårlige samvittighet og for opplevelsen av tidsklemma. Det ligger på ingen måte i genene. Sjølsagt kan menn også oppleve at hverdagen ikke går opp. Menn som tar omsorgsansvaret alvorlig, er viktige eksempler på at det går an å gjøre ting annerledes, og de kan spille en egen rolle i kampen for kortere arbeidstid. Men menn står ikke overfor den samme skvisen mellom to ulike oppgaver som samfunnet forventer. Det oppfattes fortsatt slik at menn som tar ansvar hjemme, gir noe til familien, mens kvinner som har yrkesarbeid, tar noe fra den.

Deltid og ubekvem arbeidstid

Det er fortsatt en underliggende norm, til tross for likestillingsidealene, at kvinner kan være i arbeid dersom (de har organisert det slik at) familiens behov samtidig ivaretas. Derfor er det da også overvekt av kvinner blant dem som jobber utenfor normalarbeidsdagen, og det er flest kvinner som jobber skift.

Dette illustreres også på en annen måte. Yrkesaktiviteten har økt, i de seinere åra særlig hos kvinner med små barn. Statistikken viser at mens bare 33 prosent av barna under to år har barnehageplass (2003), så er hele 77 prosent av mødrene deres i arbeid. Her er spriket størst, men en kan se det samme for alle aldersgrupper. Hvor er det blitt av resten av barna? De er hos dagmamma, familie, fedre når mor er på jobb - alt organisert av mødrene, som snor jobben sin til i forhold til dette.

Undersøkelser viser at mens stress hos menn går ned når arbeidsdagen på jobb er over, er det omvendt hos kvinnene. Hos dem øker stresset når arbeidsdagen nærmer seg slutten, de skal hjem til en ny "jobb".


Blant kvinner med grunnskoleutdanning jobber 63 prosent deltid. Blant kvinner med universitets- eller høyskoleutdanning jobber 32 prosent deltid (SSB 2003).

Deltid som tilpasning

Deltid er derfor ei viktig tilpasning til skvisen - når det av ulike grunner synes umulig å få dagen til å gå rundt, dersom det er økonomisk mulig å slippe unna. 43 prosent av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid, og prosenten har holdt seg relativt stabil (SSB 2003). Dette er ei tilpasning som kvinnene sjøl betaler dyrt for. Blant annet er minstepensjon et resultat for mange. Deltid er heller ikke jamt fordel blant kvinner, det er de med lavest utdanning som jobber mest deltid. Dette er ofte kvinner som har de mest slitsomme jobbene, med arbeidstid som er vanskelig å kombinere med omsorg for barn. Det er også flest med lav utdanning i de eldre aldersgruppene. I tillegg er det mye deltid i helsevesenet, også blant kvinner med høyskoleutdanning.

Samtidig skaper deltid en arbeidsintensitet i mange jobber som er vanskelig å orke på full tid, og slik oppstår en ond sirkel. I dag er det i stadig større grad arbeidsgiverne som ønsker deltid, mens mange kvinner ønsker seg flere timer eller full stilling. Kommunene tilsetter for eksempel hjelpepleiere i veldig varierende brøker for å få turnusen til å gå opp.

På toppen av det hele får kvinnene sjøl av mange ansvaret for deltidsarbeidet, også av deler av kvinnebevegelsen. Kvinnene anklages for å "velge feil", mens hovedproblemet ligger i organiseringa av arbeidsliv og samfunn.

Kvinner som jobber heltid, deltid eller er hjemmearbeidende har felles interesser i å skape et arbeidsliv som tar utgangspunkt i at alle skal kunne stå i full jobb, ikke bare menn uten omsorgsansvar.


14 prosent av hele arbeidsstokken har såkalt ufrivillig deltid - av disse er 14 prosent menn og 73 prosent kvinner (SSB 2003). Vi skriver "såkalt" fordi bruk av begrepet ufrivillig deltid om denne gruppa innebærer at en sier at alle andre former for deltid er frivillig valgt. Grensa mellom frivillig og ufrivillig deltid er umulig å trekke så lenge det er organiseringa av samfunnet som ligger i bunn. I pensjonsreformen brukes ufrivillig deltid som et begrep som skiller mellom dem som er verdige til å få pensjonsopptjening og dem som ikke er det. Her begrenses "ufrivillig deltid" til dem som får arbeidsløshetstrygd for den andelen de ikke har jobb.

Konsekvenser for lønn og pensjon

Kvinner har i snitt ca 65 prosent av menns inntekt og pensjon, alle trygdeytelser inkludert, også barnetrygd. Kvinner har 85 prosent av menns lønn.

Dette har store konsekvenser for livet hver eneste dag. Det bestemmer tilgang til alt som koster penger: mat, klær, helse, aviser, fritidsaktiviteter, reiser. Flertallet av kvinner som lever alene eller er eneforsørgere, har dårlig råd. For gifte og samboende kvinner betyr det økonomisk avhengighet, lavere status og mindre makt i forholdet. Det kan også bety mindre reell rett til skilsmisse.

Stortinget har nå vedtatt en pensjonsreform der pensjonen i enda større grad enn i dag skal være direkte avhengig av hva du har tjent gjennom livet. Dette vil bare øke forskjellene. "Besteårsregelen" er fjerna. Den gikk ut på at de tjue åra du hadde høyest inntekt, skulle være grunnlaget for utregning av pensjonen. Denne regelen var kvinnevennlig (og god for alle).

Den viktigste enkeltårsaken til forskjellen i inntekt og lønn er den ulike lengden av betalt arbeidstid. Både direkte, ved at deltid og perioder hjemme gir lavere inntekt, og indirekte. Den lave kvinnelønna henger blant annet sammen med at deltida bidrar til å opprettholde systemet med at menn er forsørgere og kvinner delvis forsørget. Dette rammer alle kvinner - også dem som sjøl jobber full tid hele livet.


Snittinntekt 2002

Mann 45 år: 450.000 kroner
Kvinne 45 år: 275.000 kroner

Et samfunn der kvinner er likeverdige mennesker

Kampen for sekstimersdagen dreier seg ikke bare om lettelser for den enkelte kvinne eller for kvinner i bestemte livsfaser. Flere kvinner i full jobb innebærer endringer i kvinnenes samfunnsmessige stilling, og det har konsekvenser for alle. Alle kvinner, også de uten barn eller eldre de tar omsorg for, rammes i dag av kvinners annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Kvinnelønna er kanskje det beste eksemplet på dette. Sekstimersdagen vil legge et bedre grunnlag for et samfunn der kvinnene er likeverdige mennesker.

I et slikt perspektiv kan også enkelte argumenter som brukes for sekstimersdagen være problematiske. "Sekstimersdagen vil gi kvinner bedre tid til å ta seg av familien," er et slikt argument. Vi tenker ikke at en arbeidstidsforkortelse skal ha som mål at kvinner bruker mer tid med barna. Målet må være at kvinner har mer fri tid, tid til å bruke slik de sjøl vil, for eksempel til alt utenom jobb og hjem som livet kan bestå av. Om noen velger å bruke denne tida sammen med barna sine, er det deres valg, men det skal ikke ligge noen føringer om at dette er et riktigere valg enn andre. Mange kvinner har i dag et stort behov for mer tid til seg sjøl. Sekstimersdagen må ikke føre til noe krav om at barn må hentes tidligere i barnehagen, eller til at skolefritidsordninga innskrenkes eller til at familien stiller mer opp på sjukehjemmet.


For den enkelte kvinne kan kontantstøtte være et midlertidig svar på skvisen mellom arbeid og familie, men det er en ordning som svekker kvinners stilling og lar samfunnet i fred for krav om endring.

Det viser seg også at småbarnsforeldre heller vil ha barnehageplass. 48 prosent av mødre med barn i kontantstøttealder sier at de foretrekker barnehage framfor kontantstøtte. I tillegg ønsker 28 prosent en kombinasjon av barnehage og annen barnepass. I 2003 var det ca 67 prosent av barn i kontantstøttealder som mottok kontantstøtte. 4 prosent av dem som mottar kontantstøtte er menn. (Tall fra 2004.)

Mer tid til familien?

Vi ser det heller ikke som noen kampsak at menn og kvinner samla bruker mer tid i familien. Vi er for utbygging av offentlige tjenester som avlaster den private familien. Men vi ser det som viktig at sekstimersdagen kan bety mer lik arbeidstid for kvinner og menn, og at den kan gjøre det lettere for kvinner å slåss for ei mer rettferdig arbeidsdeling hjemme. Sånn at menn tar mer ansvar hjemme, og at kvinner får frigjort tid til andre ting.

En viktig del av fronten

I løpet av tjue år fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1980-tallet økte antallet yrkesaktive kvinner med bortimot en halv million. Først og fremst var dette gifte kvinner, etter hvert også med små barn. Dette er kalt den store kvinnerevolusjonen. Den førte til enorme forandringer i folks hverdagsliv, også menns. Men det ble ingen virkelig revolusjon, arbeidslivets og samfunnets organisering endra seg lite - i hovedsak er det kvinnene sjøl som har tilpassa seg og vært nødt til å være ekstremt fleksible. Presset fra endringene og fra kvinnebevegelsen har likevel ført til permisjonsordninger som gjør det lettere for oss å kombinere arbeid og unger enn det er i land utenom Norden.

Kvinnene har gjort felles erfaringer, både om sin egen styrke og likeverdighet med menn, og om hvordan vi fortsatt behandles som annenrangs når det kommer til arbeidstid, lønn og pensjon. Krafta i kravet om sekstimersdagen ligger nettopp i at det er et krav om at samfunnet må ta konsekvensene av de svære endringene. Sekstimersdagen handler om mer enn arbeidstidsforkortelse. Kravet er et symbol for et samfunn og et arbeidsliv med plass til både kvinner og menn med og uten unger og familie. Samtidig legger kravet grunnlaget for å sprenge rollene og skape et annet samfunn.

Kvinnebevegelsen og de kvinnedominerte fagforbunda har vært motoren i bevegelsen for sekstimersdagen. At vi ser hvor viktig kravet er for kvinner, har vært og er nødvendig for at kvinnene skal se seg sjøl som en avgjørende kraft i denne kampen. Men også menn har interesse av at kvinnenes stilling i arbeidslivet styrkes, blant annet fordi det gir arbeiderklassen større kraft. Kampen krever at menn setter seg inn i denne delen av argumentasjonen. Samtidig må sjølsagt både kvinner og menn reise kampen for sekstimersdagen ut fra de argumentene som de sjøl synes er viktigst.


Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det!
Fra kommunal barnehage i Karlstad kommune: Her må barna leveres tidligst en halv time før tidspunktet du begynner på jobb og hentes seinest en halv time etter at arbeidsdagen er slutt. Er du uten arbeid eller i svangerskapspermisjon, har barn med plass i barnehage bare rett til 15 timer i uka.
Barnehagen har ei bemanning på to fulle stillinger og ei 60%-stilling på ei småbarnsavdeling (barn under tre år). Med 15 barn og ei åpningstid fra 06 til 17 kan det virke helt nødvendig med slike restriksjoner i oppholdstida.

Felles interesser

Kampen for sekstimersdagen har to grunnleggende elementer. Det ene handler om at arbeidsfolk erobrer mer tid fri fra utbytting og undertrykking - til egen disposisjon og til sterkere deltakelse i kampen om styringa av samfunnet. Det andre handler om at samfunnet og arbeidslivet organiseres slik at menn og kvinner er likeverdige mennesker med like muligheter til å delta, samtidig som de tar ansvar og omsorg for unger. Disse elementene bygger opp under hverandre.


Kapittel 3:

Seks timers normal arbeidsdag

Opp mot kravet om seks timers normalarbeidsdag står ikke mindre enn borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen.

Økt fleksibilitet er et nøkkelord i denne utviklinga, dvs. arbeidsgivernes rett til å utnytte arbeidskrafta når og hvor lenge de vil ut fra produksjonens behov, helst uten å betale ekstra tillegg i lønna. Et mål er at lønn og arbeidstid skal avtales på den enkelte arbeidsplass med den enkelte arbeidstaker. Arbeidsmiljølov og tariffavtaler står i veien for dette, særlig de kollektive bestemmelsene om arbeidstid som regulerer normalarbeidsdagen. Derfor kommer det støtt endringsforslag, som den nylig vedtatte arbeidsmiljøloven, som det fortsatt står kamp om.

Normalarbeidsdagen

Når vi snakker om "normalarbeidsdagen", så inkluderer dette to forhold, arbeidstidas lengde og dens plassering i døgn og uke. I dag har vi en normalarbeidsdag på 7½ til 8 timer per dag og fem dagers uke. Det er lovfesta 40 timers uke med ei maksimal ramme på 9 timer per døgn. I tariffavtalene er det 37½ times uke, for de fleste med 7½ time per dag. Men det finnes mange muligheter for å avtale annen arbeidstid, ved at en gjennomsnittsberegner over lengre perioder. Angrepa på normalarbeidsdagen har blant annet bestått i stadig nye muligheter for fagforeninger til å forhandle fram alternative ordninger.

I den nye arbeidsmiljøloven (vedtatt våren 2005, men ennå ikke trått i kraft) åpnes det også for at arbeidsgiver skal kunne avtale både gjennomsnittsberegning og økt overtid med den enkelte arbeidstaker uten at fagforeninga er med.

Arbeidsmiljølov og tariffavtaler gir også rammene for når på døgnet det er normalt å arbeide - stort sett mellom klokka 7 og 17. Arbeidstid utover dette utløser kompensasjon i form av tillegg eller kortere arbeidstid, og er til dels også begrensa ved lov, som nattarbeid og helgearbeid. Gjennomsnittsberegning av arbeidstida brukes til å unngå slik kompensasjon. Bestemmelser om normalarbeidsdagens lengde og plassering har altså stor betydning for alle dem som ikke har ordinær arbeidstid på dagtid.

Arbeidsgiverne og normalarbeidsdagen

Normalarbeidsdagen har begrensa arbeidsgivernes frihet til å tøye arbeidstidas lengde i konkurransen om størst mulig profitt. Også for kapitalistene som klasse har det hatt betydning at arbeidstidsbetingelsene har vært noenlunde like innafor de enkelte produksjonsgreinene, slik at ikke konkurransevilkåra forrykkes. Samtidig prøver den enkelte kapitalisten alltid å undergrave avtalene for å vinne fram i konkurransen.

Normalarbeidsdagen er viktig for lønna. Den er grunnlaget for kravet om ei lønn å leve av - uten å måtte forlenge arbeidsdagen eller ta to jobber. Oppløses normalarbeidsdagen, er det ikke lenger en norm for et fast timetall som skal gi deg det du trenger for å leve. Lønna presses nedover. I bransjer med mye deltid er det gjerne slik at timelønna for deltidsansatte er lavere enn for heltidsansatte.

Normalarbeidsdagen og det unormale

Normalarbeidsdagen legger grunnlaget for avtaler om tillegg for ubekvem arbeidstid. Om vi ikke har bestemmelser om hva som er normalt, er det straks mye vanskeligere å fastslå hva som er unormalt - og altså ubekvemt. Dette illustreres av at i bransjer der flertallet jobber utenfor normalarbeidsdagen, som i hotell og restaurant, er ubekvemstillegga veldig små. I 2002 streika nettopp hotell- og restaurantarbeiderne for høyere kvelds- og natt-tillegg.

Arbeidsgiverne har i mange år argumentert med at belastninga ved ubekvem arbeidstid ikke lenger er så stor, fordi flere jobber utenom normalarbeidsdagen. De er blant annet ute etter å fjerne tillegga for de store gruppene av turnusarbeidere i offentlig sektor. Et stort flertall av dem er kvinner.

Normalarbeidsdagen begrenser arbeidsløsheten. Den reduserer arbeidsgivernes mulighet til å forlenge arbeidstida når det er mye å gjøre og til å ansette folk på deltid bare de timene behovet er ekstra stort. En jobb skal bety en normal arbeidsdag. Økt fleksibilitet, som for eksempel midlertidige ansettelser, betyr derfor ikke flere jobber, slik arbeidsgiverne argumenterer, men færre. Når arbeidsgiverne går mot å lovfeste rett til heltidsjobb, handler det nettopp om at det reduserer deres fleksibilitet.

Normalarbeidsdagen sikrer arbeidernes rett til fritid, dvs. lovbeskyttelse mot utnytting utover arbeidsdagens lengde. Og det sikrer er viss grad av kollektiv fritid, at folk i stor grad har fri på samme tidspunkt og kan drive med organisasjonsvirksomhet av ulike typer. De nye utvidelsene av mulighetene for overtid undergraver denne beskyttelsen.

Normalarbeidsdagen har vært så sjølsagt at vi ikke er vant til å tenke på at den er en del av den grunnleggende organiseringa av samfunnet, en vanlig arbeidsdag med full lønn, felles rettigheter og ansettelsesforhold. Alternativet er individuelle ansettelsesforhold, arbeidstid og lønn og oppløsning av kollektive rettigheter. Dette ser vi i dag særlig i bransjer der fagbevegelsen står svakt. Det er blant annet dette kampen mot sosial dumping og for norske lønns- og arbeidsforhold for alt arbeid i Norge handler om.

En normalarbeidsdag på 7½ - 8 timer har vist seg å være for lang til å kunne være normalarbeidsdag for alle. Den tar utgangspunkt i en mannlig arbeidstaker som tradisjonelt har vært regna som arbeidskraft uten omsorgsansvar. Mange kvinner har sett det som nødvendig å søke deltidsarbeid. Dette har blitt utnytta av arbeidsgiverne i mange bransjer til å tilby dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Oppløsning av normalarbeidsdagen går hardest utover kvinnene, nettopp fordi mange er avhengig av en jobb som kan kombineres med omsorgsansvaret.

Dersom det skal være mulig å stå sammen og føre en effektiv kamp for å forsvare normalarbeidsdagen, må det være en normalarbeidsdag som passer for både kvinner og menn og som gjør det mulig å forene lønnsarbeid med omsorg for unger. Kampen for sekstimersdagen - seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon - er derfor også en forsvarskamp mot råkjøret for økt fleksibilisering. Det er ikke tilfeldig at det nettopp var kampen for sekstimersdagen i 1980-åra som først satte forsvaret av normalarbeidsdagen på dagsordenen i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Dette har bidratt til at arbeidsgiverne på ingen måte er kommet så langt i fleksibiliseringa som de har ønska.


Ordninga med at kvinner i tredelt turnus jobber 1,9 timer mer i uka enn menn i helkontinuerlig skiftarbeid, ble allerede i 1996 erklært i strid med likestillingsloven. Ansatte i tredelt turnus arbeider nå over to uker mer i løpet av ett år enn dem som jobber helkontinuerlig skift. Dette til tross for at arbeidsbelastningene er dokumentert som like store. Skift/turnus-saken har ved en rekke anledninger vært oppe til behandling i Stortinget. Til tross for støtte i forskning, ulike utredninger, høringer og politiske løfter har saken stått på stedet hvil.

I forbindelse med behandlinga av arbeidsmiljøloven juni 2005 la Arbeiderpartiet fram et kompromissforslag som ble vedtatt i Stortinget. Det går ut på at regjeringa skal ta initiativ til et møte med partene for å se på hvordan ei slik ordning kan være. På tross av at saken har ligget hos partene i årevis. I vedtaket står det også at dersom ikke partene kommer fram til ei løsning vil man igjen vurdere behovet for å endre definisjonen av sammenliknbart arbeid i loven. Bare SV og SP stod på sitt forslag om å rette dette opp i loven nå.

Samme kamp

Rett til heltid er et viktig krav. Samtidig er heltid slik den er i dag, vanskelig å ha for mange kvinner. Derfor hører kampen for heltid og kampen for sekstimersdagen sammen.

Seks timers dag med full lønnskompensasjon

Vårt krav om sekstimersdagen er et krav om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er ikke et krav om kortere arbeidstid med lavere lønn. Det ville i praksis være en form for tvungen deltid.

Mot dette står tre typer argumenter:

Full lønnskompensasjon et kvinnekrav

Vårt svar er at sekstimersdagen uten lønnskompensasjon rammer arbeidsfolk og undergraver de kvinnepolitiske målene. Lønnsreduksjon vil undergrave målet om økonomisk sjølstendighet for kvinner. I dag er det vanskelig å forsørge unger på ei vanlig lønn om en er eneforsørger, sjøl om en ikke hører til de aller mest lavtlønte. Det store flertallet av kvinner trenger både høyere lønn og sekstimersdag. En må heller ikke se bort fra at mange kvinner er avhengige av mannens inntekt, fordi de av ulike grunner ikke har lønna arbeid. Lavere familieinntekt vil også føre til økt press i retning av mer overtid, svart arbeid eller to jobber. Det vil føre til at menns arbeidsdag i praksis fortsatt vil være åtte timer for å opprettholde lønna, mens kvinnene blir sittende med seks timer eller kortere, pluss husarbeidet.

Noen argumenterer med at de høytlønte må gå ned i lønn og de lavtlønte opp. Andre har foreslått at det skal sikres gjennom skatteendringer at lavtlønte ikke taper. Disse forslaga er helt urealistiske, og ville også være helt umulig å kontrollere. Dersom reformen ikke sikrer alle full lønnskompensasjon, vil det i praksis være de med høyest lønn som står sterkest til å sikre seg gjennom egne avtaler. Full lønnskompensasjon til alle er nødvendig nettopp for at det store flertallet med lave og vanlige inntekter ikke skal gå ned i lønn.

Gjennomføring av sekstimersdagen avhenger av styrken i arbeiderklassen og breiest mulig allianser. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å oppnå en slagkraftig kamp for en reform som innebærer lønnsnedslag for mange. Full lønnskompensasjon kan se urealistisk ut, men et krav om seks timers dag med lønnsnedslag vil virkelig gjøre kampen umulig å vinne.


Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det!
Fra kommunal barnehage i Karlstad kommune: Her må barna leveres tidligst en halv time før tidspunktet du begynner på jobb og hentes seinest en halv time etter at arbeidsdagen er slutt. Er du uten arbeid eller i svangerskapspermisjon, har barn med plass i barnehage bare rett til 15 timer i uka.
Barnehagen har ei bemanning på to fulle stillinger og ei 60%-stilling på ei småbarnsavdeling (barn under tre år). Med 15 barn og ei åpningstid fra 06 til 17 kan det virke helt nødvendig med slike restriksjoner i oppholdstida.

Grønne argumenter for deling av arbeid uten lønnskompensasjon

I 1994 tok Framtiden i våre hender (FIVH) et initiativ til en kampanje for kortere arbeidstid. Deres politikk var at man kunne ha kortere arbeidstid uten full lønnskompensasjon, og at man skulle åpne for mer fleksibilitet. De framheva samtidig søppelkjørerne i Århus, som - for å avhjelpe arbeidsløsheten - hadde kjempa fram et system der fire søppeltømmere gjorde jobben til tre. De delte på å gå på ledighetstrygd ei uke i måneden. Hovedideen var å dele på arbeidet for å få ned arbeidsløsheten.

Men man senker ikke arbeidsløsheten ved å spre den på flere hender. I stedet for å ha en helt arbeidsløs søppelkjører, hadde en nå fire undersysselsatte søppelkjørere. Dette var likevel et positivt tiltak som styrka solidariteten på arbeidsplassen. Nettopp det faktum at søppelkjørernes løsning styrka arbeiderklassen, er grunnen til at staten og arbeidskjøperne kjemper hardt mot at slike ordninger innføres i Norge. De hindrer den frie flyten av arbeidskraft og styrker fellesskapsfølelsen. I Norge har myndighetene hindra slike løsninger ved å legge inn vilkår for når arbeidsløshetstrygd kan utbetales.

Men ei slik løsning er ingen arbeidstidsforkortelse. En nedgang i arbeidstid uten lønnskompensasjon, samtidig med en svekkelse av normalarbeidsdagsbestemmelsene, vil først og fremst være en gavepakke til kapitalen.


Kapittel 4:

Sekstimersdagen og helsa

Mindre muskel-skjelett-plager med sekstimersdag?

av Ebba Wergeland

Da åttetimersdagen ble lovfestet i begynnelsen av dette hundreåret, var det blant annet som botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet). Dette var en kronisk overanstrengelse eller utmattelse som var utbredt i den nye industriarbeiderklassen, og som man mente skyldtes for stor arbeidsmengde og for lite hvile. Arbeiderkvinner ble regnet for å være særlig utsatt, fordi de i tillegg til jobben hadde ansvaret for hus og unger.

Våre dagers "belastningslidelser" minner mye om "industrial fatigue", selv om det nå snakkes mest om trøtthet og smerter i muskulaturen og ikke generelt i kroppen.

Langvarig muskelbelastning fører normalt til smerte og trøtthet. Dette går over med hvile eller skifte til annen aktivitet. Men hvis belastningen fortsetter uforandret, kan forbigående smerter etter hvert bli kroniske. Balansen mellom belastning og hvile ser ut til å være viktig akkurat som ved "industrial fatigue".

Andre fellestrekk er at kvinner er mest utsatt og at store grupper blir varig arbeidsuføre. Varsler epidemien av belastningslidelser simpelthen at det er på tide med en ny arbeidstidsreduksjon?

Kortere arbeidsdag kan ha gunstig virkning på flere måter. Det korter ned varigheten av uheldige belastninger, for eksempel i tungt fysisk arbeid. Den som må jobbe over evne, blir svært sliten i løpet av en 7½ timers dag. Dermed øker risikoen for muskel-skjelett-skader, for trøtthet svekker koordineringsevnen og presisjonen i bevegelsene.

Graf: Løfter minst 20 kg fem eller flere ganger daglig i jobben

Kvinner har tungt arbeid

Blant yrkesaktive kvinner i Norge er det vanlig å ha tungt arbeid i alle aldersgrupper. Tunge løft er for eksempel like vanlig blant de eldste som blant de yngste (Levekårsundersøkelsen 2003). Men kreftene blir mindre med årene. Derfor øker andelen som mener at jobben innebærer stor risiko for belastningslidelser, med økende alder. Blant mennene minker andelen som har tunge løft med alderen, en fordeling som passer bedre med normale aldersforandringer. Andelen som synes jobben innebærer risiko for belastningslidelser øker først med alderen, men faller igjen for de eldste der andelen er omtrent som for de yngste. Forklaringen kan være at menns "karrierer" ofte går mot lettere arbeid, men også at menn har bedre råd til å gå av med pensjon i tide, når arbeidet blir for tungt. Uansett årsaken til kjønnsforskjellene sier denne statistikken oss at helsegevinsten av kortere dag i tungt arbeid kan være spesielt stor for eldre kvinner.

Graf: Risiko for belastningslidelser i jobben

Kortere varighet av uheldig belastning kan også oppnås med mer pauser, trening i arbeidstida eller mer variasjon i jobben. Men kortere dag har en virkning som ikke kan oppnås på andre måter: det vil gi mer daglig fri tid.

Kortere arbeidsdag vil gi mer tid til hvile og mosjon. En ganske original norsk undersøkelse har forsøkt å finne ut hvorfor noen arbeidstakere unngår muskel-skjelett-lidelser gjennom et langt yrkesliv (Møller Ekker 1998). To erfarne mannlige verkstedarbeidere ble spurt hva de brukte å gjøre når de fikk muskelsmerter eller kjente seg trøtte etter arbeidsdagen. Mekanikeren la seg alltid på sofaen en time når han kom hjem. Sveiseren gikk tur i marka i helgene for å kople av. Han brukte også å komme tidlig på jobb for å ha god tid, og han sørget for å legge seg tidlig. Svarene deres forteller om betydningen av fri tid, og gir dessuten noen ideer om hvorfor kvinner får muskel-skjelett-lidelser oftere enn menn.

Graf: Andel med nakke-skulder-smerter før og under sekstimersdagsforsøk

Arbeidstiden har innvirkning

Kortere arbeidsdag gir også mer tid til annet arbeid. Det blir mindre tidspress i husarbeidet, og mindre konflikt mellom omsorgsansvar og jobbansvar. Begge deler kan redusere risikoen for muskel-skjelett-lidelser.

Tre forsøk med sekstimers arbeidsdag (Oslo, Helsingborg, Stockholm) har registrert muskel-skjelett-lidelser før og under arbeidstidsforkortelsen (Bjørnskau 1997, Varg 1998, Olsson 1999). Alle tre forsøkene gjaldt pleiearbeid i sykehjem og hjemmetjenester. I Stockholm var også førskoler inkludert. I alle tre forsøk var det stilt spørsmål om smerter i nakke/ skuldre og smerter i korsrygg (eller rygg) før og under forsøket. I Oslo og Helsingborg ble det også spurt om fysisk trøtthet etter arbeidsdagen.

Etter ett til halvannet år med sekstimersdag var forekomsten av smerter i nakke/ skuldre redusert i alle tre forsøk. Reduksjonen var betydelig (omtrent en tredel i to av forsøkene) Det var en tilsvarende stor reduksjon for fysisk trøtthet etter arbeid, mens det ikke var noen klar trend for ryggsmerter.

Forsøksresultatene er ikke noe endelig bevis for hvordan sekstimersdag vil virke. Når effekten på nakke/skuldersmerter går igjen i alle tre forsøk, er det likevel sannsynlig at vi har å gjøre med en virkelig effekt av kortere arbeidsdag.

Fraværsprosenten, et dårlig suksessmål

Kortere arbeidsdag kan føre til at uførepensjonering med muskel-skjelett-lidelser utsettes noen år. Det samme kan skje med uførepensjonering for tilstander som gir nedsatt fysisk arbeidskapasitet (hjerte-kar- og lungesykdommer). Selv om den enkelte ansattes fraværsbehov blir mindre, kan totalfraværet på sykehjemmet eller i industrien der sekstimersdagen innføres, komme til å øke. I så fall kan det skyldes at flere med moderate muskel-skjelett-lidelser (eller moderat nedsatt arbeidskapasitet av andre grunner) forblir i arbeidsstyrken. De har kanskje mer fraværsbehov enn gjennomsnittet, men det viktigste må være at de får bli i jobb. Økt fraværsprosent er en billig pris, hvis man oppnår å redusere uførepensjoneringen. Men det betyr at fraværsprosenten er et upålitelig suksessmål for et sekstimersdagsforsøk. Oslo-forsøket blir for eksempel ofte oppsummert som mislykket, fordi fraværet ikke falt. Sannheten er at det var svært vellykket for de ansattes helse og trivsel og for tjenestekvaliteten.

Nye forsøk med sekstimersdag bør omfatte både kvinner og menn, og flere typer arbeid med kjent risiko for muskel-skjelett-lidelser: tungt, men variert arbeid (for eksempel omsorgsarbeid, industri og transport), helkroppsvibrasjon (for eksempel transport), oppmerksomhetskrevende arbeid (for eksempel kontor, undervisning, klientarbeid), ensidig gjentakelsesarbeid (for eksempel industri, kontor) og ekstremt stillesittende arbeid.

Det foregår i 2005 et spennende "forsøk" med sekstimersdag på et bilverksted ved Trondheim etter mønster fra tilsvarende svenske bedrifter. Etter hvert vil flere komme etter. Det er slik de tidligere arbeidstidsreduksjonene er kommet. Først møtes kravet med dommedagsvarsler om konkurranseevnen, så prøver noen framsynte arbeidsgivere seg og får godt resultat. Etter hvert går kravet igjennom, bransje for bransje, og etter tilstrekkelig press blir arbeidstidsforkortelsen lovfestet: 10 timer, 8 timer, 6 timer.


Kapittel 5:

Sekstimersdagen og deltakelse
i kampen om styring av samfunnet

"Kokkepikene skal styre staten," skreiv Lenin i 1916. Dette sitatet illustrerer et ønske vi har om et samfunn der arbeidsfolk legger premissene for samfunnsutviklinga og utøver direkte styringa av staten. I vårt samfunn er vi vant til å tenke at dette er oppgaver som krever høyt utdanna folk, et embetsverk og heltidspolitikere. Men for å ivareta arbeidsfolks interesser og bidra til ei samfunnsutvikling som folk flest ønsker, er det nødvendig at det er nettopp arbeidsfolk som sitter ved roret, - som styrer staten.

I forbindelse med kommunevalg og stortingsvalg har vi de siste tiåra sett en nedgang i valgdeltakelsen. Folks manglende tillit til politikere og valgløfter nevnes ofte som årsak. Borgerskapet i Norge liker å framstille vårt samfunn som et av verdens beste demokratier. Da tar det seg ikke ut at folk ikke viser større samfunnsmessig engasjement. Men vi har ingen illusjoner om at makthaverne ønsker engasjerte arbeidsfolk med reell innflytelse.

Demokrati og demokrati

Utfordringa for borgerskapet blir derfor å skape inntrykk av demokrati for alle, men samtidig hindre reell innflytelse. Vi blir for eksempel til stadighet forsøkt innbilt at valg av strømleverandør er en demokratisk rettighet, at å kunne velge sykehus ved en planlagt innleggelse er et demokratisk gode og at kontantstøtta til småbarnsforeldre er en valgmulighet som styrker demokratiet.

Men disse små valga gir ikke makt over sjukehuspolitikken, over samfunnets energiressurser eller over levekåra til småbarnsforeldre.

Vi lever i et klassesamfunn, der mindretallet, borgerskapet, bestemmer. Arbeiderklassen må bruke kreftene til å forsvare seg mot at folketrygda ødelegges, mot sosial dumping, for kortere arbeidstid.

Den lange arbeidstida og stadig mer arbeid utenfor normalarbeidsdagens ramme er av det som hindrer folks aktive deltakelse i utforminga av samfunnet. Med et arbeidsliv som krever stadig mer innsats fra den enkelte, blir det lite tid og krefter igjen til å delta i politisk arbeid eller annet foreningsarbeid i lokalsamfunnet.

Det er en liten elite av folk, i all hovedsak menn, som sitter i lukka styrerom og politiske organer og bestemmer. Disse befinner seg ofte langt fra vanlige folks hverdag. I disse lukka romma tas det avgjørelser som får store konsekvenser for folks daglige liv uten at de det gjelder, er med i prosessen.

Folk opplever at det er langt til Brussel, og Stortinget og regjeringa trer EU-vedtak nedover hodene våre. Folk pasifiseres i forhold "storpolitikken". Men også i nærmiljøet og i kommunepolitikken ser vi at det blir vanskeligere å få folk til å ta verv. Dette gjelder spesielt for kvinner. I 2004 er kvinneandelen i kommunestyrene bare 36 prosent. 17 prosent av ordførerne og 13 prosent av rådmennene er kvinner. Mange kvinner opplever at det blir for tøft å skulle ha jobb, familie og barn og i tillegg delta i politisk arbeid. Det kreves tid og ork for å kunne sette seg inn i alle dokumenter og sakspapirer man får. (Å dynge folk ned med omfattende sakspapirer skrevet i et utilgjengelig "politikerspråk" er i seg sjøl en herskerteknikk som minsker folks muligheter for å delta.)

For at folk skal kunne delta i styring av samfunnet, må arbeidstida være kortere. Seks timer er fortsatt for lang arbeidsdag. Mange har fått økt reisetid til og fra jobb. Seks timers arbeidsdag med økt reisetid nærmer seg kanskje det åttetimersdagen var før. Fire timers dag eller kortere vil øke sjansen for at vanlige folk tar del i kampen om styring av samfunnet. Slipp kokkepikene til!

Fri tid

Lønnsarbeid er ikke noe vi kan velge, og innafor arbeidstida er det arbeidsgiveren som har styringsrett over arbeidstakeren. Kampen om arbeidstida er en kamp om hvor mye av tida gjennom døgnet, uka og året arbeideren sjøl skal råde over. Tida uten lønnsarbeid er tida som står til arbeiderens rådighet, arbeiderens frie tid.


Sekstimerdagen på Kellogg's

De fleste kjenner Kelloggs cornflakes, men sekstimersdagen på Kellogg-fabrikken har hittil vært en godt bevart hemmelighet. Ved denne fabrikken, som ligger i en liten by i Michigan i USA og som lager frokostblandinger, ble sekstimersdagen innført over natta 1. desember 1930. Arbeiderne på fabrikken var ikke organisert. Det var eieren, W. K. Kellogg, som erstatta tre åttetimersskift med fire sekstimersskift. På denne tida var arbeidsløsheten stor, og ved å legge til et helt nytt skift, skulle mange arbeidsløse få jobb.

Sekstimersdagen fungerte utmerket. Arbeiderne var svært fornøyd med å få mer tid for seg sjøl, trass i at de fikk litt mindre i lønningsposen. Timelønna ble satt opp med 12,5 prosent da fabrikken gikk over til sekstimersskift. Året etter ble timelønna økt med ytterligere 12,5 prosent.

Sekstimersdagen på Kellogg's var en umiddelbar suksess, og den vakte i sin tid stor oppsikt i mediene. President Herbert Hoover tente på ideen. Både kapitalister og arbeiderledere støtta initiativet. Observatører fra hele verden gjorde seg tanker om sekstimersdagen kunne være den praktisk veien ut av depresjonen. Kampen for lavere arbeidstid hadde pågått et hundreår, og arbeidstida hadde jamt og trutt blitt kortere. Mange mente at sekstimersdagen på Kellogg's var en forsmak på videre arbeidstidsforkorting som måtte komme.

Men slik skulle det ikke gå. I USA ble "New Deal" et svar på den store arbeidsløsheten. Økonomien skulle ikke overlates til det frie markedet. Myndighetene greip inn, sprøyta inn penger, satte i gang prosjekter og garanterte for arbeid. New Deal bidro til å skape arbeid til flere, men samtidig ble målet om kortere arbeidstid satt til side.

På Kellogg-fabrikken var det seig og langvarig motstand mot å gå tilbake til åttetimersdagen. Men avdeling for avdeling måtte til slutt gi opp. De siste 530 arbeiderne, tre firedeler av dem kvinner, overga seg i februar 1985. Sekstimersdagen på Kellogg's hadde da vart i 55 år.

Fri fra slitet

Kampen for kortere arbeidstid, kampen for åttetimersdagen, var fagbevegelsens viktigste kamp på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Slagordet var "8 timers arbeid, 8 timers hvile og 8 timers fri tid". Rundt 1920 var åttetimersdagen vunnet. Kampen for kortere arbeidstid hadde da pågått kontinuerlig over lang tid, og det var en utbredt tanke at den skulle fortsette. Steg for steg skulle arbeiderne frigjøre seg fra det tunge slitet. Teknologisk utvikling gjorde det mulig å overlate mer og mer arbeid til maskinene. Det var ei vanlig oppfatning at effektiviseringa av arbeidet skulle tas ut i kortere arbeidstid. Gradvis skulle arbeiderne befris fra det tunge rutinearbeidet og bruke kreftene sine på andre områder. Når dagens arbeid var over, kunne en ta av seg arbeidstøy, vaske av seg svette, støv og skitt og gjøre seg klar for det egentlige livet: den frie tida, tida en sjøl bestemte over!

I mellomkrigstida ble arbeidstidsforkorting av mange kapitalister sett på som en nødvendig følge av den teknologiske utviklinga og den store produksjonsøkninga. På cornflakes-fabrikken Kellogg's i Michigan, USA innførte bedriftsledelsen sekstimersdag i 1930. Forfatteren av boka 6-timersdagen på Kellogg's intervjua flere av arbeiderne på Kellogg-fabrikken. I dette utdraget snakker han med Grace Lindsey, som begynte å jobbe sekstimersdag i april 1932.

"Da hun i 1989 ble spurt om hva hun hadde gjort med de to daglige ekstratimene, ble hun litt i villrede: Det var ikke så mye å gjøre ... Du besøkte naboene og dro ikke noen steder ... bare til familie og venner - ikke tv eller handleturer ... jeg mener, slik underholdning som vi har i dag.

De ekstra to timene

Men når hun mintes dagene slik de var, kom også språket fra disse tidene tilbake. Først husket hun den sosiale delen av å jobbe ved Kellogg's i trettiåra: en piknik eller middag i all enkelhet, og softball to ganger i uka, vi hadde våre egne grupper og holdt sammen. Hun husket også at "du fikk gjort alt husarbeidet før du gikk på arbeid", og at "mennene kunne arbeide på skiftet sitt og så ta seg av barna" og "hjelpe til hjemme". Med litt hjelp hjemme ga "de ekstra to timene" hver dag henne litt tid til "å gjøre mer av det jeg hadde lyst til". Hun var i stand til å gjøre en rekke ulike ting utenom både arbeid og husarbeid, for eksempel kveldsturer til Kalamazoo og turer rundt i byen. Mot slutten av intervjuet begynte hun å snakke om pingpong, og unnskyldte seg for å snakke om noe så uvesentlig. Hun husket med tydelig glede dagene da hun drev med denne idretten, og assosierte den med det korte skiftet ved Kellogg's:

Pingpong

Pingpong. Jeg spilte pingpong. Noen av disse avisene [som hadde skrevet om prestasjonene hennes] har jeg ennå - vi spilte pingpong hele tida ... Jeg vant i delstaten, vi reiste overalt. Jeg gjorde mange ting ... Jeg har glemt det ... Det var viktig for meg den gangen ... Her er alle avisene jeg har tatt vare på ... Vi hadde et pingpong-bord i inngangshallen på Kellogg's ... og spilte pingpong. Jeg har glemt at ... jeg spilte ett år etter at datteren min var født. En gang ble jeg slått i delstatsmesterskapet, og jeg kom tilbake året etter for å vinne mesterskapet ... Det var en familiesak. Hele familien var med. Vi holdt sammen. Vi hadde et pingpong-bord, og hele slekta kom til middag og slikt, og alle sammen spilte pingpong. Det var det jeg gjorde."

Et nødvendig onde

I tidligere tider var synet at lønnsarbeidet var et nødvendig onde, som stjal tida di, kreftene dine og helsa di, langt tydeligere enn det er i Norge og den vestlige verden dag. En årsak kan være at den teknologiske utviklinga har fjerna mye av det tyngste og mest møkkete arbeidet, men ikke så mye som man tror. Det har også skjedd et bevisst ideologiskifte. Etter andre verdenskrig ble det for bedriftene i det private næringslivet sett på som lønnsomt og viktig å knytte arbeiderne nærmere til bedriften. En bedrift kunne framstå nærmest som en stor familie, eller ett stort vi! Virkemidler kunne være uniformering, bedriftsidrettslag hvor de ansatte skulle kjempe for bedriftens ære, julebord, og andre sosiale tilstelninger for de ansatte, kick-off ved presentasjon av nye produkter. Den enkeltes identitet skulle skapes gjennom jobben. Å binde den ansatte følelsesmessig til arbeidsstedet er sjølsagt lønnsom strategi for arbeidsgiver. Når arbeidsgiver gir de ansatte opplevelsen av å være betydningsfull for bedriften, blir det ikke fullt så enkelt å slåss for kortere arbeidstid.

Jobben viktigst?

Sjøl om de aller fleste gleder seg til helga og ferien, er det kanskje slik i dag at flere enn før opplever jobben som den viktigste delen livet. Sekstimersdagen kan få oss på andre tanker. Hjelpepleieren Jytte, som var med på sekstimersdagsforsøket i Oslo fra juni 1995 til mars 1997, sa det slik:

"Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil.

Etter at vi fikk innført sekstimersdagen har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min, Adrian, er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic."

Tidstyven

Jobben stjeler tida vår, den frie tida. Tida vi kan bruke til å tilegne oss kunnskap om verden vi lever i. Tida vi kan bruke til å lese, studere, diskutere med andre, skrive! Tida vi kan bruke til å hente oss inn, få inspirasjon og kraft. Tida vi kan bruke til å organisere. Tida vi kan bruke til å forandre verden. Tid for solskinn og tanker og opprør, som Kjersti Ericsson uttrykker det i diktet "Vi vil leve hver dag":

Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
For solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!


Kapittel 6:

Norge har råd

Sekstimersdagen framstilles ofte som et håpløst dyrt prosjekt. Mange er også vant til at det minste krav på jobben blir møtt med at bedriften ikke har råd, og at det i stedet er innsparing som står på dagsorden. Det er ikke rart om et kutt i arbeidstida på tjue prosent da framstår som urealistisk.

Sekstimersdagen kan ikke først og fremst ses som en reform på den enkelte bedrift, men må ses som en endring av samfunnet som helhet. Økonomiske virkninger må måles i forholdet til den norske statens økonomi, og den er som kjent svært god. Den sterke norske økonomien burde nettopp brukes til å gjennomføre strategiske reformer for å skape et bedre samfunn.

Prisen

De facto er en forskningsinstitusjon som i hovedsak tar oppdrag for fagbevegelsen. I rapporten Tiden er inne (2001) tar de for seg en del beregninger av hva sekstimersdagen vil koste. De facto ser på utviklinga i landets produksjon og forbruk fra 1920 til i dag og slår fast at det er en svært liten del av produktivitetsøkninga som er tatt ut som redusert arbeidstid. De viser at sjøl om disse talla ble redusert med 20 prosent for en arbeidstidsreduksjon fra 7½ til 6 timer, så ville talla vise en meget sterk vekst. På samme måte viser De facto at utviklinga de siste 30 åra ville gitt en betydelig vekst også med en så stor arbeidstidsforkortelse. Og dette er med pessimistiske anslag, dvs. at en ikke regner med eventuelle positive virkninger som sekstimersdagen vil ha for økonomien.

I forbindelse med arbeidstidsutvalgets arbeid ble det i 1987 gjort beregninger av hva en arbeidstidsforkortelse på 10 prosent ville koste under bestemte forutsetninger om økt produktivitet, økning i antall ansatte osv. Ut fra disse regnestykkene ville en sekstimersdag (20 prosent reduksjon i tid) gi et tap av inntekt og produksjon på 8-10 prosent av bruttonasjonalproduktet sammenlikna med forholda uten endra arbeidstid.

Mindre målbare sider ved reformen

Disse regnestykkene viser at sekstimersdagen ikke ligger langt utenfor det som er mulig, slik motstanderne liker å framstille det. Men et problem er at de ikke griper tak i de mer omfattende virkningene av en sekstimersdag. Disse er vanskeligere å måle med tradisjonelle modeller. Hva medfører det for eksempel for samfunnet at det er færre som blir sjuke av å jobbe (som er noe annet enn nedgang i sjukefraværet), færre som støtes ut av arbeidslivet, mindre stress, økt livskvalitet og økt aktivitet på fritida? Og ikke minst hva er virkningene av større grad av likestilling mellom kvinner og menn?

Pensjonene

I forbindelse med pensjonsdebatten blir det store antallet pensjonister i framtida framstilt som den viktigste trusselen mot samfunnsøkonomien. Det blir angivelig ikke nok til de gamle, derfor må det skjæres i pensjonene. Slik skal en oppnå to ting på en gang, både kutt i utgifter og at folk jobber lenger. Motstanderne av kutt framhever at det er arbeidslivet som må forandres - og viser nettopp til at sekstimersdagen vil være avgjørende for at folk skal ha mulighet til å stå i arbeid så lenge de ønsker. Det er også en hån å snakke om at folk skal presses til å jobbe lenger, så lenge så mange som ønsker det, ikke får jobbe - eller ikke får fulle stillinger.


Det finnes folk!

- Det er offisielt over 100.000 arbeidsløse.

- Det er over 308.000 på uførepensjon.

- Det er 200.000 på attføring og sjukdom.

- Det er 200.000 undersysselsatte (folk som ønsker mer arbeid).

- Titusener av funksjonshemma er ekskludert fra arbeidslivet.

Dette betyr ikke at alle disse menneskene kunne hatt arbeid eller st de ikke fortjener trygda si. Men det er lett å skjønne at mange tusen som ønsker det, vil kunne være i arbeid med en kortere normal arbeidsdag.

Offentlig sektor

I debatten blir det ofte vist til at det i offentlig sektor ikke vil være mulig å kompensere en arbeidstidsforkortelse med økt produktivitet, tvert imot vil det være helt avgjørende å ansette flere, dersom det skal være en god reform for de ansatte - og for brukerne. Dette vil bety økte utgifter, men samtidig vil det føre til flere i arbeid, som kan betale skatt og sikre framtidige pensjoner.

De facto-rapporten går særskilt inn på de økonomiske konsekvensene for offentlig sektor og opererer med et grovt anslag på 17,5 milliarder. Samtidig peker de på at dette er et håpløst forenkla regnestykke, blant annet fordi det ikke tar med ringvirkningene av økt aktivitet. De facto tror imidlertid det er mer realistisk å regne med at innføring av sekstimersdagen vil styrke de offentlige budsjetta så mye, blant annet gjennom innsparing når det gjelder sjukefravær og uførepensjon, at det er mer sannsynlig at den kan bli et direkte lønnsomt prosjekt.

Det er også interessant å ta med at kvinnene i følge De factos anslag årlig subsidierer kommunesektoren med 9 milliarder kroner pga lavere betaling fordi de er kvinner. Så det er ingen grunn til moderasjon, kommunene har opparbeidet nok "gjeld" til kvinnene til både høyere lønn og sekstimersdag.

Sekstimersdagen og arbeidsløsheten

Internasjonalt er dette den viktigste drivkrafta i arbeidstidskampen, og kronisk arbeidsløshet gjør at kampen skjerpes. Arbeidsfolk opplever at folk mister jobbene, samtidig som produktiviteten i bedriftene øker ved at maskiner erstatter mennesker og ved at de som er igjen må jobbe hardere. Mange steder øker bruken av overtid. Disse erfaringene fører til krav om arbeidstidsreduksjon som middel mot arbeidsløsheten. Det er meningsløst at de som har jobb, jobber helsa av seg, mens andre som ønsker å jobbe, støtes ut av arbeidslivet. Kravet om sekstimersdagen må reises uavhengig av om det er stor eller liten arbeidsløshet. Samtidig ser vi at arbeidsløshet styrker kravet om sekstimersdagen i fagbevegelsen.

En reduksjon i daglig arbeidstid på 1½-2 timer vil ikke nødvendigvis kompenseres gjennom økt produktivitet, sjøl om arbeidsgiverne vil prøve å organisere arbeidet slik at dette blir mulig, f.eks. med utvida driftstid, fjerning av pauser osv. I mange bransjer vil en arbeidstidsforkortelse måtte føre til at flere folk kommer i arbeid, i andre vil det stå kamp om dette. Noen steder vil det kunne hindre at folk blir sagt opp.

Offentlig sektor

I store deler av offentlig sektor vil nettopp stillingskompensasjon ved gjennomføring av sekstimersdagen være et helt nødvendig krav å stille, dersom folk ikke skal jobbe seg i hjel og tilbuda til innbyggerne ikke skal innskrenkes.

Arbeidstidsforkortelse kan likevel ikke løse arbeidsløsheten på lengre sikt. Den skyldes ikke mangel på arbeid og kan ikke bekjempes ved å dele på det arbeidet som er. Årsaken til arbeidsløsheten er kapitalismens krav om maksimal profitt. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å reise kampen for arbeidstidsforkortelse som et virkemiddel for arbeid til flere.

Kampen om profitten

Sekstimersdagen vil altså kunne være samfunnsmessig lønnsom. Samtidig møter den stor motstand. Den viktigste årsaken til dette er at innføring av seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil innebære at en større andel av verdiskapninga tilfaller de ansatte, og da blir en mindre del igjen til kapitaleierne. Kampen om sekstimersdagen er derfor en del av klassekampen, og styrkeforholdet mellom klassene er avgjørende for om kravet vinner fram.

Arbeidsgiverne vil argumentere med at bedriften ikke vil overleve med seks timers dag, og at folk derfor vil miste jobben. Dette fører til at en del av dem som arbeider i virksomheter med lav lønnsomhet eller som er utsatt for sterk konkurranse fra utlandet, er skeptiske til sekstimersdagen - naturlig nok.

Alltid trusler

Delvis er dette trusler som arbeidsgiverne bruker i forhold til alle reformer, uansett om bedriften har god lønnsomhet eller om lønnskostnadene bare utgjør en liten andel av utgiftene. For mange firmaer er det andre rammebetingelser enn lønn som er avgjørende, som EØS-avtalen og kraftpriser.

Ikke arbeidsfolks ansvar

Men det finnes allerede i dag bedrifter som nedlegges, fordi de ikke kan betale lønna til de ansatte. Innføring av sekstimersdagen kan, som andre reformer, virke inn på dette. Under kapitalismen fører konkurransen til at noen bedrifter må nedlegges, mens nye starter opp. Dette kan ikke løses ved at arbeidsfolk går ned i lønn og godtar dårligere arbeidsvilkår. Dersom det er viktige samfunnsmessige argumenter for at slike bedrifter bør bestå, må dette løses gjennom kamp om de statlige rammebetingelsene.

Norge er et rikt land, med en helt eksepsjonelt god økonomi. Det gjør det mulig å legge til rette for reformen på en god måte, både i offentlig og privat sektor.


Kapittel 7:

Kapitalismens lover

Dersom en vet litt om hvordan den kapitalistiske økonomien fungerer, er det lettere å forstå hvorfor kapitalismen skaper vilkåra for sekstimersdagen.

Kapitalistens millioner og milliarder av kroner eller dollar er ingenting verdt, om ikke arbeidere lager noe med dem. Pengene kunne like godt vært brukt som tapet. På en fabrikk, ei systue, et hotell eller en byggeplass skjer det ingenting hvis ikke arbeiderne kommer og jobber. Det er bare arbeid som skaper verdi. Verdien av det som blir skapt, er det kapitalisten som bestemmer over.

Arbeidskrafta er en vare som kapitalisten kjøper for å kunne tjene mer penger. Arbeideren er avhengig av å selge arbeidskrafta si for å leve, enten det er til Hennes & Mauritz, Aker Verdal eller stat og kommune.

Arbeideren skaper verdi gjennom arbeidet hun tilfører i produksjonen. En del av denne verdien får hun tilbake i form av lønn. Hun får så mye som skal til for at hun skal klare seg til neste lønning blir utbetalt. Resten av verdien som hun har skapt, tar kapitaleieren. Det er ubetalt arbeid. Det kalles merverdi. Merverdien er et resultat av utbyttinga. Det er slik kapitalen øker. I et sosialistisk samfunn vil den økte verdien brukes av samfunnet i fellesskap, ikke av et mindretall som nå.

Hva hvis du spikker ei kulepenn?

En vares verdi bestemmes ut fra hvor mye arbeidstid som er lagt ned i den. Ei kulepenn er veldig billig fordi flere tusen hives ut av en maskin hvert minutt. Hver kulepenn får i seg litt av det arbeidet, eller den arbeidstida rettere sagt, som fra før er lagt ned i maskinen og i råvarene, og litt fra den tida som arbeideren bruker på å kontrollere kulepennene på en dataskjerm. Prisen blir lav, kanskje ei krone, men det kan hende det er arbeidstid tilsvarende et kvart øre i kulepenna.

Hvis du spikker og skrur sammen ei handlagd kulepenn, vil du ikke kunne ta ei krone for den. For du har jobba i ei uke og må ha like mye penger som denne uka tilsvarer i arbeidstid. Du skal jo leve mens du lager kulepenna. Du får neppe 6000 kroner. Det er nemlig slik at varens verdi, og dermed i grove trekk prisen på den, bestemmes ut fra hva som er en vanlig måte å produsere akkurat denne varen på akkurat nå. Et annen måte å si det på: Varens verdi bestemmes ut fra den gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidstida som er nedlagt i varen.

Den teknologiske utviklinga gjør at ting lages på kortere tid, og dermed synker varenes verdi. Dette er et problem for kapitalistene. De vil kompensere ved å få folk til å kjøpe enda flere varer. Det kommer vi snart tilbake til.

Arbeidskrafta er en vare

Verdien av varen arbeidskraft bestemmes på den samme måten som for enhver annen vare, som kulepenner. Vi ser på hvor mye arbeidstid det er lagt ned i de varene som arbeideren trenger i livet sitt. "Trenger" betyr i et bestemt samfunn og i ei bestemt tid, som "Norge på femtitallet" eller "Syria på nittitallet". Beviset på at arbeideren får omtrent det som trengs for å klare seg, er at arbeiderne ikke blir rike, de samler seg ikke kapital og blir skipsredere, fabrikkeiere eller eiere av globale forsikringsselskaper. Men det er heller ikke slik at de dør ut. Av de verdiene de skaper, får de tilbake den delen som tilsvarer det som skal til for å holde den vanlige levestandarden der og da.

Her er det variasjoner. Havet sett på lang avstand er helt flatt. Men kommer vi nærmere, ser vi bølger. Slik er det også med forholdet mellom verdi og pris, enten vi snakker om varen kulepenn eller varen arbeidskraft. Varen betales gjennomsnittlig med en pris som tilsvarer verdien (nedlagt arbeidstid). Likevel, noen over og noen under. Noen arbeidere blir betalt over det de må ha for å leve, og de kan kjøpe ekstra ting. Noen betales litt under, og de lever fattigere enn det som er vanlig.

Barna og andre er også med

De pengene arbeideren får, som tilsvarer en del av arbeidstida hun har brukt hos arbeidsgiveren, skal ikke bare holde henne i live. Det skal produseres ny arbeidskraft, som erstatter den gamle som slites ut og dør. Når vi skal bestemme hva arbeidskraftas verdi er, må vi derfor ta med barn og andre som ikke kan forsørge seg sjøl. Under kapitalismen er forsørginga av menneskene et privat ansvar, lagt til familiene. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv.

Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe, men i stor grad er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.

Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samfunnet reproduserer dette forholdet hele tida. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien.


Kvinner jobber 30,5 timer i uka med lønnsarbeid.

Menn jobber 38,1.

Mengden arbeid har økt

Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og den teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men de døde heller ikke ut.

For 50 år sida jobba mannen 48 timer og kvinna kanskje 5. Til sammen 53 timer. Nå jobber mannen gjennomsnittlig 38,1 og kvinna 30,5. Til sammen 68,6 timer. Til sammen har altså gjennomsnittsfamilien i dag 1,8 jobber. Det er blitt gjennomsnittet - mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard har økt. Dette forteller at kapitalisten får atskillig mer merverdi ut av familiens arbeidskraft nå enn for 50 år sia. Med andre ord, han tar mer av den verdien arbeiderne skaper. Når arbeiderne slåss for høyere lønn og sosiale goder som kortere arbeidstid, er det deler av denne merverdien de slåss om. Talla forteller at arbeiderne har gode argumenter for å slåss for seks timers normalarbeidsdag: Noe av den ekstra merverdien som kapitalistklassen har tatt, vil vi ha tilbake - i form av kortere arbeidsdag.

I noen distrikter i landet er det vanlig med to inntekter, uten at folk blir rike av det. Det kan være særlig høye boligutgifter der. Andre steder kan to inntekter gi en levestandard litt over gjennomsnittet. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem.

Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske.

Konkurransen skaper økt produktivitet

Den kapitalistiske produksjonsmåten betyr at effektiviteten stadig må forbedres. Konkurransen mellom bedriftene fører til det. Hvis en fabrikk produserer sjokolade på kortere tid enn det som er vanlig, får den en fordel, for prisen følger gjennomsnittlig nedlagt arbeidstid. Mindre arbeidstid, men samme pris som før, gir ekstra fortjeneste - i alle fall midlertidig. Konkurrentene følger også på med produktivitetsøkning, ellers taper de i konkurransen og kan til og med bukke under. Den viktigste måten å effektivisere på er å bruke ny teknologi slik at det produseres flere varer og tjenester på samme antall timer.

Dette gjør at bedriftens behov for arbeidskraft vil minke, dersom de ikke samtidig utvider produksjonen. Men om det skal være noen vits i å utvide produksjonen, som å lage enda flere sjokolader eller fjernsyn enn før, så må det være noen som har råd til å kjøpe varene. Samtidig er kapitalistene interessert i å betale arbeiderne minst mulig i lønn, pensjoner og trygder - noe som ikke styrker deres kjøpekraft. Arbeidsløshet skaper heller ikke stor kjøpekraft.

Dette er ei motsetning som rir kapitalismen som ei mare: Produksjonsevnen øker i sterkere takt enn forbruksevnen. Dette gir seg utslag i overproduksjonskriser. Produksjonskapasiteten er større enn kjøpekrafta. Dette igjen fører til at den samfunnsmessige økonomiske veksten er ustabil og at veksten avtar over tid.

For at det kapitalistiske systemet skal overkomme sine kriser, må den ekspandere, slik at flere områder blir kapitalistiske. Altså at flere tjenester blir varer. Derfor ser vi de sterke forsøka på å gjøre tjenester vi i dag får fordi vi betaler skatt, om til varer. Pensjonsreformen i Norge er det viktigste eksemplet på det. Andre eksempler er sjukehusreformen og innføring av private skolekjeder.

I verden er tendensen klar: En stadig større del av økonomien blir trukket inn i den kapitalistiske vareproduksjonen. Kapitalistene sørger til og med for at vannet er en vare i mange fattige land. Det stiller Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Verdensbanken krav om.

Kapitalismen skaper betingelsene for kortere arbeidstid

Kapitalismen kan ikke handtere den teknologiske utviklinga og den økte produktiviteten på en måte som er god for arbeiderklassen. I stedet fører produktivitetsøkninga til konkurser og arbeidsløshet.

Den økte kapitalen brukes til å leite etter nye områder de kan sette i gang vareproduksjon på, for å kompensere for verdisenkinga som den økte produktiviteten fører til (arbeidstida som går med til å lage varene minker, dermed synker verdien).

Alt blir varer, folk skal bruket livet sitt på å bytte strømleverandører og telefonselskaper i et sett. Den ekstremt økende reklamen i alle medier og på gater og torg er et resultat av dette: Kjøp, kjøp, kjøp!

Naturen ødelegges når den skal bli varer fortest mulig. Kapitalgruppene konkurrerer om makt over ressurser som olja, den viktigste varen og maktredskapet i dag, og går til krig. Med andre maktforhold hadde dette ikke skjedd. Teknologisk utvikling og økt produktivitet kan brukes slik at tungt arbeid blir redusert. Det innsparte arbeidet kan brukes til å lage nye og gode ting som folk har bruk for, til å sette ned arbeidstida betraktelig, dele på arbeidet og styrke velferden for dem som trenger det. I et kommunistisk samfunn som kjennetegnes ved at det ikke er klasser, vil menneskene kunne bruke teknologien som en felles ressurs og lage en plan som er god for dem sjøl. Ikke som nå, - et anarki som på kaotisk vis skaper ødeleggelser for mennesker, teknologi og natur - bare for at noen ytterst få kapitaleiere skal øke sin rikdom og makt enda mer.

Men den økte produktiviteten, som betyr at det vi trenger, produseres på kortere tid, legger grunnlaget for å forkorte den daglige arbeidstida. Hvis ikke det skjer, er det bare kapitalistene som sitter igjen med fordelen av denne økte produktiviteten.

Kapitalismen er i krise

Stadig større kapital gjør det paradoksalt nok ikke lettere å få til forbedringer i menneskenes liv, men vanskeligere! Under kapitalismen fører forbedring i produktiviteten og bedre teknologi til en desperat kamp mellom kapitalistene om størst mulig avkastning og til en stadig krisesituasjon. Det er denne situasjonen som fører til angrepa på arbeiderklassen: Kapitalistene vil at arbeiderne skal kunne utbyttes i 13 timer om dagen, de vil senke lønningene gjennom sosial dumping og svekke fagforeningenes makt, og de vil gjøre folk fattigere gjennom å angripe folketrygda og pensjonene og gi pensjonsordningene til banker og forsikringsselskaper.

Alt dette er resultatet av desperat konkurranse. Det er ikke kapitalens styrke som viser seg. Det er bare tilsynelatende. Det er kapitalismens svakhet og krise vi er vitne til.

Krig er et annen velbrukt middel kapitalistene bruker. Da får de ødelagt produksjonsmidler og kan investere i produksjon av nye. USAs angrep på Irak varmer hjertet til mang ei kapitalgruppe, også Statoil, som skal inn og skaffe seg mer profitt.

Reformen kan vinnes

Kapitalistene sitter med makta over arbeidskraft, teknologi og naturens ressurser. Det er ikke naturlover, men kamp mellom samfunnsklassene som avgjør utviklinga.


Kapittel 8:

Sekstimersdagen er mulig


Sex timmar ger mer än åtta

"I Hässleholm har alla begrepp om arbetstider ställts på ända. Där har kortare arbetstid gett högre lön, nära tio procents högre produktion och lägre sjukfrånvaro.

I snart fyra år har 25 metallarbetare vid Hässleholms Ytbehandling arbetat sex timmar om dagen."

(Aftonbladet 21. desember 2002)

Mange kan være enige i kravet om seks timers arbeidsdag, men ser på det som et helt urealistisk krav. Men i virkeligheten lever sekstimersdagen i beste velgående mange steder.

Det finnes faktisk bedrifter som har innført sekstimersdagen allerede, både i Norge, Sverige og Finland, og det har også vært flere forsøksprosjekter. Vi skal først ta for oss tre av de mest kjente eksemplene.

Sekstimersdagen i Kiruna
Sekstimersdagen ved Nardo Bil i Trondheim
Sekstimersdagsforsøket i Oslo
Flere eksempler

Andre eksempler er Toyota i Göteborg, der bilmekanikerne jobber sekstimersdag i to skift. Flere bedrifter i privat sektor i Finland har gått over på seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Plastbedriften Orthex innførte kortere arbeidsdag allerede på 1980-tallet for å lokke til seg arbeidskraft. Plastbedriften KWH Pipe i Vasa i Finland starta opp i 1996. Nokias dekkfabrikk har gjort det. Imatra Steel kan vise til økt produktivitet og bedre lønnsnivå for de ansatte. Essilor Oy produserer optiske linser på bestilling, nå med 17 prosent lavere kapitalkostnader.

I tillegg kommer ordninger hvor en understreker at tiltaket ikke har noe med sekstimersdagen å gjøre, men som handler om seks timers arbeidsdag som alternativ til sykemelding eller avtalefesta pensjon (AFP) for arbeidstakere over 62 år, i blant annet Oslo Sporveier og Bærum kommune.

Erfaringer

Vi vil se litt nærmere på erfaringene:

1. Sekstimersdag har positive virkninger på folks liv, og folk er fornøyde med ordningene.

2. Flere av stedene som er nevnt, har tilsatt flere folk.

3. I offentlig sektor har kortere arbeidsdag gjort det mulig å organisere arbeidsdagen annerledes, slik at det også er gitt bedre tilbud til dem som mottar offentlige tjenester, som på sjukehjem og i hjemmetjeneste.

4. Erfaringene viser at noen arbeidsgivere kan ha interesse av sekstimersdagen fordi det lønner seg for dem. I privat sektor har dette gjerne vært knytta til utvidelse av driftstida til to skift, slik at arbeidsgiverne får utnytta produksjonsutstyret bedre. I Kiruna kommune har besparelsene først og fremst vært knytta til at en har fått flere ansatte på heltid og redusert sjukefravær. Prosjektene i Bærum kommune og i Oslo Sporveier har bidratt til å holde folk i jobb, framfor at de tar ut avtalefesta pensjon, når både arbeidsgiver og ansatte er interessert i det. Dette gir store besparelser.

5. Eksemplene vi har brukt her, har i prinsippet vært med full lønnskompensasjon.

6. Sekstimersdagen har vært innført som samarbeidsprosjekter, ikke ved store faglige kamper, og arbeiderne har noen steder, for eksempel på Nardo, også gitt noe.

Sekstimersdagen møter motstand

Sekstimersdagen har møtt stor politisk motstand. Flere steder er forsøksprosjekter trenert og/eller stemt ned i kommunestyrer. I Oslo var det stor strid rundt prøveprosjektet i kommunen, som til slutt ble strippa ned til en størrelse som undergravde muligheten for representative resultater. Det ser ut til at det er faren for politiske ringvirkninger - som økt oppslutning om det generelle kravet om sekstimersdagen - som ligger til grunn for motstanden, mer enn konkrete argumenter mot prosjektene.

Dette henger sammen med at sekstimersdagen er en reform som vil gå ut over kapitalens profitt.

Det er motsetninger mellom interessene til enkelte kapitalister, kanskje også enkeltbransjer, som sjøl kan ha fordel av å innføre sekstimersdagen, og kapitalistklassen som helhet. Arbeidsgivernes organisasjoner, som uttrykk for deres felles klasseinteresser, vil derfor gå hardt imot en slik reform. Det samme vil partier som forsvarer kapitalens interesser.

Konkrete eksempler viser at sekstimersdagen er mulig

Eksemplene viser at andre arbeidstidsordninger er mulige allerede i dag, både i privat og offentlig sektor. De bidrar til å rokke ved ideene om at sekstimersdagen er umulig og utopisk, ideer som i dag hindrer aktiv oppslutning om kravet.

Enkeltprosjekter er derfor en viktig del av en felles kamp for å bygge styrke bak kravet, men det kan aldri erstatte hovedsaken: kampen for en felles arbeidstidsforkortelse til seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle.

Styrke bygges opp gjennom sjølve kampen

Det er den samla styrken til arbeiderklassen, kvinnebevegelsen og andre folkelige bevegelser som vil avgjøre kampen om sekstimersdagen. Kampen kan imidlertid ikke vente til fagbevegelsen og kvinnebevegelsen er sterke nok til å vinne. Styrke er noe som må bygges opp underveis. Fagbevegelsen bygde opp mye av sin styrke gjennom den internasjonale kampen for åttetimersdagen. På samme måte kan kravet om sekstimersdagen virke organiserende og samlende i dag; det forener en av fagbevegelsens grunnleggende kampsaker med et strategisk krav for kvinnebevegelsen.

Kvinneorganisasjoner og mange kvinnedominerte fagforbund slåss for sekstimersdagen som en arbeidsdag som både kvinner og menn kan leve med, og som en del av kampen for økonomisk sjølstendighet for kvinner. Kortere normalarbeidsdag - og likere arbeidstid mellom kvinner og menn - er også ei forutsetning for å heve kvinnelønna og oppnå likelønn.

Store deler av fagbevegelsen, både kvinner og menn, både i privat og i offentlig sektor, slåss i dag mer samla enn før mot fleksibilisering, brutalisering av arbeidslivet og nedbryting av normalarbeidsdagen. Stadig flere i denne bevegelsen ser at kampen for sekstimersdagen er en nødvendig del av denne motstanden.

Det er også mulig å utvikle allianser med alle typer organisasjoner og bevegelser som slåss mot markedsliberalismen og for demokrati og folkelig deltakelse, både i Norge og på verdensbasis. Attac har for eksempel kasta seg aktivt inn i alliansen Oslo 2005, som setter sekstimersdagen på dagsordenen. Alle organisasjoner som bygger på frivillig innsats, som f.eks. idrettsbevegelsen og ulike typer kulturell virksomhet, har også interesse av kortere arbeidstid.

Kravet om sekstimersdagen gir mulighet til å utvikle enhet i arbeiderklassen, mellom kvinner og menn, mellom privat og offentlig sektor, og det kan knytte fagbevegelsen og kvinnebevegelsen nærmere sammen. Kravet diskuteres, det kan utløse felles handling, og når noen aksjonerer, kan få de støtte fra andre. Forutsetninga for å få dette til, er gjensidig respekt og forståelse for at en må ta hensyn både til kvinners stilling og til felles klasseinteresser når kravet skal kjempes gjennom. En slik respekt kan bare utvikles gjennom konkret samarbeid.

Styrke og enhet kan bare bygges opp nedenfra. I dag betyr det å reise kravet fra grunnplanet i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og flest mulig organisasjoner, og styrke samarbeidet på tvers av bevegelsene, på tvers av offentlig og privat sektor, blant annet gjennom å invitere hverandre til felles diskusjon og aksjoner for felles krav.


Kapittel 9:

Historia om
kampen for kortere arbeidstid


Kapitalen er dødt arbeid. Den kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den.

(Karl Marx: Kapitalen, første bok)

I England gikk tekstilarbeiderne i Oldham i streik for åttetimersdagen i april 1834. Det var den første kampen for åttetimersdagen. De vant ikke fram, men kampen var i gang. I England og USA fortsatte streiker og demonstrasjoner i åra framover. Kravet var åtte timers dag, men ti timer var også en kampsak i mange tilfeller.

I Norge, som i resten av verden, var tolv timers arbeid seks dager i uka normalt for de fleste i arbeiderklassen i andre halvdel av 1800-tallet. Et av krava fra fyrstikkarbeiderskene under streiken i 1889 var ei arbeidstid fra 7 til 19, i stedet for fra 6 til 18.30 og 19.30.

En tolvtimersdag inneholdt normalt en og en halv time med pauser. Netto arbeidsdag var derfor 10½ time. Da jern- og metallarbeiderne forhandla fram den første landsomfattende tariffavtalen i april 1907, var pauser holdt utenom. Dette ble seinere en viktig forskjell mellom arbeidere og de funksjonærene som hadde spisetida inkludert i arbeidstida, noe som var utgangspunkt for konflikt så seint som i 1986.

Forslag om ti timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke ble reist av Arbeiderkommisjonen, som forberedte den første arbeidervernloven i Norge, fabrikktilsynsloven. I Norge gjorde Stortinget sitt første vedtak om alminnelig arbeidsdag i 1915, arbeidstida skulle være på ti timer.

Argumentene

Argumentet for dette var økt produktivitet. Kortere arbeidstid skulle gi større arbeidsytelse per dag. Arbeiderkommisjonen av 1892 la særlig vekt på vernet om arbeidernes helse, sjøl om også den mente at innføringa ville lønne seg. Den la også vekt på arbeidernes politiske utvikling, stemmerett ville kreve tid og anledning til å sette seg inn i samfunnspolitiske spørsmål.

Motstanderne la vekt på at en ikke med lov kunne hindre "den frie voksne mann" å bestemme over egen arbeidstid. Når det gjaldt økonomien, la de vekt på konkurransen med utlandet. I 1915 argumenterte de først og fremst mot lovregulering, arbeidet med å tvinge fram like regler skulle overlates til fagforeningene.

Samtidig pågikk kamper på arbeidsplassene. I 1909 ble det oppgitt at nesten 20 prosent av arbeiderne på vanlig dagtid hadde 54 timers uke, gjennomsnittlig ni timers dag eller mindre. I 1914 var dette økt til 30 prosent.

Kampen for åttetimersdagen og organiseringa av arbeiderbevegelsen

Åttetimersdagen var den organiserte arbeiderklassens krav fra slutten av 1880-åra. Den amerikanske fagorganisasjonen American Federation of Labor beslutta i 1888 å arrangere en demonstrasjon for

kravet, og Den andre internasjonalen vedtok på sin første kongress i 1889 å gjøre første mai til internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.

Kravet om åtte timers dag og første mai som kampdag spilte en veldig rolle som organisator og motor for den politiske og faglige utviklinga av arbeiderbevegelsen, og det førte etter hvert til stadig større forkortelse av arbeidstida.

Lærdommer - hva måtte til?

Kampen for åttetimersdag var ikke noen rettlinja affære. Tvert imot, det ble reist krav om ti og åtte timers dag samtidig. Det ble inngått avtaler om nitimersdag for noen fag og ti timer for andre i samme periode. Styrken til arbeiderklassen bygde seg imidlertid opp over tid, og etter hvert evna klassen å kjempe igjennom en åttetimersdag med 48 timers uke.

Kravet om åttetimersdagen var nært forbundet med styrka organisering av arbeiderbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt.

Revolusjonen i Russland i 1917 ga stor inspirasjon til arbeiderklassen over hele verden. Borgerskapet ble tilsvarende urolig og gikk med på forkortelser av arbeidstida for å dempe arbeiderklassens revolusjonslyst i Vesten. Åttetimerskravet ble innfridd i alle land der arbeiderklassen var tilstrekkelig godt organisert til å utgjøre en trussel. Det var et gjennombrudd. Først ute var Russland og Finland i 1917. I 1918 skjedde dette i Norge, Tyskland, Polen, Luxemburg, Tsjekkoslovakia og Østerrike, i 1919 i Danmark, Spania, Frankrike, Portugal, Sveits, Serbia, Sverige og Nederland. Av de større landa var det bare England og USA som ikke lovfesta åttetimersdagen, men lot den være i tariffavtale.

Også kapitalistene hadde behov for å regulere konkurransen seg i mellom. Dersom ulike bedrifter konkurrerte med hverandre, enten ved at de solgte samme vare, eller ved at de konkurrerte om den samme arbeidskrafta, var dette impulser for ei generell regulering av arbeidstida i avgrensa områder. Også utviklinga av produktiviteten ble etter hvert et viktig argument for kortere arbeidstid, slik at arbeiderne skulle orke å stå på hele arbeidsdagen og hele livet. Kapitalismen skaper sjøl betingelser for kortere arbeidstid.


Fire dager etter oktoberrevolusjonen bestemte den nye sovjetregjeringa at åttetimersdagen skulle innføres. Det ble lov å sette ned arbeidstida til seks eller sju timer, hvis arbeidet var farlig for helsa. Overtida ble begrensa. Søndager og andre helligdager ble fridager. I åra etter ble arbeidsuka ytterligere redusert til 46 og deretter til 42 timer.

Som i resten av verden var det først og fremst mennene som nøt godt av kortere arbeidstid. Kvinnene tjente også på nedkortinga, men i mindre grad, fordi de også hadde ansvaret for hus- og omsorgsarbeidet.

På slutten av 1920-tallet hadde mange arbeidere i Sovjet verdens korteste arbeidsdag, sju timer. Produktiviteten økte, og det var også noe av målet.

I forbindelse med andre verdenskrig ble arbeidstida utvida til åtte timer per dag og førtiåtte timer i uka i 1940. Åttetimersdagen fortsatte til slutten på femtitallet, da sjutimersdagen ble gjeninnført. Dette samsvarer med Sovjetunionens ratifisering av ILOs 40-timerskonvensjon i 1956.

Kampen for førtitimersuka - sekstimersdagskravet reises

Kapitalismen opplevde økende problemer fra og med den store depresjonen som satte inn i 1929. På trettitallet ble kampen for førtitimersuka reist av fagbevegelsen i Frankrike og England. ILO vedtok i 1935 sin konvensjon om førti timers uke. Vedtaket fra ILO argumenterer med at arbeidstidsforkortelse er et viktig middel for å bekjempe arbeidsløsheten internasjonalt.


ILO

Den internasjonale arbeidsorganisasjon (International Labour Organisation). Ble danna i 1919 som et mottrekk mot den revolusjonære delen av arbeiderklassen. Lik representasjon av arbeidere, kapitalister og statsmakta. ILO skulle drøfte reformer som skulle bedre arbeidernes kår. FN-sambandet omtaler ILO som FNs vaktbikkje i arbeidslivet. ILOs mandat er å få bedre arbeids- og levekår gjennom vedtak av internasjonale konvensjoner om for eksempel lønn, arbeidstid, ansettelsesvilkår og sosial sikkerhet.

I Norge

Kravet om sekstimersdagen var reist allerede tidlig på 1920-tallet, blant annet av arbeiderne i Sulitjelma. Arbeidsløsheten på 1930-tallet førte til at seks- og sjutimersdag ble sett på som et krisekrav for å dele arbeid.

Ny lov om arbeidervern kom i 1936. Nye store grupper arbeidere fikk lovfesta åtte timers dag og ni dagers ferie.


Arbeidstidsforkortinger i Norge etter krigen

1959: 45 timers uke

1968: 42½ timers uke

1976: 40 timers uke, 8 timers dag

1977: Arbeidsmiljøloven

1987: 37½ timers uke tariffestes

Kamp om kvinners rett til arbeid

LO avviste å dele på arbeidet gjennom kortere arbeidstid uten lønnskompensasjon. De retta skytset mot den lille andelen gifte kvinner som hadde lønnsarbeid. LO-kongressen i 1925 påla de fagorganiserte og deres tillitsmenn å motarbeide at gifte kvinner tok fast arbeid. I 1928 vedtok Oslo kommune - med stemmene fra Arbeiderpartiet - forbud mot å ansette gifte kvinner. Det var et uvirksomt tiltak mot arbeidsløsheten. Det fungerte splittende. Vedtaket i LO vakte misnøye blant kvinnene og var noe av bakgrunnen for krav om eget kvinneutvalg i LO.


"Det som har vært diskutert hos oss, er hvorvidt kvinner som har såkalt forsørger skal få lov til å beholde sitt arbeide utenfor hjemmet. Ut fra den sosialistiske oppfatning kan det sies på en annen måte: hvorvidt kvinner som ifølge den moderne arbeidsfordeling har sitt arbeid utenfor husarbeidet, skal få lov til å gifte seg." (Johanne Reutz, en av de tre første kvinnene i LOs representantskap, som kom inn i 1939, frontfigur i kampen mot innskrenkning av gifte kvinners rett til arbeid.)

Tariffavtale eller lov

Den tariffesta arbeidstidsforkortinga i 1986 ble ikke fulgt opp med ei forbedring av arbeidsmiljølovens bestemmelser, slik at i loven står det fortsatt åtte timers dag og førti timers uke. Kravet om lovfesting av arbeidstida er gammelt.

Da kravet om normalarbeidsdag ble reist på slutten av 1800-tallet, ble det først og fremst reist som et lovkrav. Hovedlinja til arbeiderbevegelsen var å få arbeidstidsbestemmelsene både inn i tariffavtalene og i lovene. En lov omfatter alle, uansett om de er omfatta av en tariffavtale eller ikke, og en lov er ofte vanskeligere å endre enn en tariffavtale.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO ville på femtitallet forlate lovveien. Det synet fikk ikke tilslutning på grunnplanet. De siste ti åra er loven ikke blitt justert i takt med forbedringene som er innført i forhandlinger. Arbeidsmiljøloven har dermed fortsatt bestemmelse om førtitimersuke. Heller ikke den femte ferieuka er lovfesta. LO-ledelsen dekker seg bak at "det skal lønne seg å være fagorganisert". Men det vil ikke lønne seg dersom denne linja vinner fram. Arbeidsgivere som ikke har tariffavtale, kan helt lovlig ansette en arbeider til å jobbe førti timers uke. Og det er lettere for arbeidsgivere å presse fram endringer i tariffavtaler enn å endre loven. Økende konkurranse, fleksibilisering og økende arbeidsløshet vil kunne presse fram lengre arbeidstid - i tråd med EU-kommisjonens ønsker.

I Norge har fagbevegelsen varsla at den vil følge opp endringene i arbeidsmiljøloven med krav om å få de gamle bestemmelsene tatt inn i tariffavtalene. Det er helt nødvendig at slike krav - og eventuell avtalefesting - følges opp med kamp for å vinne tilbake bestemmelser i loven.


Utviklinga av ferietida

1916: Avtaler med fire til seks dagers ferie var utbredt.

1919: Tariffrevisjonen gav seks dagers ferie.

1920: Tolv dager.

1922: Åtte dagers ferie.

1937: Tolv dager. Det var i tillegg lokale avtaler som var bedre enn loven.

1947: Ferieloven av 1947. Industriarbeidere og store funksjonærgrupper fikk 18 arbeidsdager fri (tre ukers ferie). 1965: Ferieloven: 24 arbeidsdager fri (fire uker).

1976: De over 60 år: Ei uke ekstra fri.

1981: Gro-dagen som begynnelse på den femte ferieuka. Den femte ferieuka er ikke innført i loven. Men arbeidere med tariffavtale fikk fem ukers ferie i 2002.


Kapittel 10:

Sekstimersdagen og
den nye kvinnebevegelsen
- kampen på 1980-tallet

Kvinnenes inntog i arbeidslivet er den viktigste endringa i arbeiderklassen etter krigen.

Den økte yrkesaktiviteten blant kvinnene førte til økt faglig aktivitet, og i 1981 ble det sendt inn mange forslag om sekstimersdagen til LO-kongressen. Blant annet spilte Oslo faglige kvinnebevegelse og NTLs stedsstyre i Oslo og omegn en viktig rolle i forarbeidet. Oslo faglige kvinnebevegelse var danna som en fortsettelse av Samorgs kvinnenemnd i Oslo, etter at kvinnenemndene ble nedlagt ved kongressvedtak i 1969.

Argumentene for nedsatt arbeidstid på kongressen var både likestillingspolitiske og sysselsettingspolitiske.

Den første samordningsgruppa

På landsmøtet i 1982 vedtok Kvinnefronten å gjøre kampen for sekstimersdagen til ett av sine to satsingsområder. Det var på dette tidspunktet uenighet med deler av SV om hvorvidt det var nødvendig å kreve full lønnskompensasjon. Etter hvert ble det oppretta ei samordningsgruppe for sekstimersdagen. Denne besto av organisasjoner som hadde sekstimersdagen på programmet, både fagforeninger, kvinneorganisasjoner og politiske partier. For fagbevegelsen var full lønnskompensasjon sjølsagt. Både AP, SV og RV/AKP deltok i gruppa, som dreiv aktiv opplysningsvirksomhet.

Bevegelsen vokser

Bevegelsen vokste kraftig i løpet av 1980-tallet, og i 1984 hadde forbund som representerer minst 40 prosent av medlemmene og om lag 70 prosent av kvinnene i LO, gitt støtte til kravet om sekstimersdagen. LO-kongressen fatta vedtak om sekstimersdagen i 1985, kombinert med kravet om lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Også Høyrekvinnene hadde vedtak om sekstimersdagen. Presset var så sterkt at det ble det nedsatt et offentlig utvalg for å utrede mulige arbeidstidsforkortelser.

Bevegelsen var på topp i 1986 og spilte ei viktig rolle for at lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, 37½ timers uke, ble gjennomført ved tariffoppgjøret. For mange betød det en halv time kortere arbeidsdag. Den sterke bevegelsen for sekstimersdagen bidro til at denne arbeidstidsforkortelsen mange steder ble tatt ut som daglig redusert arbeidstid, selv om det også var mange arbeidsplasser som reduserte arbeidstida på fredager.

"Det åpne samfunn"

Samtidig var kravet om sekstimersdagen utover 1980-tallet blitt møtt med den nye offensiven for økt fleksibilitet i arbeidslivet. Det begynte med forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsens (Høyre) "åpne samfunn", der butikkene skulle være åpne døgnet rundt. Arbeiderpartiet fulgte opp. Handel og kontor ble i denne omgangen stående mye aleine i sitt forsvar for butikkansattes arbeidstid og vilkår, selv om angrepet på normalarbeidsdagen gjaldt mange flere enn dem.

Fleksibiliteten vinner fram

Arbeidstidsutvalget, som kom med si innstilling i 1987, bygde opp under fleksibiliteten med sin argumentasjon om at vi alle har ulike behov i ulike faser av livet og at sekstimersdagen var et krav for foreldre med småbarn, mens andre ville ha det på andre måter. Arbeidstidsspørsmålet ble gjort til et spørsmål om den enkeltes individuelle behov. Kortere arbeidstid som samfunnsmessig reform ble bevisst skjøvet i bakgrunnen. Sekstimersdagen ble aktivt satt opp mot lavere pensjonsalder (slik det var gjort på LO-kongressen allerede i 1977), lengre ferie og mer svangerskapspermisjon.

Etter hvert kom fleksibilitetsargumentene på offensiven og bevegelsen ble svekka. LO-ledelsen var fornøyd med arbeidstidsforkortelsen i 1986 og ble mer opptatt av fleksibilitet. Samordningsgruppa ble oppløst i 1989. I 1993 var standpunktet for sekstimersdagen trua i LOs handlingsprogram, men ble redda av en allianse av lederne i kvinneforbund som Fagforbundet, Handel og kontor og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO).

Prøveprosjekt

Allerede i andre halvdel av 1980-tallet jobba ansatte ved Lindeberg sjukehjem i Oslo fram et prøveprosjekt med sekstimersdagen etter inspirasjon fra Kiruna. På begynnelsen av 1990-tallet ble ideen tatt opp igjen. Etter initiativ fra Kvinnefronten jobba ei gruppe med representanter både fra fagforeninger og politiske partier fram et forsøk om

prøveprosjekt i Oslo kommune. Dette ble vedtatt etter mye strid. Forsøket ble gjennomført i perioden 1995-97 og spilte en viktig rolle i å holde sekstimersdagen levende i de kvinnedominerte fagforbunda i offentlig sektor.

Den andre samordningsgruppa

I 1995 ble Samordningsgruppa gjenoppretta etter initiativ fra RV på Stortinget. Kort tid etter besto gruppa av Norsk helse- og sosialforbund, Norsk lærerlag, Norsk kommuneforbund Akershus, Heismontørenes fagforening, Kvinnefronten, Oljearbeidernes fellessammenslutning, SV og RV. Gruppa har bidratt med viktig materiale til å holde diskusjonen varm gjennom de siste ti åra og har nå skifta navn til For sekstimersdagen.

Noen lærdommer

Vi vil trekke fram noen lærdommer fra denne perioden: Styrken i bevegelsen bygde på at kravet er avgjørende for kvinnenes mulighet til å jobbe full tid og delta fullt ut i arbeidsliv og samfunn - dette ble kjørt tydelig fram. Kvinneperspektivet bidro til å utvide kampen for sekstimersdagen. Det førte til økt forståelse for betydninga av redusert daglig arbeidstid og gjorde det blant annet lettere å se og analysere offensiven mot normalarbeidsdagen.

Alliansebygging

Samtidig ble det utvikla en helt nødvendig allianse med mannsdominerte foreninger/forbund og menn i fagbevegelsen, noe som blant annet var viktig for å få gjennom vedtak i LO. Alliansen bygde både på sekstimersdagen som klassekrav og på forståelse for betydninga for kvinnene.

Det var nødvendig med en allsidig argumentasjon som gjorde det mulig for flest mulig å identifisere seg med kravet, for mannsyrker/kvinneyrker, for privat/offentlig sektor, for betydninga for masseidretten og kulturen (fri tid), for faglig og politisk aktivitet osv.

Motkreftene

Analysen av hva som var motkreftene og deres strategi, pekte ut hele fleksibiliseringsoffensiven som kjerna i kapitalens strategi for økt profitt. Dette gjorde det mulig å knytte kampen for sekstimersdagen direkte til kampen mot kapitalens offensiv. Eksempler på fleksibilisering ble henta fra Tyskland, Frankrike og Belgia med blant annet arbeidsuker på 3 x 12 timer. Disse eksemplene understreka også viktigheten av at den daglige arbeidstida ble forkorta. Kampen for sekstimersdagen var både en offensiv kamp og en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Kampen for sekstimersdagen spilte ei sentral rolle i motstanden mot fleksibiliseringa. Mange faglige tillitsvalgte fikk si første skolering i dette gjennom sekstimersdagskampen.

Kvinnekrav eller felleskrav?

Vekten på sekstimersdagen som kvinnekrav inneholder et dilemma, fordi det innebærer at en synliggjør det som er ulikt for kvinner og menn, samtidig som en slåss for enhet i kampen. Dette kan være en vanskelig balanse. Kvinner som var aktivister for sekstimersdagen, kunne til tider oppleve at det var vanskelig å nå fram med argumentasjon for sekstimersdagen fra kvinneperspektiv, og at de kunne bli oppfatta som moralistiske, fordi argumentene ikke stemte med mange menns virkelighet.

Å legge vekt på den særegne betydninga for kvinnene innebærer å jobbe for en annen forståelse av enhet enn den som har vært vanlig i fagbevegelsen. Enhet og solidaritet i fagbevegelsen har bygd på understreking av det som er felles, med lite plass til forskjeller. Virkelig enhet bygger på at det er rom for å ta opp undertrykkingsforhold og motsetninger innad i arbeiderklassen. Sekstimersdagskampen handler også om å endre maktforholdet mellom kvinner og menn. Samtidig må en holde fast ved at vanlige menn har interesse både av sekstimersdagen og kvinnefrigjøring.

"Jentelus"

Vekten på betydninga for kvinnene støter også mot det eldgamle problemet med at om en sak gjøres til kvinnesak, så blir den mindre viktig - den får på en måte "jentelus" . Historisk har dette f.eks. i LO ført til at en nedla kvinnenemndene og oppretta familie- og likestillingsutvalg med deltakelse fra menn, slik at sakene skulle få høyere status.

I sekstimersdagskampen på 1980-tallet valgte en å kjøre fram kvinneperspektivet på tross av dette - og risikerte å provosere noen menn. Dette ble gjort ut fra det synet at uten ei omfattende mobilisering av kvinner vil det ikke være mulig å oppnå stor nok styrke bak kravet, og det vil være vanskelig å vinne fram med redusert daglig arbeidstid. Kvinnene må sjøl bli klar over hvilken sentral rolle de må spille i denne kampen.

Aldri viktigst

Ei viktig erfaring var at sekstimersdagen aldri i noen sammenheng var det viktigste kravet. Det kunne være enighet om at det var viktig, men det kom aldri høyere enn på tredje eller fjerde plass i prioriteringa, sjøl i kvinneforbund, f.eks. i tariffoppgjør eller når landsmøtevedtak skulle gjøres om til konkret handling. Også sekstimersdagstilhengerne måtte ofte være enig. Kanskje handler dette om at kravet framtrer som så stort at de tilsynelatende mer realistiske krava får plass først. Eller kanskje er det en spesiell variant av det Kjersti Ericsson kaller "den uendelig rekka av systematiske tilfeldigheter", som gjør at saker som er viktige for kvinner ikke kommer opp til behandling, får plass i avisa eller liknende. Fordi kvinner ikke er viktigst.

Kvinner på tvers

Bevegelsen for sekstimersdagen ble jobba fram gjennom et utstrakt nettverk av små møter på tvers mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, og da særlig kvinner i fagbevegelsen, men også menn. Det fantes en virkelig bevegelse for sekstimersdagen med basis i de store endringene i kvinners yrkesaktivitet og situasjon, men den hadde ikke noe felles organisatorisk uttrykk som kunne gi den tyngde. Dette var noe av bakgrunnen for opprettelsen av Kvinner på tvers, et samarbeid mellom kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen, som sammen med Samordningsgruppa har spilt en viktig rolle for å holde kravet levende.


Så sant, så sant, Sigbjørn ...

"Spørsmålet om sekstimersdagen må ikke reduseres til en forkortelse av arbeidstiden i tradisjonell forstand. Drivkraften er kravet om et endret samfunn - med et endret sett å leve på. I dette samfunnet er det naturlig at kvinne og mann tar samme ansvar for barn og hjem - og at begge har samme mulighet til å ta aktivt del i arbeids- og samfunnsliv. I kravet om seks timers arbeidsdag ligger ønsket om et framtidssamfunn med større åpenhet - bedre kvalitet og menneskelig omtanke. Det kreves mot og politisk vilje til å skape et slikt samfunn. Vi er en rik nasjon - med store menneskelige, økonomiske og naturgitte ressurser. Bruk av disse ressursene til å omforme samfunnet vil være ledetråden i arbeiderbevegelsens framtidige politiske arbeid."

(Sigbjørn Johnsen i Jamholt, Moksnes og Schultz (1982): På dagsorden: 6-timersdagen. Johnsen var den gang stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Seinere ble han blant annet finansminister og leder for pensjonskommisjonen.)


Kapittel 11:

Hvordan kravet skal utformes?
Seks timers dag
og/eller tretti timers uke?

I Europa har kampen for arbeidstidsforkortelse stått sterkest i Tyskland og Frankrike. Begge land har etter lang kamp innført 35-timersuke, om enn på hvert sitt vis og ikke for alle. Disse arbeidstidsforkortingene har mange svakheter.

I Frankrike er den ikke gjennomført fullt ut, og den er kritisert for å åpne for ei undergraving av normalarbeidsdagen. I Tyskland har 35-timersuka blitt gjennomført i vest. Den er ikke blitt gjennomført i øst, arbeiderne der tapte en stor streik om dette i 2003. Noe av problemene skyldes den manglende framgangen for kravet ellers i Europa: Italia, Spania, Norden. I dag er situasjonen at EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid for å konkurrere med USA, arbeidsgiverne i de største konsernene truer med utflagging, blant annet til Øst-Europa, om ikke arbeiderne går med på å forlenge arbeidsdagen.

Det er kravet om redusert ukentlig arbeidstid som har dominert i Europa, og utgangspunktet for kravet har vært den store arbeidsløsheten. Kvinneperspektivet er særegent for Norge og Norden, og med det vekt på den daglige arbeidstida og slagord som "Vi vil leve hver dag". Men også i Norge står diskusjon om tretti timers uke kontra seks timers dag.

Skråstreken

Etter hvert som sekstimersdagskampen kom mer på defensiven i forhold til kravet om økt fleksibilitet, ble kravet flere steder erstatta med seks timers dag/tretti timers uke, gjerne kalt "skråstreken". En ting er at skråstreken kan bety at kravet er seks timers dag i fem dager per uke. En annen ting er å likestille sekstimersdagen med tretti timers uke. Ofte har det vært uttrykk for at det var det siste det var mulig å få enhet om.

Dette kan være en vanskelig diskusjon. Det er viktig å forene dem som er for arbeidstidsforkortelse, og en forkortelse av arbeidsuka er sjølsagt bra. Folk av begge kjønn tenker at hele fridager er bra, framfor fem kortere, men like fullt stressende dager. Lang reisevei for mange spiller også inn.

På den andre sida er det lettere å bruke kortere arbeidsuke til å gjennomføre økt fleksibilitet (f.eks. arbeidsdager på 3x10 timer) på en måte som i stedet gjør det vanskeligere for dem som har omsorgsansvar hver dag. Barn kan ikke stues unna og tas igjen i helgene. Slik fleksibilitet er mulig for dem som har bakkemannskap hjemme, og som trur at deres veldig gode helse vil vare evig.

Kortere uke opprettholder kjønnsskillene

Kravet om sekstimersdagen har tvert imot vært formulert som et krav om å leve hver dag. Kortere uke vil trolig også virke til å opprettholde skillet mellom manns- og kvinnearbeid og mellom manns- og kvinnearbeidsplasser, som vil ta ut forkortelsen på systematisk ulikt vis. Dette vil fortsatt begrense mulighetene for dem som har omsorg for barn, og virke til å videreføre den kjønnsbestemte arbeidsdelinga mellom kvinner og menn. Trettitimersuka vil derfor ikke ha samme virkninger som sekstimersdagen.

Kampen for sekstimersdagen er også en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Da må hovedkravet være redusert daglig arbeidstid. Med gjennomsnittsberegning av ukentlig arbeidstid i tråd med dagens signaler, kan det fort bli lite igjen av en kollektiv forkortelse, dersom kravet bare stilles på redusert uke.

Mer skift? Toskiftssamfunn?

Et annet forslag som er kommet opp, er at tilhengerne av sekstimersdagen skal gå aktivt inn for å utvide rammene for normalarbeidsdagen med to timer, 6-18 eller 7-19, i bytte mot to skift á seks timer. Begrunnelsen er blant annet at dette vil gjøre sekstimersdagen lønnsom i mange bransjer og dermed mer realistisk å få gjennomført. Dette er et forslag som må diskuteres. På 1980-tallet ble muligheten for at sekstimersdagen kunne føre til mer skift, brukt som et argument mot kravet.

Sekstimersdagen vil føre til mer skiftarbeid. Mange arbeidsgivere som i dag bare har dagtid, vil presse fram to skift for å øke driftstida, men dette vil variere med situasjonen innafor ulike bransjer. Kampen vil stå om rammene for den daglige arbeidstida. Skal den utvides til 6-18, eventuelt 7-19, med plass til to skift uten at det gis tillegg, eller skal en fortsatt ha ei normal ramme som i dag?

Forsvar rammene

Vårt utgangspunkt er at fagbevegelsen må slåss for at rammene for normalarbeidsdagen ikke økes. Arbeidslivet skal i størst mulig grad legge til rette for at vanlig arbeid skal kunne forenes med eneomsorg for barn hver dag og for kollektiv fri tid. Tillegg for ubekvem arbeidstid bidrar til å begrense innføring av skift, og utvida normalarbeidsdag vil også kunne brukes til andre former for fleksibilitet og kutt i kompensasjon.

Samtidig vil presset for utvidelse av driftstida fortsette i mange bransjer, uavhengig av sekstimersdagen. To skift på seks timer innafor et tidsrom fra klokka 6 (eller 7) til klokka 18 (eller 19) vil uansett være mindre belastende enn toskiftsordninger med dagens arbeidstid, for mange også i forhold til 7½ time på dagtid. Fordeling av arbeidstida over et lengre tidsrom vil også kunne forkorte reisetida for mange.

Ei slik ordning vil også forutsette at barnehagene utvider sine åpningstider i tråd med det som blir vanlige arbeidstider, med de problemer så tidlig start vil medføre for barn og foreldre.

Et taktisk spørsmål

Diskusjonen er vanskelig, fordi den må ta hensyn til at vi slåss for sekstimersdagen, mens arbeidsgiverne er på offensiven for økt fleksibilitet. Vi må holde fast i at vi slåss for en sekstimersdag som skal gjøre det mulig for både kvinner og menn å kombinere arbeid med eneomsorg for unger, en sekstimersdag som skal styrke kvinners stilling og gi arbeidsfolk større mulighet til å delta i styring av samfunnet.

Uansett er det arbeiderklassens styrke og styrken i bevegelsen for sekstimersdagen som vil bli avgjørende for hvordan den vil se ut. Derfor spiller det også en viktig rolle om ei slik løsning kan virke splittende eller samlende.

Lov eller avtale

Kampen for åttetimersdagen ble ført både som en kamp for lovfesting og en kamp innafor den enkelte tariffavtale og på den enkelte arbeidsplass. Målet for kampen for sekstimersdagen må være ei lovfesting av seks timers normalarbeidsdag for alle. Samtidig må en diskutere hvordan tariffoppgjørene kan brukes, både til å fremme et slikt lovkrav og til avtalefesting som et skritt på veien. Her hører også diskusjonen om det er mulig å innføre sekstimersdagen skrittvis - for eksempel med en halv times forkortelse av gangen.

På 1980-tallet var det mange i offentlig sektor som var opptatt av at sekstimersdagen må innføres i ett jafs, blant annet fordi de var redd for at mindre forkortelser ikke ville bli kompensert med flere stillinger. Sekstimersdagen krever også ei større omlegging av skiftordninger osv der en jobber skift/turnus, noe som vil være vanskelig å få til med trinnvise forkortelser. Andre mente at sjutimersdag ville være et skritt på veien og et nødvendig krav for å komme videre. Denne diskusjonen kunne virke noe lammende. Det er interessant å se fra historia om åttetimersdagen at ulike krav ut fra ulik situasjon kan virke som en del av en felles kamp.

Prøveordninger nå!

Med LO-kongressens krav om forsøksvirksomhet med sekstimersdagen, er det mulig for mange å diskutere forsøk på sin egen arbeidsplass og hvordan et slikt forsøk skal se ut. Slike diskusjoner gjør sekstimersdagen levende og konkret og gir ideer om hvordan hverdagen kan endres. Det bidrar til mobilisering bak kravet også om en ikke får til forsøk i første omgang. Gode forsøk vil ha stor betydning, og det viktigste nå må være å utnytte LOs vedtak mest mulig. Noen steder kan det også være mulig å få til varige ordninger, slik som hos Nardo. Det behøver ikke på død og liv være forsøk.


Kapittel 12:

Argumenter mot sekstimersdagen
- og svar på dem

Påstand 1: Sekstimersdagen angår ikke min yrkesgruppe.

Dette ble brukt både av ansatte i Handel og kontor, hvor så mange jobber deltid, og av lærere som har egne arbeidstidsbestemmelser.

Svar: Normalarbeidsdagen har betydning for alle, fordi den er utgangspunktet for alle særegne avtaler. For deltidsansatte vil sekstimersdagen ha stor betydning, alle deltidsansatte med vil få høyere lønn, fordi stillingsprosenten deres vil bli høyere. For mange vil det bety et høyere tillegg enn de noen gang vil få i et tariffoppgjør. For lærere vil kortere normalarbeidsdag måtte oversettes til lavere leseplikt/mindre bunden tid.

Påstand 2: Sekstimersdagen vil tvinge alle til å jobbe seks timer hver dag.

Dette har vært et viktig argument i forhold til pendlere som ikke drar hjem hver dag, men er også brukt i diskusjonen av svært mange flere enn dem. Nevnes også omkring for eksempel nattskift på sykehus.

Svar: Sekstimersdagen skal erstatte åtte- (eller 7½-)timers dagen i dag, det vil sjølsagt fortsatt måtte eksistere bestemmelser som tar hensyn til ulike konkrete forhold. Sekstimersdag på oljeplattform, istedenfor lengre friperioder, vil neppe vinne særlig oppslutning. Kortere normalarbeidsdag vil i slike tilfelle måtte bety lengre friperioder.

I skiftordninger kan det være aktuelt at nattskiftene er noe lengre for å unngå vaktskifte midt på natta; dette er spørsmål som kan og må løses konkret.

Påstand 3: Sekstimersdagen vil bare bety at vi må løpe enda fortere.

Særlig var dette et argument fra folk i helsesektoren.

Svar: Det er helt nødvendig å kreve full stillingskompensasjon i deler av offentlig sektor og andre steder der det er aktuelt. Dette må være en viktig del av kampen. Arbeidspresset er dessuten nå så høyt at det uansett vil være bedre for folk å jobbe seks timer. Den store andelen deltidsansatte viser at svært mange gjør dette allerede i dag, uten lønnskompensasjon.

Påstand 4: Sekstimersdagen er for kort for barn i barnehager og beboere i institusjoner. De får for mange ulike folk å forholde seg til.

Svar: Dagens lange arbeidstid fører til mange deltidsansatte og stort sjukefravær. Fast sekstimersdag for flere vil gi bedre stabilitet, ikke dårligere.

Påstand 5: Mange vil gjerne jobbe lenger enn seks timer i sitt yrke.

Svar: Javel. Hvis de har yrket sitt som hobby, er det ingen som legger seg borti om de jobber 24 timer. Vi snakker her om lønnsarbeidet.

Påstand 6: Vi har ulike behov i ulike faser av livet.

Svar: Dette ble hevda med tyngde av Arbeidstidsutvalget i dets innstilling i 1987. Noen av oss vil ha lengre ferie, noen vil ha lavere pensjonsalder, noen vil ha mer permisjoner og noen vil ha kortere dag. Det må legges til rette for mer individuelle arbeidstidsordninger som tar hensyn til dette.

Denne argumentasjonen ble satt aktivt inn da sekstimersdagsbevegelsen var på sitt høyeste. Seinere har argumentasjonen blant annet bygget opp til LOs forslag i 1999 om en timekonto, der en individuelt skulle spare opp tida og bruke den slik vi ønsker det.

Etter hvert som det er blitt tydeligere hvor arbeidsgiverne vil med individuell fleksibilitet, blir det klarere at fagbevegelsen må slåss for kollektive arbeidstidsordninger. Et problem med ønsket om individuell fleksibilitet er at det ser bort fra maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vanlige arbeidere har ikke makt til å sikre seg gode arbeidstidsordninger på egen hand. Kvinner som trenger arbeidstid tilpassa unger, må ofte ta det de får.

Arbeidstidsordninger på én arbeidsplass har også konsekvenser for andre, for eksempel når mannsarbeidsplasser tar lenger helgefri istedenfor kortere dager, så virker det til å holde kvinner med barn ute og gjør at arbeidsplassen forblir en mannsdominert arbeidsplass. Hvis arbeidere en plass går med på gjennomsnittsberegning av arbeidstida fordi det passer dem, legger det større press på arbeidere på andre arbeidsplasser.

Slik er en vant til å tenke når det gjelder lønn, men ikke med arbeidstid. Vide generelle rammer og individuelle ordninger betyr at arbeidsgiverne får større makt. Kollektive ordninger med mest mulig konkrete rettigheter gir arbeidsfolk makt.

Det viktigste med livsfaseargumentet er likevel at det ser helt bort fra at alle kvinner møter konsekvensene av dagens arbeidstidsmønster, blant annet i form av lav kvinnelønn. Sekstimersdagen er ikke bare et forslag til forbedring for enkeltkvinner, det er et forslag til endring av hele systemet, slik at alle kvinner kommer sterkere ut. Ingen av de andre formene for arbeidstidsreformer har den samme effekten. Sekstimersdagen vil gjøre at flere jobber heltid, og dermed styrke forholdene for alle kvinner.

En variant av dette argumentet er kravet om kortere arbeidstid bare for småbarnsforeldre.

Påstand 7: Mange menn vil ta to jobber og jobbe mer overtid, slik at menn fortsatt har lengre arbeidstid enn kvinner.

Svar: Ja, det er en mulighet. Virkninga av sekstimersdagen vil kunne begrenses av andre deler av samfunnsutviklinga. Ved økonomiske problemer kan det enkleste være at menn jobber overtid eller tar to

jobber, og økt krav til overtid i en del jobber, vil gjøre det vanskeligere for kvinner å jobbe full tid.

Sekstimersdagen løser ikke alle problemer, men den vil gjøre det lettere å slåss for likestilling. Det er viktig å understreke at det er lite kvinnene får automatisk, og at diskusjonene rundt og kampen for sekstimersdagen vil ha stor betydning for resultatet. Dette er en av grunnene til at mulighetene sekstimersdagen innebærer for kvinner, må være sentral i argumentasjonen for kravet.


Kapittel 13:

Kampen på nittitallet
- situasjonen i dag

Kampen for sekstimersdagen ble på slutten av åttitallet møtt av fleksibilitetsbølgen. Ideen om ulike behov i ulike faser av livet slo inn. Det ble moderne å hevde at arbeidstakerne sto så sterkt at det var mulig å avtale fleksibilitet på den enkeltes premisser. Kravet støtte også mot solidaritetsalternativet, dvs. at fagbevegelsen skulle avstå fra lønnsøkninger - og dyre reformer - for å minske arbeidsløsheten. I stedet reiste LO krav om en tidskontoordning, der hver enkelt skulle kunne disponere noen ekstra dager slik de sjøl ville og i tillegg sjøl spare opp tid.

I dag har flere sett hva fleksibilitet betyr i praksis. Kravet om sekstimersdagen reises igjen i og utafor fagbevegelsen. Arbeidsgivernes angrep har satt behovet for en egen felles arbeidstidspolitikk fra fagbevegelsens side på dagsorden, med krav som kan bringe fagbevegelsen på offensiven, ikke bare slåss med ryggen mot veggen. Der kampen ikke står på den enkelte arbeidsplass - men der det er mulig å mobilisere felles styrke. Det økende presset på to foreldre med fulle jobber skjerper spørsmålet om en familiepolitikk som ikke bygger på at mor er mer hjemme.


Utdrag fra LOs handlingsprogram

"LO ønsker at den enkelte arbeidstaker skal ha mulighet for å kombinere arbeid og familieliv. 6 timers dag/30 timers uke er et langsiktig mål. Det har, både i Norge og de andre nordiske land, vært forsøksordninger med 6 timers arbeidsdag både i privat og offentlig sektor. Mange av forsøkene har vist positiv effekt på sykefravær og produktivitet. LO ønsker å bruke kunnskap fra disse, og forsterke satsingen på forsøksordninger når det gjelder arbeidstidsreformer."

LOs leder Gerd-Liv Valla har gått aktivt ut med krav om seks timers normalarbeidsdag.

LO-vedtaket

Pensjonsdebatten har også satt en arbeidsdag å leve med på dagsordenen. Regjeringa understreker at det blir færre yrkesaktive i forhold til trygda og pensjonister. Motstanderne av reformen har satt søkelyset på det store antallet mennesker som ufrivillig støtes ut av arbeidslivet. LO-ledelsen og LO-kongressen har argumentert med at forutsetninga for å godta nedskjæringer i pensjonene er at det blir et virkelig inkluderende arbeidsliv, slik at det er mulig for folk å jobbe lenger. Sjøl om dette ikke er vårt argument, vi er mot pensjonskutt og for sekstimersdag av hensyn til folk og ikke til budsjettene, så gir det en taktisk situasjon som tilhengerne av sekstimersdagen kan bruke. LO-kongressen vedtok da også å kreve omfattende forsøk med sekstimersdagen både i privat og offentlig sektor. Sekstimersdagen er blitt et mer realistisk tiltak. Det er viktig at kravet reises i andre deler av fagbevegelsen også.

I stedet for å straffe folk som støtes ut av arbeidslivet med lavere pensjon/trygd, vil sekstimersdagen være et tiltak som gjøre det mulig for folk å stå i arbeid lenger. Ikke fordi de presses til det, men fordi det store flertallet ønsker å jobbe.

Sett i gang!

Utgangspunktet er derfor bedre enn på lenge. Nå må diskusjonen reises flest mulig steder. Det finnes lysbildeforedrag og annet materiale utvikla av Samordningsgruppa for sekstimersdagen, nå For sekstimersdagen, som kan bestilles og brukes.

Det er ingen grunn til å vente!


For sekstimersdagen

Ta kontakt med For sekstimersdagen ved å skrive til

OSA t-banen
v/Anne Lise Nestande
Økernveien 9
0653 Oslo

eller send epost til osa-tbanen@sporveien.no


Litteratur som er brukt i dette nummeret av Rødt!


Annonse:

6-timersdagen på Kellogg's

Kellogg's - mer enn cornflakes!

Visste du at arbeiderne på Kellogg's-fabrikken hadde seks timers arbeidsdag i 55 år?

Ei spennende bok om dette er nå oversatt til norsk:

6-timersdagen på Kellogg's
av Benjamin Kline Hunnicut

Boka er utgitt på norsk av For sekstimersdagen

Pris: 120 kroner pluss porto

Bestilles fra: boka@6-timersdag.net