Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Kina angår alle

av Arnljot Ask

Rødt! nr 2a, 2005

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i AKP

Dette er forordet til Rødt!s norske utgave av
Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina - hvor blei den av?


Kina er ett av de to landa AKP har regna som sosialistisk i den samtida partiet har eksistert i. Utover 1980-tallet var det flere heftige debatter om hvorvidt Kina fortsatt hadde beholdt rødfargen. AKP brøt de offisielle forbindelsene med Kinas kommunistiske parti (KKP) først etter den brutale knusinga av opposisjonsbevegelsen i 1989, sjøl om vi i hele tiåret før dette kritiserte sider ved den økonomiske reformpolitikken som forfatterne av den boka du nå har foran deg, tar for seg. Vi kritiserte også nedtoninga av proletarisk internasjonalisme som fulgte parallelt med reformpolitikken.

Spørsmålet om hva slags stat Kina er i dag, har ikke bare å gjøre med en teoretisk forståelse av hva et sosialistisk overgangssamfunn er. Kina er en av hovedspillerne på den internasjonale arenaen i dag, og landet får sannsynligvis enda større betydning i de nærmeste årtier. Det å forstå Kina er derfor også nødvendig for å forstå imperialismen i vår tid og får følger i praktisk internasjonal politikk på flere områder. Dette gjelder enten en fortsatt ser på Kina som et sosialistisk land, eller som den framtidige hovedutfordreren til USA, eller først og fremst som et reservoar for den kapitalistiske verdensøkonomien. I det siste tilfellet står vi overfor spørsmålet om Kina kan gi en ny giv for imperialismen eller om innlemmelsen av dette veldige landet i den kapitalistiske verdensøkonomien allerede er i ferd med å skape større problemer enn fordeler for systemet?

Den boka du nå har foran deg, er skrevet av to amerikanske, marxistisk orienterte professorer i økonomi. Dersom du vil kikke Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett nærmere etter i korta, kan du "google" deg inn på dem via Internettet. De sier klart fra om at deres hovedanliggende er et varsku til de radikalere som er usikre på om Kina fortsatt er sosialistisk, eller i det minste spiller en progressiv rolle og kan være en modell for utviklingsland. Som du vil se, mener de at Kina for lengst har tatt farvel med sosialismen, og at landet også spiller en negativ rolle for klassekampen internasjonalt ved å gjøre situasjonen vanskeligere for arbeidsfolk, enten det er i nabolanda til Kina eller i Mexico eller for den saks skyld i USA. Et uklart syn på Kina mener de også er skadelig for dem som skal vinne oppslutning om sosialisme som alternativet til dagens kapitalisme, fordi det skaper forvirring om målet og veien dit.

Noen vil nok mene at AKP, som parti, ved å drøye så lenge med det formelle bruddet med KKP, bør føle seg truffet av deler av den kritikken som denne boka reiser. At vi har bidratt til å forsterke den usikkerheten om hva sosialisme er, som fortsatt preger venstresida også i Norge. På den andre sida gir ikke en diagnose av hva slags samfunn Kina var under Mao, eller er i dag, det fulle svaret på hva som generelt er sosialisme eller spesifikt hvordan den norske sosialismen vil være. Spør du ti stykker i Norge i dag, som sjøl regner seg som sosialister, om hva sosialisme er, får du nærmere ti enn ett svar.

Denne boka er et viktig bidrag til den debatten som har gått, og går, på venstresida om Kinas historie fra slutten av 1979-tallet og fram til i dag. En innvending kan kanskje være at den i liten grad trekker linjene tilbake i tida, både til den sosialistiske fasen og perioden med nydemokratisk og antikolonial kamp helt fra siste halvdel av 1800-tallet av. Sjøl om forfatternes intensjoner jo ikke har vært å lage en fullstendig historisk analyse av vekst og fall for den kinesiske sosialismen vi opplevde noen tiår i forrige århundre, hadde det vært en styrke å sette ting i litt lengre historisk perspektiv?

De refleksjonene jeg kommer med videre her er knytta til debattene som går her hjemme. De står for egen regning, da det fortsatt er slik at det i AKP er ulike syn på Kina, både på historia og den nåtidige rolla.

Håp og begeistring

Også her i Norge finner vi nok gamle Kina-venner, også kommunister, som fortsatt ikke definitivt har avskrevet Kina som sosialistisk. Men den største Kina-begeistringen finner vi i dag blant kapitalister og folk som befinner seg på den politiske høyresida. Det norske borgerskapet satser stort på Kina både som varemarked og investeringsområde.

Norges samhandel med Kina har økt sterkt. I 2004 var Kina Norges femte største leverandør av tradisjonelle varer, ca. 5 % av importen målt i verdi. Bare Sverige, Tyskland, Danmark og Storbritannia lå foran. Det dreier seg ikke bare om klær, men i like stor grad edb-utstyr og andre typer maskiner. Den norske eksporten har økt tilsvarende de siste 15 åra. Her ligger fisk og kunstgjødsel i teten, fulgt av råolje. Figurene nedenfor, som er tatt fra et SSB-notat (1) illustrerer dette.

Norsk eksport av varer til Kina 1990-2004 Norsk import av varer fra Kina 1990-2004

Også når det gjelder kapitaleksport, følger norske kapitalister den internasjonale trenden med valfart østover. De føler seg sikre på at Kina fortsatt vil gi god avkastning på kapitalen deres. Ifølge Økonomisk rapport 20.01.05 (2) har nå nesten alle større norske bedrifter etablert seg i Kina. Bladet nevner Norske Skog, Hydro, Elkem, Kenmore, Kongsberg Automative og den såkalte "17-gruppen" som produserer skipsutstyr (hvor de 17 nå er flere enn 30). Også mindre bedrifter følger etter. Til sammen over 200 ifølge NHO, mens flere tusen importerer deler fra Kina til sin produksjon her i Norge. I tillegg til flytting av hovedvirksomheten til Kina er det også flere og flere som kaster seg på den såkalte "call-center"-bølgen, hvor deler av virksomheten flyttes ut. Det er ikke bare lave lønninger i Kina som driver fram etableringer og out-sourcing, men også det enorme, kinesiske hjemmemarkedet.

I tråd med det Hart-Landsberg og Burkett peker på, får inntoget i Kina også følger for klassekampen i Norge - gjennom nedlegging av arbeidsplasser og økt lønnspress. Dette nører opp under de norske arbeidskjøperne sin begeistring for dagens Kina. Samtidig som det imperialistiske Norge bindes opp til den fortsatte utviklingen i det svære vertslandet.

Tilbake til dem som fortsatt ser "håp i hengende snøre" for sosialismen i Kina. Hart-Landsberg og Burkett bringer gode argumenter for å konkludere med at Kina ikke lenger er et sosialistisk land, og heller ikke kan snus inn på den "sosialistiske veien" uten en ny politisk og sosial revolusjon. Det er imidlertid ikke alle argumentene som er like gode. De to legger stor vekt på reformenes iboende "faenskap": at da de først ble satt i gang, krevde de nye oppfølginger som førte landet lengre og lengre inn i kapitalismen. Den konkrete analysen viser at det har gått den veien, og med akselererende fart fra starten på 1990-tallet. Men det blir etter mitt syn noe deterministisk og mekanisk å si at det nærmest var "skjebnebestemt" å skulle bli slik, da reformene i 1979 ble satt ut i livet. Da skulle NEP-politikken* på starten av 1920-tallet i Sovjet også betydd begynnelsen på slutten for sosialismen der.

* NEP: Under intervensjonskrigene på starten av 1920-tallet tok Sovjet i bruk en del kapitalistiske insitamenter for å styrke produksjonskapasiteten og den økonomiske basisen for samfunnet.

Den økonomiske politikken er også avhengig av klassekampen. Mens Lenin så NEP-perioden som et nødvendig, midlertidig skritt tilbake for å kunne komme sterkere igjen med å bygge en sosialistisk økonomi seinere, så Deng Xiaoping & co på reformene som et positivt skritt framover. Med hans tilhengere i ledelsen var det derfor naturlig at reformene ble fulgt opp av nye av samme slag. Reformene fra 1979 kan heller ikke sees isolert fra forsøk i samme retning tidligere, med Liu Shaoqi * som hovedpådriver, rundt 1957-58 og før Kulturrevolusjonen på 1960-tallet. Det var helt fra starten av, på 1950-tallet, brytninger og partikamper i KKP om den økonomiske politikken. Stridens kjerne var balansen mellom kapitalistiske og kommunistiske produksjonsforhold, som jo reflekterer at sosialismen er et overgangssamfunn mellom de to samfunnsformene.

* Liu Shaoqi: en av lederne i Folkerepublikken Kina fra starten av, lenge sett på som en sannsynlig etterfølger etter Mao, sjøl om han sto i opposisjon til Mao i viktige spørsmål. Falt i unåde under Kulturrevolusjonen og døde uten særlig politisk innflytelse i 1972.

Maos linje var stadig å minske markedets rolle og han brukte massemobilisering for å få gjennom dette. Med unntak for kortere perioder hadde han overtaket over dem han kalte for "vandrerne på kapitalismens vei", som mente de burde gå saktere fram i å fjerne markedet og som også var for å reversere kollektiviseringa ved noen korsveier. Da Mao var borte, var det denne fløya som etter noen år fikk overtaket og har beholdt den siden. Sjøl om Mao gjorde sine feil, om de nå bunna i en idealistisk vurdering av hvor raskt Kina kunne gå over i kommunismen eller tiltak pressa fram av maktkampen, så kan vi oppsummere at han hadde rett i vurderinga av "kapitalistvandrerne". Kina starta på veien med å bryte ned sosialismen fra 1979 av. Et annet spørsmål er når vi skal regne den sosialistiske perioden som endelig avslutta. Da kommer vi inn på definisjonen av et sosialistisk samfunn, som det er mer "matnyttig" å drøfte, men også vanskeligere.

Etter mitt syn må både vurderinger av produksjonsforholda, arbeiderklassens innvirkning på politikken og utbyttet den får av samfunnets verdiskapning, tas med i regnskapet. I tillegg vil jeg trekke inn den rolla staten spiller i den internasjonale klassekampen og kampen mot imperialismen, da kampen mellom sosialisme og kapitalisme også er internasjonal i imperialismens tidsalder.

De forholda som Hart-Landsberg og Burkett avdekker, sammen med det vi kan legge til om Kinas rolle i den internasjonale klassekampen de seineste 10-15 åra, mener jeg er nok til å konkludere med at Kina i dag er et kapitalistisk og imperialistisk land, sjøl om det ennå er både kommunistiske og føydale islag i den økonomiske basisen.

Nok er nok

Når en slår fast at Kina er kapitalistisk, er det imidlertid en tendens blant revolusjonære til å rakke ekstra ned på landet og snu det meste mot det. Det syns jeg forfatterne av denne boka også har en tendens til. Som når de på side 62-63 framhever at Kina er en trussel mot økonomien i de andre landa i regionen ved at de suger til seg mesteparten av de utenlandske investeringene. Hvis premisset er at det er skadelig å satse på å tiltrekke seg for mye utenlandsk kapital, som Kina jo gjør, blir det litt sært å argumentere med at det skader arbeidsfolk i Sør Korea osv. at Kina står i veien for kapitalimport dit.

Mens dette mer er å regne som en kuriositet, blir det mer tendensiøst når de på side 47 gjennomgår inntektsutviklingen i Kina. De tar her utgangspunkt i Gini-koeffisienten for inntekten til husholdningene. Utviklingen av denne de siste vel 20 åra illustrerer de voksende ulikhetene i Kina. Dette er et ubestridt faktum, som myndighetene også er pinlig klar over og ser på som en kilde til sosial uro.

Gini-faktoren forteller imidlertid ikke alt. Den sier ingenting om utviklinga av gjennomsnittsinntekten. Det forfatterne tar med her, er å hevde at flesteparten av de kinesiske arbeiderne strever med å få endene til å møtes, mens et lite mindretall av småborgere og borgere lever på nivået til de mest velstående i USA. Det siste stemmer nok hvis vi oppjusterer "lite mindretall". Den velstående middelklassen i Kina er nå større enn i India. Dvs. det er snakk om et tresifret tall millioner mennesker, med et lite mindretall styrtrike (De "400 rike familiene"). Det er også riktig at majoriteten av arbeiderne langt fra har det "fett" i forhold til i USA. Men det hører også med i bildet at antallet fattige, definert etter UNDP-standarden, har sunket kraftig siden 1980. UNDPs fattigdomsrapport fra 2000 nevner de offisielle kinesiske tallene, som viser at antall fattige sank fra 260 millioner i 1980 til 42 millioner i 1998, men mener at Verdensbankens overslag på over 100 millioner i 1998 nok sannsynligvis er riktigere. De siste åra har denne utviklinga stagnert, og kanskje snudd?

Videre bør det ikke underslås at gjennomsnittsinntekten i Kina i reformperioden har steget kraftig i forhold til land det er er naturlig å sammenligne med. Noe som er hovedårsak til at den globale gjennomsnittsinntekten har steget betydelig de siste tiåra, til tross for voksende ulikheter innad i de fleste landa og mellom rike og fattige land. Figurene nedenfor illustrerer dette. Ved å gå inn og klikke fram sammenligninger mellom ulike land på nettlenken (3) får du illustrert at det blir feil å bruke Gini-koeffisienten til å framstille det som at Kina beveger seg ned på nivået til Indonesia. Eller hvis du sammenligner med Bangladesh, som har en Gini-koeffisient på linje med Norge, fordi det store flertallet som lever der er fattige.

Inntektsfordeling 1978 Inntektsfordeling 2000

[De to grafene illustrerer forholdet mellom antall innbyggere og inntektsnivå i Kina og hele verden i henholdsvis 1978 og 2000. Det røde feltet er Kina og det grå er verden som helhet.]

Det at arbeiderklassen og det store flertallet av folket skal få det bedre materielt er ett viktig kriterium for et sosialistisk land. Men den generelle inntektsutviklingen er heller ikke det eneste målet for levestandarden. Nedbygginga av kollektive, sosiale goder i Kina undergraver det som er oppnådd gjennom inntektsutviklinga. Og som Hart-Landsberg og Burkett påviser, er andre forhold som må tas med i regnskapet så dominerende at det ikke bør være vanskelig å være enig i deres konklusjon om at Kina for lengst har opphørt å være et sosialistisk land. At den utviklingsmodellen de nå følger, heller ikke bør være noe eksempel for andre land er også greit. Men så er det vel heller ingen som har forutsetninger for å kunne følge den.


Noter

1. Rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 14.04.05, Kinahandelen øker. [Tilbake]

2. Økonomisk rapport 20.01.05, Elisabeth Lund. [Tilbake]

3. Graf over inntektsutvikling i verden og 11 ulike land mellom 1970 og 2000. Laget av økonomen Xavier-Sala-i-Martin, bygd på statistikk fra Human Developement Report. [Tilbake]