Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Politikk for en ny epoke?

Hvor nytt - og hvor radikalt - er det "tredje venstre"?

av Jon Børge Hansen

Rødt! nr 2, 2005

Jon Børge Hansen jobber til daglig med
globale spørsmål og internasjonal politikk, og er bosatt i Tromsø


I den siste boka si forteller Per Petterson om da han som ung gutt satt ved kjøkkenbordet i Groruddalen og leste Simone de Beauvoirs sjølbiografi. Hun satte ord på noe i hans egen uro den gang. "Først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte men sikkert blir seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort." (Månen over porten, side 102)

Det er lett å kjenne seg igjen i dette, i dette suget etter å få være et individ. Ikke et sløvt "livsnytende" eller besteborgerlig trygt, men et aktivt og skapende og søkende menneske.

For de fleste er det ikke mulig å finne utløp for denne trangen i våre kapitalistiske samfunn. Både i arbeid og fritid blir det tvunget inn i baner som vrir og vrenger og tilpasser det profittjaget den veldige kapitalakkumulasjonen er avhengig av. I produksjon og konsum og sosialt liv for øvrig ender det opp som fremmedgjøring.

For høyresida i politikken er dette greit. Det reproduserer det samfunnet de vil ha. For venstresida er det ei utfordring. Både målet med grunnleggende å forandre dette samfunnet og energien til å få gjort nettopp dette ligger innafor det vi kan sirkle inn som menneskelig frigjøring.

Magnus Marsdal og Bendik Wold har grepet fatt i dette. Gjennom boka Tredje venstre forsøker de å rydde plass for en radikal individualisme. Målet deres er å ta fra høyresida hegemoniet når det gjelder fortolkning og forvaltning av hele individualismebegrepet. Og de vil ta et oppgjør ved det de oppfatter som venstresidas teoretiske og politiske fornekting av det individuelle.

Tredje venstre har da også fått mye oppmerksomhet og stort sett positiv mottakelse på den venstresida den er skrevet for. Boka er med på å forme tenkinga til mange aktive radikale nå. Den debatteres fortsatt, et halvt år etter at den kom ut.

Min kommentar til denne boka er som følger: den inneholder masse nyttig og godt stoff - men som utgangspunkt for å fornye og vitalisere venstresida er den ubrukelig. I alle fall dersom det er ei sosialistisk venstreside det er snakk om.

Ei slik venstreside må ta som utgangspunkt ei analyse av den kapitalismen vi lever i. Det gjør ikke denne boka.

Ei slik analyse vil resultere i at klasseinteresser nok en gang må inn som nøkkelord når strategien skal utarbeides. Veien til det frie individet er kollektivets vei. Den store utfordringa for venstresida nå er ikke å utvikle en ny individualisme, men møysommelig å bygge opp en ny solidaritet og en ny arbeiderklassebevissthet. Det materielle grunnlaget for det finnes i dagens samfunn. En bedre forståelse av dette er det vi i første omgang trenger. Tredje venstre peker i gal retning her.

I denne artikkelen skal jeg begrunne disse påstandene nærmere. Og siktemålet mitt er å prøve å gi et konstruktivt innspill i debatten om framtida for venstresida her i landet.

Finnes det rom?

Denne venstresida ser for seg den aller nærmeste framtida omtrent slik: det viktigste som vil skje er sannsynligvis et regjeringsskifte etter valget i høst. Og etter det? Arbeid med å bygge opp en brei bevegelse, med fagforeninger som kjerne, for å presse AP/SV/SP-regjeringa til å holde valgløfter. Bygge videre for å forsvare det som er igjen av velferdsstaten, og kanskje presse fram nye reformer. Bygge opp en opinion for å få denne regjeringa til å trekke Norge ut av rollen som aktiv spiller på Bush sitt krigslag. Med et par RV-ere - gjerne i vippeposisjon! - på Tinget vil alt dette være lettere.

Med forbehold for det med RV på Tinget er dette ei virkelighetsoppfatning de fleste på venstresida deler. Og i et slikt perspektiv er det sjølsagt det reine nonsens å diskutere om det er rom for en ny politikk i dagens kapitalistiske samfunn. Sjølsagt er det det. Faktoren som avgjør hvor mye rom det blir, er hvor sterkt press arbeiderklassen og allierte klarer å bygge opp. Kampsaker er det nok av: pensjoner, sjukehus, fiskekvoter, arbeidsmiljøloven, norske styrker i Irak og i Afghanistan, sekstimersdag, sosial dumping, EØS-regler, friskoler og nasjonale prøver, EU-søknad, nasjonalt forsvar og mer til.

Men om vi endrer perspektiv - hvor mye rom er det da for radikale endringer? Om vi tar inn over oss at Norge er et lite land i verden. At norsk kapitalisme er og vil fortsette å være en integrert del av den reelt eksisterende, globale kapitalismen, uansett regjering. Og at denne kapitalismen har ei århundrelang historie med vekst og ekspansjon - gjennom kriser, ødeleggende rivalisering, barbariske kriger, utplyndring av land i "periferien", massearbeidsløshet og perioder med fascisme i de europeiske kjernelandene. Og nå, i 2005, etter mer enn et kvart århundre med stagnasjon og strukturell krise, lever vi med et system der kjernestaten USA på nytt griper til krig og militarisering som overlevingsstrategi. Ikke som tilfeldig eller desperat valgt utvei, men som ei løsning drevet fram av den indre logikken i motsigelsene som river og røsker i dagens kapitalisme.

Hvor mye rom har borgerskapet for å manøvrere nå? I USA, i Norge, i Kina? Og hvor mye rom har vi, folket?

Dette av nummeret av Rødt! går inn i denne diskusjonen. Fire artikler prøver å legge noen premisser for debatten om hva som bør skje videre - etter valget i høst. Hva slags bevegelse trengs det å bygges opp på venstresida? Hva slags retning bør marxister jobbe for å gi denne bevegelsen? For å kunne gi fornuftige svar på disse spørsmålene må vi i første omgang forsøke å klargjøre hva slags virkelighet vi har å forholde oss til. Hva slags verden er det vi tar sikte på å forandre?

Et innlegg i debatten

Boka Tredje venstre er et bidrag i den norske debatten om disse spørsmålene.

Tredje venstre er ei pussig bok. Det er ikke lett å få tak i hva ambisjonsnivået for boka er. Vil den forferdelig mye, eller vil den vil egentlig ikke det? Vil den skissere en plattform for en ny sosialistisk bevegelse? Vil den levere en skarp, oppdatert kritikk av kapitalismen? Eller er den skrevet for å hive inn noen spredte momenter i diskusjonen om hva venstresida bør legge vekt på når det skal utformes politikk og strategi framover? Basert på en sammenfatning av en del av debatten rundt noen få, men viktige trekk ved dagens kapitalisme: nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien?

Jeg leste boka for noen måneder siden, og sitter og blar i den nå. Og er stadig like forvirra. Problemet er sannsynligvis innpakninga: forfatterne lanserer boka som et slags manifest for en ny epoke, og avslutter med sine mer eller mindre seriøse forslag til "10 bud for den nye venstresiden".

Dette gjør det vanskelig å vurdere prosjektet. Marsdal og Wold har skrevet ei lettlest og nyttig bok om sine tre områder (altså nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien), og de har reist en debatt om individualismen (i del 2 av boka). Boka selger godt, den blir lest og brukt og diskutert. Dette er en bragd god nok i seg sjøl, det; det er ikke mange som har bidratt så offensivt fra venstre i ideologikampen det siste tiåret.

Men som nevnt: på et litt uklart vis blir vi fortalt at pretensjonene er større enn som så. Det er en grunnstein til et helt nytt byggverk vi har fått i hendene - "det tredje venstre", arvtakeren etter de borgerlige revolusjonene fra 1789 og der omkring, og fornyeren etter arbeiderbevegelsen (den sosialdemokratiske så vel som den kommunistiske) sin aktverdige, fåfengte og dessverre historisk akterutseilte kamp for et bedre samfunn. 1789 var første venstre, arbeiderbevegelsen var andre venstre, og tredje venstre - hva er nå det? "Hva slags venstreside er det som skal komme? Ingen kan vite sikkert," sier forfatterne sjøl, på de oppsummerende siste sidene i boka.

Neivel. Det er på mange måter greit nok det. Epoker er slutt, det er oppbruddstider igjen, og det nye har uklare konturer. Forsøk på oppsummeringer, analyser og nytenkning hilses velkommen av meg. Men jeg har innvendinger mot mye av det som legges fram i denne boka. Og jeg stiller spørsmålet: hvor nytt og hvor radikalt er det egentlig, dette "tredje venstre"?

De lange linjene

Det Marsdal og Wold vektlegger ved det de kaller "første venstre" (de borgerlige revolusjonene, for å fokusere på det fortetta uttrykket for dette), er det demokratiske aspektet - det at de la grunnlaget for et slags demokrati. Det er ikke at de la grunnlaget for kapitalismen som samfunnssystem forfatterne holder fram som det vesentlige.

Arbeiderbevegelsen - både den revolusjonære og den reformistiske - blir vurdert etter samme kriterium: utvida de dette demokratiet eller ikke.

Og "det tredje venstre" blir navnet på den bevegelsen som skal videreføre dette historiske prosjektet, utvide demokratiet til "også å omfatte økonomien". "Hva er venstresidens alternativ til den bestående samfunnsorden?" spør forfatterne (side 211). Og svarer: "mer demokrati". De vil innføre det de kaller "sosialistisk folkestyre" gjennom å "underlegge økonomien demokratiets beslutninger".

Marsdal og Wold skriver forunderlig uklart om dette som ser ut til å være ment som det viktigste poenget i bidraget deres til strategisk tenkning for dette "tredje venstre". Det er ikke engang klart om de ser det å avskaffe kapitalismen som ei nødvendig målsetning for en sosialistisk bevegelse. Og hva slags begrep de har om staten, og om politisk makt er det ikke lett å bli klok på. Det er fristende å konkludere med at forfatterne bare har overtatt det liberale borgerskapets virkelighetsoppfatninger.

Og det er fristende å gå til bokhyllene og dra fram stabler med tidligere innlegg i den århundrelange debatten om reform, revolusjon og sosialisme. I reolene bak meg til høyre der jeg sitter og skriver står polemikken mellom Eduard Bernstein og Rosa Luxemburg pent oppstilt. Den er 105 år gammel nå. Men Luxemburgs innsigelser mot Bernsteins reformistiske teorier kunne vært skrevet som kritiske merknader i margen på Tredje venstre-boka.

Så er kanskje ikke idegrunnlaget for det "nye venstre" så aldeles nytt likevel? Kanskje er det mer tradisjonelt sosialdemokrati enn det egentlig ønsker å være? Jeg skal se nærmere på det, men først ei nødvendig presisering, om mitt syn på demokrati og sosialisme. Nødvendig fordi diskusjonen ellers med stor sannsynlighet risikerer å bli ført inn på et blindspor, der "demokrater" og "diktaturtilhengere" først blir stilt opp mot hverandre, og der neste runde er en dum kappestrid om hvem som egentlig er de største demokratene.

Sosialisme uten demokrati?

Altså, i klartekst: sosialisme uten demokrati er en umulighet. Vi kan diskutere erfaringer, negative og positive, fra Pariserkommunen til kinesiske folkekommuner, vi kan vurdere kritisk - slik Marx gjorde i 1871 - politikken som er ført i samfunn der sosialismen er satt på dagsordenen. Vi kan - som Marx - kritisere kommunardene for å være for lite rede til å bruke makt mot motstanderne, og - som Rosa Luxemburg - kritisere bolsjevikene for å satse for mye på nettopp maktbruk. Hun advarte jo, prinsipielt og klokt, mot de langsiktige virkningene innskrenkninger i demokrati, mangfold og ytringsfrihet kunne få for et revolusjonært, sosialistisk samfunn.

Vi kan diskutere hvilke reelle valg de sosialistiske pionerene sto ovenfor; og vi kan trekke inn det konkrete i de historiske situasjonene, krigene, mangelen på ressurser, materielle og menneskelige, vi kan diskutere hva som var uunngåelige feil og hva som ikke var det; og slik prøve å unngå lettvint moralisme i oppsummeringene. Men slik jeg ser det vil vi bli stående igjen med at sosialismen som samfunnsprosjekt må være et demokratiprosjekt. Sosialismen vil verken utvikles eller overleve uten å forankres stadig djupere i folkelig deltakelse og innflytelse. Dette er ikke et taktisk, det er et strukturelt spørsmål. Det vil gjelde i samfunn som det rike norske, der det finnes lange borgerligdemokratiske og folkeligdemokratiske tradisjoner å bygge på. Men erfaringene har vist at dette også er gyldig for land der det sosialistiske prosjektet har vært identisk med et industrialiserings- og moderniseringsprosjekt.

Gi fra seg kontrollen?

Så mye om sosialismen i denne omgang. Men hva med kapitalismen og demokrati? Historisk har kapitalismen eksistert i samfunn med svært varierende grader av demokrati, fra bonapartisme eller totalt fascistisk diktatur til nordisk parlamentarisme. Globalt er variasjonen like stor i dag, et raskt blikk på verdenskartet bør være nok til å minne oss om det.

Det har alltid vært det klassemessige styrkeforholdet som har avgjort hva slags rom og slingringsmonn kapitalen har villet gi - eller vært tvunget til å gi - til innflytelsen fra de folkelige kreftene. Den avgjørende kontrollen over samfunnsutviklinga har kapitalistklassen derimot aldri gitt slipp på. Og er kapitalen pressa, prøver den alltid å ta offensiven og stramme grepet. Bush-administrasjonens hjemlige "antiterror"-tiltak og EU-toppenes nye grunnlov bør sees i lys av dette.

Tidene er blitt hardere igjen. Men drømmen om å redde kapitalismen fra seg sjøl lever stadig. Altså ikke drømmen om å avskaffe, men om å demokratisere imperialismen - den globale kapitalismen. Den engelske liberaleren George Monbiot har for eksempel nylig gitt ut ei svært omtalt bok der han legger fram luftige tanker om hvordan dagens imperialisme skal bringes under demokratisk styring og kontroll. Han ser for seg både et verdensparlament og institusjoner for "demokratisk kontroll av det internasjonale finansmarkedet".

Meningsmaskinen Thomas Hylland Eriksen anmeldte boka i Morgenbladet, og forutsigelig nok erklærte han Monbiots forslag som genialt nyskapende. Aslak Sira Myhre plukka derimot Monbiots utspill fra hverandre i en anmeldelse i Klassekampen. Magnus Marsdal intervjua Monbiot for Klassekampen da boka kom på norsk, og sjøl om han var sparsom med kritiske spørsmål der, tar jeg det for gitt at han oppfatter Monbiots vyer som håpløse banaliteter. Så hvorfor trekke fram dette nå, i denne omtalen av boka Tredje venstre? For å minne om at motstand mot nyliberalismen ikke er det samme som motstand mot kapitalismen. Og at ensidig fokus på "mer demokrati" som problemløsning kan åpne for fordummende tomprat.

Overflatisk

Sjølsagt er det fullt mulig å innta et standpunkt mot nyliberalismen og for en kapitalisme med et menneskelig ansikt. Slik det er mulig å ha et standpunkt mot imperialistiske kriger uten dermed å forkaste hele det økonomiske og politiske systemet som rår på kloden i dag. Dette er ikke bare mulig, det er svært vanlig å ha slike standpunkter.

Og det er i og for seg utmerka, det gjør det mulig å bygge omfattende fronter mot konkrete kriger (som den i Irak nå), og mot konkrete privatiseringsframstøt (som pensjonskampen nå).

Men slike standpunkter er etter mi oppfatning ikke velfunderte. De er overflatiske. De bygger ikke på en historisk forståelse av kapitalismen. Eller på ei analyse av den djupere dynamikken i kapitalismen, den som driver fram disse krigene, og som ligger under den steinharde kampen for profitt borgerskapet som klasse fører nå.

De som har slike ståsteder, folk som Monbiot, vil tendere mot å se forrige århundres kriser, verdenskriger og fascisme som avvik, som forferdelige, men tilfeldige avbrudd fra kapitalismens normale vekst og utvikling. De tenderer mot å redusere problemene til et spørsmål om "feil politikk" og ditto politikere ("den gale Hitler" og "den neokonservative Bush-gjengen" er ekstremvariantene av dette). De vil leite etter løsninger i en annen politikk (keynesianisme, regulere monopolene, overnasjonale organer, utvide demokratiet, osv.) og nye politikere (Kerry som president, Kristin som statsminister).

En god del av alternativene kan være vel verd å slåss for. Og kampen for demokrati er en kontinuerlig og helt nødvendig kamp for arbeiderklassen og folkelige bevegelser.

Men mer enn pustepauser vil det aldri kunne bli - om ikke kampen rettes inn på å avskaffe hele kapitalismen.

Den eneste løsninga

I en annen artikkel i dette nummeret av Rødt! tar John Bellamy Foster, redaktør av det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, opp denne problematikken. I "Slutten på 'rasjonell kapitalisme'" argumenterer han mot ideen om en mulig renessanse for Keynes og klassisk sosialdemokratisk politikk. Foster gir et historisk riss av bakgrunnen for trua på en rasjonelt styrt kapitalisme, og viser hvorfor den hadde, og måtte ha, ei begrensa levetid. Det finnes ikke lenger noe rom for en rasjonell venstrepolitikk som kan harmonere med kapitalens logikk, konkluderer Foster. "Den eneste løsninga, hvor vanskelig det enn må være å tenke seg det nå, er sosialisme," sier han. Leserne får sjøl vurdere argumentasjonen hans.

Jeg har gjennom årene lært mye av kretsen rundt Monthly Review. De to tidligere redaktørene, Paul Sweezy og Harry Magdoff, har jeg også hatt gleden av å møte og samtale med i New York. Respekten for det disse folkene har bidratt med av analyser gjennom årtiene er formidabel, også fra min side. Men det er ett aspekt ved marxistisk teori de ikke legger særlig vekt på, og det er verditeorien til Marx. De klarer seg på sitt vis uten den, som eksplisitt redskap i de løpende teoretiske arbeidene sine i det minste. Men etter mitt syn gir verditeorien en nøkkel til enda djupere forståelse av dynamikken i kapitalismen. Så derfor et delvis overlappende, delvis supplerende resonnement fra meg nå. Det går som følger:

Jag etter produktivitet

Krisa i kapitalismen nå, den som ytrer seg som valutauro (dollarens fall!), amerikanske underskudd, kinesisk frammarsj, rivalisering, kriger og stagnasjon, denne krisa har sjølsagt djupe røtter. De er uttrykk for djupere strukturelle problemer i økonomien, Det handler om globale konflikter knytta til teknologisk konkurranse, produktivitet og verdiskapning. Verken finansspekulasjoner eller overproduksjon er årsaken til krisa, krisa avspeiler mer grunnleggende problemer i produksjonssystemet. Og sjøl om problemene i USAs økonomi må stå sentralt i en hver diskusjon om utviklinga av krisa nå, er det ikke nok å legge USA under mikroskopet. Krisa er global i utgangspunktet. Den springer ut av den globale kampen mellom kapitaler.

Den teknologiske konkurransen er helt sentral i å drive fram utviklinga i økonomien. Ny og effektiv teknologi fører til økt produktivitet - antall produserte enheter per investert kapitalenhet øker. Og i denne prosessen skyves samtidig arbeid ut av produksjonsprosessen - bedre maskiner og færre arbeidere blir sett som veien framover for hver enkelt bedrift. Stadig færre folk skaper stadig flere produkter. (Relativt sett er dette tilfelle også for Kina i dag, sjøl om ny industri basert på enorme mengder billig arbeidskraft der vokser fram i høyt tempo.)

Baksida av denne måten å vokse på er arbeidsløshet. Det begrenser ytterligere det kjøpedyktige markedet produktene skal omsettes på. Med jamne mellomrom fører dette da også til metting av markedet, overproduksjonskriser for større eller mindre deler av næringslivet, konkurser, mer arbeidsløshet, de store skviser ut de små og tar over de mellomstore, og spiralen vokser videre inn i nye sykliske oppganger og vansker.

Det handler om verdier

Men under dette velkjente mønsteret ligger problemer knytta til verdiskapninga. Verdien - et uttrykk for det menneskelige arbeidet som er blitt brukt i produksjonsprosessen, og som har resultert i varer som omsettes i markedet - denne verdimengden synker i takt med nedgangen i mengden menneskelig arbeid som ligger bak produktene. Varemengden øker, mens verdimengden synker. Dette er en tendens i utviklinga av økonomien.

De som skaffer seg et forsprang i produktivitet i forhold til konkurrentene ved å erstatte arbeid med ny teknologi, er i den paradoksale situasjonen at de er med på å presse ned verdimengden som produseres, men samtidig kan de sope til seg en større andel av profitten som blir skapt enn før. Dette kan de gjøre gjennom prisene - de kan senke prisene og erobre større markedsandeler, eller de kan beholde prisnivået og få inn mer netto per enhet de selger. Prismekanismene er altså et middel til å omfordele verdi mellom produsentene.

En slik omfordeling av verdi fra de med lav til de med høy produktivitet skjer også internasjonalt. Vekslingskursene er et redskap for å gjennomføre dette når prisene blir uttrykt i ulike valutaer.

Andre metoder

Konkurransen tvinger de som henger etter teknologisk og produktivitetsmessig, de som blir tapere i kampen om å omfordele verdi mellom produsentene, til å sikre sin egen profitt gjennom å presse desto mer ut av arbeidskrafta i sjølve produksjonen. De vanligste metodene for dette er økt bruk av overtidsarbeid og skiftordninger, større arbeidsintensivitet, mer "fleksibel" arbeidskraft, og ved å presse lønna nedover. Høy arbeidsløshet og svake fagbevegelser gjør alt dette lettere å drive gjennom.

Er det ikke mulig å drive fram høyere effektivitet på denne måten, finnes det andre måter å sikre profitten. Devaluering av landets valuta kan brukes som konkurransemiddel for å hold oppe eksporten og minke importen. Sjøl om devaluering fører til mindre penger i kassa (i utenlandsk valuta) per solgt enhet for eksportørene og færre enheter varer inn per krone for importørene - altså tap av verdiandeler både gjennom eksporten og importen - kan dette likevel komme ut positivt for profittmengden.

Mangelen på høyprofitable investeringsobjekter innafor produksjonssektoren driver mer og mer av den ledige kapitalen over i finans- og spekulasjonssektorene. Den går inn i kampen om den verdimengden som allerede er skapt, eller som vil bli skapt, i den produktive sektoren. Det er blitt blomstringstid for spekulantene, de som investerer for å ta ut enorme og kjappe gevinster på marginale endringer i valutakurser og verdipapirer. En stadig større del av kapitalen prøver å sikre profitten sin på denne måten. Slik slår profittkrisa blant annet over i valutauro.

Mye må ha mer

Rentepolitikk og pengepolitikk kan også brukes for å overføre verdi fra arbeid til kapital hjemme. Inflasjon senker som regel reallønna til folk flest, og øker den delen av verdiskapinga kapitalen kan tilegne seg.

I mange land i den såkalte tredje verden har kombinasjonen av å henge etter teknologisk, voldsom inflasjon og devalueringer ført store deler av befolkninga inn i ei hengemyr av fattigdom. Krisa i 1997 og ettervirkningene av den illustrerer dette.

I de siste åra har inflasjon blitt et tabuord i store deler av verden, fram for alt i Europa. Hardere konkurranse, ikke minst fra Kina, gjør det vanskeligere å sikre profitten ved å øke prisene. Det skapes store verdimengder i Kina nå, verdens største industrinasjon pøser ut varer. Men det skjer under betingelser som akselererer deflasjonstendensene i verdensøkonomien. Ikke inflasjon, men en deflasjonsspiral er blitt det nye spøkelset som truer stabiliteten.

Å få ned sine egne priser gjennom å kutte lønnskostnader er svaret fra de fleste bedriftene i andre land nå. Den kinesiske utfordringa øker presset. Men det er viktig å merke seg at krisa vi snakker om ikke skyldes den nye konkurransen fra lave lønninger og storskalaproduksjon i Asia. Den starta et kvart århundre før dette blei en viktig faktor.

Europeisk kapital strever med å posisjonere seg i dette farvannet. Ved innføringa av euro som felles valuta blei også devaluering fjerna fra det interne EU-vokabularet. De ledende kretsene i EU og EØS ville bort fra en situasjon prega av kamp om omfordeling av verdi mellom land til større produksjon av verdi i hvert enkelt land. Dette betyr at de landene som henger etter, må avstå fra å bruke tradisjonelle metoder som devaluering og inflasjon for å klare seg i den internasjonale konkurransen. De blir tvunget til å satse på å presse fram mer verdi direkte i produksjonsprosessen, og på overføring av verdi fra arbeid til kapital gjennom nedbygging av offentlig sektor og innstramningspolitikk. Medlemsland i ØMU har som kjent måttet forplikte seg til å kutte budsjettunderskudd og holde inflasjonen nede. Hele EU-prosjektet handler jo om å sikre profitten for den største europeiske kapitalen i en situasjon med knallhard global konkurranse.

Militarisering

Innføringa av euro handler både om omfordeling av verdi innafor EU og om kampen om den internasjonale verdien utafor EU.

Valutamarkedet har vært ustabilt siden begynnelsen av 1970-åra., da den langtrukne økonomiske krisa vi fortsatt er inne i, for alvor starta. Det var noenlunde ro i rekkene så lenge USA hadde et teknologisk, og gjennom det et produktivitetsmessig forsprang på resten av verden.

Da USA mista dette konkurransefortrinnet, blei også dollarens stilling som "verdensvaluta" trua. Fortsatt trykker USAs regjering penger for uhemma å kunne kjøpe varer fra andre land - altså bruke dollarens unike posisjon til å overføre store mengder ekstra verdi til USA. Det amerikanske handelsunderskuddet på rundt regna 600 milliarder dollar i året blir jo som kjent finansiert på dette viset. Og de daglige netto verdioverføringene på 2 milliarder dollar om dagen fra omverdenen til USA, overføringene USA i dag er avhengig av for å holde seg oppegående, de kan komme til å opphøre om tilliten til dollaren ramler for langt ned.

Så lenge det går, så går det. Men som mange etter hvert er blitt klar over, har USAs borgerskap vært nødt til å kompensere for svekka hjemlig verdiskaping med å satse som aldri før på å sikre sin posisjon internasjonalt med de midlene det har monopol på: supermaktas seddelpresse og militære slagkraft. Den akutte kampen om kontrollen over den uunnværlige oljen, og mulige utsikter til at vesentlige deler av den internasjonale oljehandelen skal gli i retning euro, har som vi vet vært avgjørende faktorer for å drive fram de imperialistiske krigene vi opplever nå.

Den globale kampen mellom kapitalene har altså nok en gang slått ut i brutal krig. I første omgang med oljelandet Irak som viktigste slagmark. I neste omgang? Krig mellom USA og oppadstigende rival Kina? I en artikkel i dette nummeret av Rødt! tar Tron Øgrim en titt på framtidsperspektivene. Under tittelen "Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA" legger han fram argumenter for at krig mellom de to store kan bli en realitet i løpet av de neste 20 åra.

Etapper i en stafett?

"Nyliberalismen" er altså bare en del av bildet, den er ett av uttrykkene jakta på profitt og kampen om verdiene får i dag. En beskrivelse av nyliberalismen er sjølsagt ikke en beskrivelse av kapitalismen i dag.

Det har da heller ikke Marsdal og Wold påstått. I boka si drøfter de nyliberalismen som "den politiske og ideologiske retningen som mer enn noen annen er assosiert med privatiseringer, dereguleringer og økende forskjeller". Sammen med "postmodernismen" og "underholdningsindustrien" har "nyliberalismen" vært virksomme for å skape den "borgerlige individualismens ortodoksi", som har erstatta "forestillingen om klassesamfunnet" hos både folk og elite i dagens samfunn, hevder de to forfatterne (side 14).

Og som nevnt innledningsvis, jeg synes de leverer ei nyttig drøfting av disse fenomenene i første del av boka si.

Problemet melder seg i del to. Der tar de fatt på to oppgaver: De vil gi ei kritisk framstilling av individualismen. Og de vil med utgangspunkt i det de har lagt fram av analyser i boka begynne arbeidet med å skissere en plattform for et nytt, et "tredje venstre".

Det er prisverdig at de tar opp til diskusjon et så viktig trekk ved (ikke minst vestlige) kapitalistiske samfunn som individualismen. Målet deres er, som jeg nevnte innledningsvis, å ta fra høyresida hegemoniet når det gjelder fortolkning og forvaltning av dette begrepet. Og de vil ta et oppgjør ved det de oppfatter som venstresida teoretiske og politiske fornekting av det individuelle.

Men framstillinga de gir av historia om individualismen er problematisk. Det blei mange kommentarer i margen fra min side da jeg leste den. Ikke minst i kapitlet om Marx. På samme måte som de i første del presenterte historia om borgerskapets framvekst og revolusjoner som første etappe i en lang og målretta prosess for demokrati, der arbeiderklassens kamper og revolusjoner var mer eller mindre vel- og/eller mislykka etapper i samme stafetten (og "tredje venstre" skal nå målet gjennom å "utvide demokratiet til økonomien") - på samme vis framstiller de Marx som filosofen som mest konsekvent ivaretar og viderefører borgerskapets egentlige verdier og målsetninger (se side 177-178). Borgerskapet kunne ikke virkeliggjøre sine egne idealer, det var arbeiderklassens oppgave å gjøre dette, gjennom å forandre samfunnet, hevder Marsdal og Wold at Marx mente. "Det var gjennom en revolusjonerende utvidelse av demokratiet til å omfavne også økonomien at Marx så for seg at det kunne bli mulig å virkeliggjøre liberalismen og demokratiets idealer," skriver de to (side 180).

Menneskesynet

For å få til dette - borgerlig liberale - bildet av Marx, må de beskrive han slik: "han tok utgangspunkt i de konkrete menneskene, ikke et abstrakt Menneske, som var det eneste den borgerlige filosofi og sosialøkonomi ville se for seg" (side 174-175). Men det Marx kritiserte, var at borgerskapets ideologer manglet et historisk perspektiv. De opererte noen ganger med det abstrakte Mennesket, noen ganger med det konkrete menneske - men alltid med en inkarnasjon av mennesket i det eksisterende borgerlige kapitalistiske samfunnet. De så verken at dette mennesket er historisk frambrakt eller at det daglig skapes av sine livsbetingelser i dette samfunnet. De så det som evig. Marx sitt syn på mennesket, slik vi kan lese det i alt fra manusskriftene fra 1844 til de siste notatene til Kapitalen, er ei dialektisk historisk oppfatning av mennesket som sosialt og kreativt vesen, skapt (ut i fra sine biologiske forutsetninger) av sin egen aktivitet. Den borgerlige individualismen har utspring i det atomiserende borgerlige, kapitalistiske samfunnet. Men grunnleggende ved mennesket er det relasjonelle. Mennesket kan bare eksistere som individ i relasjoner med andre. Og da først og fremst i produktive relasjoner. Mennesket må bokstavelig talt produsere sitt eget liv. Det er den småborgerlige intellektuelles privilegium å tru seg hevet over dette.

Marx overtok ikke borgerskapets idealoppfatninger om mennesket, han kritiserte dem, og så for seg sosialismen som en prosess der det menneskelige potensialet kunne utvikles og frie sosiale individer utfolde seg. (At blant annet sovjetkommunister trudde de kunne erstatte den virkelige historiske prosessen med religiøse proklamasjoner om "det nye mennesket", kan ikke Marx ta ansvar for.) Det er altså vel så mye brudd som kontinuitet mellom for eksempel Rousseau og Marx.

Hva er i fokus?

Det produktive mennesket, i både konkret og vid betydning, er i fokus hos Marx. Og i arbeiderklassen så han de som hadde både virkelig djupe interesser av og potensiell kraft til å styrte kapitalismen.

Arbeiderklassen har ikke en sånn sentral plass i boka til Marsdal og Wold. Og det er på mange måter typisk for boka at når de skriver om Marx' syn på arbeiderklassen, nøyer de seg med å berette om en klasse som er "underlagt tvangen på arbeidsmarkedet" og "utlevert til svingningene på det kapitalistiske verdensmarkedet" (side 175 og 179). Vekta legges ikke på rollen i produksjonen, ikke på verdiskapinga eller på utbyttinga. Problemet blir plassert i markedet, som må kontrolleres - på mest mulig demokratisk vis. Jeg har ikke noe ønske om å trekke dette etter hårene, men vil minne om at hele den reformistiske tradisjonen innafor arbeiderbevegelsen bygger på et slikt fokus: de ser ikke at måten distribusjonen organiseres i et samfunn, bare gjenspeiler måten produksjonen er organisert på. Produksjonssfæren strukturerer sirkulasjonssfæren, for å si det på Marx sitt vis.

Reformistene er først og fremst opptatt av markedet, ikke livet innafor fabrikkportene. "Demokratisk kontroll med markedskreftene" har erstatta visjonen om sosialisme hos dem. Og klassemotsetningene blir omdefinert til forskjeller mellom rike og mindre rike personer (i Norge), og rike og fattige land i verden. Politikk blir et spørsmål om fordeling, ikke om klassekamp. Og det seige organisasjonsarbeidet og mobiliseringa på grunnplanet blir erstatta av moralske appeller, valgsirkus og hestehandel.

Men skal samfunnet endres radikalt, er det måten produksjonen foregår på som må i fokus. Alt annet blir lappverk og sisyfosarbeid. Forskjellene og klassemotsetningene i et samfunn er for eksempel avleda av utbyttinga og undertrykkinga i produksjonssfæren - ikke omvendt. (Reformismens oppfatning som banalitet er uttrykt i SVs slagord "del godene".)

Et nytt fellesskap

Marx sitt prosjekt var verken ei bedre fordeling eller en mer human kapitalisme. Marx' prosjekt var et menneskelig frigjøringsprosjekt, og han så ei total samfunnsomveltning som ei forutsetning for å kunne gå den veien. Borgerskapet måtte fratas statsmakta. Kapitalismen måtte avskaffes, helt og fullstendig. Dette siste kunne bare skje gjennom en lengre prosess, der måten å produsere og måten å leve i samfunn på blei endra. Utvikling av et virkelig demokrati, både på arbeidsplassene og i samfunnet som helhet, var en del av denne prosessen, der mennesket skaper seg sjøl gjennom å ta del i denne kollektive praksisen. Det Marx så for seg, var ikke å virkeliggjøre den borgerlige liberalismens individualistiske idealer, men et nytt, fritt individ i et nytt sosialt fellesskap. Det er mulig dette kan karakteriseres som en visjon om en "livsnytersosialisme" (Marsdal og Wolds visjon). Men da må vi i det minste presisere at sentralt for Marx var erkjennelsen om at for mennesket er det å få utfolde skapertrangen noe som gir mer nytelse enn passivt konsum, og at denne utfoldelsen må skje innafor og på bakgrunn av sosiale relasjoner.

En filosofi for vår tid

Kollektivet har altså en sentral plass innafor Marx' tankeverden, både når det gjelder framtidssamfunnet og når det gjelder kampen for å styrte kapitalismen. Frigjøring av individet og det å bygge gode kollektiv står i et dialektisk forhold til hverandre. En så individfokusert filosof som Sartre forsto etter hvert dette, og forsøkte etter andre verdenskrig (ikke uten et visst hell, etter mitt syn) å inkorporere elementer fra eksistensfilosofien sin i marxismen. Mange i min generasjon har vokst opp intellektuelt med dette, med både Marx og Sarte i hyllene våre. Men Sartre slo etter hvert fast følgende: "epoker med skapende filosofi er sjeldne. Mellom det 17. århundret og det tjuende ser jeg tre slike perioder, som jeg betegner med navnene på de som dominerte dem: der finnes perioden til Descartes og Locke, Kants og Hegels periode, og til slutt Marx'. Disse tre filosofiene blir i tur og orden grunnlaget for enhver tenkning og horisonten for all kultur, det er umulig å komme forbi dem så lenge den historiske perioden de er utrykk for ikke er forbi. Jeg har ofte konstatert at et "antimarxistisk" argument bare er en førmarxistisk ide i ny og yngre drakt. En såkalt "overskridelse" av marxismen vil i verste fall bare være en tilbakevending til en førmarxistisk ide, i beste fall en gjenoppdaging av en tanke som allerede finnes i den filosofien som man trur man har overskredet." (J P Sartre: Til Frågan om metoden. Side 9-10. Arkiv forlag, Lund 1984. Opprinnelig utgitt i 1957. Min overs.)

Utopister?

Nå påberoper ikke Marsdal og Wold seg noen "overskridelse av marxismen", bare en overskridelse av "det andre venstre", arbeiderbevegelsens 150-årige historie er fortid, en ny epoke har begynt. Men de vil gjerne ha med Marx som legitimerende autoritet i det nye prosjektet sitt. Spørsmålet er om de ikke likevel opererer innafor en annen, en førmarxistisk tradisjon - den utopiske sosialismen. Er det ikke et lite ekko av Proudhon & co i bokas siste del? Der de lansere tanker om strategi, litt uhøytidelig presentert som "Ti bud for den nye venstresiden". Der 2. bud lyder: "Venstresidens mål er demokratiet. Er vi i mot kapitalismen, er det fordi den står i veien for demokratiet." Og 10. og siste bud er: "Venstresidens prosjekt må være større valgfrihet og mer fritid for folk flest. Det gode samfunn kommer med livsnytersosialismen, selv for oss pietistiske nordmenn." (Side 229)

Er det ikke om sånne sosialister Marx skreiv i Manifestet, noget sarkastisk, at "man behøver bare å forstå systemet deres for å erkjenne at det er den beste mulige plan for det beste mulige samfunn"? (Det kommunistiske manifest, Røde Fanes utgave, side 81.) Egentyngden i de gode argumentene, appellen om å innse vårt felles beste, ville åpne dørene til det gode samfunn. Visjoner har erstatta analyse. Og den harde og oftest dramatiske klassekampen om statsmakta forsvinner som tema. Utopismen er reformismens nære slektning.

Første bud?

Som 1. bud i sitt plattforminnspill setter Marsdal og Wold dette: "Venstresiden må være individualistisk. Kollektive løsninger er til for å gi individet økt frihet." Som krydder i tilværelsen er dette helt fint, som en påminnelse om behovet for mangfold og kreativitet og dristighet i den store kampen og den ofte grå hverdagen.

Men den store utfordringa for venstresida nå er ikke å utvikle en radikal individualisme. Det er å møysommelig bygge opp et nytt kollektiv og en ny arbeiderklassebevissthet. Sett i den sammenhengen blir en "radikal individualisme" fort bare en variant av tendensen i tida, et slikt prosjekt blir neppe mer enn en medstrøms ferd understøtta av kapitalens atomiserende logikk. I blafrende, studentprega bevegelser med begrensa målsetninger (antiglobalisering, antikrig, for eksempel) vil dette sikkert fungere stimulerende og fint i perioder.

Men for en sosialistisk bevegelse, en bevegelse som må ha som mål å avskaffe hele kapitalismen, finnes ingen vei utenom oppgaven med å bygge opp en ny solidaritet. Det materielle grunnlaget for denne solidariteten finnes i dagens samfunn. En sosialistisk bevegelse er nå som før nødt til å ta utgangspunkt i de sentrale motsigelsene i den norske og den globale kapitalismen. Og den mest sentrale er klassekampen i produksjonen, kampen der verdiene - grunnlaget for både profitt og lønn og sosial velferd - skapes.

En sosialistisk bevegelse må altså - som sine forgjengere i det Marsdal og Wold omtaler som det litt forhistoriske "andre venstre" - bygges opp med arbeiderklassen som kjerne. Er ikke dette mulig, er heller ingen sosialisme mulig.

Hva slags retning?

Jeg trur ikke Marsdal og Wold vil være så uenige i dette, ved ettertanke. Men det er ikke dette de vektlegger i boka si. Ikke det kollektive aspektet. Ikke kapitalismen som globalt produksjonssystem. Ikke de imperialistiske krigene som en integrert del av dette systemet. Ikke engang EU og EØS blir behandla i denne boka der den nyliberalistiske offensiven her hjemme er sentralt tema. De har tatt opp noen få, avgrensa områder. (Og som nevnt innledningsvis: første del av boka er nyttig og bra den.) Men med dette - snevre - utgangspunktet er det ikke lett å si noe fornuftig om strategi for en ny sosialistisk bevegelse.

Dersom det var det de ville med boka.

Men regjeringsskiftet etter høstens valg - hva har det med denne boka og denne diskusjonen å gjøre? For å gjenta meg sjøl nok en gang, fra de innledende avsnitta: Ei såkalt "rød-grønn" regjering vil stille nye og store krav til alt som regner seg som "venstreside" her i landet. Skal det som er av radikale bevegelser legge seg i forsonlig hvile- og ventestilling for å gi "vår" regjering arbeidsro? Hvem skal gi en gryende bevegelse retning?

Sjøl er jeg i alle fall sikker på dette: med et par RV-representanter av Torstein Dahle og Erling Folkvords type på Tinget ville vi i det minste ha et par stykker der som både kan og vil skjære gjennom ull og tull og snakke i klartekst - fra et revolusjonært, sosialistisk perspektiv. Tredje venstre har ikke gjort meg mindre overbevist om at det trengs.

Uten slike røster vil ikke engang det som objektivt sett finnes av manøvreringsrom for "en ny politikk" bli utnytta. Og det trengs noen som sier fra, som tar opp som tema - fra talerstolen på Stortinget, fra tv-ruta, på folkemøter og i avisspalter - at det faktisk finnes grenser for hva det er mulig å få til innafor kapitalismen.