Langvarig folkekrig og diplomati.

Av Jose Maria Sison.
Den første formannen til Filippinenes Kommunist Parti(FKP).
Lederen av Internasjonalt Nettverk for Studier av Filippinene.

Min oppgave på denne anti-imperialistiske konferansen er å behandle langvarig folkekrig og diplomati.

Først vil jeg behandle den langvarige folkekrigen på Filippinene. Deretter behandler jeg diplomatiet og forholdet til folkekrig.

Langvarig folkekrig.

Man kan ikke behandle den langvarige folkekrigen på Filippinene uten at man først forstår det Filippinske samfunnets karakter og den tilsvarende karakteren til den Filippinske revolusjonen.

Dagens filippinske samfunn er halvkolonialt da formen til det politiske systemet er sjølstendig mens det i virkeligheten fortsetter å domineres av imperialismen som er bak det felles klassediktaturet til kompradorstorborgerskapet og landadelklassen. De dominerende politiske partiene og de ulike herskende klikkene representerer disse utbytterklassene og er underordna de utenlandske monopolkapitalistene.

Det filippinske samfunnet er halvføydalt da det grunnleggende sett er et jordbrukssystem, uten grunnleggende industrier, og blir styrt av de ovennevnte utbytterklassene som tjener utenlandsk monopolkapitalisme. I byene hersker de store kompradorene over de importavhengige bedriftene i handels- og industrisektorene, kombinert med datterselskapene til de utenlandske monopolene. På landsbygda eier landadelen store områder der det produseres råvarer og eksportavlinger.

I tråd med den halvføydale og halvkoloniale karakteren til det filippinske samfunn, er den filippinske revolusjonen nasjonaldemokratisk eller for å si det med andre ord; anti- imperialistisk og anti-føydal. Hovedmåla til denne revolusjonen er å kjempe for folkets nasjonale suverenitet og å oppnå nasjonal frigjøring mot imperialismen og dens lokale marionetter og å realisere, som demokratiets hovedinnhold, frigjøringa av fattigbønda, som utgjør, flertallet gjennom jordreform.

Man begynte å strebe etter disse måla ved den gamle demokratiske revolusjonen i 1896. Men den ble stoppa av USA-imperialismens inngripen i 1898 og dens angrepskrig som begynte i 1899. Den pågående revolusjonen på Filippinene er derfor en fortsettelse av den gamle demokratiske revolusjonen. Men samtidig er den en ny type demokratisk revolusjon. Den ledende klassen er ikke lengre borgerskapet, men arbeiderklassen. Revolusjonen er ikke lengre en del av den verdensomspennende borgerligdemokratiske revolusjonen, men en del av verdens proletarisksosialistiske revolusjon.

Den nydemokratiske revolusjonen kan ikke seire uten at man overvinner makta til imperialismen og dens lokale marionetter. Derfor har folket nok en gang fulgt den væpna revolusjonens vei for å bli kvitt den kontrarevolusjonære staten og fri seg fra imperialistisk, føydal og byråkratkapitalistisk undertrykking og utbytting. Når proletariatet og folket har gripi den politiske makta over hele landet, kan de fortsette mot den sosialistiske revolusjonen.

Som den framskredne delen av revolusjonens ledende klasse har det filippinske kommunistpartiet adoptert generallinja med nasjonaldemokratisk revolusjon gjennom langvarig folkekrig siden reetableringa av dette partiet 26. desember 1968. Denne generallinja er basert på konkrete forhold i landet og den rike historiske erfaringa til det filippinske folket under ledelsen av Marxismen Leninismen Maotsetungs tenking og framskritta som er gjort i kampen mot imperialismen, revisjonismen og reaksjonen på 1960-tallet.

I folkekrigen er den strategiske linja med å omringe byene fra landsbygda og å bygge opp styrke på landsbygda over en lengre tidsperiode inntil det er mulig å ta byene, i tråd med den revolusjonære klasselinja til FKP. Denne klasselinja søker å binde sammen arbeiderklassen og fattigbønda i en grunnleggende allianse som er fundamentet for den nasjonaldemokratiske revolusjonen og den påfølgende sosialistiske revolusjonen. Under de halvføydale filippinske forhold blir arbeider-bonde alliansen effektivt utvikla gjennom folkekrigen.

Den revolusjonære klasselinja til FKP er å fremme arbeiderklassens ledelse, stole i hovedsak på fattigbønda, vinner over mellomlaga av småborgere og mellomborgere i byene og å utnytte splittelser mellom de reaksjonære for å isolere og ødelegge makta til de til enhver tid, mest reaksjonære klikkene.

På landsbygda forutsetter den antiføydale klasselinj at proletariatet stoler i hovedsak på fattigbønda og landarbeiderne, vinner over de mellomstore bønda, nøytraliserer de rike bønda og utnytter splittelser mellom godseierne for å isolere og ødelegge makta til de despotiske godseierne.

Folkekrigen er et revolusonært masseforetakende. Den er en politiskmilitær prosess som innebærer tre integrerte komponenter. Disse er den revolusjonære væpna kampen, jorbruks- revolusjonen og bygginga av massebevegelsen.

FKP tenker seg følgende utvikling av folkekrigen. Den inneholder de tre strategiske fasene; defensiv, likevekt og offensiv. Fram til nå er New People's Army i stadiet med strategisk defensiv, innenfor denne kan den lansere taktiske offensiver. Den er fast bestemt på å vokse fra liten til stor og fra svak til sterk på landsbygda der bondeflertallet er og der terrenget gir muligheter til manøvrering.

Under folkekrigens lange vei er det mulig for den revolusjonære bevegelsen å gjennomføre jordreform i stadier fra minimumsprogrammet med senking av leie, eliminasjon av åger, økning av lønna til landarbeiderne, bedre priser for jordbruksprodukter og en økning av jordbruksproduksjonen og annen produksjon til maksimumsprogrammet med konfiskering av land fra godseierne og gratis utdeling av jord blant bønda.

Når den bygger sin massebasis, vekker, organiserer og mobiliserer FKP massene. Masseorganisasjonene til arbeiderne, fattigbønda, kvinnene, ungdommen, kulturaktivistene, barna og andre blir bygd og utvikler massekampanjer på ulike grunnleggende spørsmål. De utpekte provisoriske maktorganer og deretter de valgte normale organene for politisk makt blir skapt. Folkets demokratiske regjering tar seg av problemer i masseorganiseringa, offentlig utdanning, jordreform, finans, produksjon, forsvar, helse, kultur, konfliktløsing osv.

Diplomatiet til Folkets Demokratiske Regjering.

Så langt den generelle utlegginga om langvarig folkekrig. Jeg vil nå behandle diplomati som sådan. I leksikonet blir diplomati forklart med måten stater forholder seg til hverandre direkte via deres ledere eller representanter for disse.

De revolusjonære kreftene og folket som ledes av FKP er i ferd med å bygge en ny revolusjonær stat samtidig som den gamle reaksjonære staten til kompradorstorborgerskapet og godseierklassene fortsatt har sterk kontroll over byene. Den nye revolusjonære staten søker å fjerne den gamle reaksjonære staten fra flere og flere områder på landsbygda inntil den blir så sterk at den gjøre likeledes i byene.

Jeg har vist til den politiske maktas revolusjonære organer. Disse har vært under utvikling helt siden begynnelsen på den langvarige folkekrigen. Disse finnes nå i tusenvis av landsbyer på Filippinene. Disse utgjør grunnlaget for høyere former for politisk makt på kommunalt, distrikts-, provins-, regionalt- og nasjonalt nivå.

På hvilket som helst nivå kan et passende ledende organ fra FKP utøve regjeringsmakt aleine inntil organet til den politiske makta , utpekt eller valgt, kan oppstå og påta seg administrative oppgaver. NDF, den illegale enhetsfronts organisasjonen, hjelper til å forberede istandsetting av politiske maktorganer på nivåer over landsbynivå. FKP leder alle politiske maktorganer.

Siden 1972 har FKP kunngjort dokumentet Reglene for Etableringa av Folkets Demokratiske Regjering. Dette er i realiteten grunnloven for de politiske maktorganer. Men hittil har det ikke vært noen offentlig proklamering av den provosoriske revolusjonære regjeringa på nasjonalt nivå. På slutten av 1980-tallet ble en del regionale og provinsregjeringer feilaktig proklamert. Dette avdekka unødig de regioner og provinser der de revolusjonære kreftene og massene var relativt sterke.

FKP unngår nå å proklamere offentlig provosoriske regjeringer utvoer landsbynivå. Det har bestemt at det er bedre å styrke seg og øke bredden i aktivitetene enn å slå på stortrommene, blåse i trompetene og dermed tiltrekke angrep fra fienden. Det har erkjent at å opprette politiske maktorganer for tidlig på høyere nivåer betyr å trekke vekk kadre fra grunnleggende revolusjonære oppgaver på grasrotnivå og mot unødvendig og dyr byråkratisk vertikalisering.

Ganske lenge nå, siden 70-tallet, har FKP og den Nasjonale Demokratiske Fronten (NDF) diskret hatt forbindelser med utenlandske regjeringer og kontorer som har tatt anti- imperialistiske standpunkt og tatt kontakt med regjerende revolusjonære partier og bevegelser i utlandet. Men også når det forutsettes at FKP eller NDF representerer folkets demokratiske regjering i kontakt med utenlandske regjeringer har det ennå ikke vært noen åpen og eksplisitt proklamering av forbindelsene som diplomatiske. FKP og NDFP har foretrukket å kalle disse forbindelsene for protodiplomatiske.

De siste åra har de revolusjonære kreftene og politiske maktorganer leda av FKP autorisert NDF til å representere dem i protodiplomatiske og diplomatiske forbindelser med utenlandske regjeringer. Ettersom det ikke eksisterer åpen formell diplomatisk anerkjennelse fra noen utenlandsk regjering, kan det sies at de uformelle og diskrete forbindelsene som NDF har med visse regjeringer eller kontorer har en protodiplomatisk karakter.

Da USA skulle til å sette i gang aggresjonskrigen i den Persiske Gulf i 1990, undertegna NDF et dokument sammen med den irakske regjeringens representanter mot den truende aggresjonskrigen. I forbindelse med muligheten for fredsforhandlinger med regjeringa i Manila har NDF hatt offisielle kontakter med flere statlige og mellomstatlige byråer og har vært omtalt offisielt i forbindelser mellom flere stater og i resolusjoner vedtatt av europeiske regjeringer, inklusive det Sveitsiske Storting og Europaparlamentet.

Den politiske maktas revolusjonære organer og de revolusjonære kreftene har autorisert NDF til å ta opp forberedende samtaler med regjeringa i Manila om fredssamtaler og i formelle fredssamtaler. I begge typer samtaler har NDF forholdt seg til den reaksjonære regjeringa på Filippinene på likefot innafor bestemmelsene i internasjonal lov.

NDF har beholdt sin revolusjonære integritet og opprettholdt sine Regler for Etablering av Folkets Demokratiske Regjering. Samtidig har Manilaregjeringa holdt seg til sin kontrarevolusjonære karakter og grunnloven av 1987. Begge parter kan delta i formelle fredssamtaler på bakgrunn av at de har vært enige om et rammeverk i Felleserklæringa fra Hague, av 1. september 1992 som omfatter gjensidig aksepterte prinsipper som f.eks. nasjonal suverenitet, demokrati og utvikling, og sosial rettferdighet og at det ikke er satt noen som helst forutsetninger som ville stå i strid med fredssamtalenes hensikt.

Felleserkæringa fra Hague uttrykker også, på grunnlag av felles enighet hovedagendaen som inneholder følgende overskrifter: (1) gjensidig respekt for menneskerettigheter og internasjonal menneskerett, (2) sosiale og økonomiske reformer (3) politiske og konstitusjonelle reformer, og (4) avslutning av kamphandlinger og omdisponering av styrkene.

Som i enhver fredsforhandling deltar de to stridende parter i disse utfra premisset at de prøver å ta fatt i krigens grunnleggende årsaker. NDF står sterkt på at de revolusjonære kreftene og de politiske maktorganer som de representerer bare vil delta i fredsforhandlinger dersom man tar opp slike grunnleggende problemer for det filippinske folket som utenlandsk monopolkapital, hjemlig føydalisme og byråkratkapitalisme.

NDF sitt standpunkt er at NDF og den revolusjonære bevegelsen den representerer, sett utfra internasjonal lov ledes av en grunnlov og er i en borgerkrigssituasjon. Denne status som en av partene i en borgerkrig har man oppnådd gjennom hardt revolusjonært arbeid og kamp. NDF og den revolusjonære bevegelsen den representerer har en nasjonal struktur med politisk autoritet og militær kontroll og utøver effektiv kontroll over en vesentlig del av den filippinske befolkning og territorium.

Faktisk er NDF og den Filippinske Republikkens Regjering (GRP) krigførende i en borgerkrig. Hvor enn det sies, tar GRP helt feil når det hevder at de revolusjonære kreftene og politiske maktorganer som NDF representerer bare er opprørske krefter. Hvordan kan de revolusjonære kreftene bare være et politiproblem når deres rettferdige revolusjonære mål er entydig, når de omfatter millioner av mennesker og fienden må bruke sin regulære hær mot dem, og har brukt hundrevis av milliarder pesos de siste 26 åra?

Siden 1990 har standpunktet til NDF vært at forberedende samtaler og formelle fredssamtaler med GRP skal avholdes på et fremmed nøytralt sted, i samarbeid med og med hjelp av en utenlandsk stat eller mellomstatlig organ. NDF har trukket mange lærdommer fra våpenhvileforhandlingene og våpenhvileavtalen med GRP i 1986 og 1987. Det får alvorlige negative følger for den revolusjonære regjeringa dersom samtalene skulle holdes i Manila eller ved en eller annen geriljafront på Filippinene.

I forbindelse med sted for forberedende drøftelser fra 1990 til 1995 har NDF og GRP gjensidig blitt enige om ved flere anledninger å kommunisere parallelt med noen regjeringer som mulige verter. De ble enige om å ta kontakt med den belgiske regjeringa hver for seg og parallelt for å be den være vertskap for åpninga av de formelle fredsforhandlingene. Gjennom sitt utenriksministerium sa den belgiske regjeringa generøst seg villig til å være vert og stå for den formelle åpninga av fredssamtalene 26. juni 1995.

GRP har avbrutt forhandlingene med NDF siden 27. juni 1995 etter at den ikke friga NDF- konsulent Sotero Llamas fra forvaring i tråd med Felles Avtale om Sikkerhet og Immunitetsgarantier. Men GRP og NDF har hatt bakhånds kommunikasjon og ser fram til å starte opp igjen forhandlinger når Llamas blir frigitt. De to partene søker steder for møter mellom forhandlingspanelene og de gjensidige arbeidende komiteer i Europa.

Forholdet mellom folkekrig og diplomati.

Jeg vil nå behandle forholdet mellom langvarig folkekrig og diplomatiet som oppstår fra GRP- NDF fredsforhandlingene. Står ikke disse i motsetning til hverandre? Er det ikke slik at fredsforhandlingene undergraver eller står i motstrid til langvarig folkekrig?

Naturligvis anerkjenner vi at de to ulike tinga utgjør en motsigelse. Men vi må vite hva som er hovedsida og hva som er sekundært og vi må også se identiteten som gjør at disse to tinga står i forhold til hverandre og gir betydning.

For NDF er det prinsipielt klart at den langvarige folkekrigen er hovedsida og at den deltar i fredsforhandlinger som en underordna sak for på denne måten i videreføre den ubøyelige kamplinja for nasjonal frigjøring og demokrati. Fredsforhandlingene er enda en form for kamp som har oppstått mellom de revolusjonære og de kontrarevolusjonære regjeringene på Filippinene.

NDF har gjort det klart for alle at til og med mens den viselig og på en riktig måte fører fredsforhandlinger gjennom sin autoriserte forhandlingspanel så er disse forhandlingene underordna ikke bare den revolusjonære væpna kampen, som nå er hovedformen for kamp, men også underordna massebevegelsen til de legale massebevegelser til de patriotiske og progressive kreftene. Den overordnede prinsipp over alle former for kamp er å kjempe for nasjonal frigjøring og demokrati. Ellers ville fredsforhandlinger bli en form for kapitulasjon.

Fredsforhandlingene slik de føres av NDF er enda en form for lovlig kamp som ikke er overordna de lovlige massekampene men er overordna kun når det gjelder et aspekt, det er at disse forhandlingene tillater NDF å møte GRP som likeverdig under internasjonal lov. Det finnes mange former for lovlige former for kamp som betyr å operere innafor det lovmessige og politiske rammeverket til GRP.

Det som er identisk mellom det at de revolusjonære kreftene deltar både i langvarig folkekrig og i fredsforhandlinger er målsettinga om å kjempe for en rettferdig og varig fred på slagmarken såvel som ved forhandlingsbordet. For å unngå å forvirre folket, klargjør de revolusjonære kreftene alltid at linja for nasjonal frigjøring og demokrati er den samme linja for en rettferdig fred. Så langt, har den langvarige folkekrigen gitt solide resultater mens fredsforhandlingene ikke ennå har begynt å takle første punkt på en omfattende agenda.

De formelle fredsforhandlingene mellom NDF og GRP uttrykker et høyt nivå når det gjelder nasjonal og internasjonal anerkjennelse av styrken som de revolusjonære styrkene har oppnådd hittil på Filippinene. For en lengre periode betrakta GRP NDF som et politiproblem og som noe var for uverdig å snakke med i forbindelse med formelle fredsforhandlinger. Men hitintils har GRP underskrevet fem dokumenter sammen med NDF.

To av disse dokumentene, Felleserklæringa fra Hague av 1992 og Fellesavtalen om Sikkerhet og Immunitetsgarantier av 1995 er undertegna og godkjendt av Formannen til det Nasjonale Rådet til NDF og Presidenten til GRP. Resten er utledete dokumenter fra forhandlingspanelene. Blant bestemmelsene om likhet, gjensidighet og gjensidig forståelse og så videre finnes det ikke en eneste vending, frase, eller klausul som undergraver den revolusjonære integriteten til de revolusjonære kreftene og politiske maktorganer eller som hentyder til ettergivenhet når det gjelder prinsipper eller våpen.

NDF kan gå inn i fredssamtaler uten at GRP kan påtvinge sin konstitusjonelle, lovmessige og politiske forutsetninger på NDF bare på grunn av den beviselige styrken til de revolusjonære kreftene og politiske maktorganer. Gjennom den mest høytstående politiske og militære ledere har GRP gitt uttrykk for hvor alvorlig den ser på den økende styrken til de revolusjonære kreftene sett i lys av revitaliseringa og konsolideringa og utviklinga av denne styrken som et resultat av rektifiseringsbevegelsen som FKP har gjennomført siden 1992.

I løpet av fredssamtalene med GRP er det NDF sin rett å stå på sin status om å være en av partene i en tilstand av borgerkrig i forhgld til krigslovene og å søke internasjonal eller diplomatisk anerkjennelse av denne status av å være i borgerkrigstilstand.

Uansett om fredsforhandlinger blir ført eller ikke eller hva enn framgang til fredsprosessen er, er det også mulig for utenlandske regjeringer å anerkjenne denne krigstilstanden eller den politiske autoriteten til de revolusjonære styrkene og søke om sikker ferdsel og beskyttelse fra NDF for sine medborgere, frivillige organisasjoner og forretnings forhold på Filippinene så lenge som styrken til de revolusjonære kreftene vokser og områdene under deres kontroll øker.

Da det er forutseende studerer NDF alt nå hvordan diplomatiske misjoner og konsulater kan etableres for å kunne forholde seg til og samarbeide med fremmede regjeringer og utlendinger.
(Oversatt av Johan Petter Andresen)


Jose Maria Sison
International Network for Philippine Studies
Postbox 1452
3500 BL Utrecht
Netherlands
Tel/fax: 030-2870249

TILBAKE TIL RØDE FANES NETTSIDE