Om behovet for en internasjonal energi- og gruvearbeider- organisasjon

Tale ved Arthur Scargill,

President i IEMO

(International Energy- and Mineworkers organisation)

Holdt på OFFS sin konferanse i Stavanger 24. september 1996


Vi lever i en verden som kan produsere fantastisk rikdom, akkumulert ved hjelp av den samlede kunnskapen, evnene og innsikten til arbeidere i alle land. Vi lever i en verden som kan produsere tilstrekkelig med mat, klær og boliger for alle. Og likevel er vi vitne til en verden med ulikhet og urettferdighet, der millioner dør av hunger, og der fattige land roper ut etter grunnleggende livsbetingelser.

Dette er forhold som har direkte betydning for oss som fagforeningsmedlemmer, og for fagbevegelsen som helhet. Når profitt er hoveddrivkraften i samfunnet, fører det til at millioner av menn og kvinner må leve i arbeidsløshet, fattigdom, forsakelse, og til at de lever i et samfunn der undertrykking, vold og dop er det uunngåelige resultatet av det som må beskrives som multinasjonal grådighet.

Ved å gå sammen internasjonalt, har medlemmene av IEGO(IEMO) tatt et legitimt og progressivt valg, for å beskytte sine sosiale, kulturelle og demokratiske interesser.

Eiendom, produksjon og handel blir stadig mer konsentrert globalt sett, drevet frem av de transnasjonale selskapenes egeninteresser. Denne politikken får støtte fra den såkalt liberale politikken til både regjeringer og internasjonale finansielle institusjoner.

Deregulering har hatt en dramatisk virkning i flere sektorer, deriblant gass, olje, gruvedrift, kjemisk industri og transport. Den virker negativt inn på sysselsetting, sosiale vilkår, ansettelsesrettigheter og offentlige tjenester. Den samlede innsatsen til regjeringer og transnasjonale selskaper har vært med på å hindre at mer integrerte internasjonale forhold har vokst frem.

På denne bakgrunn har fagforeninger forstått nødvendigheten av å stå opp mot utbytting, undertrykking, og undergraving av menneskerettigheter, og frihet. Og samtidig fremme en politikk som er virkelig internasjonal.

IEMOs målsetting er å utvikle solidaritet med andre organisasjoner. Dette er grunnen til at IEMO vier seg til å forsvare fagforeningenes krav om bedre betingelser for arbeidere over hele verden. IEMO er et sentralt element i internasjonal fagforeningsvirksomhet.

IEMO går mot isolasjonisme og sekterisme, som bare er til hjelp for dem som vil undertrykke arbeidsfolk. Det er IEMOs oppgave å forene alle fagforeninger innenfor energi, gruve og kjemisk industri i sann internasjonalisme.

IEMO er virkelig uavhengig, og dens medlemsorganisasjoner deltar både økonomisk og politisk, med utgangspunkt i de historiske tradisjonene og det særegne ved deres egne samfunn.

IEMO er innstilt på å samarbeide med hvilken som helst organisasjon, grupper eller individer om saker der vi deler samme syn, og hvor det er mulig å fremme fellesinteresser.

IEMO er en virkelig uavhengig internasjonal organisasjon, som ikke skiller mellom rase, kjønn, nasjonalitet, farge eller religion. Den er et (non-governmental) ikke-regjeringsmedlem av de Forente Nasjoner og er tilsluttet FNs Internasjonale Arbeidsorganisasjon (ILO) i Geneve.

IEMO spiller en viktig rolle i andre internasjonale sammenhenger både i Europa, Latin Amerika, Afrika, Midtøsten, Sørøst-Asia. Og vil fortsette å utvide sin innflytelsesfære, slik at arbeidere finner en virkelig internasjonal forkjemper i IEMO.

Alle gruve- og energiarbeidere hørte til en eneste internasjonal organisasjon frem til 1950, da USA, Vest Tyskland, Storbritannia og Frankrike greide å splitte den internasjonale fagforeningsbevegelsen ved hjelp av sin politikk for "kald krig", og dannet Den Internasjonale Førderasjonen av Frie Fagforeninger (ICFTU). Dette første til en splittelse med ICFTU på den ene siden og Verdensføderasjonen av Demokratiske Fagforeninger (WFTU) på den andre siden. Hver med sine egne seksjoner for energiarbeidere og gruvearbeidere.

Gruvearbeidernes Internasjonale Føderasjon (MIF) ble grunnlagt av den britiske Nasjonale Gruvearbeiderforeninga (NUM) for over hundre år siden. Den hadde vært medlem av WFTU, men når det kapitalistiske Vesten splittet den internasjonale fagforeningsbevegelsen, ble MIF en av de mest sekteriske internasjonale organisasjonene.

Det var mange i MIF som ønsket en gjenforening med Gruvearbeidernes Fagforeningsinternasjonale (MTUI) som var medlem av WFTU. Men høyresiden, og spesielt USA og Vest Tyskland, ville ikke godta en slik gjenforening.

Det var greit at arbeidsgiverne var forent internasjonalt, men det var bannlyst å en gang vurdere én internasjonal fagforeningsbevegelse. Spesielt en som også inneholdt kommunister, sosialister og aktivister som var forberedt på å forsvare arbeidernes interesser både i den nasjonale og den internasjonale kampen.

Det britiske NUM fortsatte som medlem av MIF, og foreslo for MIF-kongressen i Essen, Tyskland i 1983, å gå inn for at det ble etablert én eneste internasjonale for gruve- og energiarbeidere.

Synet til NUM ble avvist av den daværende presidenten til MIF, Adolf Schmidt, som var mot ethvert samarbeid med Gruvearbeidernes Fagforeningsinternasjonale (MTUI) som hadde hovedkontorer i Warsawa, og som var medlem av WFTU. Faktisk var Schmidt nesten paranoid i sin motstand mot å danne en eneste internasjonal organisasjon. Han var en hatsk antikommunist (noe som ikke trenger å overraske, ettersom han tidligere hadde vært et ledende medlem av Hitler Jugend).

Holdningen som Adolf Schmidt og hans tyske kollegaer viste ved MIF-kongressen i 1983, var ganske forbausende. De overtalte kongressen til å avvise enhver diskusjon om forslaget som var fremmet av NUM - noe som var vedtektsstridig og utilbørlig - og fikk igjennom et vedtak som fratok NUM talerett og stemmerett på kongressen. Dette til tross for at NUM hadde betalt sin kontingent, og gitt et stort økonomisk bidrag til gjennomføringen av Essen-kongressen.

Etter vedtakene i Essen i 1983 ble det holdt flere drøftelsesmøter mellom ulike fagforeninger. Disse førte til dannelsen av Den Internasjonale Gruvearbeiderorganisasjonen (IMO) i september 1985. IMO var en uavhengig internasjonal organisasjon, som var anerkjent av mange fagforeningssentre. Da IMO ble dannet, ble det slått fast i vedtektene at IMO ikke skulle være medlem i verken WFTU eller ICFTU.

IMO var uavhengig, dette var en styrke, ikke en svakhet. Den sto ikke til hinder for at noen av dens medlemsorganisasjoner kunne være medlemmer av den internasjonale organisasjonen som de selv valgte. For eksempel var NUM medlem av ICFTU gjennom sitt medleskap i TUC, mens de franske gruvearbeidernes fagforening CGT var medlem av WFTU gjennom sitt medlemskap i CGT.

IMO vokste kontinuerlig fra 1985 og frem til fusjonen med Energi Fagforeningsinternasjonalen (ETUI) i 1994, der den Internasjonale Energi- og Gruvearbeider Organisasjonen (IEMO) ble dannet. IEMO har 95 medlemsorganisasjoner med tilsammen 20 millioner medlemmer, og er mye større enn MIFs etterfølger som fusjonerte med De Kjemiske og Generelle Fagforeninger.

IEMO er medlem av FN [ikke-regjerings (non-governmental) status], og er medlem av den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO), i Geneve. Den har også forbindelser med det europeiske parlamentet og andre EU-institusjoner, og har sponset medlemmer av det europeiske parlamentet fra både Frankrike og Storbritannia.

IEMO holdt sin første kongress i Montlucon i Frankrike, juni 1996. Det var oppslutning fra alle verdens hjørner, inklusive OFS og OILC.

Debatten og meningsutvekslingene var høyverdige, og man anerkjente nødvendigheten av å utfordre kapitalismen og globaliseringen, som raskt påvirker arbeidere i alle våre land, både i øst og vest.

Det er ingen grunn til å prøve å utbedre kapitalismens utskeielser, ei heller finnes det noen løsning i å ha en løst basert internasjonal organisasjon, som bare snakker og ikke gjør noe konkret. Og som ikke gir solidarisk støtte til arbeidere i kamp.

Vi må være like effektive og slagkraftige som våre klassefiender. Dersom olje- og gass- selskapene gjennomfører en anti-arbeiderpolitikk hvor som helst i verden, da må vår internasjonale svare på internasjonalt vis, og ikke bare på nasjonalt nivå.

IEMO er uten blygsel en klassebasert organisasjon, en internasjonal organisasjon som avskyr kapitalismen, det frie markedet og all politikk som kommer fra det råtne og korrupte system. Vi er mot arbeidsløshet, lave lønninger, dårlige arbeidsforhold, husløshet, mangel på skikkelig utdanning og helse, og krever at arbeidere overalt må ha den høyeste standard på sikkerhet og helse.

IEMO gjør det helt klart at fagforeninger som blir med i vår organisasjon opprettholder sin suverenitet, men utfra den klare erkjennelse av at de blir med i en internasjonal organisasjon som er innstilt på å styrte kapitalismen.

Det er et privilegium å få tale til OFS, og jeg applauderer deres medlemmer som har kjempet for anerkjennelse, bedre vilkår og arbeidsforhold, med så stort mot. Og som har reist seg mot arbeidsgivernes angrep på levestandarden til deres medlemmer.

IEMO er en virkelig internasjonal organisasjon, og jeg ønsker å avslutte min tale ved å sitere en av de største sosialistene som noensinne har levd. Som svar på anklagen om at arbeiderklassen krever for mye, skrev han:


"Noen veike søker alltid
vårt program å fornye.
Hver gang de åpner munnen
gjentar de,
at vi krever for mye.
Det er rart, men jeg må erkjenne,
slikt prat gjør meg lystig.
Fordi våre krav er svært moderate,
alt vi vil ha er jordi."


James Conolly
(Irsk patriot og sosialist, som ble henrettet av Britene)

Oversatt av Johan Petter Andresen.


Tilbake til Røde Fanes nettside.