Vi lever i en verden som kan produsere fantastisk rikdom, akkumulert ved
hjelp av den samlede kunnskapen, evnene og innsikten til arbeidere i alle land.
Vi lever i en verden som kan produsere tilstrekkelig med mat, klær og
boliger for alle. Og likevel er vi vitne til en verden med ulikhet og
urettferdighet, der millioner dør av hunger, og der fattige land roper ut
etter grunnleggende livsbetingelser.
Dette er forhold som har direkte betydning for oss som
fagforeningsmedlemmer, og for fagbevegelsen som helhet. Når profitt er
hoveddrivkraften i samfunnet, fører det til at millioner av menn og
kvinner må leve i arbeidsløshet, fattigdom, forsakelse, og til at
de lever i et samfunn der undertrykking, vold og dop er det uunngåelige
resultatet av det som må beskrives som multinasjonal grådighet.
Ved å gå sammen internasjonalt, har medlemmene av
IEGO(IEMO) tatt et legitimt og progressivt valg, for å beskytte sine
sosiale, kulturelle og demokratiske interesser.
Eiendom, produksjon og handel blir stadig mer konsentrert globalt
sett, drevet frem av de transnasjonale selskapenes egeninteresser. Denne
politikken får støtte fra den såkalt liberale politikken til
både regjeringer og internasjonale finansielle institusjoner.
Deregulering har hatt en dramatisk virkning i flere sektorer,
deriblant gass, olje, gruvedrift, kjemisk industri og transport. Den virker
negativt inn på sysselsetting, sosiale vilkår,
ansettelsesrettigheter og offentlige tjenester. Den samlede innsatsen til
regjeringer og transnasjonale selskaper har vært med på å
hindre at mer integrerte internasjonale forhold har vokst frem.
På denne bakgrunn har fagforeninger forstått nødvendigheten
av å stå opp mot utbytting, undertrykking, og undergraving av
menneskerettigheter, og frihet. Og samtidig fremme en politikk som er virkelig
internasjonal.
IEMOs målsetting er å utvikle solidaritet med andre
organisasjoner. Dette er grunnen til at IEMO vier seg til å forsvare
fagforeningenes krav om bedre betingelser for arbeidere over hele verden. IEMO
er et sentralt element i internasjonal fagforeningsvirksomhet.
IEMO går mot isolasjonisme og sekterisme, som bare er til hjelp
for dem som vil undertrykke arbeidsfolk. Det er IEMOs oppgave å forene
alle fagforeninger innenfor energi, gruve og kjemisk industri i sann
internasjonalisme.
IEMO er virkelig uavhengig, og dens medlemsorganisasjoner deltar både
økonomisk og politisk, med utgangspunkt i de historiske tradisjonene og
det særegne ved deres egne samfunn.
IEMO er innstilt på å samarbeide med hvilken som helst
organisasjon, grupper eller individer om saker der vi deler samme syn, og hvor
det er mulig å fremme fellesinteresser.
IEMO er en virkelig uavhengig internasjonal organisasjon, som ikke
skiller mellom rase, kjønn, nasjonalitet, farge eller religion. Den er et
(non-governmental) ikke-regjeringsmedlem av de Forente Nasjoner og er tilsluttet
FNs Internasjonale Arbeidsorganisasjon (ILO) i Geneve.
IEMO spiller en viktig rolle i andre internasjonale sammenhenger både
i Europa, Latin Amerika, Afrika, Midtøsten, Sørøst-Asia. Og
vil fortsette å utvide sin innflytelsesfære, slik at arbeidere
finner en virkelig internasjonal forkjemper i IEMO.
Alle gruve- og energiarbeidere hørte til en eneste
internasjonal organisasjon frem til 1950, da USA, Vest Tyskland, Storbritannia
og Frankrike greide å splitte den internasjonale fagforeningsbevegelsen
ved hjelp av sin politikk for "kald krig", og dannet Den
Internasjonale Førderasjonen av Frie Fagforeninger (ICFTU). Dette første
til en splittelse med ICFTU på den ene siden og Verdensføderasjonen
av Demokratiske Fagforeninger (WFTU) på den andre siden. Hver med sine
egne seksjoner for energiarbeidere og gruvearbeidere.
Gruvearbeidernes Internasjonale Føderasjon (MIF) ble grunnlagt
av den britiske Nasjonale Gruvearbeiderforeninga (NUM) for over hundre år
siden. Den hadde vært medlem av WFTU, men når det kapitalistiske
Vesten splittet den internasjonale fagforeningsbevegelsen, ble MIF en av de mest
sekteriske internasjonale organisasjonene.
Det var mange i MIF som ønsket en gjenforening med
Gruvearbeidernes Fagforeningsinternasjonale (MTUI) som var medlem av WFTU. Men høyresiden,
og spesielt USA og Vest Tyskland, ville ikke godta en slik gjenforening.
Det var greit at arbeidsgiverne var forent internasjonalt, men det var
bannlyst å en gang vurdere én internasjonal fagforeningsbevegelse.
Spesielt en som også inneholdt kommunister, sosialister og aktivister som
var forberedt på å forsvare arbeidernes interesser både i den
nasjonale og den internasjonale kampen.
Det britiske NUM fortsatte som medlem av MIF, og foreslo for
MIF-kongressen i Essen, Tyskland i 1983, å gå inn for at det ble
etablert én eneste internasjonale for gruve- og energiarbeidere.
Synet til NUM ble avvist av den daværende presidenten til MIF,
Adolf Schmidt, som var mot ethvert samarbeid med Gruvearbeidernes
Fagforeningsinternasjonale (MTUI) som hadde hovedkontorer i Warsawa, og som var
medlem av WFTU. Faktisk var Schmidt nesten paranoid i sin motstand mot å
danne en eneste internasjonal organisasjon. Han var en hatsk antikommunist (noe
som ikke trenger å overraske, ettersom han tidligere hadde vært et
ledende medlem av Hitler Jugend).
Holdningen som Adolf Schmidt og hans tyske kollegaer viste ved
MIF-kongressen i 1983, var ganske forbausende. De overtalte kongressen til å
avvise enhver diskusjon om forslaget som var fremmet av NUM - noe som var
vedtektsstridig og utilbørlig - og fikk igjennom et vedtak som fratok NUM
talerett og stemmerett på kongressen. Dette til tross for at NUM hadde
betalt sin kontingent, og gitt et stort økonomisk bidrag til gjennomføringen
av Essen-kongressen.
Etter vedtakene i Essen i 1983 ble det holdt flere drøftelsesmøter
mellom ulike fagforeninger. Disse førte til dannelsen av Den
Internasjonale Gruvearbeiderorganisasjonen (IMO) i september 1985. IMO var en
uavhengig internasjonal organisasjon, som var anerkjent av mange
fagforeningssentre. Da IMO ble dannet, ble det slått fast i vedtektene at
IMO ikke skulle være medlem i verken WFTU eller ICFTU.
IMO var uavhengig, dette var en styrke, ikke en svakhet. Den sto ikke
til hinder for at noen av dens medlemsorganisasjoner kunne være medlemmer
av den internasjonale organisasjonen som de selv valgte. For eksempel var NUM
medlem av ICFTU gjennom sitt medleskap i TUC, mens de franske gruvearbeidernes
fagforening CGT var medlem av WFTU gjennom sitt medlemskap i CGT.
IMO vokste kontinuerlig fra 1985 og frem til fusjonen med Energi
Fagforeningsinternasjonalen (ETUI) i 1994, der den Internasjonale Energi- og
Gruvearbeider Organisasjonen (IEMO) ble dannet. IEMO har 95
medlemsorganisasjoner med tilsammen 20 millioner medlemmer, og er mye større
enn MIFs etterfølger som fusjonerte med De Kjemiske og Generelle
Fagforeninger.
IEMO er medlem av FN [ikke-regjerings (non-governmental) status], og
er medlem av den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO), i Geneve. Den har
også forbindelser med det europeiske parlamentet og andre
EU-institusjoner, og har sponset medlemmer av det europeiske parlamentet fra både
Frankrike og Storbritannia.
IEMO holdt sin første kongress i Montlucon i Frankrike, juni
1996. Det var oppslutning fra alle verdens hjørner, inklusive OFS og
OILC.
Debatten og meningsutvekslingene var høyverdige, og man
anerkjente nødvendigheten av å utfordre kapitalismen og
globaliseringen, som raskt påvirker arbeidere i alle våre land, både
i øst og vest.
Det er ingen grunn til å prøve å utbedre
kapitalismens utskeielser, ei heller finnes det noen løsning i å ha
en løst basert internasjonal organisasjon, som bare snakker og ikke gjør
noe konkret. Og som ikke gir solidarisk støtte til arbeidere i kamp.
Vi må være like effektive og slagkraftige som våre
klassefiender. Dersom olje- og gass- selskapene gjennomfører en
anti-arbeiderpolitikk hvor som helst i verden, da må vår
internasjonale svare på internasjonalt vis, og ikke bare på
nasjonalt nivå.
IEMO er uten blygsel en klassebasert organisasjon, en internasjonal
organisasjon som avskyr kapitalismen, det frie markedet og all politikk som
kommer fra det råtne og korrupte system. Vi er mot arbeidsløshet,
lave lønninger, dårlige arbeidsforhold, husløshet, mangel på
skikkelig utdanning og helse, og krever at arbeidere overalt må ha den høyeste
standard på sikkerhet og helse.
IEMO gjør det helt klart at fagforeninger som blir med i vår
organisasjon opprettholder sin suverenitet, men utfra den klare erkjennelse av
at de blir med i en internasjonal organisasjon som er innstilt på å
styrte kapitalismen.
Det er et privilegium å få tale til
OFS, og jeg applauderer deres medlemmer som har kjempet for anerkjennelse, bedre
vilkår og arbeidsforhold, med så stort mot. Og som har reist seg mot
arbeidsgivernes angrep på levestandarden til deres medlemmer.
IEMO er en virkelig internasjonal organisasjon, og jeg ønsker å
avslutte min tale ved å sitere en av de største sosialistene som
noensinne har levd. Som svar på anklagen om at arbeiderklassen krever for
mye, skrev han:
James Conolly
(Irsk patriot og
sosialist, som ble henrettet av Britene)
Oversatt av Johan Petter Andresen.