Å regjere med Mao som rettesnor


av Solveig Aamdal

Artikkelen sto i Røde Fane nr 2/1995
Nepal er noe så motsigelsesfylt som et halvføydalt, halvkolonialt kongedomme med ei regjering fra kommunistpartiet.
I et av verdens fattigste land vant kommunistene valget høsten -94 og har danna regjering. Denne regjeringa har til nå overlevd i fem måneder. Men fiendene er sterke og velorganiserte. Nepal er et lite land med mellom 18 og 20 millioner innbyggere. Det har grenser til Kina og India.

Fra 1960 til 1990 var alle politiske organisasjoner i Nepal forbudt. Det gjaldt fagforeninger, kvinneorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner og politiske partier. Det eneste partiet som var tillatt var kongens parti. Samtlige organisasjoner og partier var under jorda. Nepal Congress, som er sterkt knytta til det indiske kongresspartiet, hadde hele ledelsen sin i India. De ulike kommunistpartiene jobba i hovedsak inne i Nepal, og blei utsatt for beinhard forfølging.

Etter mye uro og tre måneders sammenhengende demonstrasjoner blei det i 1990 innført et parlamentarisk demokrati. Kommunistene måtte ta stilling til om de skulle bli et åpent parti etter 30 år under jorda, de måtte avgjøre om de skulle delta i valg og om de skulle sitte i komiteen som skulle utforme den nye konstitusjonen. De gikk inn for alt dette. Kommunistpartiet blei ved det første valget det største opposisjonspartiet, og det største partiet ved valget i 1994. Av de 205 plassene i parlamentet har de fått 88. Nepal Congress har 83. Kongens parti har 20 plasser. Kommunistene har en mindretallsregjering og er avhengig av at venstresida i kongresspartiet støtter dem.

Splittelser og enhet

For seks år siden var det 18 kommunistpartier i Nepal.. Det første partiet blei danna i 1949. Partiet hadde bonde- student- og ungdomsbevegelse. I 60-åra var det en rekke splittelser, først og fremst mellom de som støtta Sovjet og de som støtta Kina. "Sovjet"- og "Kina"-partiene splitta seg så opp i mindre partier. I et lite land som Nepal kan det virke uforståelig at det blei så mange splittelser. Men det er flere ting som forklarer det. De var hele tida under jorda, noe som førte til at de hadde problemer med å avholde konferanser og landsmøter. Mange var arrestert i lange perioder. De hadde derfor store problemer med å utvikle en felles politikk. Kommunikasjonene mellom de ulike delene av landet var elendige. I tillegg var det kamp om hvem som skulle være leder, når noen samla seg om en lederkandidat, danna de ofte et nytt parti viss det var umulig å få gjennomslag for forandring.

I de siste seks åra har det vært enhetsjobbing, og åtte partier gikk sammen og danna Communist Party of Nepal (unified Marxist-Leninists). Partiet kalles i Nepal bare for UML. Men det finnes fremdeles flere kommunistpartiet, et av dem er representert i parlamentet med fire medlemmer, to fra Vest-Nepal og to fra Baktahpur. Maoistene har nylig splitta seg i to partier og gikk inn for å boikotte valget i 1994. Enkelte av de andre kommunistpartiene er sterkt kritiske til at UML har tatt på seg regjeringsmakta. Andre kommunistpartiet har UML samtaler med. Målet at de skal tilslutte seg partiet.

UML har 50 000 medlemmer og 200 000 kandidatmedlemmer. Kandidattida er to år. Flesteparten av medlemmene, 85 %, kommer fra landsbyene, og er landarbeidere og småbønder. Arbeiderklassen i Nepal er liten, og de som er arbeidere kommer sjøl fra landsbyer. I partiet er det mange unge folk. Det anser de som viktig. Dette er medlemmer som har kommet inn i partiet etter splittelsene, og som derfor ikke har lojaliteten sin til andre enn partiet. På partiets siste kongress var det mye ungdom, og mange ungdommer sitter i sentralkomiteen.

På partiets femte kongress i 1994, vedtok de å gå inn for et "folkets flerpartisystem" (People's Multi-Party Democracy). Dette hadde stor støtte i partiet. De gikk og inn for å delta i komiteen som skulle lage en ny konstitusjon. Dette var det uenighet om både innafor partiet og mellom de kommunistiske partiene. I grunnlaget for å gå inn for flerpartimodell, sier partiet at det bare kan etableres ved å eliminere føydalismen, kompradorborgerskapet og imperialismen. De mener at den flerpartimodellen de går inn for, forener både folkets demokrati og flerpartisystem. Hovedtrekket ved flerpartisystemet representerer den parlamentariske styreformen og folkets demokrati definerer organiseringa av statsmakta. De ønsker et system som integrerer og kombinerer disse to styreformene.

Kritikken fra høyresida er at en ikke kan stole på kommunister som går inn for et flerpartisystem, og at CNP(uml) prøver å lure folk til å stemme på dem for så i neste omgang innføre et autoritært ett-partisystem.

Kritikken fra venstre går ut på at et politisk system basert på marxismen-leninismen ikke kan støtte et flerpartisystem, det er en form for revisjonisme som orienterer seg mot kapitalismen.

Nepal er et av verdens fattigste land. Inntekten er 160 dollar pr. capita. 60% lever under fattigdomsgrensa som betyr at de bare kan spise et måltid om dagen. 60% er analfabeter. Kravet til ikke å være analfabet er at en kan skrive sitt eget navn og telle til hundre. 1/3 av statens inntekter er støtte og lån fra utlandet. Nepal er avhengig av at både import og eksport må gå gjennom India eller Kina. Veiene til India er i en elendig forfatning, og veien til Kina er enda verre. I tillegg er den stengt om vinteren.

India driver en imperialistisk politikk i området Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri-Lanka.

Sjølråderett, demokrati og regjeringsmakt

Utfordringene for et parti som vil styre på en slik måte at det er til det beste for folket, en mange og vanskelige.

I diskusjonene om hvorvidt det var rett å danne regjering, la partiet stor vekt på at massene trengte å bli leda. Partiet har stor tillit blant folk, i enkelte områder var det 90 % som stemte på UML. Folk ønska en kommunistisk regjering. I Nepal er tradisjonen med valgfusk høyst oppegående. Til tross for dette, blei UML det største partiet ved valget. Kongresspartiet hadde den forrige regjeringa. De hadde så mange indre motsigelser at de fikk store problemer og måtte skrive ut nyvalg i fjor høst. De var i realiteten ikke i stand til å danne regjering i høst. Skulle de ha gjort det, måtte de ha støtta seg kongens parti, og det ville vært politisk umulig for dem. Siden dette var det eneste lovlige partiet i tredve år, og sto for undertrykking og å gi Nepals naturressurser til utlandet, har dette reaksjonære partiet minimal støtte i befolkninga. Kongresspartiet ville derfor kompromittert seg ved å gå i regjeringssamarbeid med dette partiet.

For kommunistene i Nepal har det nasjonale spørsmålet vært viktig. India mener i realiteten at Nepal skulle vært en del av India. Sjøl om UML ser på Kina som en sosialistisk stat, er det ikke bare enkelt med en så stor nabo. Nepal er rikt på vannressurser. Snøen fra Himalaya danner mektige elver og fosser. Men landet er for fattig til å bygge ut denne vannkrafta uten hjelp utenfra. De har derfor bygd flere kraftverk i samarbeid med India. Fordelinga av denne krafta blir regulert etter en avtale fra 1950. Den er blodig urettferdig mot Nepal. Da den blei inngått, gikk kongen med på hva som helst for å sikre sin egen rikdom og posisjon.

India får derfor 98 % av krafta og 95 % av vannet til irregasjon. De påstår av elevene er deres. På den andre sida nekter India Bangla Desh å bruke elevene når de igjen renner ut av India. For Nepal betyr denne imperialistiske politikken at de for å få et minimum av kraft må gi bort elevene sine til India. De prøver nå å få reforhandla avtalen fra 1950, men det er ikke India villige til.

Kommunistpartiet sier at det er de som er de nasjonale og de som er demokratene. Det gikk de til valg på, og i diskusjoner hadde de stor forståelse for AKPs kamp mot norsk medlemsskap i Europa-Unionen.

At de i tillegg til å si at de er de nasjonal også legger vekt på at de er demokratiske, har sin forklaring i at de andre partiene er dypt udemokratiske. En ting er valgfusk, med de går ikke av veien for trakassering av velgere, trusler eller drap. Den forrige generalsekretæren i UML, Madan Bhandari, blei myrda. Gjennom det håpa de reaksjonære på å knuse kommunistene, men oppnådde det motsatte. Folk blei rasende, det var store demonstrasjoner i Katmandu, og kommunistene fikk økt oppslutning.

UML ser det slik at de ikke hadde noe valg når det gjaldt å ta på seg regjeringsansvaret. De var det største partiet, de hadde et program de ønska å gjennomføre så langt det er mulig, ingen andre partier var istand til å styre landet. Samtidig understreker de sterkt at Nepal ikke er et sosialistisk land, og at de må styre innafor den nåværende konstitusjonen.

Men de møter store problemer. De har sterke fiender. Den hovedmetoden fiendene bruker nå, er å hindre UML å styre på noen annen måte enn de andre partiene ville ha gjort. Dette gjør de delvis ved å hindre at det blir flertall for progressive forslag, delvis ved å bruke byråkratiet mot regjeringa. Byråkratiet er gammeldags og reaksjonært. Tradisjonelt har det blitt brukt mot folkets interesser. Det er et korrupt system som har vært sterkt knytta til kompradorborgerskapet. Dette byråkratiet er UML avhengige av når de skal styre landet.

Folk venter seg mye av den nye regjeringa. Samtidig er det slik at mange lover trenger 2/3 flertall for å bli vedtatt. For folk som ikke kan lese og skrive, er det vanskelig å forstå at partiet de har stemt på ikke straks innfører alt de lovte i valgkampen. Mange kommer til partikontorene rundt om i landet og krever jobb og hus. Det var jo derfor de stemte på kommunistene.

Kampen mot føydale produksjonsforhold

UML er klar over alle disse problemene, og gjort tiltak for å løse dem. Den oppgava som regjeringa prioriterer høyest, er kampen mot føydalismen. For 20 år siden var det slaveri i Vest-Nepal. Den formen for slaveri som er i dag er av en mer vanlig type. De landsløse har bare arbeid deler av året. For å overleve må de låne penger av landeiere og pengeutlånere. Renta er høy, og det er umulig for de landløse å betale pengene tilbake. De må derfor binde seg til å arbeide i så og så lang tid, og undertegne på at hele familien skal jobbe for landeieren en bestemt tid. Denne formen for slaveri et utbredt. Regjeringa har satt ned en jordreformkomite, for å omfordele jorda og gjøre slutt på makta til de store landeierne.

I Nepal er det 2 millioner mennesker, 10 % av befolkninga, som mangler jord og hus. Regjeringa har satt igang ei kampanje for at disse skal få jord og hus. Fram til april var det 10 000 av disse som hadde fått dette. De får da jord som de kan ha dyrka i mange år, men som de ikke har hatt eiendomsretten til. Landeierne er naturligvis sterkt mot denne politikken, og kommunistene må forsvare seg, også fysisk i disse områdene.

Den andre prioriterte oppgava er å utvikle landsbyene. De fleste mennesker i Nepal bor i landsbyer. Mange av disse er ekstremt fattige. Regjeringa overfører store pengesummer til landsbyene i tillegg til teknisk ekspertise og materialer for at de skal være mulig å utvikle dem. Denne utviklinga går ut på at alle skal ha mulighet til å gå på skole, at det skal være helsevesen med felles helsesenter for flere landsbyer, at det skal finnes arbeid og hus til de som bor der. I tillegg er det viktige oppgaver som transport, drikkevann, irregasjonsanlegg.I alle landsbyer er det komiteer som skal styre denne utviklinga. De må vise til resultater viss de skal få økonomisk støtte.

For å utvikle landbrukssektoren har regjeringa satt av 56 millioner dollar. Dette skal gå til å utvikle markedet for landbruksprodukter, industri knytta til landbruk, bonde- og forbrukerorganisasjoner. Den samme summen er satt av til å utvikle vanningsanlegg.

Regjeringa har satt av penger til å utvikle industrien. Her satser de på småindustri. Målet for industrien er å kunne dekke hjemmemarkedet, men seinere også bli i stand til å eksportere. Samtidig går regjeringa inn for en viss grad av privatisering. Målet være at regjeringa ikke skal drive industri som går med underskudd. Ved privatisering skal det taes hensyn til nasjonale interesser. Slik det er nå, er de avhengig av å importere dyre varer, særlig fra India. Det er derfor viktig å utvikle Nepals egen industri.

Utdanning og velferd for folket

I dag er det bare 18 % av jentene og 40 % av guttene som går på skole. Jentene slutter vanligvis når de er 10 - 12 år. Regjeringa har satt av penger til utdanning og sosial velferd. Det skal være gratis utdanning opp til 9. klasse. Alfabetiseringskampanjer skal settes igang for mer enn en halv million voksne. Det er bestemt at den første leseopplæringa skal foregå på barnas morsmål. Dette er imidlertid vanskelig fordi det er mange svært små språkgrupper i Nepal.

Over hele landet skal det være gratis primærhelsestell og gratis medisiner. De som jobber i landsbyene sier imidlertid at de får alt for lite. Helsestellet er svært dårlig for dem som ikke kan betale for det.

Folk over 75 år får for første gang i sitt liv pensjon. Den er ikke stor, men nok til å overleve på et minimum.

Det er satt igang egne utviklingsprogram for kvinner. Kvinnene i Nepal er ekstremt undertrykt. de har ikke hatt eiendoms- eller arverett. Det nepalske kvinneforbundet var forbudt fram til 1990. De blei danna i 1950, og har i hovedsak jobba under jorda. I dag har de 400 000 medlemmer. Det viktigste de arbeider med er alfabetiseringsprogram, å opplyse kvinner om at de har rett til skilsmisse viss de blir mishandla av mannen eller hans familie. De krever at regjeringa innfører eiendoms- og arverett for kvinner. Prostitusjon er et stort problem i Nepal, jenter blir regelrett solgt til bordeller. Motstanden mot dette er en viktig oppgave for kvinneunionen, og de har store forventninger til den nye regjeringa.

Mens vi var i Nepal, hadde vi et utall av moter. Med representanter for partiet på ulike nivå, regjeringa, kvinneorganisasjoner, fagforeninger, intellektuelle, folk som jobber i utviklingsprosjekt i landsbyene, bønder og landarbeidere. Disse organisasjonene hadde vært forbudt i tredve år, og har først de siste fem åra hatt mulighet til å avholde åpne møter, til å komme sammen for å diskutere, til å snakke med folk fra andre land. De var svært interesserte i å få kontakter utafor Nepal, med fagforeninger, skoler, universiteter, kvinneorganisasjoner og andre. De ville gjerne at så mange som mulig skulle reise til Nepal for å bli kjent med landet. Gjennom å ha mange internasjonale kontakter vil det og være vanskeligere å forby alle disse organisasjonene viss de gamle makthaverne skulle ta tilbake makta.

Alle var optimistiske, samtidig som alle understreke problemene regjeringa står ovenfor. De blir pressa både fra utlandet og krefter inne i Nepal. Det er vanskelig for dem å gjennomføre en politikk som er i samsvar med det de ønsker. Gapet mellom det de ønsker å gjennomføre og det de har ressurser til, er enormt. Samtidig hadde folk store forventninger til den nye regjeringa, og regna med at ting ville bli mye bedre etter hvert. Og i et så fattig land som Nepal er det absolutt nødvendig at folk får det bedre. Sjøl om et kommunistparti som regjerer et halvføydalt, halvkolonialt kongedomme sikkert må sluke kameler med flere enn pukler.

Tilbake til Røde Fane-sida