Tilbake til Røde Fanes nettside.
Sysselsettinga i primær- og sekundærnæringene går
nedover. Dette er utgangspunktet for artikkelen. Etter en kort analyse av
bruksverdisida ved produksjonen i disse næringene og hva som kreves av
sysselsetting i dem uansett samfunnssystem, stiller vi hovedspørsmålet
i artikkelen:
Vil reduksjonen i sysselsettinga i primær- og sekundærnæringene,
når den foregår under kapitalistiske produksjonsforhold,
hemme kapitalakkumulasjonen, eventuelt utløse en krise i den
kapitalistiske økonomien?
Til å svare på spørsmålet benytter vi en
ortodoks og Marx-tro utgave av den marxistiske politiske økonomien. Etter
denne teorien er handel og finansvesen ikke merverdiskapende, og heller ikke det
meste av den offentlige virksomheten. Bare arbeid som inngår i
produksjonsprosessen til en kapital, er merverdiskapende. Svaret vi får,
er et betinget ja. Nedgangen i sysselsettingen i den tradisjonelle produksjonen
vil hemme akkumulasjonen og utløse krise. Dette skyldes at den produserte
merverdien er utilstrekkelig til samtidig å opprettholde tertiærnæringene,
livberge de arbeidsløse og arbeidsudyktige og sikre profitten i sekundærnæringene.
Når svaret er betinget, skyldes det at
merverdiproduksjonen kan økes sjøl ved konstant antall timeverk
(relativ merverdiproduksjon). Det finnes også muligheter for
merverdiproduksjon i en del av de tjenesteytende næringene, og andelen av
merverdien som fordeles til handel, finans og det offentlige kan reduseres
gjennom rasjonalisering i disse sektorene. Det er likevel vår vurdering at
disse faktorene ikke er nok til å forhindre at ei slik krise har oppstått
i 70- og 80-åra i de kapitalistiske industrilandene.
Vi kaller
den for krisa i den
offentlige økonomien. Den består i et misforhold mellom
merverdiproduksjonen og den delen av merverdien som det offentlige tilegner seg.
Den er langvarig, fordi dette misforholdet tar lang tid å utvikle og lang
tid å avvikle dersom det lar seg gjøre. Den kommer i tillegg til de
motsigelsene som skaper krise innafor det kapitalistiske kretsløpet.
De tiltaka som politikerne tar for å avverge, mildne og løse
krisa i den offentlige økonomien, omfatter budsjettnedskjæringer,
privatisering og forsøk på å øke merverdiproduksjonen
i eksisterende industri og jordbruk. Disse tiltaka kan gradvis mildne og
avskaffe krisa, men sjølsagt på bekostning av det arbeidende
folket. En annen måte å løse denne krisa på, er dersom
en kan få opprettet nye kapitalistiske produksjonsgreiner - kanskje basert
på å omforme offentlige tjenester til kapitalistisk vareproduksjon.
Hvis dette lykkes, vil det bety en ny økning i antall
merverdiproduserende arbeidere. Vi kan derfor ikke ta tendensen til redusert
sysselsetting i jordbruk og industri som en allmenn lov for kapitalismen i våre
dager. Alt avhenger av om kapitalismen finner en veg ut av krisa i den
offentlige økonomien.
De kapitalistiske industrilandene
tilegner seg merverdi fra den tredje verden. Dette gir grunnlag for å
opprettholde en mye større tertiærsektor enn det som ellers ville vært
mulig. Men det er likevel ikke nok til å avverge krisa i den offentlige økonomien,
ser det ut til. Dersom denne krisa likevel skulle gli over uten at dyptgående
endringer i økonomien er nødvendig, tyder det på ett av to:
enten at den imperialistiske utbyttinga er økt tilstrekkelig til at hele
tjenestesektoren i den utviklede kapitalistiske verden kan leve som snyltere på
den tredje verden, eller at det er noe feil med den teorien som er brakt her om
hvem som er merverdiskapende.
a) Færre jobber i jordbruket.Som alle veit, går
sysselsettinga i primærnæringene stadig nedover i kapitalismens
tidsalder. Primærnæringene er jordbruk, skogbruk og jakt, fiske og
fangst. Tabell 1 viser at til tross for at primærnæringene i Norge
har hatt en stadig lavere andel av det totale antallet sysselsatte, er det først
og fremst etter krigen at de sysselsatte i næringen har blitt færre
i absolutte tall. Tabell 2 viser at jordbrukets relative andel av de sysselsatte
framleis minsker i utviklede kapitalistiske land. Se tabeller på neste
side.
b)Færre jobber i industrien.Fram til 50-åra
var det en opplagt sak at mens primærnæringene reduserte sin andel
av sysselsettinga, så økte sekundærnæringene sin.
Sekundærnæringene er bergverk, industri, kraftforsyning og
vannforsyning, og bygg og anlegg. Men fra 50-åra begynte en forandring i
USA og Vesteuropa. Sekundærnæringenes andel av sysselsettinga økte
ikke lenger. Framleis økte antallet sysselsatte i industrien, men ikke
raskere enn den totale sysselsettinga økte.
Fra og med krisa i
1974-1975 kom neste steg i denne utviklinga. De sysselsatte i sekundærnæringene
gikk tilbake i absolutte tall. Antallet timeverk i disse næringene har gått
enda kraftigere tilbake, pga arbeidstidsforkortelser i mange land i 70-åra.
Produksjonen i industrien, bergverk m.v. gikk tilbake i mange land
fra 1974-95 til 1982-83. dette gjelder også Norge. For de kapitalistiske
industrilandene som helhet gikk derimot råindustriproduksjonen litt fram,
men mye langsommere enn før. Sekundærnæringenes andel av "bruttonasjonalproduktet"
sank, i og med at de tjenesteytende næringene hadde størst vekst.
En tendens som varer i 10-20-30 år blir utnevnt til en historisk
lovmessighet. Slik også med nedgangen i industrisysselsettinga. Den ligger
nå som et sjølsagt premiss for all tenking om framtida, fra den
politiske diskusjonen i AKP(m-l) til planene for byutvikling i Oslo. "Den
industrielle tidsalder har rent ut," heter det i en ILO-rapport som nettopp
er utgitt. "Et avgjørende tideverv er inntrådt." Med
slike ord blir rapporten omtalt i Aftenposten, som kaller den nye epoken for
tjenestealderen eller informasjonsalderen (Aftenposten 18/4 1986).
Tabellene
viser klart at tendensen eksisterer. Men det er slett ikke klart om det er en
ubrytelig historisk lov at fra nå av går det samme veg med
industrien som det gikk med jordbruket - eller om det er en tendens som er
knyttet til en spesiell konjunktursituasjon og utviklinga av snyltende trekk ved
kapitalismen i enkelte land.
Innafor industrien pågår en tendens som skulle ha bedre
grunnlag for å bli utnevnt til en historisk lov. Det er tendensen til at
det blir relativt flere funksjonærere. Tabell 5 viser at denne utviklinga
har vart i minst et halvt århundre.
Anta at det blir skapt en konstant mengde bruksverdier hvert år: så
og så mange tonn korn, så og så mange boliger osv. Jo mer
produktiv arbeidskrafta i jordbruk, byggevirksomhet osv er, jo mindre
sysselsetting trengs i disse næringene - primær- og sekundærnæringene.
I det primitive samfunnet trengtes alle arbeidsføre i
produksjonen. Produksjonen kastet ikke nok av seg til å holde liv i en
overklasse som ikke arbeidet. Den kunne så vidt gi de aller mest
grunnleggende livsnødvendighetene til de som arbeidet. Resultatet var en
nokså konstant befolkning og en konstant mengde bruksverdier pr år
(i gjennomsnitt, med store katastrofer enkelte år).
Under
slavesamfunnet og i føydalismens første tid var produktiviteten i
jordbruket slik at det var mulig å fø en føydaladel. Men det
var umulig å holde en større folkegruppe med mat og råvarer
til en sjølstendig industriproduksjon, så lenge man også
skulle holde liv i føydaladelen. Det fantes en materiell grense for
overgang til sekundær- og tertiærnæringer i og med den
begrensa mengden bruksverdier som jordbruket kunne frambringe. Dette er også
i dag en materiell grense for industrialisering i den tredje verden, f.eks. i
Kina.
Også i vårt samfunn finns det tilsvarende grenser
for hvor lite arbeid som kan brukes til jordbruk, eller til jordbruk og industri
samlet, i forhold til fritid, luksus for overklassen eller offentlig og privat
tjenesteyting. Men med økt produktivitet blir denne grensa stadig lavere.
Det gir grunnlag for forestillingen om det post-industrielle samfunnet eller det
historisk uunngåelige i av-industrialiseringa. Det gir også grunnlag
for den kommunistiske forestillingen om "frihetens rike".
Men tre forhold hever minimumsgrensa for hvor få som kan jobbe i
jordbruk og industri. For det første øker befolkninga, og dette
krever flere bruksverdier. For det andre utvikler de menneskelige behovene seg.
Nye bransjer åpnes opp, og med dem utvikles også de menneskelige
behovene og mulighetene. Stadig nye ting blir å regne som grunnleggende
livsnødvendigheter. I løpet av de siste ti årene har f.eks
bil blitt en grunnleggende livsnødvendighet mange steder. Det henger
sammen med at samfunnet er blitt slik organisert at det er umulig å komme
på jobb uten bil.
For det tredje kan tjenester bli omforma til
materiell produksjon. Under kapitalismen har det vært en klar tendens til
det. Transport som før blei utført som tjenester (tog, drosje,
buss), blir i stigende grad produsert som en materiell gjenstand (privatbil,
bensin). Det samme gjelder underholdning, der TV-apparater og plater har minsket
konsertenes og kinoforestillingenes rolle. I husholdet har vaskemaskinene og kjøleskap
kommet inn og hushjelpene forsvunnet ut.
Det kommunistiske "frihetens
rike" behøver ikke nødvendigvis bruke sin frihet til fritid,
filosofering og sosialt samvær. Tvert imot kan man velge å produsere
stadig flere merkelige produkter som kan yte oss tjenester som før var
personlige eller private.
Hva så med de mer luksusbetonte
behovene? Blir de dekket hovedsakelig av de tjenesteytende næringene,
eller må det en produksjon av materielle bruksverdier til for å
tilfredsstille dem? Vi veit at gjennom hele historia har det eksistert stadig
nye produksjonsgreiner for å framstille materielle bruksverdier til
luksusformål. fra bygging av slott til elektroniske spill. Jeg skriver
dette på PC. Det er et luksusbetont behov jeg får tilfredsstilt ved å
skaffe meg det. Samtidig drar det med seg nye luksusbehov - behov for å følge
med i datatidsskrifter, skaffe meg papir med huller på begge sidene osv.
Dermed er det ikke lenger så sikkert at skogbruket og papirindustrien vil
trenge færre ansatte i framtida. For ikke å snakke om den
elektroniske industrien.
Konklusjonen blir at den minimumsandelen av
samfunnets totale ressurser som trengs til å produsere de absolutte livsnødvendighetene,
stadig synker.
Dette er en historisk lov for utviklinga av samfunnet.
Vi kan kalle denne minimumsmengden av arbeidstimer pr år i den materielle
produksjonen for G1, grense nr 1. Men det antall folk som må sysselsettes
i primær- og sekundærnæringene, er større enn det
absolutte minimum som kreves for at befolkningen skal holde seg i live.
Menneskene i samfunnet utvikler nye behov samtidig som samfunnet utvikler seg -
behov som må tilfredsstilles så lenge samfunnet er innrettet slik
det er. Dessuten omformes måten å tilfredsstille behovene på i
retning av materiell produksjon. Dette gir opphav til en ny grense, G2, som er
større enn G1. Faller det utførte produksjonsarbeidet under G2, så
blir reproduksjonen av arbeidskrafta alvorlig forstyrret. Endelig finns det en
grense G3, høyere enn G2, som også inkluderer det minimum av
produksjonsarbeid som skal til for å produsere materielle gjenstander for
luksusformål. Faller produksjonsarbeidet under denne grensa, så
undergraves muligheten for en viss luksus for befolkningen som helhet, og
overklassens livsstil undergraves.
a)Kapitalismen trenger merverdi.
Det forrige avsnittet tok ikke
hensyn til det konkrete samfunnssystemet vi har, nemlig kapitalisme. Under
kapitalismen er ikke formålet med produksjonen å framstille visse
minimumsmengder av bruksverdi. Alle produkter må produseres som varer,
som i tillegg til bruksverdien sin også har enverdi . Kapitalen sjøl
er ikke noe annet enn en viss verdistørrelse. Formålet med den
kapitalistiske produksjonen er å øke denne verdistørrelsen
mest mulig, dvs. bevare verdien av kapitalen og i tillegg produsere en størst
mulig merverdi. For at kapitalen skal fortsette å øke, må
mest mulig av merverdien benyttes til å øke produksjonen i neste
omgang. Dette kalles akkumulasjon, og målet for kapitalistene er
altså størst mulig akkumulasjon.
Hvor mye verdi som blir
produsert på et år, er avhengig av hvor mange arbeidere som deltar i
produksjonen. Hvor mye merverdi som blir produsert på et år, er også
avhengig av antallet arbeidere, pluss hvor stor del av den nyproduserte verdien
som tilfaller arbeiderne. Spørsmålet er da om det finns en grense,
G4, for hvor få arbeidere som kan delta i produksjonen uten at
merverdiproduksjonen blir så lav at akkumulasjonen går i stå.
(NOTE)
b) Akkumulasjon med og uten øking av arbeiderantallet. Finns
G4? Vi går først til Marx for å begynne å avklare dette
spørsmålet. I 23. kapittel i første bind av Kapitalen
behandler Marx den kapitalistiske akkumulasjonens allmenne lov. Hvordan virker
kapitalakkumulasjonen på arbeiderklassens størrelse og på lønnsnivået?
Det er dette som Marx prøver å gi svar på her.
Undersøkelsen
gjennomføres i to trinn. Først er forutsetningen at akkumulasjonen
foregår uten forandringer i teknologien. Han finner da at
kapitalakkumulasjonen er ensbetydende med vekst i arbeiderklassens antall. Etter
hvert som det blir mindre tilgang på arbeidskraft, vil lønna ha en
tendens til å stige, men aldri så høyt at det truer den
fortsatte kapitalakkumulasjonen.
Neste trinn er å se på
hva som skje, hvis forutsetninga om en fast og uforandret teknologi oppheves. Vi
kan tenke oss at det skjer en industriell revolusjon. Dette fører til at
verdien av arbeidskrafta synker, fordi verdien av alle varene som trengs til
arbeidernes forbruk synker. Merverdien blir tilsvarende større. Denne måten
å frambringe merverdi på, kalles relativ merverdiproduksjon, til
forskjell fra absolutt merverdiproduksjon, som er å øke tempoet
eller forlenge arbeidsdagen med en gitt teknologi. Den industrielle revolusjonen
fører med seg at metoden med relativ merverdiproduksjon blir den
viktigste, og dessuten at det oppstår en tendens til at arbeidskraft blir
kastet ut av produksjonen. Framleis mener Marx at arbeiderklassen vil vokse, men
relativt langsommere enn totalkapitalen.
Men det som er særlig
viktig å merke seg, er at tendensen til vekst i arbeiderklassen og
tendensen til reduksjon virker ulike sterkt til forskjellige tider og på
forskjellige steder. De nye kapitalene som skiller seg ut som sjølstendige,
gjennomfører den nye teknologien først. Arbeidertallet der er
mindre enn det ville vært med gammel teknologi. Men på et seinere
tidspunkt må også de gamle kapitalene skifte teknologisk ham, og
skiller i den forbindelsen ut arbeidskraft. Kapitalen har nå fått en
økt organisk sammensetning - relativt mindre levende arbeid i forhold til
maskiner, råstoff og andre produksjonsmidler.
Vi veit fra
tredje bind av Kapitalen at på dette tidspunktet får vi et fall i
profittraten for kapitalen som helhet, sjøl om de kapitalene som ligger i
forkant av den teknologiske utviklinga kan få en ekstraprofitt som mer enn
oppveier det.
Den teknologiske omveltninga frambringer konkurranse
mellom kapitalistene. Konkurransen går hovedsakelig på å øke
arbeidsproduktiviteten og redusere kostnadene ved hjelp av ny teknologi. De
kapitalene som er for små eller ulønnsomme til å henge med på
den nye teknologien, blir utkonkurrert og likvidert eller slukt av andre. For å
unngå dette, er det mulig å benytte kredittsystemet (lån,
aksjeutstedelse) til å samle sammen en tilstrekkelig stor kapital til å
gjennomføre den nødvendige tekniske fornyelsen.
Konkurransen
og kredittsystemet er altså hoveddrivkreftene bak en ny foreteelse i denne
peroden: sentralisering av kapital. Det betyr at de enkelte kapitalene vokser -
ikke ved akkumulasjon av hver enkelt kapital, men ved sammenslåing og
eliminering av de små. Sentraliseringa kaster ut enda flere arbeider fra
produksjonen - for det første direkte gjennom nedlegginger, for det andre
indirekte ved at den påskynder den teknologiske omveltninga og
produksjonen av relativ merverdi.
c) To faser i akkumulasjonen. Relativ
merverdiproduksjon har vært den viktigste forma for merverdiproduksjon i
mer enn hundre år nå. Kredittsystemet og sentralisering av kapital
har vært vesentlige trekk ved kapitalakkumulasjonen i hele denne tida, og
har skapt økt monopolisering og imperialisme. I hele denne perioden har
akkumulasjonen gang på gang gått gjennom to faser først en
fase der først den nye og så den gamle kapitalen får en økt
teknisk sammensetning. I den forbindelsen synker profittraten. Dernest kommer en
fase da verdisammensetningen av kapitalen med dette nye tekniske grunnlaget
endrer seg. Hvordan? Jo, gammeldags produksjonsutstyr i utkonkurrerte bedrifter
blir skrapet eller sterkt nedskrevet. Kapitalen blir mer homogen mht. hvilke
produksjonsmetoder som er i bruk, og dette gir nye og lavere vareverdier. De
tidligere ekstraprofittene til de som hadde det mest moderne utstyret,
forsvinner i og med at verdiene synker når utstyret blir allment tatt i
bruk. De nye vareverdiene medfører at allerede produserte varepartier
faller i verdi. Produksjonsutstyret faller i verdi av samme grunn og fordi
gammelt utstyr blir verdiløst eller nedskrevet. Ettersom forbruksvarene
er blitt billigere, synker arbeidskraftas verdi og merverdiraten stiger (relativ
merverdiproduksjon). Denne andre perioden øker altså m/V og
reduserer k i uttrykket for den gjennomsnittlige profittraten: m/(v+k). Det er
altså foreteelsene i denne fasen som utgjør de motvirkende kreftene
til profittratefallet i første fase.
De som blir kastet ut av
produksjonen under den tekniske omvandlinga og den påfølgende
krisa, omstruktureringa og sentraliseringa som etablerer de nye vareverdiene,
blir helt eller delvis dratt inn igjen når akkumulasjonen kan skyte fart
igjen på det nye grunnlaget. Dette er den industrielle reservearmeen. Den
blir først og fremst skapt av kriser, nedlegginger og sammenslåinger.
Men den er også et vilkår for at fasevekslingen med høykonjunktur
og krise skal kunne foregå, i og med at uten den ville den raske
ekspansjonen under høy konjunkturen være umulig. Når det
gjelder lønningene, gjelder samme lov som blei etablert under analysa i første
trinn, nemlig at de stiger under høykonjunkturen, men aldri så høyt
at de truer den fortsatte akkumulasjonen. I andre deler av
konjunkturutvekslingen er reservearmeens eksistens med på å presse lønna
til de som har jobb ned, og tvinge dem til overarbeid og økt intensitet.
d)Konklusjonen fra Marx' analyse.Denne analysa til Marx (jeg
har tatt med noen momenter fra 13., 14. og 15. kapitel i tredje bind i tillegg
til 23. kapitel i første bind) gir følgende konklusjon som går
på det vi diskuterer i denne artikkelen: Det er mulig at kapitalen kan
vokse og, trives uten at arbeiderklassen vokser, nemlig, ved at enkelte
kapitaler kan vokse og trives på andres bekostning, og ved at det bli
skapt et nytt verdimessig grunnlag for fortsatt akkumulasjon med et lavere
antall arbeidere enn før. Det det kommer an på, er hvor omfattende
verdirevolusjonen og strukturendringene er. G4, minimumsgrensa for hvor få
timeverk som kan anvendes i den materielle produksjonen uten at akkumulasjonen går
i stå, finns altså ikke. Men det er viktig å ha klart for seg
at når akkumulasjonen fortsetter med et synkende arbeiderantall, så
fortsetter den ikke støtt og jamnt. Den fortsetter gjennom omfattende
kriser, fordi rask teknologisk endring, sentralisering og omfattende
verdirevolusjoner nødvendigvis må kjennetegne en slik akkumulasjon
med synkende arbeidertall. Det vil si at lova om profittratens fallende tendens
og dens motvirkende krefter er i full virksomhet nettopp under denne typen
akkumulasjon.
Analysa til Marx reiser også et viktig spørsmål.
Vi kan nærme oss det ved å merke oss hvordan han ser på den
industrielle reservearmeen. Den mottar ingen form for understøttelse av
kapitalen, til tross for at kapitalen er avhengig av den. Hvordan ville
situasjonen bli dersom kapitalen begynte å betale trygder eller lønninger
til den industrielle reservearmeen? Det er jo faktisk situasjonen i dag.
Dessuten betaler kapitalen for en mengde offentlig og privat virksomhet som ikke
er merverdiskapende. Finns det her en grense for hvor store sektorer utafor seg
sjøl som kapitalen kan opprettholde - ei grense som har med bruken av ei
begrensa merverdimengde å gjøre, og ikke med produksjonen av en
begrensa mengde materielle bruksverdier? Trengs det~altså et visst minimum
av merverdiproduserende arbeid dersom akkumulasjonen ikke skal gå i stå
under vekta fra en stadig større tjenesteytende og offentlig sektor? I så
fall finns det allikevel en G4. Nettopp under en form for akkumulasjon som
reduserer antallet produksjonsarbeidere vil denne grensa før eller siden
bli nådd.
a)Ulike syn.
For å besvare spørsmålet om
merverdiproduksjonen kan bli for liten i forhold til de merverdiforbrukende
delene av økonomien, må vi først nøye vurdere hva
slags arbeid som er merverdiproduserende, og hvilke muligheter for øking
av merverdien som ligger i de tjenesteytende næringene. Hvis de er store,
vil en overgang fra primær- og sekundærnæringene ikke gjøre
spørsmålet akutt.
Hvis man, i likhet med en del av de
som driver med politisk økonomi, mener at alt arbeid som foregår i
en kapitalistisk bedrift er merverdiskapende, så følger av det at
kapitalen kan fortsette å vokse på grunnlag av arbeidet som funksjonærene
i industrien yter, sjøl om det nesten ikke finnes folk på golvet.
Dessuten kan kapitalen akkumulere den merverdien som blir skapt i tjenesteytende
bedrifter som er organisert på kapitalistisk vis: varehandelsbedrifter,
bank og forsikring, underholdningsbransjen osv. Et slikt syn innebærer at økning
i tertiærnæringene ikke har noen grenser på kapitalismens
grunnlag.
En mer ekstrem variant av dette synet er at også
arbeid i bedrifter og institusjoner som ikke tar sikte på profitt, f.eks
sjukehus, kirka og andre deler av det offentlige, er verdiskapende og ikke
verdiforbrukende. Det er derfor ingen belastning på den kapitalistiske
samfunnsøkonomien at andelen av slikt arbeid vokser. Dette er det typisk
sosialdemokratiske synet, som med begrepet "samfunnsøkonomisk lønnsomhet"
vil argumentere for at slikt arbeid uten problemer kan økes innafor de,
kapitalistiske økonomien, hvis bare produktiviteten i vareproduksjonen er
stor nok til å forsyne samfunnet mer tilstrekkelig mange matvarer, råvarer
og ferdigvarer, og hvis det ikke er for få folk disponible til å utføre
det samfunnsøkonomisk lønnsomme arbeidet.
Et annet syn
som også har til følge at kapitalakkumulasjonen kan fortsette uten
store hinder, er det synet at den økningen i relativ merverdiproduksjon
som er resultatet av den teknologiske revolusjonen, i seg sjøl er
tilstrekkelig til å gi grunnlag for en stor offentlig merverdiforbrukende
sektor, og til å gi profitt til et økende antall handelsbedrifter
og banker. Et slikt syn gir Roar Brobekk uttrykk for i Røde Fane nr 1
1985 når han skriver at "... arbeidets storhetstid går mot
slutten. Nå vokser fortjenestene uten at ny arbeidskraft trekkes inn. Den
teknologiske rasjonaliseringa gjør jobben aleine."
Mot
disse synspunktene vil vi sette synspunktet at det offentlige, handel og finans
ikke skaper merverdi, og at også resten av de tjenesteytende næringene
møter hindre for absolutt merverdiproduksjon. Videre vurderer vi det slik
at merverdiraten ikke øker raskt, slik Brobekk sier.
b)Nå
er det nødvendig å gå nærmere inn på hva tertiærnæringen
består av. Snaue halvparten av de sysselsatte i tertiærnæringen
er offentlig ansatte. Tyngst her veier undervisning og helsevesen. Men også
kommuneadministrasjon, statsadministrasjon og forsvar har mye folk. Kirke,
politi og rettsvesen har noen få tusen hver. Obs! Statlig industri er ikke
medregnet under offentlig ansatte. Den regnes til sekundærnæringene.
Sysselsettingstatistikken regner heller ikke de offentlige "vesnene"
og "verkene" med til den offentlige sektoren. Post, televerk, NSB og
kommunale sporveger og buss-selskaper regnes under transport, mens elverkene og
vannverkene regnes under sekundærnæringen kraftforsyning. Vi følger
denne inndelinga i denne artikkelen. Litt over en femtedel av tertiærnæringen
er handel. En sjettedel er transport, inkludert sjøfart og endel
offentlige "verk", som sagt. De andre næringene er små i
sysselsettingssammenheng. Det gjelder bank og forsikring, hotell og
restaurantdrift, organisasjoner og institutter som ikke driver på
forretningsmessig basis, og den såkallte forretningsmessige tjenesteyting:
håndtverkere, konsulentfirmaer, jurister,revisorer osv.
Underholdningsbransjen er også liten. Da er det faktisk flere i lønnet
husarbeid, og i såkallt personlig tjenestyting, som omfatter vaskerier,
frisører o.1. Når det gjelder andel av BNP, ligger naturligvis det
offentlige en god del lavere enn mht. sysselsetting. Blant de tjenesteytende næringene
er det særlig eiendomsdrift som har en langt høyere andel av BNP
enn av sysselsettingen.
Dette er jo en sammensatt forsamling av
virksomheter: noen drives for profitt, andre ikke. Noen har med et materielt
produkt å gjøre, andre er reint åndelige. Noen er måter
som privat personer bruker opp inntekta si på, andre er måter som
kapital kan investeres på.
Den offentlige sektoren produserer
ikke varer, verken av materielt eller åndelig slag,iogmed at virksomheten
ikke resulterer i noe som blir solgt på et marked. Det gjelder sjøl
i de tilfellene når tjenesten blir ytt mot et gebyr. Feieravgift eller
skolepenger - det er mer i slekt med føydale avgifter og førkapitalistiske
metoder å tilegne seg "merverdi" på, enn med varepriser.
Bare i de få tilfellene hvor avgifta/gebyret dekker hele kostnaden ved å
yte tjenesten, og det det dessuten er mulig å få tjenesten utført
av andre enn det offentlige, er det et sprørsmål om tjenesten har
samme samfunnsmessige form som en vare.
Handel og bankvesen
er grundig behandlet av Marx i tredje bind av Kapitalen. Han ser på dette
som en arbeidsdeling innafor kapitalistklassen. De ulike momentene i kapitalens
kretsløp (produksjon og sirkulasjon) gjør seg sjølstendige
og blir overlatt til spesielle kapitalister med sin egen kapital. Merverdien er
blitt skapt i produksjonen og foreligger på et visst tidspunkt i form av
en viss mengde ferdige varer. Ved å selge varepartiet under verdien til en
kjøpmann, oppnår industrikapitalisten å få kortet ned
sirkulasjonstida for sin kapital. Dermed kan han gjennomføre flere
omganger med produksjon per år, eller drive produksjonen i større
skala enn ellers. Dette gir ham større merverdi per år, og derfor
kan han overlate en del av merverdien til kjøpmannen for å få
dette til. Kjøpmannen må ha sin egen kapital for å kjøpe
varepartiet, og for å kjøpe arbeidskrafta til handelsarbeiderne og
litt fast kapital i form av salgskontorer etc. Men avkastningen på denne
kapitalen stammer egentlig fra den delen av merverdien som industrikapitalisten
har overlatt ham. På samme måten er avkastningen på en
pengesum som er blitt lånt ut til en industrikapitalist, det vil si renta,
naturligvis en del av den merverdien som industrikapitalisten kan produsere ved
å bruke denne pengesummen til arbeidskraft og produksjonsmidler. Penger
formerer seg ikke av seg sjøl. Renta må komme et sted fra. Dermed
er det klart at også bank og finansvesen er kapitalistiske foretak som
ikke produserer merverdi sjøl, men som får overført en del
av merverdien fra produksjonen til seg.
Verken det offentlige eller
varehandel og finans produserer altså verdi, heller ikke merverdi, sjølsagt.
Dermed ikke sagt at ikke det de gjør er nyttig og nødvendig -
tildels er det det. Det eneste som er sagt med dette er at disse sektorene bare
indirekte er med på å øke totalkapitalen i det kapitalistiske
samfunnet.
I prinsippet kunne en tenke seg at den offentlige sektoren
levde av overskuddet som blei produsert i de offentlige bedriftene. Dette kunne
gjelde både materielt og verdimessig. Med en slik sjølberga
offentlig økonomi ved siden av den kapitalistiske, ville vi ha to
produkjsonsmåter i samme samfunnet. I så fall ville velstanden og
rikdommen i den offentlige delen av samfunnet kunne øke, sjøl om
det gikk skeis med den kapitalistiske delen. Men i praksis tillater ikke
kapitalistene at store profittmuligheter blir overtatt av det offentlige, og det
offentlige, som er redskap for kapitalistene, ønsker heller ikke noe
slikt. Derfor er det offentlige overhodet ikke sjølberga materielt, og
verdimessig er det avhengig av skatteinntekter. Både bedriftsskatt og
personskatt og indirekte skatter reduserer merverdien i de kapitalistiske
bedriftene. Når skattene ikke rekker til, tar staten opp lån, som
også reduserer den delen av merverdien som kan brukes produktivt.
Renteinntektene fra statslånene har på den andre sida vært en
viktig kilde til berikelse for en viss del av kapitalistklassen.
Alt
av inntekter til det offentlige er altså fradrag fra den merverdien som
kunne vært brukt til akkumulasjon i industrien. All merverdi i handel og
finans likeså. Men her er det slik at denne overføringa av merverdi
i neste omgang gir grunnlag for en raskere akkumulasjon i industrien.
Transportsektoren er i hvert fall delvis verdiskapende. Transport av
varer fram til forbrukeren er nemlig en del av sjølve
produksjonsprosessen for disse varene. En annen del av transporten er derimot
tilsynelatende ikke produksjon, men forbruk av inntekt. Det er transport av
personer, enten de er på vei til arbeidet eller på feriereise.
Dessuten varetransport som ikke utføres for en kapitalist, for eksempel
flyttelass.
Men et flyttebyrå er jo som regel et kapitalistisk
firma, som får profitt ut av virksomheten? Samme med et buss-selskap? Her
er vi ved den siste vanskeligheten som gjelder tertiærnæringene og
verdi og merverdi. Den samme vanskeligheten gjør seg gjeldende når
det gjelder kapitalistiske firmaer innen hotell og restaurant, vaskerier og frisører,
underholdning med mere. De produserer etter mitt syn en vare, sjøl om den
bare delvis får en sjøstendig materiell eksistens. Når varen
ikke får det, faller produksjonen og konsumpsjonen sammen, som for
eksempel en konsert. Men sirkulasjonen er framleis en sjølstendig fase.
Billettene til konserten kan selges lang tid i forvegen. Det samme med månedskort
til trikken.
Forøvrig er det sterkere eller svaker innslag av
materiell produksjon i mange av disse tjenestene: for eksempel maten på en
restaurant. Ikke alle tjenester er varer.
Ikke engang alle tjenester
som utføres av kapitalistiske firmaer er varer. Men noen er det. Hvorfor
er så en konsert en vare, men ikke et pantelån? Svaret på det
ser for meg ut til å være at et pantelåns pris er et fratrekk
fra merverdien som kan produseres ved hjelp av lånesummen i den tida lånet
løper, mens en konsert er et fratrekk fra eller forbruk av inntekta til
publikum, altså enkeltpersoner, ikke kapitaler. Forskjellen er den at
merverdien som impressarioen eller manageren tilegner seg, øker den
totale merverdien som står til disposisjon for kapitalistklassen som
helhet. Dette kan ha skjedd gjennom utbytting av orkestermedlemmene på
samme måte som arbeiderne utnyttes, men det kan også ha skjedd ved
en form for sekundær utbytting av konsertpublikummet, som må betale
en overpris.
Verdi er den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida
for å produsere en vare. For noen av disse personlige tjenestene som jeg nå
har påstått har en verdi, kan det være atskillige problemer
med å anslå den. Det gjelder ikke minst for varen til et orkester. (Øvingstida
må regnes med, men det er ingen bestemt standard for arbeidsintensitet,
arbeidsmetoder osv.) I andre tilfeller, for eksempel en middag på en
restaurant, er den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida mye mer
fastlagt. Dette viser at vi her ikke har å gjøre med typiske varer,
men med marginale tilfeller, av og til reine pseudovarer, som har ikledt seg
varens økonomiske form, men knapt kan sies å følge
vareproduksjonens økonomiske lover. Dette gjør ikke noe. Det er
ganske små næringer vi snakker om her, og det som avgjør
samfunnets økonomiske bevegelseslover er ikke hva som foergår i
grensetilfeller og utypiske små produksjonsgreiner. Forøvrig skal
vi komme tilbake til kapitalakkumulasjonens lover i disse personlig
tjenesteytende næringene i neste avsnitt.
Før vi
avslutter dette avsnittet trengs det en liten kommentar på den delen av
tjenesteytinga som vi hittil har droppet. Forretningsmessig tjenesteyting får
sine inntekter betalt av kapitalister i andre bransjer. Deres fortjeneste er
altså akkurat som kjøpmannens bare en del av merverdien som er
skapt i disse andre bransjene? Ja, slik er det i mange tilfeller. For eksempel
revisorer og regnskapsfirmaer, som jo ville fått sin inntekt som fratrekk
fra merverdien enten revisoren og kassereren hadde vært ansatte i
industribedriften eller ikke. I noen tilfeller av teknisk konsulenthjelp er det
vel imidlertid bare snakk om et utlegg til variabel kapital i en litt annen form
enn vanlig. I andre tilfeller er konsulentfirmaet å anse som en
underleverandør av en vare som inngår i produksjonsprosessen, for
eksempel leasing av datautstyr.
Konklusjonen på dette avsnittet
er at det foregår verdiproduksjon og merverdiproduksjon i tertiærnæringen,
men at dette bare gjelder små deler av denne næringen (mindre enn
1/3). Tertiærnæringen kan derfor ikke ekspandere på bekostning
av jordbruk og industri uten at det får konsekvenser for
kapitalakkumulasjonen. Det finnes grenser tor reduksjon av jordbruk og industri
av annet slag enn de reint materielle grensene som vi diskuterte i forrige
avsnitt.
I dette avsnittet skal vi se på absolutt og relativ merverdiproduksjon
i den verdiproduserende delen av tertiærnæringen, og på
hvordan konkurransen i varehandelen driver fram produktivitetsøkning. Ut
fra dette vil vi komme med momenter som kan forklare at det finnes en tendens
til å omforme t tjenester til materielle varer. Samtidig vil vi
ytterligere underbygge påstanden om at tjenesteyting ikke er noe viktig
område for merverdiproduksjon.
La oss ta et billag
(persontransport) som eksempel. De merverdiskapende arbeiderne er i alt
vesentlig sjåførene. Absolutt merverdi kan produseres ved å øke
arbeidstida (overtid) og ved å øke arbeidsintensiteten (kortere kjøretid
på ruta, lengre ruter pr. time, kutte ut billettøren, utføre
flere tjenester for passasjerene). Relativ merverdi kan produseres ved å
redusere arbeidskraftas verdi, dvs. minske vareverdiene i samfunnet som helhet.
Dette vil skje fordi de som innfører et produksjonsutstyr som gjør
det mulig å produsere flere varer pr. tidsenhet, får en
ekstraprofitt. Hvordan kan et billag skaffe seg en slik ekstraprofitt? Varen er
i dette tilfellet personkilometer. Antall personkilometer pr. sjåfør
pr.time kan økes ved konstant arbeidsintensitet ved å gjøre
bussen større. Men det er ganske snevre grenser for dette - mye snevrere
enn for en arbeider i en fabrikk. En annen metode som gir samme resultat er å
sørge for fullere buss, vedhjelp av færre avganger eller nedlegging
av de dårligst trafikkerte rutene. Muligheten her er kanskje større.
Men for det første setter konsesjonsmyndigheten grenser for denne forma
for ekstraprofitt ved å bestemme at billaget skal ta alle rutene innafor
sitt område. For det andre er det en grense for hvor langt en kan gå
før folk blir presset til å bruke bil til det aller meste av sitt
transportbehov, fordi de til dels har bruk for de rutene som er innstilt og
nedlagt.
Kapitalakkumulasjonen er derfor henvist til å benytte den absolutte
merverdiproduksjonen som metode i mye større grad enn i industrien. Den får
et preg som likner mer på akkumulasjonen før den industrielle
revolusjonen hadde skutt fart for alvor.
I andre deler av de
tjenesteytende næringene finns det kanskje ingen slike hindre for
revolusjonering av produksjonsmetodene. Hvis vi regner elektrisitetsforsyning
som tjenesteyting (noe vi egentlig godt kunne gjort), så er det ikke noe
hinder for nye produksjonsmetoder. Men her møter vi et annet slags
hinder: staten fastsetter strømprisen, og da på en slik måte
at det kraftverket som har de høyeste kostnadene, akkurat så vidt
blir lønnsomt. Dette forhindrer enhver devaluering av kapital på
dette området, og motvirker derfor utrangering av gammelt utstyr og
revolusjonering av produksjonsprosessen.
I det hele tatt er det slik
at de tunge delene av den merverdiproduserende tjenesteytinga, som elverk,
posten, televerket, jernbanen og sporvegen har vært drevet etter
retningslinjer som ikke samsvarer med kapitalakkumulasjonens allmenne lover. Å
endre på dette så langt det er mulig er derfor en hovedsak for
borgerskapet i den nåværende krisa.
I handelen og bankvesenet finns
jo ikke produksjon. Altså heller ikke relativ merverdiproduksjon.
Innsparing av kostnader og økning av den individuelle profitten ut over
gjennomsnittsprofitten foregår her langs flere linjer. Det viktigste, i
hvert fall i våre dager, ser ut til å være å redusere
sirkulasjonstida for kapitalen. Det er også færre materielle
hindringer for å få ned sirkulasjonstida enn det er for å
redusere produksjonstida Det er derfor rimelig at de ivrigste framstøtene
for å øke kapitalens omslagshastighet kommer i sirkulasjonen. I
enkelttilfeller kan jo sirkulasjonstida presses ned til under null, nemlig når
varene er solgt til konsumenten og betalt av ham før kjøpmannen
behøver å betale industrialisten. (Sirkulasjonstida til
industrikapitalen er sjølsagt i dette tilfellet positiv.) Konkret dreier
det seg altså her om å holde lave varelagre, samt å innkreve
fordringer raskest mulig og drøye betalinger lengst mulig.
Drastiske
metoder for å redusere produksjonstida og sirkulasjonstida kalles ofte for
"den japanske produksjonsfilosofien".
Men
handelskapitalisten prøver også å få ned antallet
handelsarbeidere i forhold til omsetningen. Automatisering på kontorene, på
lagrene og i kassaapparatene er her en hovedmetode. Jeg kan ikke se at det er
noen tilsvarende hindringer for denne typen av teknisk omveltning av
arbeidsprosessene i handelen som det vi fant i personlig tjenesteyting og
transport. I den grad servisen blir dårligere på grunn av ny
teknologi, gir det grunnlag for spesialforretninger med høyere priser.
Endelig kan vi også nevne reduksjon av den faste kapitalen som
en metode, f.eks. reduksjon i utgiftene til tomt og husvære ved å
flytte ut av sentrum i byene. At metoder tilsvarende den absolutte
merverdiproduksjonen florerer i handelen er vel kjent, f.eks. i form av lave
kvinnelønninger, nedpressing av lønna under verdien ved å
forhindre fagorganisering osv. Men alt i alt ser jeg ingen stor grunn til at
ikke omsetningen pr. ansatt skal utvikle seg vel så raskt i handelen som i
industrien. Dersom en slik utvikling skulle være på gang, vil
profitten i handelen midlertidig stige over profitten i industrien. Men på
sikt foregår det en utjamning av profitten i handel og industri til en
gjennomsnittsprofitt, og det vil skje ved at industrikapitalisten i et slikt
tilfelle vil vurdere å ta opp salget av sine varer sjøl, eller ved
at han tar høyere pris for varene ved salget til kjøpmannen.
Bankvesenet får sitt overskudd av rentemarginer og overskudd på
diverse tjenester. Dette overskuddet blir vel stort sett redusert til
gjennomsnittsprofittens nivå, fordi bankvesenet ikke er så
monopolpreget nå som før, men flyter over i bransjer hvor hvem som
helst kan starte opp, som meklervirksomhet, finansieringsselskaper, avbetaling,
utleie av produksjonsutstyr, foruten forsikring og pensjonsordninger. Dette er
en tendens som vil bli mer markert i åra som kommer.
Innsparingsmulighetene går i høy grad på ny
teknologi. Men dessuten finns det andre muligheter til å spare lønnsutgifter:
Oslobanken viser veg når det gjelder å la være å bygge
opp et filialnett, unngå å handtere en mengde små sjekker og
små innskudd. Oslobanken (og ikke-banker i finansbransjen) tjener dessuten
stort ved at de ikke har bundet så mye midler i statspapirer som de andre
bankene må. La oss også nevne metoden med å unngå å
betale renter på penger som passerer gjennom banken i et størst
mulig antall dager (float). Bankene veit sikkert om flere metoder.
Konklusjonen
for bankvesenet blir den samme som for handelen: det er ingen grunn til å
tro at rasjonalisering og innsparing skulle gå langsommmere her enn i
industrien. Men det er heller ikke grunn til å tro at dette skulle gi
grunnlag for en vedvarende ekspansjon i banksektoren på bekostning av
industri og jordbruk. Omsetningsvis, ja, for akkumulasjonen av papir og reint
fiktive verdier skjer langt raskere enn akkumulasjonen av reelle verdier. Men
ikke mht. overskudd eller sysselsetting. Totalt gir dette følgende bilde:
En stor del av tertiærnæringen er enten helt utenom
kapitalakkumulasjonen eller gir mindre muligheter for store sprang i
akkumulasjonen enn de næringene som nødvendigvis må omvandles
teknisk hele tida. Bank og handel gir derimot like store muligheter til store
rasjonaliseringer som industri og jordbruk. Men disse mulighetene vil i beste
fall komme til uttrykk som økt kapitalakkumulasjon i industri og
jordbruk, i og med at det er der merverdien blir produsert. Noen sjølstendig
større økning i kapitalakkumulasjonen i tertiærnæringen
enn i jordbruk og industri, er ikke mulig. Dermed er den fortsatte
kapitalakkumulasjonen avhengig av det som skjer av akkumulasjon i jordbruk og
industri.
Fordelingen av merverdi vekk fra jordbruk og industri og til
det offentlige, og det at en større del av arbeidsplassene skapes i
kapitalene med lav organisk sammensetning (og små muligheter til å øke
den) innen for tertiærnæringene, vil hemme akkumulasjonen.
Rasjonalisering i handel og bank vil derimot kunne påskynde den.
De
trange mulighetene til ekstraprofitt for bedrifter i enkelte tjenesteytende
bransjer forklarer hvorfor mulighetene til å omforme disse tjenestene til
varer faktisk vil bli utnyttet. Slik foreligger det altså en tendens under
kapitalismen til å gi bilen en mulighet framfor toget, gi video en
mulighet framfor film, og gi vaskemaskina en mulighet framfor det kollektive
vaskeriet.
Størrelsen på handelen, bankvesenet og transportsektoren har i
hvertfall en viss forbindelse med størrelsen på primær- og
sekundærsektoren. Bare produserte varer kan transporteres, og handel og
bankvesen utvikles bare så lenge de utgjør en arbeidsdeling mellom
kapitalene som er lønnsom for kapitalen som helhet. Derfor er det i første
rekke den offentlige sektoren som over lengre tid kan vokse seg større
enn det som er forenlig med kapitalakkumulasjonen. Det er derfor vi kaller den
krisa vi analyserer her for krisa i den offentlige økonomien.
De offentlige utgiftene har utviklet seg slik i de siste 20 åra:
Tabell 6. Samlede offentlige utgifter til varer, tjenester og overføringer
i prosent av bruttonasjonalproduktet. Kilde: Morgan Guarantee Trust mai 1982,
Statistisk årbok 1982 og Historisk statistikk 1978.
Men det
er klart at også uproduktive lag og klasser i den private sektoren kan
svulme opp og bli møllesteiner rundt halsen på den kapitalistiske økonomien.
Det gjelder overordnede sjikt i bedriftene, og spekulanter og parasitter utafor
bedriftene. Kort sagt YAPene og de passive kapitaleierne. Kravet om moderasjon
og nedskjæringer som rettes til arbeiderklassen og den offentlige
sektoren, gjelder ikke den store delen av merverdien som disse sjiktene og
klassene fortærer.
Hvordan slår krisa i den offentlige økonomien ut? Den slår
ut både i den private og den offentlige sektoren. I den offentlige
sektoren medfører den i første omgang underskudd i de offentlige
budsjettene og en veldig økning av statsgjelda eller inflasjonen for å
dekke dem. I neste omgang kommer nedskjæringene og salg av offentlig
eiendom og annen privatisering. I den private sektoren overføres mer av
merverdien til det offentlige i form av skatt og investering i statspapirer,
eller blir brukt uproduktivt på andre måte Dette senker profittraten
etter skatt, og fører til lavere investeringer og vekst. Den lavere
akkumulasjonen fører til økt arbeidsledighet, og til sykliske
kriser fordi bedriftene og bankene er dårligere istand til å ta de
tap som den teknologiske utviklinga fører med seg. De sykliske krisene i
1974-75 og 1981 er de første i en rekke som henger sammen med krisa i den
offentlige økonomien.
Denne sammenhengen er slik: årsaka
til de sykliske krisene er motsigelsen mellom profittratens tendens til å
falle og de kreftene som motvirker profittratefallet. På grunn av
endringer i penge- og kredittsystemet har det vært mulig etter krigen å
forlenge høykonjunkturen ut over det punktet hvor det tidligere ville
inntrått en krise. Men prisen for dette er bl.a. økende inflasjon
og en ustabil gjeldsstruktur. Med tida frambringer dette allikevel den krisa som
en prøvde å unngå med "motkonjunkturpolitikk", økt
kreditt og statlige garantier mot tap. Men også krisa kan administreres og
trekkes ut i tid (monetarismen). Krisa i den offentlige økonomien
skjerpet problemene i den private sektoren mot slutten av den kunstige høykonjunkturen,
og den politiske styringa av den sykliske krisa blir kombinert med forsøk
på å løse krisa i den offentlige økonomien. Dette er
sammenhengen mellom den sykliske og den offentlige krisa. Men den offentlige
krisa er mer langvarig, og strekker seg over flere konjunktursykler.
Den
lave akkumulasjonstakta korrigerer altså ikke seg sjøl, slik som
Marx mente den ville gjøre når store lønnsøkninger
var årsaka. Dette er fordi det erdyptgripende årsaker til at de
offentlige utgiftene og antallet arbeidsplasser i det offentlige stiger. Det er
minst tre slike grunner:
1) Klassekampen.
Hvis ikke staten bruker
penger på å styre klar av økonomiske sammenbrudd, vil de
sosiale konsekvensene bli så store at det truer samfunnssystemet. Det er
også klassekamp som har framtvunget trygder, sjukehusplasser osv., og
hindrer at det avskaffes.
2) Imperialismen.
Forsvarsutgiftene utgjør
en svært stor del av statsutgiftene.
3) Konkurransen
mellom
kapitaler som støtter seg til forskjellige lands statsapparater. Dette
framtvinger eksportgarantier, offentlige utviklingsoppdrag, kostbare
landbruksprogrammer osv.
Når borgerskapet tar fatt på å
løse krisa i den offentlige økonomien ved hjelp av budsjettnedskjæringer,
skattereduksjoner, mindre underskudd på budsjettene og lønnsnedslag,
kan det derfor hende at de må slå midlertidig retrett for å
unngå sosial uro eller svekkelse av den militære og økonomiske
slagkrafta til landets egne kapitalister. Dette skjedde i USA og England i 1982
i forbindelse med faren for sammenbrudd i bankvesenet. Krisa i den offentlige økonomien
fortsetter framleis.
Vi har ikke gått nærmere inn på
hvor mye den offentlige sektoren kan øke uten at det går ut over
akkumulasjonen for kapitalen som helhet. Det avhenger bl.a. av merverdiraten.
Noen vil sikkert hevde at motsigelsen ikke finns i virkeligheten. Den
teknologiske revolusjonen vil senke vareverdiene og redusere antall ansatte,
slik at den variable kapitalen vil bli raskt mindre. Dermed vil merverdiraten
stige, og dette vil stabilisere eller øke profittraten. ("Nå
vokser fortjenestene uten at ny arbeidskraft trekkes inn. Den teknologiske
rasjonaliseringa gjør jobben aleine.") Nedskjæringene på
de offentlige budsjettene som faktisk foregår, måtte da forklares
med enten tilfeldige politiske vinddrag eller med konjunktursituasjonen for øyeblikket,
som krever at offentlige midler frigjøres og omdannes til
tilskuddskapital for å berge kapitalister over krisa. Men dette synet er
urimelig. For det første har merverdiraten ikke økt særlig
til nå. Jeg har sett på bearbeidingsverdi delt på arbeiderlønn
i den norske industrien. Det er kanskje en dårlig indikator på
merverdien, men denne indikatoren har i hvert fall sunket langsomt i femtiåra,
deretter vært stabil i 60-åra og sunket i 70-åra. Dette innebærer
at lønnsøkningene har holdt tritt med "produktivitetsøkninga".
For det andre har profittraten falt. (Se illustrasjon). For det tredje er de
offentlige nedskjæringene en politikk som følges uansett
konjunktursituasjonen i de fleste land. Kan overgangen til tjenestyting i de
kapitalistiske industrilandene skyldes en endring i den internasjonale
arbeidsdelinga, slik at den tjenesteytende sektoren blir holdt oppe av merverdi
som er produsert i den tredje verden? Dette synes jeg er vanskelig å
vurdere. På den ene sida fortsetter industriarbeiderklassen å vokse
i disse landene, og en del bransjer flyttes dit. På den andre sida er en
svært stor del av det som kalles industri i statistikken fra disse landene
produksjon som ikke inngår på verdensmarkedet eller er eid av
utlendinger. Dermed kan merverdien derfra ikke bli overført på noen
måte til industrilandene, unntatt som renter og avdrag på lån.
Jeg trur ikke utbyttinga av den tredje verden er stor nok til å forhindre
et misforhold mellom merverdiproduksjonen og den uproduktive
merverdikonsumpsjonen i de kapitalistiske industrilandene. De faktiske
hendelsene i økonomien i disse landene tyder på at den finns.
Det finns mange slags privatisering. Det enkleste slaget baserer seg på avgifter som blir innkrevd av det offentlige. Selve tjenesten som det blir innkrevd avgift for, overlates til private firmaer som får inntekta si fra den offentlige avgifta. Forutsetninga for dette slaget er at avgifta er hevet slik at den dekker kostnaden ved tjenesten pluss en profitt. Det er da denne avgiftsøkninga, og ikke privatiseringa, som bidrar til å avhjelpe krisa i den offentlige økonomien - samtidig som den øker de økonomiske problemene til de bedriftene og privatpersonene som betaler avgifta. Eksempler på dette slaget finns i helsevesen og avfallsbehandling, f.eks. Neste trinn er at det private firmaet sjøl innkrever betaling for tjenesten. De offentlige utgiftene og inntektene reduseres tilsvarende. Om krisa i den offentlige økonomien bli mindre, avhenger av om den nye utbyttinga rammer kapital eller privatpersoner. Eksempel: salg av offentlig eiendom. Det mest vidtgående trinnet innebærer at tjenesteytinga faller bort, og en ny form for vareproduksjon kommer i stedet. Dette er lettest å tenke seg i dag i forbindelse med nedlegging av kollektivtransport og overgang til privatbilisme. Men det har også vært spekulert på om noe tilsvarende er mulig på undervisningssektoren, ved hjelp av EDB. Dette slaget innebærer framveksten av helt nye sekundærnæringer og reduksjon av offentlige sektorer som har ingen eller helt utilstrekkelige inntekter. Det avhjelper derfor krisa i den offentlige økonomien på en langvarig måte.
Teorien som er fremma her, må ikke oppfattes slik at de offentlige
utgiftene alltid vil ta en stadig større del av merverdien, slik at
profittraten etter skatt i den private sektoren alltid vil synke. I så
fall ville dette være en mekanisk teori om profittratens tendens til å
synke etter skatt, tilsvarende den mekaniske teorien hos de såkalte "kapitallogikerne"
(Mattick, Altvater osv). Jeg avviser kapitallogikernes teori, og kan godt tenke
meg at profittraten for lengre tidsrom vil ligge høyere enn i tiårene
før. Det kommer an på utfallet av hver enkelt krise, både med
hensyn til lønnsnedslag, sanering av gamle produksjonslinjer og
omstrukturering ellers. På samme måte er det tenkelig at en mindre
merverdiproduserende sektor kan opprettholde en større offentlig sektor
enn før, uten skadevirkninger for kapitalakkumulasjonen. Det kommer an på
verdiforholdene og utbyttinga til enhver tid. Det som teorien om krise i den
offentlige økonomien hevder, er bare at i den nåværende
situasjonen, med flere tiår med vekst i den offentlige sektoren kombinert
med liten økning i merverdiraten og redusert arbeiderantall, vil
motsigelsen mellom merverdiproduksjonen og det offentlige forbruk av merverdi få
en antagonistisk form, og det vil ta lang tid å løse den.
I 80-åra har borgerskapet stort sett hatt denne oppfatninga av hva som
skal til for å få fart på økonomien: nedlegginger og
omstrukturering, oppmuntring til de som vil starte nye virksomheter,
skattelettelser, reduksjoner av de offentlige utgiftene for å redusere
budsjettunderskuddene, fjerning av valuta- og handelshindringer, lønnsnedslag.
Det framgår av denne artikkelen at dette stort sett er en realistisk
strategi fra borgerskapets side. Sjølsagt slutter vi oss ikke til disse
tiltakene, for prisen for arbeidsfolk blir meget høy. Men det er også
elementer av ønsketenkning i strategien. En kan oppmuntre til entreprenørånd
og nyskaping, men når den objektive situasjonen er slik at det ikke er noe
grunnlag for nye bedrifter, blir resultatene små. En kan oppmuntre til større
investeringer i produksjonen, men det eneste som skjer er likevel større
investeringer i verdipapirer. Sosialdemokratene har stadig mer sluttet seg til
den borgelige strategien etterhvert som det har vist seg at det er umulig å
øke de offentlige budsjettene og skape økt etterspørsel
gjennom budsjettunderskudd. Framleis er det sjølsagt likevel noen som
holder på den gamle sosialdemokratiske oppskriften. Argumentet er at denne
oppskrifta virka bra for 15-20 år sida. Vi mener å ha vist at det
som virka bra da, ikke behøver å virke bra nå. Forøvrig
prøver sosialdemokratene å opprettholde sin gamle strategi ved å
overføre den til det internasjonale planet: hvis bare alle land
stimulerte etterspørselen, ville denne resepten framleis virke. Små
land kan riktignok ikke gjøre det aleine. Vi mener det er lite trolig at
denne oppskrifta vil virke bedre hvis den blei fulgt overalt.
De politiske konklusjonene jeg vil trekke av teorien om krisa i den
offentlige økonomien er:
1. Produksjonsarbeiderne vil alltid
ha en sentral stilling i kapitalismen. De produserer den merverdien som hele
resten av systemet er avhengig av. Klassekampen i produksjonen er avgjørende
for utviklinga i hele samfunnet Derfor er industriarbeiderne framleis den
ledende delen av arbeiderklassen. Dette står i motsetning til det synet
at produksjonsarbeidernes kamp er en kamp mot å dø ut, en kamp for å
overleve som klasse. Dør produksjonsarbeiderne ut, så dør
det kapitalistiske samfunnssystemet samtidig. Uttrykket"arbeidets
historiske fall" er brukt om situasjonen produksjonsarbeiderne står i
nå. Et fall fra hva? Arbeidet er allerede helt underordnet under
kapitalens behov under kapitalismen, og har ingen sjølstendighet og
egenverdi. Sånn sett foregikk arbeidets historiske fall da kapitalismen
blei innført. Men kapitalen er like avhengig av produksjonsarbeidet nå
som alltid. Sånn sett vil ikke arbeidet miste betydning under
kapitalismen.
2. Produksjonsarbeiderne kan bli færre på
grunn av datarevolusjonen. Dette kan pågå i mange tiår ennå.
Det endrer ikke produksjonsarbeidernes strategiske stilling i kapitalismen. Men
det medfører to typer kriser:
a) Hyppige sykliske kriser som
rammer ikke bare industrien, men hele økonomien.
b) Muligheten
for et langvarig misforhold mellom sekundær- og teriærnæringene
(krisa i den offentlige økonomien). Resultatet er økt arbeidsløshet
over lang tid når produksjon, handel og finans rasjonaliserer og det
offentlige skjærer ned. Et annet resultat er økt fattigdom for de
arbeidsløse, og et tredje resultat er lønnsnedslag for
arbeiderklassen som helhet for å øke merverdien.
3. De
store kvinnearbeidsplassene i det offentlige - sjukehus og lignende - vil
naturligvis ha stor politisk betydning. Men kampen der vil ikke være en
kamp på liv og død for kapitalistene, med mindre de er innlagt for
livstruende sjukdommer.
4. Arbeidsløsheten og lønnsnedslaget
er felles problemer for hele arbeiderklassen. Dette gir grunnlag for enhet i
klassen. Samtidig gir motsigelsen mellom merverdiproduksjonen og det uproduktive
merverdiforbruket også opphav til splittelse i arbeiderklassen mellom
private og offentlig ansatte. Hver av de to gruppene vil utvikle sin egen
reformistiske ideologi.
"Det er vi som før på dere",
sier de produktive, og da mener de ikke at det er arbeiderklassen som før
på kapitalistene, men at det er fabrikksjefen og maskinføreren som
før på kontordama og sjukepleieren.
Adam Smith mente at
hvis folk ivaretok sine egne interesser, ville resultatet bli det felles beste.
For de offentlig ansatte gjelder det omvendte prinsippet: hvis fellesgodene blir
bygd ut og styrket, tjener det egeninteressene deres. Dette gir de offentlig
ansatte en særskilt tilbøyelighet til solidaritet. De er mot
arbeidsløshet så lenge det finns uløste offentlige oppgaver.
Men de har ikke klart for seg at det er kapitalistklassen som bestemmer hva som
skal være fellesgoder og hva slags innhold de skal ha Heller ikke at det
er arbeiderklassen som betaler regninga.
Full enhet mellom offentlig
ansatte og privatansatte kan bare bli oppnådd hvis disse to ideologiene
blir erstatta med en felles forståelse av at det er det kapitalistiske økonomiske
systemet som splitter dem. Hvis kapitalistenes krav om merverdi falt bort, ville
begge parter være ledd i en helhet, en planmessig arbeidsdeling for å
tilfredsstille ulike behov.
Tilbake til Røde Fanes nettside.
1. G4 vil sjølsagt bli lavere hvis arbeidernes andel av prouksjonsresultatet synker. G4 kan ligge over eller under eller likt med G3. Men hvis produksjonsarbeidernes antall ligger langt fra G3, vil det i seg sjøl trolig utløse en økonomisk krise, fordi konsumpsjonsforholdene da ikke passer overens med produksjonsforholdene. Dvs. størrelsesforholdene i produksjonen, mellom produksjon av forbruksvarer, luksusvarer og produksjonsmidler, og mellom den delen av verdien som går til lønn og den som går til profitt, og mellom den delen som av profitten som går til kapitalistenes forbruk og den som går til akkumulasjon, tilsier endringer i overklassens livsstil og arbeiderklassens levestandard.
Tilbake til Røde Fanes hjemmeside