FINNES DET GRENSER?


Dette er en artikkel skrevet av Harald Minken i Materialisten nr.3 1986 om verdiskaping, nedlegging av industriarbeidsplasser - og konsekvensene for ofentlig sektor. Minken spør:
Finns det her en grense for hvor store sektorer utafor seg sjøl som kapitalen kan opprettholde - ei grense som har med bruken av ei begrensa merverdimengde å gjøre, og ikke med produksjonen av en begrensa mengde materielle bruksverdier? Trengs det altså et visst minimum av merverdiproduserende arbeid dersom akkumulasjonen ikke skal gå i stå under vekta fra en stadig større tjenesteytende og offentlig sektor?


Artikkelen hadde, da den ble trykt i Materialisten, tabeller. Dette er utelatt i denne utgava, men du kan få tilsendt tabellene pr. brev ved å sende 20 kroner i frimerker til: Røde Fane, PB 124, Sentrum, 3251 Larvik.


Tilbake til Røde Fanes nettside.


Nylands mekaniske verksted er lagt ned, og vi har fått Aker Brygge isteden. Dette har åpenbart politiske konsekvenser i Oslo. Men de politiske konsekvensene blir ikke de samme uansett hvilke økonomiske virkninger denne forandringa får. Hvis Aker Brygge går bra økonomisk, gir tusenvis av arbeidsplasser og kommuneøkonomien får et oppsving basert på arkitektfirmaer, artistformidling og akvarier, så blir de politiske konsekvensene annerledes enn hvis akvariene og kafeene blir økonomiske fiaskoer. Denne artikkelen vil drøfte de økonomiske konsekvensene av nedgangen i industrisysselsettingen. Finns det grenser for hvor langt den kan gå? Først når det er klart, kan de politiske konsekvensene diskuteres på et riktig grunnlag. Drøftingen er generell, dvs. den gjelder den vestlige kapitalismen som helhet og ikke noe spesielt land, fylke eller kommune.


HOVEDPUNKTENE


Sysselsettinga i primær- og sekundærnæringene går nedover. Dette er utgangspunktet for artikkelen. Etter en kort analyse av bruksverdisida ved produksjonen i disse næringene og hva som kreves av sysselsetting i dem uansett samfunnssystem, stiller vi hovedspørsmålet i artikkelen:
Vil reduksjonen i sysselsettinga i primær- og sekundærnæringene, når den foregår under kapitalistiske produksjonsforhold, hemme kapitalakkumulasjonen, eventuelt utløse en krise i den kapitalistiske økonomien?

Til å svare på spørsmålet benytter vi en ortodoks og Marx-tro utgave av den marxistiske politiske økonomien. Etter denne teorien er handel og finansvesen ikke merverdiskapende, og heller ikke det meste av den offentlige virksomheten. Bare arbeid som inngår i produksjonsprosessen til en kapital, er merverdiskapende. Svaret vi får, er et betinget ja. Nedgangen i sysselsettingen i den tradisjonelle produksjonen vil hemme akkumulasjonen og utløse krise. Dette skyldes at den produserte merverdien er utilstrekkelig til samtidig å opprettholde tertiærnæringene, livberge de arbeidsløse og arbeidsudyktige og sikre profitten i sekundærnæringene.

Når svaret er betinget, skyldes det at merverdiproduksjonen kan økes sjøl ved konstant antall timeverk (relativ merverdiproduksjon). Det finnes også muligheter for merverdiproduksjon i en del av de tjenesteytende næringene, og andelen av merverdien som fordeles til handel, finans og det offentlige kan reduseres gjennom rasjonalisering i disse sektorene. Det er likevel vår vurdering at disse faktorene ikke er nok til å forhindre at ei slik krise har oppstått i 70- og 80-åra i de kapitalistiske industrilandene.

Vi kaller den for krisa i den offentlige økonomien. Den består i et misforhold mellom merverdiproduksjonen og den delen av merverdien som det offentlige tilegner seg. Den er langvarig, fordi dette misforholdet tar lang tid å utvikle og lang tid å avvikle dersom det lar seg gjøre. Den kommer i tillegg til de motsigelsene som skaper krise innafor det kapitalistiske kretsløpet.

De tiltaka som politikerne tar for å avverge, mildne og løse krisa i den offentlige økonomien, omfatter budsjettnedskjæringer, privatisering og forsøk på å øke merverdiproduksjonen i eksisterende industri og jordbruk. Disse tiltaka kan gradvis mildne og avskaffe krisa, men sjølsagt på bekostning av det arbeidende folket. En annen måte å løse denne krisa på, er dersom en kan få opprettet nye kapitalistiske produksjonsgreiner - kanskje basert på å omforme offentlige tjenester til kapitalistisk vareproduksjon. Hvis dette lykkes, vil det bety en ny økning i antall merverdiproduserende arbeidere. Vi kan derfor ikke ta tendensen til redusert sysselsetting i jordbruk og industri som en allmenn lov for kapitalismen i våre dager. Alt avhenger av om kapitalismen finner en veg ut av krisa i den offentlige økonomien.

De kapitalistiske industrilandene tilegner seg merverdi fra den tredje verden. Dette gir grunnlag for å opprettholde en mye større tertiærsektor enn det som ellers ville vært mulig. Men det er likevel ikke nok til å avverge krisa i den offentlige økonomien, ser det ut til. Dersom denne krisa likevel skulle gli over uten at dyptgående endringer i økonomien er nødvendig, tyder det på ett av to: enten at den imperialistiske utbyttinga er økt tilstrekkelig til at hele tjenestesektoren i den utviklede kapitalistiske verden kan leve som snyltere på den tredje verden, eller at det er noe feil med den teorien som er brakt her om hvem som er merverdiskapende.

ENDRING I NÆRINGSSTRUKTUREN

a) Færre jobber i jordbruket.Som alle veit, går sysselsettinga i primærnæringene stadig nedover i kapitalismens tidsalder. Primærnæringene er jordbruk, skogbruk og jakt, fiske og fangst. Tabell 1 viser at til tross for at primærnæringene i Norge har hatt en stadig lavere andel av det totale antallet sysselsatte, er det først og fremst etter krigen at de sysselsatte i næringen har blitt færre i absolutte tall. Tabell 2 viser at jordbrukets relative andel av de sysselsatte framleis minsker i utviklede kapitalistiske land. Se tabeller på neste side.

b)Færre jobber i industrien.Fram til 50-åra var det en opplagt sak at mens primærnæringene reduserte sin andel av sysselsettinga, så økte sekundærnæringene sin. Sekundærnæringene er bergverk, industri, kraftforsyning og vannforsyning, og bygg og anlegg. Men fra 50-åra begynte en forandring i USA og Vesteuropa. Sekundærnæringenes andel av sysselsettinga økte ikke lenger. Framleis økte antallet sysselsatte i industrien, men ikke raskere enn den totale sysselsettinga økte.

Fra og med krisa i 1974-1975 kom neste steg i denne utviklinga. De sysselsatte i sekundærnæringene gikk tilbake i absolutte tall. Antallet timeverk i disse næringene har gått enda kraftigere tilbake, pga arbeidstidsforkortelser i mange land i 70-åra.

Produksjonen i industrien, bergverk m.v. gikk tilbake i mange land fra 1974-95 til 1982-83. dette gjelder også Norge. For de kapitalistiske industrilandene som helhet gikk derimot råindustriproduksjonen litt fram, men mye langsommere enn før. Sekundærnæringenes andel av "bruttonasjonalproduktet" sank, i og med at de tjenesteytende næringene hadde størst vekst.

En tendens som varer i 10-20-30 år blir utnevnt til en historisk lovmessighet. Slik også med nedgangen i industrisysselsettinga. Den ligger nå som et sjølsagt premiss for all tenking om framtida, fra den politiske diskusjonen i AKP(m-l) til planene for byutvikling i Oslo. "Den industrielle tidsalder har rent ut," heter det i en ILO-rapport som nettopp er utgitt. "Et avgjørende tideverv er inntrådt." Med slike ord blir rapporten omtalt i Aftenposten, som kaller den nye epoken for tjenestealderen eller informasjonsalderen (Aftenposten 18/4 1986).

Tabellene viser klart at tendensen eksisterer. Men det er slett ikke klart om det er en ubrytelig historisk lov at fra nå av går det samme veg med industrien som det gikk med jordbruket - eller om det er en tendens som er knyttet til en spesiell konjunktursituasjon og utviklinga av snyltende trekk ved kapitalismen i enkelte land.

Innafor industrien pågår en tendens som skulle ha bedre grunnlag for å bli utnevnt til en historisk lov. Det er tendensen til at det blir relativt flere funksjonærere. Tabell 5 viser at denne utviklinga har vart i minst et halvt århundre.

MATERIELLE GRENSER FOR NEDGANGEN I JORDBRUK OG INDUSTRI


Anta at det blir skapt en konstant mengde bruksverdier hvert år: så og så mange tonn korn, så og så mange boliger osv. Jo mer produktiv arbeidskrafta i jordbruk, byggevirksomhet osv er, jo mindre sysselsetting trengs i disse næringene - primær- og sekundærnæringene.

I det primitive samfunnet trengtes alle arbeidsføre i produksjonen. Produksjonen kastet ikke nok av seg til å holde liv i en overklasse som ikke arbeidet. Den kunne så vidt gi de aller mest grunnleggende livsnødvendighetene til de som arbeidet. Resultatet var en nokså konstant befolkning og en konstant mengde bruksverdier pr år (i gjennomsnitt, med store katastrofer enkelte år).

Under slavesamfunnet og i føydalismens første tid var produktiviteten i jordbruket slik at det var mulig å fø en føydaladel. Men det var umulig å holde en større folkegruppe med mat og råvarer til en sjølstendig industriproduksjon, så lenge man også skulle holde liv i føydaladelen. Det fantes en materiell grense for overgang til sekundær- og tertiærnæringer i og med den begrensa mengden bruksverdier som jordbruket kunne frambringe. Dette er også i dag en materiell grense for industrialisering i den tredje verden, f.eks. i Kina.

Også i vårt samfunn finns det tilsvarende grenser for hvor lite arbeid som kan brukes til jordbruk, eller til jordbruk og industri samlet, i forhold til fritid, luksus for overklassen eller offentlig og privat tjenesteyting. Men med økt produktivitet blir denne grensa stadig lavere. Det gir grunnlag for forestillingen om det post-industrielle samfunnet eller det historisk uunngåelige i av-industrialiseringa. Det gir også grunnlag for den kommunistiske forestillingen om "frihetens rike".

Men tre forhold hever minimumsgrensa for hvor få som kan jobbe i jordbruk og industri. For det første øker befolkninga, og dette krever flere bruksverdier. For det andre utvikler de menneskelige behovene seg. Nye bransjer åpnes opp, og med dem utvikles også de menneskelige behovene og mulighetene. Stadig nye ting blir å regne som grunnleggende livsnødvendigheter. I løpet av de siste ti årene har f.eks bil blitt en grunnleggende livsnødvendighet mange steder. Det henger sammen med at samfunnet er blitt slik organisert at det er umulig å komme på jobb uten bil.

For det tredje kan tjenester bli omforma til materiell produksjon. Under kapitalismen har det vært en klar tendens til det. Transport som før blei utført som tjenester (tog, drosje, buss), blir i stigende grad produsert som en materiell gjenstand (privatbil, bensin). Det samme gjelder underholdning, der TV-apparater og plater har minsket konsertenes og kinoforestillingenes rolle. I husholdet har vaskemaskinene og kjøleskap kommet inn og hushjelpene forsvunnet ut.

Det kommunistiske "frihetens rike" behøver ikke nødvendigvis bruke sin frihet til fritid, filosofering og sosialt samvær. Tvert imot kan man velge å produsere stadig flere merkelige produkter som kan yte oss tjenester som før var personlige eller private.

Hva så med de mer luksusbetonte behovene? Blir de dekket hovedsakelig av de tjenesteytende næringene, eller må det en produksjon av materielle bruksverdier til for å tilfredsstille dem? Vi veit at gjennom hele historia har det eksistert stadig nye produksjonsgreiner for å framstille materielle bruksverdier til luksusformål. fra bygging av slott til elektroniske spill. Jeg skriver dette på PC. Det er et luksusbetont behov jeg får tilfredsstilt ved å skaffe meg det. Samtidig drar det med seg nye luksusbehov - behov for å følge med i datatidsskrifter, skaffe meg papir med huller på begge sidene osv. Dermed er det ikke lenger så sikkert at skogbruket og papirindustrien vil trenge færre ansatte i framtida. For ikke å snakke om den elektroniske industrien.

Konklusjonen blir at den minimumsandelen av samfunnets totale ressurser som trengs til å produsere de absolutte livsnødvendighetene, stadig synker.

Dette er en historisk lov for utviklinga av samfunnet. Vi kan kalle denne minimumsmengden av arbeidstimer pr år i den materielle produksjonen for G1, grense nr 1. Men det antall folk som må sysselsettes i primær- og sekundærnæringene, er større enn det absolutte minimum som kreves for at befolkningen skal holde seg i live. Menneskene i samfunnet utvikler nye behov samtidig som samfunnet utvikler seg - behov som må tilfredsstilles så lenge samfunnet er innrettet slik det er. Dessuten omformes måten å tilfredsstille behovene på i retning av materiell produksjon. Dette gir opphav til en ny grense, G2, som er større enn G1. Faller det utførte produksjonsarbeidet under G2, så blir reproduksjonen av arbeidskrafta alvorlig forstyrret. Endelig finns det en grense G3, høyere enn G2, som også inkluderer det minimum av produksjonsarbeid som skal til for å produsere materielle gjenstander for luksusformål. Faller produksjonsarbeidet under denne grensa, så undergraves muligheten for en viss luksus for befolkningen som helhet, og overklassens livsstil undergraves.


SETTER DET ØKONOMISKE SYSTEMET EI GRENSE?


a)Kapitalismen trenger merverdi.
Det forrige avsnittet tok ikke hensyn til det konkrete samfunnssystemet vi har, nemlig kapitalisme. Under kapitalismen er ikke formålet med produksjonen å framstille visse minimumsmengder av bruksverdi. Alle produkter må produseres som varer, som i tillegg til bruksverdien sin også har enverdi . Kapitalen sjøl er ikke noe annet enn en viss verdistørrelse. Formålet med den kapitalistiske produksjonen er å øke denne verdistørrelsen mest mulig, dvs. bevare verdien av kapitalen og i tillegg produsere en størst mulig merverdi. For at kapitalen skal fortsette å øke, må mest mulig av merverdien benyttes til å øke produksjonen i neste omgang. Dette kalles akkumulasjon, og målet for kapitalistene er altså størst mulig akkumulasjon.

Hvor mye verdi som blir produsert på et år, er avhengig av hvor mange arbeidere som deltar i produksjonen. Hvor mye merverdi som blir produsert på et år, er også avhengig av antallet arbeidere, pluss hvor stor del av den nyproduserte verdien som tilfaller arbeiderne. Spørsmålet er da om det finns en grense, G4, for hvor få arbeidere som kan delta i produksjonen uten at merverdiproduksjonen blir så lav at akkumulasjonen går i stå. (NOTE)

b) Akkumulasjon med og uten øking av arbeiderantallet. Finns G4? Vi går først til Marx for å begynne å avklare dette spørsmålet. I 23. kapittel i første bind av Kapitalen behandler Marx den kapitalistiske akkumulasjonens allmenne lov. Hvordan virker kapitalakkumulasjonen på arbeiderklassens størrelse og på lønnsnivået? Det er dette som Marx prøver å gi svar på her.

Undersøkelsen gjennomføres i to trinn. Først er forutsetningen at akkumulasjonen foregår uten forandringer i teknologien. Han finner da at kapitalakkumulasjonen er ensbetydende med vekst i arbeiderklassens antall. Etter hvert som det blir mindre tilgang på arbeidskraft, vil lønna ha en tendens til å stige, men aldri så høyt at det truer den fortsatte kapitalakkumulasjonen.

Neste trinn er å se på hva som skje, hvis forutsetninga om en fast og uforandret teknologi oppheves. Vi kan tenke oss at det skjer en industriell revolusjon. Dette fører til at verdien av arbeidskrafta synker, fordi verdien av alle varene som trengs til arbeidernes forbruk synker. Merverdien blir tilsvarende større. Denne måten å frambringe merverdi på, kalles relativ merverdiproduksjon, til forskjell fra absolutt merverdiproduksjon, som er å øke tempoet eller forlenge arbeidsdagen med en gitt teknologi. Den industrielle revolusjonen fører med seg at metoden med relativ merverdiproduksjon blir den viktigste, og dessuten at det oppstår en tendens til at arbeidskraft blir kastet ut av produksjonen. Framleis mener Marx at arbeiderklassen vil vokse, men relativt langsommere enn totalkapitalen.

Men det som er særlig viktig å merke seg, er at tendensen til vekst i arbeiderklassen og tendensen til reduksjon virker ulike sterkt til forskjellige tider og på forskjellige steder. De nye kapitalene som skiller seg ut som sjølstendige, gjennomfører den nye teknologien først. Arbeidertallet der er mindre enn det ville vært med gammel teknologi. Men på et seinere tidspunkt må også de gamle kapitalene skifte teknologisk ham, og skiller i den forbindelsen ut arbeidskraft. Kapitalen har nå fått en økt organisk sammensetning - relativt mindre levende arbeid i forhold til maskiner, råstoff og andre produksjonsmidler.

Vi veit fra tredje bind av Kapitalen at på dette tidspunktet får vi et fall i profittraten for kapitalen som helhet, sjøl om de kapitalene som ligger i forkant av den teknologiske utviklinga kan få en ekstraprofitt som mer enn oppveier det.

Den teknologiske omveltninga frambringer konkurranse mellom kapitalistene. Konkurransen går hovedsakelig på å øke arbeidsproduktiviteten og redusere kostnadene ved hjelp av ny teknologi. De kapitalene som er for små eller ulønnsomme til å henge med på den nye teknologien, blir utkonkurrert og likvidert eller slukt av andre. For å unngå dette, er det mulig å benytte kredittsystemet (lån, aksjeutstedelse) til å samle sammen en tilstrekkelig stor kapital til å gjennomføre den nødvendige tekniske fornyelsen.

Konkurransen og kredittsystemet er altså hoveddrivkreftene bak en ny foreteelse i denne peroden: sentralisering av kapital. Det betyr at de enkelte kapitalene vokser - ikke ved akkumulasjon av hver enkelt kapital, men ved sammenslåing og eliminering av de små. Sentraliseringa kaster ut enda flere arbeider fra produksjonen - for det første direkte gjennom nedlegginger, for det andre indirekte ved at den påskynder den teknologiske omveltninga og produksjonen av relativ merverdi.

c) To faser i akkumulasjonen. Relativ merverdiproduksjon har vært den viktigste forma for merverdiproduksjon i mer enn hundre år nå. Kredittsystemet og sentralisering av kapital har vært vesentlige trekk ved kapitalakkumulasjonen i hele denne tida, og har skapt økt monopolisering og imperialisme. I hele denne perioden har akkumulasjonen gang på gang gått gjennom to faser først en fase der først den nye og så den gamle kapitalen får en økt teknisk sammensetning. I den forbindelsen synker profittraten. Dernest kommer en fase da verdisammensetningen av kapitalen med dette nye tekniske grunnlaget endrer seg. Hvordan? Jo, gammeldags produksjonsutstyr i utkonkurrerte bedrifter blir skrapet eller sterkt nedskrevet. Kapitalen blir mer homogen mht. hvilke produksjonsmetoder som er i bruk, og dette gir nye og lavere vareverdier. De tidligere ekstraprofittene til de som hadde det mest moderne utstyret, forsvinner i og med at verdiene synker når utstyret blir allment tatt i bruk. De nye vareverdiene medfører at allerede produserte varepartier faller i verdi. Produksjonsutstyret faller i verdi av samme grunn og fordi gammelt utstyr blir verdiløst eller nedskrevet. Ettersom forbruksvarene er blitt billigere, synker arbeidskraftas verdi og merverdiraten stiger (relativ merverdiproduksjon). Denne andre perioden øker altså m/V og reduserer k i uttrykket for den gjennomsnittlige profittraten: m/(v+k). Det er altså foreteelsene i denne fasen som utgjør de motvirkende kreftene til profittratefallet i første fase.

De som blir kastet ut av produksjonen under den tekniske omvandlinga og den påfølgende krisa, omstruktureringa og sentraliseringa som etablerer de nye vareverdiene, blir helt eller delvis dratt inn igjen når akkumulasjonen kan skyte fart igjen på det nye grunnlaget. Dette er den industrielle reservearmeen. Den blir først og fremst skapt av kriser, nedlegginger og sammenslåinger. Men den er også et vilkår for at fasevekslingen med høykonjunktur og krise skal kunne foregå, i og med at uten den ville den raske ekspansjonen under høy konjunkturen være umulig. Når det gjelder lønningene, gjelder samme lov som blei etablert under analysa i første trinn, nemlig at de stiger under høykonjunkturen, men aldri så høyt at de truer den fortsatte akkumulasjonen. I andre deler av konjunkturutvekslingen er reservearmeens eksistens med på å presse lønna til de som har jobb ned, og tvinge dem til overarbeid og økt intensitet.

d)Konklusjonen fra Marx' analyse.Denne analysa til Marx (jeg har tatt med noen momenter fra 13., 14. og 15. kapitel i tredje bind i tillegg til 23. kapitel i første bind) gir følgende konklusjon som går på det vi diskuterer i denne artikkelen: Det er mulig at kapitalen kan vokse og, trives uten at arbeiderklassen vokser, nemlig, ved at enkelte kapitaler kan vokse og trives på andres bekostning, og ved at det bli skapt et nytt verdimessig grunnlag for fortsatt akkumulasjon med et lavere antall arbeidere enn før. Det det kommer an på, er hvor omfattende verdirevolusjonen og strukturendringene er. G4, minimumsgrensa for hvor få timeverk som kan anvendes i den materielle produksjonen uten at akkumulasjonen går i stå, finns altså ikke. Men det er viktig å ha klart for seg at når akkumulasjonen fortsetter med et synkende arbeiderantall, så fortsetter den ikke støtt og jamnt. Den fortsetter gjennom omfattende kriser, fordi rask teknologisk endring, sentralisering og omfattende verdirevolusjoner nødvendigvis må kjennetegne en slik akkumulasjon med synkende arbeidertall. Det vil si at lova om profittratens fallende tendens og dens motvirkende krefter er i full virksomhet nettopp under denne typen akkumulasjon.

Analysa til Marx reiser også et viktig spørsmål. Vi kan nærme oss det ved å merke oss hvordan han ser på den industrielle reservearmeen. Den mottar ingen form for understøttelse av kapitalen, til tross for at kapitalen er avhengig av den. Hvordan ville situasjonen bli dersom kapitalen begynte å betale trygder eller lønninger til den industrielle reservearmeen? Det er jo faktisk situasjonen i dag. Dessuten betaler kapitalen for en mengde offentlig og privat virksomhet som ikke er merverdiskapende. Finns det her en grense for hvor store sektorer utafor seg sjøl som kapitalen kan opprettholde - ei grense som har med bruken av ei begrensa merverdimengde å gjøre, og ikke med produksjonen av en begrensa mengde materielle bruksverdier? Trengs det~altså et visst minimum av merverdiproduserende arbeid dersom akkumulasjonen ikke skal gå i stå under vekta fra en stadig større tjenesteytende og offentlig sektor? I så fall finns det allikevel en G4. Nettopp under en form for akkumulasjon som reduserer antallet produksjonsarbeidere vil denne grensa før eller siden bli nådd.

MERVERDI I TJENESTEYTING?

a)Ulike syn.
For å besvare spørsmålet om merverdiproduksjonen kan bli for liten i forhold til de merverdiforbrukende delene av økonomien, må vi først nøye vurdere hva slags arbeid som er merverdiproduserende, og hvilke muligheter for øking av merverdien som ligger i de tjenesteytende næringene. Hvis de er store, vil en overgang fra primær- og sekundærnæringene ikke gjøre spørsmålet akutt.

Hvis man, i likhet med en del av de som driver med politisk økonomi, mener at alt arbeid som foregår i en kapitalistisk bedrift er merverdiskapende, så følger av det at kapitalen kan fortsette å vokse på grunnlag av arbeidet som funksjonærene i industrien yter, sjøl om det nesten ikke finnes folk på golvet. Dessuten kan kapitalen akkumulere den merverdien som blir skapt i tjenesteytende bedrifter som er organisert på kapitalistisk vis: varehandelsbedrifter, bank og forsikring, underholdningsbransjen osv. Et slikt syn innebærer at økning i tertiærnæringene ikke har noen grenser på kapitalismens grunnlag.

En mer ekstrem variant av dette synet er at også arbeid i bedrifter og institusjoner som ikke tar sikte på profitt, f.eks sjukehus, kirka og andre deler av det offentlige, er verdiskapende og ikke verdiforbrukende. Det er derfor ingen belastning på den kapitalistiske samfunnsøkonomien at andelen av slikt arbeid vokser. Dette er det typisk sosialdemokratiske synet, som med begrepet "samfunnsøkonomisk lønnsomhet" vil argumentere for at slikt arbeid uten problemer kan økes innafor de, kapitalistiske økonomien, hvis bare produktiviteten i vareproduksjonen er stor nok til å forsyne samfunnet mer tilstrekkelig mange matvarer, råvarer og ferdigvarer, og hvis det ikke er for få folk disponible til å utføre det samfunnsøkonomisk lønnsomme arbeidet.

Et annet syn som også har til følge at kapitalakkumulasjonen kan fortsette uten store hinder, er det synet at den økningen i relativ merverdiproduksjon som er resultatet av den teknologiske revolusjonen, i seg sjøl er tilstrekkelig til å gi grunnlag for en stor offentlig merverdiforbrukende sektor, og til å gi profitt til et økende antall handelsbedrifter og banker. Et slikt syn gir Roar Brobekk uttrykk for i Røde Fane nr 1 1985 når han skriver at "... arbeidets storhetstid går mot slutten. Nå vokser fortjenestene uten at ny arbeidskraft trekkes inn. Den teknologiske rasjonaliseringa gjør jobben aleine."

Mot disse synspunktene vil vi sette synspunktet at det offentlige, handel og finans ikke skaper merverdi, og at også resten av de tjenesteytende næringene møter hindre for absolutt merverdiproduksjon. Videre vurderer vi det slik at merverdiraten ikke øker raskt, slik Brobekk sier.

b)Nå er det nødvendig å gå nærmere inn på hva tertiærnæringen består av. Snaue halvparten av de sysselsatte i tertiærnæringen er offentlig ansatte. Tyngst her veier undervisning og helsevesen. Men også kommuneadministrasjon, statsadministrasjon og forsvar har mye folk. Kirke, politi og rettsvesen har noen få tusen hver. Obs! Statlig industri er ikke medregnet under offentlig ansatte. Den regnes til sekundærnæringene. Sysselsettingstatistikken regner heller ikke de offentlige "vesnene" og "verkene" med til den offentlige sektoren. Post, televerk, NSB og kommunale sporveger og buss-selskaper regnes under transport, mens elverkene og vannverkene regnes under sekundærnæringen kraftforsyning. Vi følger denne inndelinga i denne artikkelen. Litt over en femtedel av tertiærnæringen er handel. En sjettedel er transport, inkludert sjøfart og endel offentlige "verk", som sagt. De andre næringene er små i sysselsettingssammenheng. Det gjelder bank og forsikring, hotell og restaurantdrift, organisasjoner og institutter som ikke driver på forretningsmessig basis, og den såkallte forretningsmessige tjenesteyting: håndtverkere, konsulentfirmaer, jurister,revisorer osv. Underholdningsbransjen er også liten. Da er det faktisk flere i lønnet husarbeid, og i såkallt personlig tjenestyting, som omfatter vaskerier, frisører o.1. Når det gjelder andel av BNP, ligger naturligvis det offentlige en god del lavere enn mht. sysselsetting. Blant de tjenesteytende næringene er det særlig eiendomsdrift som har en langt høyere andel av BNP enn av sysselsettingen.

Dette er jo en sammensatt forsamling av virksomheter: noen drives for profitt, andre ikke. Noen har med et materielt produkt å gjøre, andre er reint åndelige. Noen er måter som privat personer bruker opp inntekta si på, andre er måter som kapital kan investeres på.

Den offentlige sektoren produserer ikke varer, verken av materielt eller åndelig slag,iogmed at virksomheten ikke resulterer i noe som blir solgt på et marked. Det gjelder sjøl i de tilfellene når tjenesten blir ytt mot et gebyr. Feieravgift eller skolepenger - det er mer i slekt med føydale avgifter og førkapitalistiske metoder å tilegne seg "merverdi" på, enn med varepriser. Bare i de få tilfellene hvor avgifta/gebyret dekker hele kostnaden ved å yte tjenesten, og det det dessuten er mulig å få tjenesten utført av andre enn det offentlige, er det et sprørsmål om tjenesten har samme samfunnsmessige form som en vare.

Handel og bankvesen er grundig behandlet av Marx i tredje bind av Kapitalen. Han ser på dette som en arbeidsdeling innafor kapitalistklassen. De ulike momentene i kapitalens kretsløp (produksjon og sirkulasjon) gjør seg sjølstendige og blir overlatt til spesielle kapitalister med sin egen kapital. Merverdien er blitt skapt i produksjonen og foreligger på et visst tidspunkt i form av en viss mengde ferdige varer. Ved å selge varepartiet under verdien til en kjøpmann, oppnår industrikapitalisten å få kortet ned sirkulasjonstida for sin kapital. Dermed kan han gjennomføre flere omganger med produksjon per år, eller drive produksjonen i større skala enn ellers. Dette gir ham større merverdi per år, og derfor kan han overlate en del av merverdien til kjøpmannen for å få dette til. Kjøpmannen må ha sin egen kapital for å kjøpe varepartiet, og for å kjøpe arbeidskrafta til handelsarbeiderne og litt fast kapital i form av salgskontorer etc. Men avkastningen på denne kapitalen stammer egentlig fra den delen av merverdien som industrikapitalisten har overlatt ham. På samme måten er avkastningen på en pengesum som er blitt lånt ut til en industrikapitalist, det vil si renta, naturligvis en del av den merverdien som industrikapitalisten kan produsere ved å bruke denne pengesummen til arbeidskraft og produksjonsmidler. Penger formerer seg ikke av seg sjøl. Renta må komme et sted fra. Dermed er det klart at også bank og finansvesen er kapitalistiske foretak som ikke produserer merverdi sjøl, men som får overført en del av merverdien fra produksjonen til seg.

Verken det offentlige eller varehandel og finans produserer altså verdi, heller ikke merverdi, sjølsagt. Dermed ikke sagt at ikke det de gjør er nyttig og nødvendig - tildels er det det. Det eneste som er sagt med dette er at disse sektorene bare indirekte er med på å øke totalkapitalen i det kapitalistiske samfunnet.

I prinsippet kunne en tenke seg at den offentlige sektoren levde av overskuddet som blei produsert i de offentlige bedriftene. Dette kunne gjelde både materielt og verdimessig. Med en slik sjølberga offentlig økonomi ved siden av den kapitalistiske, ville vi ha to produkjsonsmåter i samme samfunnet. I så fall ville velstanden og rikdommen i den offentlige delen av samfunnet kunne øke, sjøl om det gikk skeis med den kapitalistiske delen. Men i praksis tillater ikke kapitalistene at store profittmuligheter blir overtatt av det offentlige, og det offentlige, som er redskap for kapitalistene, ønsker heller ikke noe slikt. Derfor er det offentlige overhodet ikke sjølberga materielt, og verdimessig er det avhengig av skatteinntekter. Både bedriftsskatt og personskatt og indirekte skatter reduserer merverdien i de kapitalistiske bedriftene. Når skattene ikke rekker til, tar staten opp lån, som også reduserer den delen av merverdien som kan brukes produktivt. Renteinntektene fra statslånene har på den andre sida vært en viktig kilde til berikelse for en viss del av kapitalistklassen.

Alt av inntekter til det offentlige er altså fradrag fra den merverdien som kunne vært brukt til akkumulasjon i industrien. All merverdi i handel og finans likeså. Men her er det slik at denne overføringa av merverdi i neste omgang gir grunnlag for en raskere akkumulasjon i industrien. Transportsektoren er i hvert fall delvis verdiskapende. Transport av varer fram til forbrukeren er nemlig en del av sjølve produksjonsprosessen for disse varene. En annen del av transporten er derimot tilsynelatende ikke produksjon, men forbruk av inntekt. Det er transport av personer, enten de er på vei til arbeidet eller på feriereise. Dessuten varetransport som ikke utføres for en kapitalist, for eksempel flyttelass.

Men et flyttebyrå er jo som regel et kapitalistisk firma, som får profitt ut av virksomheten? Samme med et buss-selskap? Her er vi ved den siste vanskeligheten som gjelder tertiærnæringene og verdi og merverdi. Den samme vanskeligheten gjør seg gjeldende når det gjelder kapitalistiske firmaer innen hotell og restaurant, vaskerier og frisører, underholdning med mere. De produserer etter mitt syn en vare, sjøl om den bare delvis får en sjøstendig materiell eksistens. Når varen ikke får det, faller produksjonen og konsumpsjonen sammen, som for eksempel en konsert. Men sirkulasjonen er framleis en sjølstendig fase. Billettene til konserten kan selges lang tid i forvegen. Det samme med månedskort til trikken.

Forøvrig er det sterkere eller svaker innslag av materiell produksjon i mange av disse tjenestene: for eksempel maten på en restaurant. Ikke alle tjenester er varer.

Ikke engang alle tjenester som utføres av kapitalistiske firmaer er varer. Men noen er det. Hvorfor er så en konsert en vare, men ikke et pantelån? Svaret på det ser for meg ut til å være at et pantelåns pris er et fratrekk fra merverdien som kan produseres ved hjelp av lånesummen i den tida lånet løper, mens en konsert er et fratrekk fra eller forbruk av inntekta til publikum, altså enkeltpersoner, ikke kapitaler. Forskjellen er den at merverdien som impressarioen eller manageren tilegner seg, øker den totale merverdien som står til disposisjon for kapitalistklassen som helhet. Dette kan ha skjedd gjennom utbytting av orkestermedlemmene på samme måte som arbeiderne utnyttes, men det kan også ha skjedd ved en form for sekundær utbytting av konsertpublikummet, som må betale en overpris.

Verdi er den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å produsere en vare. For noen av disse personlige tjenestene som jeg nå har påstått har en verdi, kan det være atskillige problemer med å anslå den. Det gjelder ikke minst for varen til et orkester. (Øvingstida må regnes med, men det er ingen bestemt standard for arbeidsintensitet, arbeidsmetoder osv.) I andre tilfeller, for eksempel en middag på en restaurant, er den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida mye mer fastlagt. Dette viser at vi her ikke har å gjøre med typiske varer, men med marginale tilfeller, av og til reine pseudovarer, som har ikledt seg varens økonomiske form, men knapt kan sies å følge vareproduksjonens økonomiske lover. Dette gjør ikke noe. Det er ganske små næringer vi snakker om her, og det som avgjør samfunnets økonomiske bevegelseslover er ikke hva som foergår i grensetilfeller og utypiske små produksjonsgreiner. Forøvrig skal vi komme tilbake til kapitalakkumulasjonens lover i disse personlig tjenesteytende næringene i neste avsnitt.

Før vi avslutter dette avsnittet trengs det en liten kommentar på den delen av tjenesteytinga som vi hittil har droppet. Forretningsmessig tjenesteyting får sine inntekter betalt av kapitalister i andre bransjer. Deres fortjeneste er altså akkurat som kjøpmannens bare en del av merverdien som er skapt i disse andre bransjene? Ja, slik er det i mange tilfeller. For eksempel revisorer og regnskapsfirmaer, som jo ville fått sin inntekt som fratrekk fra merverdien enten revisoren og kassereren hadde vært ansatte i industribedriften eller ikke. I noen tilfeller av teknisk konsulenthjelp er det vel imidlertid bare snakk om et utlegg til variabel kapital i en litt annen form enn vanlig. I andre tilfeller er konsulentfirmaet å anse som en underleverandør av en vare som inngår i produksjonsprosessen, for eksempel leasing av datautstyr.

Konklusjonen på dette avsnittet er at det foregår verdiproduksjon og merverdiproduksjon i tertiærnæringen, men at dette bare gjelder små deler av denne næringen (mindre enn 1/3). Tertiærnæringen kan derfor ikke ekspandere på bekostning av jordbruk og industri uten at det får konsekvenser for kapitalakkumulasjonen. Det finnes grenser tor reduksjon av jordbruk og industri av annet slag enn de reint materielle grensene som vi diskuterte i forrige avsnitt.


HINDRE FOR RELATIV MERVERDIPRODUKSJON I TJENESTEYTING.


I dette avsnittet skal vi se på absolutt og relativ merverdiproduksjon i den verdiproduserende delen av tertiærnæringen, og på hvordan konkurransen i varehandelen driver fram produktivitetsøkning. Ut fra dette vil vi komme med momenter som kan forklare at det finnes en tendens til å omforme t tjenester til materielle varer. Samtidig vil vi ytterligere underbygge påstanden om at tjenesteyting ikke er noe viktig område for merverdiproduksjon.

La oss ta et billag (persontransport) som eksempel. De merverdiskapende arbeiderne er i alt vesentlig sjåførene. Absolutt merverdi kan produseres ved å øke arbeidstida (overtid) og ved å øke arbeidsintensiteten (kortere kjøretid på ruta, lengre ruter pr. time, kutte ut billettøren, utføre flere tjenester for passasjerene). Relativ merverdi kan produseres ved å redusere arbeidskraftas verdi, dvs. minske vareverdiene i samfunnet som helhet. Dette vil skje fordi de som innfører et produksjonsutstyr som gjør det mulig å produsere flere varer pr. tidsenhet, får en ekstraprofitt. Hvordan kan et billag skaffe seg en slik ekstraprofitt? Varen er i dette tilfellet personkilometer. Antall personkilometer pr. sjåfør pr.time kan økes ved konstant arbeidsintensitet ved å gjøre bussen større. Men det er ganske snevre grenser for dette - mye snevrere enn for en arbeider i en fabrikk. En annen metode som gir samme resultat er å sørge for fullere buss, vedhjelp av færre avganger eller nedlegging av de dårligst trafikkerte rutene. Muligheten her er kanskje større. Men for det første setter konsesjonsmyndigheten grenser for denne forma for ekstraprofitt ved å bestemme at billaget skal ta alle rutene innafor sitt område. For det andre er det en grense for hvor langt en kan gå før folk blir presset til å bruke bil til det aller meste av sitt transportbehov, fordi de til dels har bruk for de rutene som er innstilt og nedlagt.

Noen tilsvarende reaksjon fra kundene mot at produksjonsprosessen rasjonaliseres finns ikke i industrien. Det finnes i de tjenesteytende næringene fordi produksjon og konsum der er en og samme sammenfallende prosess.

Kapitalakkumulasjonen er derfor henvist til å benytte den absolutte merverdiproduksjonen som metode i mye større grad enn i industrien. Den får et preg som likner mer på akkumulasjonen før den industrielle revolusjonen hadde skutt fart for alvor.

I andre deler av de tjenesteytende næringene finns det kanskje ingen slike hindre for revolusjonering av produksjonsmetodene. Hvis vi regner elektrisitetsforsyning som tjenesteyting (noe vi egentlig godt kunne gjort), så er det ikke noe hinder for nye produksjonsmetoder. Men her møter vi et annet slags hinder: staten fastsetter strømprisen, og da på en slik måte at det kraftverket som har de høyeste kostnadene, akkurat så vidt blir lønnsomt. Dette forhindrer enhver devaluering av kapital på dette området, og motvirker derfor utrangering av gammelt utstyr og revolusjonering av produksjonsprosessen.

I det hele tatt er det slik at de tunge delene av den merverdiproduserende tjenesteytinga, som elverk, posten, televerket, jernbanen og sporvegen har vært drevet etter retningslinjer som ikke samsvarer med kapitalakkumulasjonens allmenne lover. Å endre på dette så langt det er mulig er derfor en hovedsak for borgerskapet i den nåværende krisa.

I handelen og bankvesenet finns jo ikke produksjon. Altså heller ikke relativ merverdiproduksjon. Innsparing av kostnader og økning av den individuelle profitten ut over gjennomsnittsprofitten foregår her langs flere linjer. Det viktigste, i hvert fall i våre dager, ser ut til å være å redusere sirkulasjonstida for kapitalen. Det er også færre materielle hindringer for å få ned sirkulasjonstida enn det er for å redusere produksjonstida Det er derfor rimelig at de ivrigste framstøtene for å øke kapitalens omslagshastighet kommer i sirkulasjonen. I enkelttilfeller kan jo sirkulasjonstida presses ned til under null, nemlig når varene er solgt til konsumenten og betalt av ham før kjøpmannen behøver å betale industrialisten. (Sirkulasjonstida til industrikapitalen er sjølsagt i dette tilfellet positiv.) Konkret dreier det seg altså her om å holde lave varelagre, samt å innkreve fordringer raskest mulig og drøye betalinger lengst mulig.

Drastiske metoder for å redusere produksjonstida og sirkulasjonstida kalles ofte for "den japanske produksjonsfilosofien".

Men handelskapitalisten prøver også å få ned antallet handelsarbeidere i forhold til omsetningen. Automatisering på kontorene, på lagrene og i kassaapparatene er her en hovedmetode. Jeg kan ikke se at det er noen tilsvarende hindringer for denne typen av teknisk omveltning av arbeidsprosessene i handelen som det vi fant i personlig tjenesteyting og transport. I den grad servisen blir dårligere på grunn av ny teknologi, gir det grunnlag for spesialforretninger med høyere priser.

Endelig kan vi også nevne reduksjon av den faste kapitalen som en metode, f.eks. reduksjon i utgiftene til tomt og husvære ved å flytte ut av sentrum i byene. At metoder tilsvarende den absolutte merverdiproduksjonen florerer i handelen er vel kjent, f.eks. i form av lave kvinnelønninger, nedpressing av lønna under verdien ved å forhindre fagorganisering osv. Men alt i alt ser jeg ingen stor grunn til at ikke omsetningen pr. ansatt skal utvikle seg vel så raskt i handelen som i industrien. Dersom en slik utvikling skulle være på gang, vil profitten i handelen midlertidig stige over profitten i industrien. Men på sikt foregår det en utjamning av profitten i handel og industri til en gjennomsnittsprofitt, og det vil skje ved at industrikapitalisten i et slikt tilfelle vil vurdere å ta opp salget av sine varer sjøl, eller ved at han tar høyere pris for varene ved salget til kjøpmannen.

Handelsprofittens utvikling kan altså ikke gi grunnlag for en vedvarende overgang til tertiernæringen.



Bankvesenet får sitt overskudd av rentemarginer og overskudd på diverse tjenester. Dette overskuddet blir vel stort sett redusert til gjennomsnittsprofittens nivå, fordi bankvesenet ikke er så monopolpreget nå som før, men flyter over i bransjer hvor hvem som helst kan starte opp, som meklervirksomhet, finansieringsselskaper, avbetaling, utleie av produksjonsutstyr, foruten forsikring og pensjonsordninger. Dette er en tendens som vil bli mer markert i åra som kommer.

Innsparingsmulighetene går i høy grad på ny teknologi. Men dessuten finns det andre muligheter til å spare lønnsutgifter: Oslobanken viser veg når det gjelder å la være å bygge opp et filialnett, unngå å handtere en mengde små sjekker og små innskudd. Oslobanken (og ikke-banker i finansbransjen) tjener dessuten stort ved at de ikke har bundet så mye midler i statspapirer som de andre bankene må. La oss også nevne metoden med å unngå å betale renter på penger som passerer gjennom banken i et størst mulig antall dager (float). Bankene veit sikkert om flere metoder.

Konklusjonen for bankvesenet blir den samme som for handelen: det er ingen grunn til å tro at rasjonalisering og innsparing skulle gå langsommmere her enn i industrien. Men det er heller ikke grunn til å tro at dette skulle gi grunnlag for en vedvarende ekspansjon i banksektoren på bekostning av industri og jordbruk. Omsetningsvis, ja, for akkumulasjonen av papir og reint fiktive verdier skjer langt raskere enn akkumulasjonen av reelle verdier. Men ikke mht. overskudd eller sysselsetting. Totalt gir dette følgende bilde: En stor del av tertiærnæringen er enten helt utenom kapitalakkumulasjonen eller gir mindre muligheter for store sprang i akkumulasjonen enn de næringene som nødvendigvis må omvandles teknisk hele tida. Bank og handel gir derimot like store muligheter til store rasjonaliseringer som industri og jordbruk. Men disse mulighetene vil i beste fall komme til uttrykk som økt kapitalakkumulasjon i industri og jordbruk, i og med at det er der merverdien blir produsert. Noen sjølstendig større økning i kapitalakkumulasjonen i tertiærnæringen enn i jordbruk og industri, er ikke mulig. Dermed er den fortsatte kapitalakkumulasjonen avhengig av det som skjer av akkumulasjon i jordbruk og industri.

Fordelingen av merverdi vekk fra jordbruk og industri og til det offentlige, og det at en større del av arbeidsplassene skapes i kapitalene med lav organisk sammensetning (og små muligheter til å øke den) innen for tertiærnæringene, vil hemme akkumulasjonen. Rasjonalisering i handel og bank vil derimot kunne påskynde den.

De trange mulighetene til ekstraprofitt for bedrifter i enkelte tjenesteytende bransjer forklarer hvorfor mulighetene til å omforme disse tjenestene til varer faktisk vil bli utnyttet. Slik foreligger det altså en tendens under kapitalismen til å gi bilen en mulighet framfor toget, gi video en mulighet framfor film, og gi vaskemaskina en mulighet framfor det kollektive vaskeriet.


KRISA I DEN OFFENTLIGE ØKONOMIEN.


Størrelsen på handelen, bankvesenet og transportsektoren har i hvertfall en viss forbindelse med størrelsen på primær- og sekundærsektoren. Bare produserte varer kan transporteres, og handel og bankvesen utvikles bare så lenge de utgjør en arbeidsdeling mellom kapitalene som er lønnsom for kapitalen som helhet. Derfor er det i første rekke den offentlige sektoren som over lengre tid kan vokse seg større enn det som er forenlig med kapitalakkumulasjonen. Det er derfor vi kaller den krisa vi analyserer her for krisa i den offentlige økonomien.

De offentlige utgiftene har utviklet seg slik i de siste 20 åra:

Tabell 6. Samlede offentlige utgifter til varer, tjenester og overføringer i prosent av bruttonasjonalproduktet. Kilde: Morgan Guarantee Trust mai 1982, Statistisk årbok 1982 og Historisk statistikk 1978.

Men det er klart at også uproduktive lag og klasser i den private sektoren kan svulme opp og bli møllesteiner rundt halsen på den kapitalistiske økonomien. Det gjelder overordnede sjikt i bedriftene, og spekulanter og parasitter utafor bedriftene. Kort sagt YAPene og de passive kapitaleierne. Kravet om moderasjon og nedskjæringer som rettes til arbeiderklassen og den offentlige sektoren, gjelder ikke den store delen av merverdien som disse sjiktene og klassene fortærer.

Hvordan slår krisa i den offentlige økonomien ut? Den slår ut både i den private og den offentlige sektoren. I den offentlige sektoren medfører den i første omgang underskudd i de offentlige budsjettene og en veldig økning av statsgjelda eller inflasjonen for å dekke dem. I neste omgang kommer nedskjæringene og salg av offentlig eiendom og annen privatisering. I den private sektoren overføres mer av merverdien til det offentlige i form av skatt og investering i statspapirer, eller blir brukt uproduktivt på andre måte Dette senker profittraten etter skatt, og fører til lavere investeringer og vekst. Den lavere akkumulasjonen fører til økt arbeidsledighet, og til sykliske kriser fordi bedriftene og bankene er dårligere istand til å ta de tap som den teknologiske utviklinga fører med seg. De sykliske krisene i 1974-75 og 1981 er de første i en rekke som henger sammen med krisa i den offentlige økonomien.

Denne sammenhengen er slik: årsaka til de sykliske krisene er motsigelsen mellom profittratens tendens til å falle og de kreftene som motvirker profittratefallet. På grunn av endringer i penge- og kredittsystemet har det vært mulig etter krigen å forlenge høykonjunkturen ut over det punktet hvor det tidligere ville inntrått en krise. Men prisen for dette er bl.a. økende inflasjon og en ustabil gjeldsstruktur. Med tida frambringer dette allikevel den krisa som en prøvde å unngå med "motkonjunkturpolitikk", økt kreditt og statlige garantier mot tap. Men også krisa kan administreres og trekkes ut i tid (monetarismen). Krisa i den offentlige økonomien skjerpet problemene i den private sektoren mot slutten av den kunstige høykonjunkturen, og den politiske styringa av den sykliske krisa blir kombinert med forsøk på å løse krisa i den offentlige økonomien. Dette er sammenhengen mellom den sykliske og den offentlige krisa. Men den offentlige krisa er mer langvarig, og strekker seg over flere konjunktursykler.

Den lave akkumulasjonstakta korrigerer altså ikke seg sjøl, slik som Marx mente den ville gjøre når store lønnsøkninger var årsaka. Dette er fordi det erdyptgripende årsaker til at de offentlige utgiftene og antallet arbeidsplasser i det offentlige stiger. Det er minst tre slike grunner:

1) Klassekampen.
Hvis ikke staten bruker penger på å styre klar av økonomiske sammenbrudd, vil de sosiale konsekvensene bli så store at det truer samfunnssystemet. Det er også klassekamp som har framtvunget trygder, sjukehusplasser osv., og hindrer at det avskaffes.

2) Imperialismen.
Forsvarsutgiftene utgjør en svært stor del av statsutgiftene.

3) Konkurransen
mellom kapitaler som støtter seg til forskjellige lands statsapparater. Dette framtvinger eksportgarantier, offentlige utviklingsoppdrag, kostbare landbruksprogrammer osv.

Når borgerskapet tar fatt på å løse krisa i den offentlige økonomien ved hjelp av budsjettnedskjæringer, skattereduksjoner, mindre underskudd på budsjettene og lønnsnedslag, kan det derfor hende at de må slå midlertidig retrett for å unngå sosial uro eller svekkelse av den militære og økonomiske slagkrafta til landets egne kapitalister. Dette skjedde i USA og England i 1982 i forbindelse med faren for sammenbrudd i bankvesenet. Krisa i den offentlige økonomien fortsetter framleis.

Vi har ikke gått nærmere inn på hvor mye den offentlige sektoren kan øke uten at det går ut over akkumulasjonen for kapitalen som helhet. Det avhenger bl.a. av merverdiraten. Noen vil sikkert hevde at motsigelsen ikke finns i virkeligheten. Den teknologiske revolusjonen vil senke vareverdiene og redusere antall ansatte, slik at den variable kapitalen vil bli raskt mindre. Dermed vil merverdiraten stige, og dette vil stabilisere eller øke profittraten. ("Nå vokser fortjenestene uten at ny arbeidskraft trekkes inn. Den teknologiske rasjonaliseringa gjør jobben aleine.") Nedskjæringene på de offentlige budsjettene som faktisk foregår, måtte da forklares med enten tilfeldige politiske vinddrag eller med konjunktursituasjonen for øyeblikket, som krever at offentlige midler frigjøres og omdannes til tilskuddskapital for å berge kapitalister over krisa. Men dette synet er urimelig. For det første har merverdiraten ikke økt særlig til nå. Jeg har sett på bearbeidingsverdi delt på arbeiderlønn i den norske industrien. Det er kanskje en dårlig indikator på merverdien, men denne indikatoren har i hvert fall sunket langsomt i femtiåra, deretter vært stabil i 60-åra og sunket i 70-åra. Dette innebærer at lønnsøkningene har holdt tritt med "produktivitetsøkninga". For det andre har profittraten falt. (Se illustrasjon). For det tredje er de offentlige nedskjæringene en politikk som følges uansett konjunktursituasjonen i de fleste land. Kan overgangen til tjenestyting i de kapitalistiske industrilandene skyldes en endring i den internasjonale arbeidsdelinga, slik at den tjenesteytende sektoren blir holdt oppe av merverdi som er produsert i den tredje verden? Dette synes jeg er vanskelig å vurdere. På den ene sida fortsetter industriarbeiderklassen å vokse i disse landene, og en del bransjer flyttes dit. På den andre sida er en svært stor del av det som kalles industri i statistikken fra disse landene produksjon som ikke inngår på verdensmarkedet eller er eid av utlendinger. Dermed kan merverdien derfra ikke bli overført på noen måte til industrilandene, unntatt som renter og avdrag på lån. Jeg trur ikke utbyttinga av den tredje verden er stor nok til å forhindre et misforhold mellom merverdiproduksjonen og den uproduktive merverdikonsumpsjonen i de kapitalistiske industrilandene. De faktiske hendelsene i økonomien i disse landene tyder på at den finns.

PRIVATISERING

Det finns mange slags privatisering. Det enkleste slaget baserer seg på avgifter som blir innkrevd av det offentlige. Selve tjenesten som det blir innkrevd avgift for, overlates til private firmaer som får inntekta si fra den offentlige avgifta. Forutsetninga for dette slaget er at avgifta er hevet slik at den dekker kostnaden ved tjenesten pluss en profitt. Det er da denne avgiftsøkninga, og ikke privatiseringa, som bidrar til å avhjelpe krisa i den offentlige økonomien - samtidig som den øker de økonomiske problemene til de bedriftene og privatpersonene som betaler avgifta. Eksempler på dette slaget finns i helsevesen og avfallsbehandling, f.eks. Neste trinn er at det private firmaet sjøl innkrever betaling for tjenesten. De offentlige utgiftene og inntektene reduseres tilsvarende. Om krisa i den offentlige økonomien bli mindre, avhenger av om den nye utbyttinga rammer kapital eller privatpersoner. Eksempel: salg av offentlig eiendom. Det mest vidtgående trinnet innebærer at tjenesteytinga faller bort, og en ny form for vareproduksjon kommer i stedet. Dette er lettest å tenke seg i dag i forbindelse med nedlegging av kollektivtransport og overgang til privatbilisme. Men det har også vært spekulert på om noe tilsvarende er mulig på undervisningssektoren, ved hjelp av EDB. Dette slaget innebærer framveksten av helt nye sekundærnæringer og reduksjon av offentlige sektorer som har ingen eller helt utilstrekkelige inntekter. Det avhjelper derfor krisa i den offentlige økonomien på en langvarig måte.


MOT MEKANISKE TOLKNINGER.


Teorien som er fremma her, må ikke oppfattes slik at de offentlige utgiftene alltid vil ta en stadig større del av merverdien, slik at profittraten etter skatt i den private sektoren alltid vil synke. I så fall ville dette være en mekanisk teori om profittratens tendens til å synke etter skatt, tilsvarende den mekaniske teorien hos de såkalte "kapitallogikerne" (Mattick, Altvater osv). Jeg avviser kapitallogikernes teori, og kan godt tenke meg at profittraten for lengre tidsrom vil ligge høyere enn i tiårene før. Det kommer an på utfallet av hver enkelt krise, både med hensyn til lønnsnedslag, sanering av gamle produksjonslinjer og omstrukturering ellers. På samme måte er det tenkelig at en mindre merverdiproduserende sektor kan opprettholde en større offentlig sektor enn før, uten skadevirkninger for kapitalakkumulasjonen. Det kommer an på verdiforholdene og utbyttinga til enhver tid. Det som teorien om krise i den offentlige økonomien hevder, er bare at i den nåværende situasjonen, med flere tiår med vekst i den offentlige sektoren kombinert med liten økning i merverdiraten og redusert arbeiderantall, vil motsigelsen mellom merverdiproduksjonen og det offentlige forbruk av merverdi få en antagonistisk form, og det vil ta lang tid å løse den.

BORGERSKAPETS OPPFATNING.

I 80-åra har borgerskapet stort sett hatt denne oppfatninga av hva som skal til for å få fart på økonomien: nedlegginger og omstrukturering, oppmuntring til de som vil starte nye virksomheter, skattelettelser, reduksjoner av de offentlige utgiftene for å redusere budsjettunderskuddene, fjerning av valuta- og handelshindringer, lønnsnedslag. Det framgår av denne artikkelen at dette stort sett er en realistisk strategi fra borgerskapets side. Sjølsagt slutter vi oss ikke til disse tiltakene, for prisen for arbeidsfolk blir meget høy. Men det er også elementer av ønsketenkning i strategien. En kan oppmuntre til entreprenørånd og nyskaping, men når den objektive situasjonen er slik at det ikke er noe grunnlag for nye bedrifter, blir resultatene små. En kan oppmuntre til større investeringer i produksjonen, men det eneste som skjer er likevel større investeringer i verdipapirer. Sosialdemokratene har stadig mer sluttet seg til den borgelige strategien etterhvert som det har vist seg at det er umulig å øke de offentlige budsjettene og skape økt etterspørsel gjennom budsjettunderskudd. Framleis er det sjølsagt likevel noen som holder på den gamle sosialdemokratiske oppskriften. Argumentet er at denne oppskrifta virka bra for 15-20 år sida. Vi mener å ha vist at det som virka bra da, ikke behøver å virke bra nå. Forøvrig prøver sosialdemokratene å opprettholde sin gamle strategi ved å overføre den til det internasjonale planet: hvis bare alle land stimulerte etterspørselen, ville denne resepten framleis virke. Små land kan riktignok ikke gjøre det aleine. Vi mener det er lite trolig at denne oppskrifta vil virke bedre hvis den blei fulgt overalt.

POLITISKE KONKLUSJONER.


De politiske konklusjonene jeg vil trekke av teorien om krisa i den offentlige økonomien er:

1. Produksjonsarbeiderne vil alltid ha en sentral stilling i kapitalismen. De produserer den merverdien som hele resten av systemet er avhengig av. Klassekampen i produksjonen er avgjørende for utviklinga i hele samfunnet Derfor er industriarbeiderne framleis den ledende delen av arbeiderklassen. Dette står i motsetning til det synet at produksjonsarbeidernes kamp er en kamp mot å dø ut, en kamp for å overleve som klasse. Dør produksjonsarbeiderne ut, så dør det kapitalistiske samfunnssystemet samtidig. Uttrykket"arbeidets historiske fall" er brukt om situasjonen produksjonsarbeiderne står i nå. Et fall fra hva? Arbeidet er allerede helt underordnet under kapitalens behov under kapitalismen, og har ingen sjølstendighet og egenverdi. Sånn sett foregikk arbeidets historiske fall da kapitalismen blei innført. Men kapitalen er like avhengig av produksjonsarbeidet nå som alltid. Sånn sett vil ikke arbeidet miste betydning under kapitalismen.

2. Produksjonsarbeiderne kan bli færre på grunn av datarevolusjonen. Dette kan pågå i mange tiår ennå. Det endrer ikke produksjonsarbeidernes strategiske stilling i kapitalismen. Men det medfører to typer kriser:

a) Hyppige sykliske kriser som rammer ikke bare industrien, men hele økonomien.

b) Muligheten for et langvarig misforhold mellom sekundær- og teriærnæringene (krisa i den offentlige økonomien). Resultatet er økt arbeidsløshet over lang tid når produksjon, handel og finans rasjonaliserer og det offentlige skjærer ned. Et annet resultat er økt fattigdom for de arbeidsløse, og et tredje resultat er lønnsnedslag for arbeiderklassen som helhet for å øke merverdien.

3. De store kvinnearbeidsplassene i det offentlige - sjukehus og lignende - vil naturligvis ha stor politisk betydning. Men kampen der vil ikke være en kamp på liv og død for kapitalistene, med mindre de er innlagt for livstruende sjukdommer.

4. Arbeidsløsheten og lønnsnedslaget er felles problemer for hele arbeiderklassen. Dette gir grunnlag for enhet i klassen. Samtidig gir motsigelsen mellom merverdiproduksjonen og det uproduktive merverdiforbruket også opphav til splittelse i arbeiderklassen mellom private og offentlig ansatte. Hver av de to gruppene vil utvikle sin egen reformistiske ideologi.

"Det er vi som før på dere", sier de produktive, og da mener de ikke at det er arbeiderklassen som før på kapitalistene, men at det er fabrikksjefen og maskinføreren som før på kontordama og sjukepleieren.

Adam Smith mente at hvis folk ivaretok sine egne interesser, ville resultatet bli det felles beste. For de offentlig ansatte gjelder det omvendte prinsippet: hvis fellesgodene blir bygd ut og styrket, tjener det egeninteressene deres. Dette gir de offentlig ansatte en særskilt tilbøyelighet til solidaritet. De er mot arbeidsløshet så lenge det finns uløste offentlige oppgaver. Men de har ikke klart for seg at det er kapitalistklassen som bestemmer hva som skal være fellesgoder og hva slags innhold de skal ha Heller ikke at det er arbeiderklassen som betaler regninga.

Full enhet mellom offentlig ansatte og privatansatte kan bare bli oppnådd hvis disse to ideologiene blir erstatta med en felles forståelse av at det er det kapitalistiske økonomiske systemet som splitter dem. Hvis kapitalistenes krav om merverdi falt bort, ville begge parter være ledd i en helhet, en planmessig arbeidsdeling for å tilfredsstille ulike behov.


Tilbake til Røde Fanes nettside.


FOTNOTER.

1. G4 vil sjølsagt bli lavere hvis arbeidernes andel av prouksjonsresultatet synker. G4 kan ligge over eller under eller likt med G3. Men hvis produksjonsarbeidernes antall ligger langt fra G3, vil det i seg sjøl trolig utløse en økonomisk krise, fordi konsumpsjonsforholdene da ikke passer overens med produksjonsforholdene. Dvs. størrelsesforholdene i produksjonen, mellom produksjon av forbruksvarer, luksusvarer og produksjonsmidler, og mellom den delen av verdien som går til lønn og den som går til profitt, og mellom den delen som av profitten som går til kapitalistenes forbruk og den som går til akkumulasjon, tilsier endringer i overklassens livsstil og arbeiderklassens levestandard.


Tilbake til Røde Fanes hjemmeside