Kleppeutvalgets teori om arbeidsledighet (2)

Av Harald Minken





5. NÆRINGSPOLITIKKEN

Kleppeutvalget skiller mellom store bedrifter på den ene sida og små og mellomstore bedrifter (SMB) på den andre. I kapitel 14 sammenliknes stoda for de to. SMB har hatt større problemer under krisa, og ligger nå tynt an. De har lav lønnsomhet. En stor del av dem (hele 25% av SMB-kundene til DnB, f.eks.) har negativ egenkapital. De er dårligere enn de store på forskning og utvikling. De har lite kompetanse. De nyetablerte bedriftene som er små i starten, vokser heller ikke, mens de større etableringene vokser.

Å satse penger på småbedrifter, kan ut fra dette se ut til å gi dårlig avkastning, og enda dårligere avkastning hvis det er arbeidsplasser en er ute etter. Og likevel er det der staten bør sette inn pengene sine, ifølge utvalget. Dette sitatet fra innstillinga viser motsigelsene i standpunktet: "Norsk næringsliv preges som nevnt av en uvanlig stor andel småbedrifter (SMB). De må antas å ha et betydelig vekstpotensiale, men på grunn av liten størrelse og små ressurser har de problemer med å utnytte dette potensialet."

Heller ikke i vedlegg 6 er det noe som tyder på at det skulle være fordelaktig å være en liten bedrift utafor konsernene. De største norske industrikonsernene har økt sterkt både i produksjon og sysselsetting de siste 20 åra. Riktignok har all denne veksten skjedd i utlandet, men på grunn av den sterke tilbakegangen for industrien som helhet, har de likevel økt sin andel av produksjonen i Norge. Så hvorfor mener utvalget at det er i SMB muligheten for vekst i privat sysselsetting særlig foreligger, slik de sier gjentatte ganger? Den eneste grunnen jeg i første omgang kan se at de oppgir, er at konsernene ikke vil øke sin sysselsetting i Norge. Så mye for tanken om at alle skal være med å ta et tak for syssel-settinga.

Ved nærmere ettersyn dukker det opp et par ledetråder til. Å satse på SMB kan føre til at industrien blir mer differensiert, slik at den ikke bare består av råvarebaserte og energiintensive bransjer. Videre siterer utvalget forsker Arne Ebeltoft, som mener at markedsforholdene vil endre seg til fordel for SMB i 90-åra, og at de kan utnytte disse forholdene ved å bygge nettverk seg imellom. Forskeren viser til distrikter i Nord-Italia, Tyskland, Silicon Valley og Japan som bevis på en slik tendens. Disse ledetrådene peker i retning av teorien om fleksibel spesialisering. Denne teorien går ut på at vi er i et tideverv, og at masseproduksjonen av standardiserte forbruksvarer nødvendigvis vil avta i betydning til fordel for mer kundetilpasset og handverkspreget produksjon, basert på datastyrt produksjon og samhandling mellom høyt spesialiserte mindre bedrifter.

Teorien er kritisert for å misforstå og forvrenge det som skjer i de distriktene som er nevnt, og for å blande sammen fleksibilitet på arbeidsmarkedet og fleksibilitet i produksjonsprosessen og produksjonsstyringa. Det viser seg at småbedriftene i disse distriktene som så mange andre steder er preget av synkende lønnsomhet, lønninger langt under industrigjennomsnittet, 12 timers arbeidsdag og andre foreteelser som verken er nye eller attraktive for arbeiderklassen. Det handverkspregede og frie arbeidet er forbeholdt et lite skikt av mannlige ingeniører. Fleksibiliteten på arbeidsmarkedet kommer bl.a. til uttrykk i at arbeiderne har en usikker status som kontraktører og underleverandører, som blir tilkallt ved behov. Fleksibiliteten i produksjonen er noe helt annet. Den særpreger særlig japanske storbedrifter og deres tilknytta underleverandører, og forutsetter et tett og fast underordningsforhold med konsernet som sjef og organisator. Det har ingenting til felles med den fleksibiliteten på arbeidsmarkedet som er en naturlig følge av de usikre juridiske og markedsmessige forholdene mellom norditalienske småbedrifter i nettverk. En gresk erklært tilhenger av fleksibel spesialisering må da også med sorg rapportere at ingen gunstige virkninger har meldt seg for småbedriftene i Hellas, der slike store organiserende konserner ikke finnes.

Den dobbelte betydninga av fleksibilitet deler altså fleksibiliteten ulikt på de ulike distriktene og de ulike delene av arbeiderklassen. Noen får bare baksida, de utrygge lønns- og arbeidsforholdene, mens andre får framsida, den kunnskapsbaserte, handverkspregede, styrende og koordinerende delen. Noen får risikoen som knytter seg til de nye, spennende prosjektene og til de stadige skiftene i smaken til de postindustrielle forbrukerne. Men det er ikke de samme som får tryggheten i de statlige utviklingskontraktene, nettverket av faglige bekjentskaper osv.

Så mye om teorien om fleksibel spesialisering. Jeg påstår ikke at den er grunnleggende i Kleppeutvalget eller ledestjerna for Næringsdepartementet, sjøl om de skulle være interessant å leite videre for å undersøke det. Men kritikken av denne teorien viser oss hvordan vi må gå fram for å undersøke det virkelige innholdet i storsatsinga på SMB som Kleppe foreslår. Vi må se etter om det ikke finns to slags SMB: en som utvikler seg i tilknytning til storkonsernenes variable kostnader, og en som knytter seg til storkonsernenes faste kostnader.

For storkonsernene gjelder det i det første tilfellet om å undergrave og dele opp fagforeningene, komme seg ut av tariffavtaler og sosiale forpliktelser, eliminere risikoen som knytter seg til å sitte med en egen produksjonskapasitet osv. En rekke foreteelser blir begripelige i det lyset, fra streika på SAS-hotellet, anbud og bytte av tariffavtaler innen offentlig samferdsel, til utviklinga av internasjonale kvalitetsstandarder som ISO 9000. De kjernespørsmåla det dreier seg om ved utviklinga av denne typen SMB, er å senke arbeidskraftas pris og verdi, og å planlegge og kontrollere risikoer. Det er utallige risikoer knytta til en produksjonsmåte der privat produksjon skal bevise sin samfunnsmessighet ved å bli solgt på markedet. De veltes nå mer og mer over på arbeiderne. Søppelkjøreren som eier sin egen søppelbil er nå i Oslo en egen SMB. Han har en kontrakt (jeg veit ikke vilkårene i den eller varigheten av den) med Transportsentralen, en annen SMB, som igjen har en fireårig kontrakt med kommunen. Kleppeutvalget går inn for friere utleie av arbeidskraft.

SMB knytta til storkonsernenes faste kostnader er ei anna sak. Det er ekspertenes firmaer, forretningsmessig tjenesteyting osv. Det er disse SMB som skal knyttes til forskningsinstitusjonene i nettverk og som skal produsere den nye teknologien og gjøre den industrielt anvendbar. Det vesentlige momentet i politikken når det gjelder dem, er å få sosialisert den store risikoen som alltid knytter seg til å sette nye oppfinnelser i produksjon, og å få redusert de faste kostnadene til storkonsernene. Dette skjer gjennom at staten i første omgang trer inn som kunden i form av OFU - offentlige forsknings- og utviklingskontrakter. Kleppeutvalget vil anvende OFU "i langt større utstrekning enn nå". Videre skjer det ved at staten går inn som deleier og langsiktig långiver gjennom SND. På forrige statsbudsjett blei egenkapitaldivisjonen i SND, dvs. de som skal ta eierposisjoner i små og risikable firmaer, tilført hele 2 milliarder kroner. I tillegg foreslår Kleppeutvalget at regjeringa ser på muligheten av at Folketrygdfondet kan plassere midler i SMB, og at livsforsikringsselskaper og pensjonsfond kan brukes til det samme. Slik sosialiseres risikoen ved å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Måten det reduserer de faste kostnadene til storkonsernene på, er at de kan kjøpe ferdig utprøvde opplegg, og dessuten billigere, ettersom staten som kunde har betalt utviklinga.

Teorien om fleksibel spesialisering hevder at stordriftsfordelene er i ferd med å forsvinne, og at det nå ofte lønner seg å produsere i liten skala. Jeg vil påstå at det er den motsatte utviklinga som finner sted i raskt tempo. Som kjent er det slik at faste kostnader medfører at det er lønnsomt å produsere i stor skala. De faste kostnadene kan da fordeles på flere produserte enheter, og kostnadene pr. produsert enhet synker. Det er det som kalles stordriftsfordeler. De faste kostnadene er produk-sjons-anlegget, men også den faste staben og engangskostnadene til forskning og utvikling og markedsføring. Teknologi er en fast kostnad, kan man si. Jo større FOU-utgiftene blir, jo større blir stordriftsfordelene.

F.eks kostet det allerede i 1980 1 milliard dollar for ITT å utvikle det nye telefonsystemet S12. Med en forventet levetid på 15 år før en helt ny generasjon av systemer tar over markedet, måtte ITT erobre en meget stor del av verdensmarkedet på telefonsystemer for å få dekket inn utviklings-kostnadene til en konkurransedyktig pris pr. telefonlinje. Da dette ikke lyktes, var løpet kjørt for ITT, som måtte selge alle sine europeiske selskaper til Alcatel og trekke seg ut av telekom-muni-kasjonsbransjen. Slike mekanismer er det som nå gjør at det bare eksisterer en handfull store sel-skaper i verden i fler og fler bransjer. Slike mekanismer ligger også bak den ene delen av regje-ringens SMB-satsing, som kan få ned de faste kostnadene til de store konsernene.

Stordriftsfordeler fremmer altså samtidig både monopolisering, statsstyring og stats- og monopol-avhengige SMB. Tilsvarende finner vi, hvis vi ser på sjølve produksjonsprosessen, at stordrifts-fordeler der ofte vil resultere i mindre fabrikker enn før, etterhvert som handverkspregede og lett kaotiske store verksteder som produserer mange forskjellige produkter, blir erstatta med døgnkontinuerlige og helautomatiske anlegg for hvert av produktene. Igjen er det slik at den store faste kostnaden i det automatiske anlegget fordrer et stort internasjonalt marked. Derfor finner denne omstruktureringa lettest sted innafor store internasjonale konserner. Dette er en av grunnene til vi nå er i en periode hvor produksjonen blir internasjonalisert, men hvor verdenshandelen likevel vokser raskere enn produksjonen. Det dreier seg dels om at de forskjellige momentene ved produksjons-prosessen blir fordelt slik at hvert land gjør den arbeidsoperasjonen som billigst kan gjøres der, og dels om at de forskjellige produktene blir produsert i hvert sitt anlegg, som fordeles mellom landene blant annet for at konsernet skal ha en image av å være nasjonalt i hvert land. Utviklinga i Alcatel og ABB i Norge kan tjene som eksempler.

De relativt små, automatiserte og spesialiserte fabrikkene kan også naturligvis skilles ut fra konsernet dersom det er fordelaktig, enten på grunn av risiko ved store markedssvingninger, eller for å presse ned lønns- og arbeidsvilkårene. Utviklinga av SMB som knytter seg til konsernenes variable kostnader, er et mulig alternativ til at konsernet plasserer denne produksjonen i et lavkostland. Derfor står arbeiderne i slike SMB i en direkte konkurranse med arbeiderne i lavkostlandet. Denne konkurransen er planlagt og holdt i live av det store konsernet som SMB-en er knytta til. En utjamning av lønns- og arbeidsvilkårene vil finne sted, og denne utjamninga er samtidig en todeling av arbeidsmarkedet i høykostlandet.

Slik deler alt seg i to, slik allerede Heraklit pekte på. Kleppeutvalget er klar over denne dialektikken. De sier: "Det er viktig å være klar over det sterke avhengighetsforholdet som er mellom de store bedriftene og SMB-bedriftene. Næringspolitikken bør derfor bidra til å opprettholde og videreutvikle de store bedrifters rolle for utviklingen av mindre under-leverandør-bedrifter." Ved hjelp av datanett skal SMB organiseres i "underleverandør-sentraler" og dermed få økte muligheter til å levere til store norske foretak. Dette sies å være suksessoppskrifta fra Emilia Romagna, favorittområdet til tilhengerne av fleksibel spesialisering. Hva utvalget ikke sier, men som det er vanskelig å tru at de ikke har bevisst for seg, er at dette innebærer at man velger en todeling av lønns- og arbeidsvilkårene til den norske arbeiderklassen, som alternativ til utflytting til lavkostland, innleing av arbeidsgjenger fra EØS-området og økt arbeidsledighet i Norge.

I krisetider oppstår det nødvendigvis retninger som mener å se spirene til et nytt holdbart grunnlag for fortsatt kapitalisme. Det er ikke uten videre gitt at arbeiderklassen skal forsøke disse oppskriftene.

En bivirkning av SMB-satsinga er den raske framveksten av et nytt skikt av snyltere og spekulanter. I Sulitjelma blei 120 millioner skattekroner satt inn for å erstatte arbeidsplassene i gruva som den samme staten la ned. Et tjuetall ulike småbedrifter blei etablert. Idag eksisterer bare et par- tre av dem, med tilsammen en handfull ansatte. Den eneste som går bra, er A/S Datakunnskap Nord, som driver datakurs for arbeidsledige. Kundegrunnlaget er stort: arbeidsledigheta er 50%. Arbeids-plassene forsvant, men de 120 millionene forsvant ikke. En stor del av dem befinner seg idag på bankbok hos bedriftsutviklere og konsulenter som forlengst har dratt til nye steder.

I Fredrikstad skulle A/S Norsk Bilproduksjon starte produksjon av en norsk varebil. Men idag er eierne av firmaet sporløst forsvunnet, etter at arbeidsformidlingen betalte ut 2 millioner til firmaet for å arrangere et plaststøpingskurs for 11 arbeidsledige som var lovet fast jobb i bedriften. Den eneste som har hatt en viss kontakt med dem siden, er prosjektkoordinator Trond Andresen ved SINTEF. "Håper ikke de to gutta gir opp nå som de har kommet så langt", sier Andresen til NTB.

De små og mellomstore bedriftene har dannet sitt eget forbund, Norsk Bedriftsforbund. Forbundet har kommet med et forslag, gjengitt i Aftenposten 12/8 1993. De vil ha en gratis ansatt til hver SMB tildelt fra arbeidsledighetskøen. "Gasjen vil bestå av dagpenger som sendes til bedriften, og ikke til den arbeidsledige, og eventuelt et tillegg fra bedriften", sier direktør Schiøll, styremedlem i forbundet. De ledige som ikke vil ta slikt arbeid, bør få halvert eller kraftig redusert sine dagpenger, sier han. Aftenpostens overskrift er: "Vil gi ledige arbeide for dagpengene." Dette høres jo ut som en sjølmotsigelse, på samme måte som sjølmotsigelsen om at SMB har stort vekstpotensiale, men er for små til å få det virkeliggjort. I virkeligheten er det ikke sjølmotsigelser, men motsigelser som må overvinnes på vegen fram til et nytt grunnlag for kapitalakkumulasjonen. Det hele dreier seg om å øke merverdiraten gjennom kraftige reduksjoner i lønnsnivået for deler av arbeiderklassen, og kjempe fram nye sosiale normer for arbeidsforhold, forpliktelser i forbindelse med understøttelse osv., samt å redusere de faste kostnadene til FOU for de store konsernene og sikre inntektsnivået og dermed innsatsnivået til den høyt kvalifiserte arbeidskrafta i og utenfor bedriftene.

Det er mulig at Kleppeutvalgets strategi vil lykkes i den forstand at arbeidsledigheta faktisk vil kunne synke til 3½ % i løpet av noen år. Men det vil åpenbart bare kunne skje på følgende vilkår:

Slik er det samfunnet som regjeringa må kjempe fram i en hard klassekamp for å virkeliggjøre Kleppeutvalgets målsetninger. Dette er solidaritetsalternativet, dersom det virkelig skal settes ut i livet. Hensikten er å øke profittraten gjennom å øke merverdiraten, og få kontroll med den industrielle reservearmeeen gjennom å forhindre at den stagnerer til et filleproletariat som er utilgjengelig for framtidig utbytting. Dette gjøres hovedsaklig ved å kanalisere den til lønnsarbeid på så dårlige vilkår at den når som helst et konjunkturoppsving måtte kreve det, er parat til å trekkes inn i akkumulasjonen igjen. Det er altså en annen strategi enn å trekke kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, fordi det er for vanskelig å bygge opp slike sosiale normer igjen, og tar for lang tid å bygge dem ned igjen når det trengs. Det er også sjølsagt enn annen strategi enn forrige århundres fattiglover, men det finns paralleller i de normene som må bygges opp for å opprette begge typer regimer.



Tilbake til Røde Fane-sida