Kleppeutvalgets teori om arbeidsledighet

Av Harald Minken



Er det noen sammenheng mellom regjeringens tiltak for å stramme inn muligheten til å bli uføretrygdet, den nye bestemmelsen i Reform -94 om at halve arbeidstida til lærlinger skal være ubetalt, og forbudet mot å betale mer enn 85% av tarifflønna til de på arbeidsmarkedstiltak?

Ja, sammenhengen er den at dette er tre ulike tiltak i kampen mot arbeidsledigheten, ifølge den nyeste borgerlige teorien om årsakene til arbeidsledigheten. Denne teorien blei offisiell statsideologi gjennom at Kleppeutvalget (NOU 26/92) la den til grunn for sine forslag til hvordan ledigheten skal reduseres, og gjennom at Arbeiderpartiet følger opp Kleppeutvalgets forslag i de to siste statsbudsjettene og langtidsprogrammet. Den er også kommet inn på pensum i sosialøkonomi-studiet i løpet av de siste par årene.

I denne artikkelen vil jeg forsøke å forklare tankegangen i den nye teorien, og se kort på hva slags sosialpolitisk grunnsyn den hører sammen med. Det er ikke mye marxistisk kritikk i denne artikkelen, men det håper jeg å komme tilbake til i et seinere nummer av Materialisten. Hovedsaka i første omgang er å gi leserne kjennskap til hvordan regjeringen og dens rådgivere tenker når det gjelder arbeidsledigheten.

Det kan være nyttig om vi begynner med å se på de borgerlige teoriene om arbeidsledighet som rådde grunnen før denne siste varianten dukket opp, og hvorfor de nå er gått av moten.

Keynesianisme

Teorien til Keynes (1883-1946) innebærer at når det er dårlige tider, og ikke alle som ønsker arbeid får det, så er det den samlede effektive etterspørselen som setter grenser for hvor stor produksjonen kan bli, og dermed hvor mange som får arbeid. Vegen ut av uføret er at myndighetene øker sin egen etterspørsel eller gir den private sektoren bedre muligheter til å øke sin, f.eks. ved skattelette. Tilsammen betyr det å øke underskuddet på statsbudsjettet. (Det er som regel underskudd på statsbudsjettet i en slik situasjon. Men hvis det er overskudd, blir det mindre med en slik etterspørselsstimulerende politikk).

Når det derimot er gode tider, alle hjul går for fullt og alle som vil, får arbeid, så er den samlede effektive etterspørselen enten akkurat passe stor eller for stor. I det siste tilfellet får vi inflasjon. Vegen ut av det uføret er at myndighetene reduserer sin egen etterspørsel eller drar inn kjøpekraft fra den private sektoren, f.eks. gjennom skatteøkning. Tilsammen betyr det å redusere underskuddet på statsbudsjettet.

Den samlede effektive etterspørselen er altså den virkende krafta i økonomien, som innafor de kapasitetsgrensene som finnes bestemmer produksjonsnivået, og utafor disse grensene bestemmer inflasjonstakta. Lykkeligvis kan myndighetene kontrollere etterspørselen, og dermed styre hele økonomien, slik at de dype krisene og ville spekulasjonsbølgene som preget kapitalismen fram til den andre verdenskrig, nå i prinsippet kan unngås.

Dette var den rådende oppfatninga blant økonomer og politikere i Norge og de fleste vestlige land fra siste verdenskrig av.

Riktignok finnes det noen begrensninger som gjør at styringsredskapene ikke alltid kan brukes fritt. Stadige budsjettunderskudd i år etter år fører til en økende statsgjeld, og dermed økende rente-utgifter for staten. De økte renteutgiftene drar i retning av økt budsjettunderskudd, sjøl om den offentlige virksomheten ikke økes. Det begrenser mulighetene til å bruke budsjettunderskudd som virkemiddel i framtida.

Enda viktigere for en åpen økonomi som den norske, er de begrensningene som hensynet til handelsbalansen setter. Hvis myndighetene øker etterspørselen, vil en stor del av den økte etterspørselen rette seg mot utenlandske varer. Det forverrer handelsbalansen. Stadige underskudd på handelsbalansen i år etter år fører til en økende utenlandsgjeld. Rentene på utenlandsgjelda drar i retning av økt underskudd på driftsbalansen med utlandet, sjøl om handelsbalansen, dvs. forskjellen mellom eksport og import, holdes konstant. Dette begrenser mulighetene til å bruke budsjett-underskudd som virkemiddel i framtida.

En tredje begrensning er at produktivitetsutviklinga som regel vil gå langsommere når en bruker keynesiansk etterspørselspolitikk til å styre unna krisene. I krisene blir de minst effektive produksjons-anleggene lagt ned, upålitelig og udugelig arbeidskraft får sparken, arbeidstempo og arbeidsdisiplin øker, og lønnsnivået går ned eller øker langsommere enn før. Ressurser frigjøres til bruk i virksomheter som kaster mer av seg enn de gamle industriene. Alt dette øker konkurranse-evnen til bedriftene i et land som har vært gjennom ei krise i forhold til land som har styrt unna krisa ved etterspørselspolitikk. Disse bedriftene kan ta lavere priser enn sine konkurrenter, og likevel oppnå større fortjeneste på salget. Det bedrer både handelsbalansen og investeringsetterspørselen. Som nyslått oljeland kunne Norge føre en motkonjunktur-politikk i den internasjonale krisa 1973-1977. Andre land følte begrensningene fra handelsbalansen og statsgjelda sterkere, og avsto fra å stimulere sin etterspørsel. Mange sosialøkonomer mener at dette ga opphav til en svekket norsk konkurranse-evne som merkes den dag i dag.

Keynes' teori presenterer myndighetene for en meny: de kan velge mellom lite arbeidsløshet og mye inflasjon og økende underskudd på handelsbalansen, eller mye arbeidsløshet og lite inflasjon og avtakende underskudd på handelsbalansen. Men under krisene i 70-åra fikk ikke gjesten de rettene han hadde bestilt. Ofte fikk han mye arbeidsløshet og stor inflasjon samtidig (stagflasjon). Ofte fikk han mer eller mindre av hver rett enn det han bestilte. Teorien stemte rett og slett ikke lenger med virkeligheten.

Da den keynesianske teorien ikke lenger lot seg gjennomføre, åpnet feltet seg for konkurrerende teorier. Først kom monetarismen.

Monetarisme

Slik vi har framstilt keynesianismen, bruker den bare ett virkemiddel til å styre etterspørselen, nemlig statsbudsjettet, og særlig overskuddet eller underskuddet på det. Dette virkemiddelet kalles finanspolitikk. Men teorien har også et annet hovedvirkemiddel: pengepolitikken. Nasjonalbanken kan øke pengemengda f.eks. ved å kjøpe verdipapirer fra privat sektor. Virkninga av dette er å senke renta og dermed stimulere privat etterspørsel.

I praksis skiller monetarismen seg fra keynesianismen på to måter. For det første ser den finanspolitikken som et mer uhensiktsmessig virkemiddel enn pengepolitikk. Argumentet er at underskudd på budsjettet må finansieres ved at staten tar opp lån. Den økte opplåninga driver opp renta, og dermed blir det dyrere å investere. Den private sektoren vil droppe noen av sine investeringsprosjekter, og det eneste som er oppnådd til slutt er at det offentlige forbruket øker på bekostning av private investeringer.

For det andre skiller monetarismen seg fra keynesianismen ved at den påstår at all etterspørsels-regulering, både finanspolitikk og pengepolitikk, er uten virkning på langt sikt. Virkningene er bare midlertidige. På langt sikt vil økonomien finne tilbake til sitt naturlige leie. Det vil si at ledigheten øker igjen til det som de kaller den naturlige arbeidsledighetsraten. Den er kjennetegnet ved at det er den arbeidsledigheten som kan holde seg konstant over lengre tid uten at inflasjonen endrer seg.

Hvis vi også trekker inn utenriksøkonomien, kan vi si at den naturlige arbeidsledighetsraten er den som kan holde seg konstant over tid uten at inflasjonen endrer seg, og uten at utenriksbalansen endrer seg. På dette punktet er økonomien i likevekt. Med likevekt mener vi at ingen vil ønske å endre de beslutningene de har truffet når de ser hvordan de faller ut i praksis, og at disse beslutningene alle sammen lar seg gjennomføre samtidig (dvs. de er forenlige med hverandre). Som følge av at det altså ikke er noen krefter som drar økonomien ut av likevekta, kan den holde seg der i lang tid hvis ikke nye økonomiske hendelser (såkallte "sjokk") forandrer bildet.

Et annet navn på den naturlige ledigheten er derfor likevektsledigheten. Som en skjønner, er all arbeidsledighet frivillig i denne tilstanden. Vi kan også kalle det full sysselsetting, fordi alle som vil ha arbeid til den lønna som skaper likevekt i arbeidsmarkedet, får det. Monetaristenes påstand er altså at økonomien av seg sjøl finner tilbake til full sysselsetting med tida, og at etterspørselspolitikk og andre sjokk kan holde ledigheten under eller over full sysselsetting ei tid, men ikke alltid.

Mens keynesianerne så for seg at myndighetene kunne velge arbeidsledighet og inflasjon i forskjellig blanding fra en meny, framholder monetaristene at det bare er mulig på kort sikt, som en overgangsløsning. På langt sikt er ledigheten det den er, og det eneste myndighetene kan velge er inflasjonstakta.

Hvordan begrunner monetaristene dette standpunktet? Jo, ved at de ser for seg at alle som skal treffe økonomiske beslutninger vil ta med inflasjonen i sine reknestykker når de planlegger. Rimeligvis rekner man med at inflasjonen vil bli omtrent det den var på planleggingstidspunktet. Hvis da disse planene avpasser seg til hverandre slik at de er forenlige med hverandre (det vil kanskje ta litt tid), og hvis inflasjonen blir som man antok, så er vi tilbake i den naturlige arbeidsledighetsraten. For å få til en lavere ledighet enn dette, må myndighetene øke inflasjonen mer enn det folk har forventet og lagt inn i sine planer. Men i neste omgang vil da folk oppjustere sine anslag for inflasjonen. Hvis myndighetene holder fast ved sin linje og sikter mot en lavere ledighet enn den naturlige, må de da øke inflasjonen enda et hakk. Dette kan fortsette ei tid, men ikke evig. Til slutt må myndighetene innse at de ikke kan gjøre annet enn å akseptere den naturlige ledigheten. Det eneste de kan påvirke på langt sikt med sin etterspørselspolitikk, er altså inflasjonen. På langt sikt eksisterer ikke noen keynesiansk meny. På kort sikt eksisterer heller ikke noen fast meny: hvor mye inflasjon som hører sammen med en bestemt ledighet, avhenger helt av hvor mye inflasjon som folk har forventet.










Figur 1 Phillipskurva. Liten arbeidsledighet gir høy inflasjon, mens høy ledighet gir liten eller ingen inflasjon. Myndighetene kan velge hva de vil fra denne «menyen». Men fra 70-åra lå kurva ikke lenger fast.

Denne monetaristiske teorien, kallt Friedman/Phelps-modellen eller den forventningsjusterte Phillips-kurva, forklarer hvorfor myndighetene i mange land ikke fikk de rettene de hadde bestilt i 70-åra. Folk hadde begynt å ta inflasjonen fra Vietnamkrigen og oljekrisa i 1973 med i sine økonomiske reknestykker. Det bidro sterkt til å omvende mange til monetarismen at teorien var framsatt før de fenomenene den spådde, hadde vist seg.

Som praktisk politikk var imidlertid heller ikke monetarismen noen suksess. Dens praktiske anbefaling er: Ligg unna finanspolitikk, hold et balansert budsjett. Prøv heller ikke å styre etterspørselen med pengepolitikken, men hold en stram og fullstendig ubrytelig pengepolitisk linje. Det vil gi lav inflasjon og gi folk de beste mulighetene til å treffe realistiske og forenlige økonomiske beslutninger.

Konsekvensene blei imidlertid mye mer drastiske enn en hadde tenkt. Istedet for en kortere ubehagelig periode før økonomien fant sitt naturlige leie, innebar monetarismen store tragedier og menneskeskapte katastrofer allerede da monetaristene prøvde den ut i Chile etter militærkuppet i 1973. Gjeldkrisa i u-landene og f.eks. sparebank-krisa i USA fikk utvikle seg uten korreksjoner til det punktet da sammenbrudd for hele det økonomiske systemet var en aktuell mulighet. Den monetaristiske politikken måtte derfor oppgis i USA i 1982. Ved børskrakket i 1987 var myndighetene i alle land raskt ute med økt pengetilførsel, kreditter og garantier, og forhindret på den anti-monetaristiske måten et veldig økonomisk tilbakeslag.

Enda mer ubehagelig for monetaristene (eller rettere sagt for folk med et minimum av sosial samvittighet som kunne tenke seg å følge monetaristene) var det at sjølve den naturlige ledigheten økte raskt med tida. Den naturlige ledigheten, slik den kan anslås ut fra perioder da inflasjonen er stabil, er f.eks. i Frankrike 2% i 60-åra, 4% i 70-åra, og 8% i 80-åra. Det er få som kan tru at ca. 8% av arbeidstyrken frivillig velger ledighet.

Monetarismen var altså heller ikke noe fullgodt teoretisk standpunkt. Utviklinga går videre til nye teorier.

Nye problemstillinger

For det første går interessen naturlig over fra etterspørselsida til tilbudssida. Hva kan gjøres for å få bedriftene til å bli mer effektive og få arbeids- og varemarkedene til å fungere bedre, slik at likevektsledigheten går ned?

For det andre går interessen over fra å utjamne konjunktursvingningene til å utjamne de forskjellene mellom land og epoker som gjør at noen land og epoker har høy likevektsledighet, andre har lav. Det hevdes at disse forskjellene er langt mer betydningsfulle enn forskjellene mellom høy- og lavkonjunktur i ett og samme land i en bestemt epoke.

For det tredje: hva kan være årsakene til at økonomien ikke straks og friksjonsfritt beveger seg tilbake til likevekt når den blir utsatt for forstyrrelser? Vil disse nye hendelsene sette varige spor, slik at en aldri kommer tilbake til det samme likevektspunktet, men må finne et nytt?

Kleppeutvalget

Den nye teorien om årsakene til arbeidsledighet som vi nå skal se nærmere på, er beskrevet i boka "Unemployment" av Layard, Nickell og Jackman . Kleppeutvalgets innstilling bygger på den boka.
I Kleppeutvalget har man beholdt en viss tru på at etterspørselsregulering kan være virkningsfullt og hensiktsmessig på kort sikt. Men bruken av disse virkemidlene er begrensa av de hensynene til utenriksbalansen, statsgjelda og produktivitetsutviklinga som vi så at keynesianismen måtte ta etter hvert. Spesielt bygger innstillinga på det mandatet den fikk, som er å ta fastkurs-politikken (tilknytninga av krona til ECU, som gjalt fram til høsten 1992) for gitt. Det gir den begrensninga at pengepolitikken må brukes til å holde valutakursen fast, og ikke kan brukes til å styre etterspørselen ved å styre renta. Det gir også den begrensninga på finanspolitikken at den ikke må drives lengre enn at markedet hele tida har tillit til krona. I motsatt fall blir krona lett et offer for spekulasjoner i devaluering.

Så langt står altså Kleppeutvalget for en forsiktig og lite ambisiøs keynesianisme. Men fra monetarismen henter man så begrepet om likevektsledighet, og dermed trua på at etterspørsels-styring ikke er mulig i det lange løp. Følgelig ligger hovedinteressen, og hovedtyngda av de konkrete forslagene, i å forbedre tilbudssida i økonomien. Det betyr å redusere kostnader i produksjonen, øke konkurransen slik at ressursene kan bli flyttet fra ineffektive og uproduktive anvendelser til steder hvor de kaster mer av seg, og omdanne ordningene på arbeidsmarkedet og de andre markedene (f.eks. arbeidsledighetstrygda, sjukelønnsordninga og trygdeordninga) dersom de er til hinder for dette.

Det viktigste hensynet som tilsier at etterspørselstimulering bør brukes på kort sikt, ser ut til å være at høy ledighet i en periode kan ha varige virkninger, slik at det likevektspunktet man vender tilbake til etterpå, ikke er det samme som før. Høy ledighet skaper høy likevektsledighet i framtida. De langtidsledige "melder seg ut" eller kommer ikke lenger i betraktning når nye jobber skal besettes. (En tilsvarende virkning oppstår også når det gjelder produksjons-utstyret. Det "melder seg ut" ved at ledig utstyr ruster ned og skrapes i nedgangstidene). Resultatet er at hvis produksjonen etterpå kommer opp på samme nivå igjen, så er det mindre folk og maskiner som melder seg til å drive denne produksjonen, og det betyr økte lønnskrav og økte kostnader. Likevektspunktet er altså ikke det samme som før. Det nye likevektspunktet er der hvor det er like mange aktive arbeidssøkere som før, og i tillegg har vi så den delen av de arbeidsledige som har gitt opp og har havna på sidelinja. Slik skaper en periode med høy ledighet en høyere likevektsledighet seinere. Det er grunnen til at etterspørselen bør økes slik at den høye ledigheta ikke får feste seg så lenge at den skaper utstøtte. Det er også den viktigste begrunnelsen for arbeidsmarkedsstiltaka.

Fagordet for denne virkninga av en ledighetsperiode er hysterese. En snakker om hysterese ikke bare når den høye ledigheten har varige virkninger, men også når det er nødvendig å bruke lang tid på å komme tilbake til den opprinnelige ledigheten uten at det oppstår inflasjon undervegs.

Et eksempel på hysterese kan være når du tar en magnet borttil et umagnetisk jernstykke. Jernstykket blir magnetisert, slik at du f.eks. kan henge andre, mindre jernstykker fast på det. Hvis du tar vekk magneten igjen, fortsetter jernstykket å være magnetisk, men mindre magnetisk enn før, slik at de tyngste jernstykkene faller av.

Lønnsfastsettelsen

La oss nå gå nærmere inn på de mekanismene som, ifølge den nye sosialøkonomiske teorien, fører til at det eksisterer en bestemt likevektsledighet.

En må tenke seg at rundt omkring i samfunnet treffes det stadig vekk en rekke beslutninger om priser og lønninger. La oss velge ut en bedrift som et typisk eksempel. Den treffer en beslutning om lønnsnivået i bedrifta, eventuelt i forhandling med en fagforening. Det kaller vi lønnsbeslutninga. Til grunn for denne beslut-ningen ligger en oppfatning om hva prisnivået vil bli i året som kommer, eller i tariffperioden. Det er jo i og for seg likegyldig hva lønna er i kroner - det som teller er reallønna.

Men bedrifta må også foreta en beslutning om hvilken pris den skal ta for den varen den selger. Det kaller vi prisbeslutninga. Til grunn for denne beslutninga ligger en antakelse om hvilke kostnader bedriften vil få i tida som kommer, og det vil være bestemt av lønnsnivået, ikke bare i egen bedrift, men i alle de andre bedriftene som leverer varer til vår bedrift. Det ligger sjølsagt også innbakt i prisbeslutningen en vurdering av hvor stort påslag på kostnadene som vil gi bedriften maksimal fortjeneste.

Det som gjelder for denne ene bedrifta, gjelder også om vi ser på alle bedrifter under ett. Vi kan snakke om en prisbeslutning og en lønnsbeslutning for samfunnet som helhet. Det er nå klart hvordan forventningene spiller inn: både lønnsbeslutningen og prisbeslutningen blir høyere jo høyere man trur at prisnivået kommer til å bli. Følgelig vil inflasjonsforventninger gi inflasjon. Arbeidsledigheten kommer inn på den måten at lav ledighet gir arbeiderne stor makt på arbeids-markedet og i lønnsforhandlinger, og dermed en lønnsbeslutning om en høy forventa reallønn. Muligens er det også slik at lav ledighet, dvs. høy aktivitet, gir bedriftene grunn til å tru at de kan tjene på å øke påslaget.

Hvis samfunnet virker slik som vi her har beskrevet, så finns det en og bare en arbeidsledig-hets--prosent som er forenlig med at forventningene slår til i praksis, slik at arbeiderne får den reallønna de venter seg og bedriftene den reelle fortjenesten de venter seg. Det er likevekts-ledigheten. Ingen av partene har da grunn til å angre sine beslutninger. Ettersom det en forventet, var samme prisstigning som tidligere, betyr det at prisstigningen er konstant i likevekts--punktet.










Figur 2 Naturlig arbeidsledighet. I den naturlige arbeidsledigheten u* er lønns. og prisbeslutningene forenlige. Vi ser ellers at jo høyere ledighet, jo mer moderat lønns- og prisfastsettelse. (Obs. lave priser gir høy reallønn).

Dersom lønna blir satt for høyt i forhold til prisene (eller omvendt), så har partene satt seg mål som ikke kan forenes i praksis. Det som da vil skje, er at inflasjonen blir høyere enn forventet, slik at de ikke oppnår sine mål. Den eneste måten de kan oppnå sine mål på, er at ledigheten øker slik at de setter seg lavere og forenlige mål.

Slik er den grunnleggende oppfatninga om arbeidsledigheten hos Layard, Nickell og Jackman. Dersom vi kan få de som beslutter lønninger og priser til å vise mer beskjedenhet, trengs det mindre arbeidsledighet til å gjøre deres beslutninger forenlige. På den måten kan likevektsledigheten senkes, kanskje helt til de 1-2% vi hadde før. Derfor blir det viktig å finne ut mer om hva som kan fremme en slik beskjedenhet fra partene. Når det gjelder lønnsfastsettelsen, er det utvikla to slags teorier om hvordan den skjer og hva som påvirker den, og det er disse to teoriene vi nå skal se nærmere på.

Effektivitetslønn

La oss tenke oss en bedrift som ikke har problemer med å få solgt det de produserer. La oss anta at den har et gitt antall ansatte, f.eks. 50. Det virker rimelig å anta at jo større innsatsen til de ansatte er, jo større blir produksjonen og dermed salgsinntektene.

Men innsatsen til de ansatte er jo et flertydig begrep. Hva skal vi egentlig mene med begrepet økt innsats?
Her er noen forslag:

  1. Arbeidet foregår i økt tempo.
  2. De ansatte vier seg mer helhjertet til jobben. De blir ikke hjemme uten grunn, de går ikke ut og handler i arbeidstida, tar ikke lange pauser, tenker ikke på andre ting, leser ikke aviser i arbeidstida, og stiller opp når det er behov for et ekstra tak.
  3. Den samla innsatsen til alle 50 øker hvis færre av dem slutter hvert år, slik at færre er på opplæring til enhver tid.
  4. Den samla innsatsen til alle 50 øker hvis det er lett å rekruttere inn kvalifiserte ansatte når noen slutter. Det oppstår ikke langvarige perioder uten nøkkelpersonale, mens bedriften annonserer gang på gang etter folk.


Ettersom produksjonen og salgsinntektene øker med innsatsen, er bedriften interessert i størst mulig innsats fra alle 50.

Arbeidernes innsats er som regel målbar, hvilket gir opphav til akkord og andre prestasjons-lønns-systemer. Funksjonærenes innsats er vanskeligere målbar, både fordi de sitter for seg sjøl, og fordi det ofte er vanskelig å sette opp en bestemt liste over arbeidsoppgavene.

Effektivitetslønnsmodellen går ut fra at arbeidsgiveren ikke kan observere nøyaktig hvordan innsatsen er. Virkemidler som akkord osv. er derfor ikke aktuelt. Istedet bruker han nivået på den faste lønna som virkemiddel. Innsatsen antas å øke jo mer lønna som tilbys ligger over det som den ansatte kan oppnå hvis han begynner et annet sted. Årsaka er at det er en viss sannsynlighet for at lav innsats vil bli oppdaget og føre til sparken, eller at høy lønn gir en følelse av å bli satt pris på. Innsatsen øker også med arbeidsledigheten i samfunnet, fordi hvis en da får sparken, er det vanskeligere å få noe nytt. Men jo høyere ledigheten er, jo mindre virkning har lønnsøkning som virkemiddel.

I denne modellen er det arbeidsgiverne som fastsetter lønna. Likevel byr de lønna opp for å frambringe maksimal innsats pr. lønnskrone. Ettersom innsatsen øker mindre og mindre for hver ny krone i påslag og for hver ny prosent i ledighet, vil det innstille seg et likevektsnivå hvor bedriftene ikke lenger overbyr hverandre i lønn. Den motsvarende ledigheten er likevekts-ledigheten.

Denne teorien gir faktisk en rimelig forklaring på at lønna ikke tilpasser seg så lavt at bedriftene har interesse av å ansette alle som vil ha jobb, slik sosialøkonomer så ofte har gått ut fra. Lønna tjener som motivasjonsmiddel, og er dermed ikke istand til å skape likevekt mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet. Men som jeg allerede har antyda, er dette en rimelig teori først og fremst når det gjelder funksjonærlønninger og andre nøkkelpersoner.

I de siste tiåra har antall funksjonærer og antall folk i jobber som er vanskelig målbare, økt betydelig på bekostning av vanlige jobber. Lønnsutviklinga i disse klassene er også ganske frisk. Dette både bekrefter at slike mekanismer er i arbeid, og gir grunn til å tru at de har økende betydning for utviklinga av inflasjonen og likevektsledigheten. Bedriftene legger større og større vekt på moderne personaladministrasjon, og hvis vi ser tilbake på de fire eksemplene på hva som ligger i økt innsats, ser vi at de omfatter alt det som et moderne personalkontor arbeider med: effektiv rekruttering og opplæring, redusere turnover og øke motivasjonen blant medarbeiderne. Til alt dette bruker de i stigende grad et system med individuelle lønner ("tryne-tillegg") som virkemiddel.

Det er et ganske sterkt vitnesbyrd om hvilke klasseinteresser Kleppeutvalget tjener, når de ikke engang drøfter muligheten av en slik tolkning av effektivitetslønnsmodellen, og langt mindre fremmer forslag om å redusere individuell avlønning og motvirke det skadelige liksom-markedet for kvalifisert arbeidskraft og ledere, der man øker hverandres lønn for å motivere hverandre, beholde hverandre og rekruttere hverandre. Som for å få fart på denne prosessen, gjør man det å miste jobben så behagelig som mulig gjennom fallskjermer. Alt Kleppeutvalget har å si om dette, er at alle må vise moderasjon.

Fagforeningsmodellen

Den nye teorien opererer med to konkurrerende teorier om lønnsfastsettelsen. Vi har sett på effek-tivitets--lønnsmodellen, der bedriften fastsetter lønna. Alternativet er at bedriften og ei fagforening forhandler om lønna.

Vi antar at fagforeninga er interessert i to ting: høyest mulig lønn og fortsatt ansettelse i bedrifta for dem som nå er der, de såkallte insiderne. Bedrifta er interessert i størst mulig profitt. Under bestemte forutsetninger går det an å rekne ut resultatet av disse forhandlingene.
Det viser seg at forhandlingsresultatet er ei lønn som er høyere jo lavere arbeidsledigheta er. Det høres jo ikke urimelig ut. Ved høy ledighet må fagforeninga være mer moderat i forhandlingene, for hvis lønna blir så høy at noen av insiderne blir satt på porten, har de dårligere framtidsutsikter når det er høy ledighet enn når det er enkelt å skaffe seg en ny jobb.

Ved samordnede oppgjør rekner man med at lønna blir lavere enn ved bedriftsvise forhandlinger, fordi LO tar hensyn til de av medlemmene som er arbeidsløse, mens den lokale klubben bare tar hensyn til dem som for øyeblikket er ansatt i bedrifta. For LO-medlemmene som helhet går det ikke an å finne jobb utafor tariffområdet, for tariffområdet er hele landet. Alternativet til jobb er A-trygd. For medlemmene i den lokale klubben er alternativet mer sammensatt. Det er en viss sannsynlighet for å skaffe ny jobb med omtrent samme lønn, og en viss sannsynlighet for ledighet med A-trygd. Alt i alt er alternativet lysere. Jo bedre alternativet er, jo større sjanser kan fagforeninga ta på at noen av medlemmene blir satt på porten, og jo høyere blir den lønna partene blir enige om. Det er derfor at samordede oppgjør gir lavere lønn, og det er derfor at lønna blir høyere jo lavere ledigheta er. Det er også derfor at myndigheter som vil redusere likevektsledigheta, først og fremst må være interessert i å gjøre alternativet til fortsatt jobb i samme firma så dårlig som mulig. Den praktiske konsek-vensen av det er lavere A-trygd, dårligst mulig betaling på arbeidsmarkedstiltak, og vanskeligst mulig tilgang til ekstra ytelser ut over A-trygda slik som sosialhjelp. Ut fra denne teorien vil også myndighetene være interessert i at det vokser fram mange nye svært lavtlønte og usikre jobber som ikke er regulert av tariffavtaler, slik at arbeidskontorene kan gi folk valget mellom slike jobber eller bortfall av dagpengene.

Slik er de logiske konsekvensene av fagforeningsmodellen for lønnsfastsettelsen. Vi ser at Kleppe-utvalget i stor grad bygger på den modellen framfor effektivitetslønnsmodellen når de foreslår og utreder konkrete tiltak mot ledigheten. Riktignok tør ikke utvalget følge denne logikken særlig langt akkurat nå, men utredninger og planlegging pågår som kan gi nye tiltak etterhvert som det blir politisk mulig.

Det utvalget foreslår som klart har sitt utspring i denne modellen, er et inntektspolitisk samarbeid i 5 år som skal begrense lønnsveksten til 3% pr. år. Et slikt samarbeid er realistisk fordi LO i større grad enn forbundene og klubbene vil ta ledigheten inn over seg, i følge teorien. Dessuten har LO-formannen fått opplæring i teorien i utvalget. Den praktiske forma på oppgjørene vil være samordnede oppgjør der ramma fastlegges, og forbundsvise og lokale tilpasninger innafor ramma. Alle lokale forhandlinger skal være ferdig til en viss dato. Det forhindrer konkurranse mellom bedriftene om arbeidskrafta (jfr. effektivitetslønnsmodellen) og gir mulighet for at ikke hele ramma blir tatt ut, ettersom bedrifter som ikke tåler lønnsøkninger vil kunne trenere forhandlingene, eller de lokale klubbene på slike bedrifter vil innse at de står overfor enda dårligere alternativer for sine insidere enn det LO som helhet gjør.

Forøvrig foreslår utvalget en gjennomgang av dagpengeordningen og praktiseringa av den. Det pågår nå. Mht. sosialhjelp osv. var en strammere praktisering på gang allerede da utvalget arbeidet.
Det er av interesse for oss som alltid har gått inn for forbundsvise oppgjør, å se om det gir høyere lønn i den nye teorien. Det viser seg at det gjør det ikke nødvendigvis. Det kommer an på hvordan tariffområdet er sammensatt. I mange andre fagforeningsmodeller, derimot, gir forbundsvise oppgjør den høyeste lønna. Derfor sier Kleppeutvalget (s.26): "Det er bred enighet om at mellomformer - bransjevise oppgjør - virker mindre bra."

Vi må nå være litt mer nøyaktige når det gjelder hvilken rolle fagforeningsmodellen og effektivitets-lønns-modellen har innafor teorien som helhet. De er begge to måter å tenke seg hvorfor høy lønn hører sammen med høy ledighet. Riktignok ser det i begge teoriene ut til at det er den høye ledigheten som er årsak til den lave lønna, slik at en kan spørre seg om det ikke er å forveksle årsak og virkning når man vil senke lønna for å redusere ledigheten. Men denne kritikken er forhastet, for når vi setter lønnsfastsettelsen og prisfastsettelsen inn i en helhetlig modell, ser vi at reallønna og arbeidsledigheten blir fastlagt samtidig når vi krever at prissettinga skal være konsistent med lønnssettinga, slik at i likevektspunktet er hverken den ene eller den andre årsak. De virkelige årsakene til likevektsledigheten i denne teorien er de utafra gitte institusjonelle forholdene på arbeidsmarkedet og varemarkedet som påvirker partenes handlinger. I fagforeningsmodellen er det A-trygda. Dessuten er det noen gitte trekk ved bedriftenes og fagforeningas situasjon som vi ikke har kommet inn på: fagforeningens styrke og kampkraft, og bedriftenes kapitalintensitet og markedsmakt. Jo mer kapitalintensivt næringsliv, jo mindre betyr lønna for profitten, og jo lettere vil bedriftene gå med på høy lønn. Jo svakere konkurranse, jo lettere vil bedriftene kunne velte lønnsøkninger over på prisene, og også det forårsaker høy lønn.

Vi ser altså at denne teorien er mer opptatt av de institusjonelle ordningene som påvirker likevektsledigheten enn av hvordan ledigheten varierer med konjunkturene. Logisk sett består politikken for å redusere ledigheten i tiltak både mot A-trygda, mot fagforeningenes kampkraft, for mindre kapitalintensiv produksjon og for økt konkurranse. Kleppeutvalget har ikke trukket de fulle konsekvensene, men det er interessant å merke seg hvordan de legger stor vekt på å konkurranse-eksponere alle deler av næringslivet og forandre Prislova, og at den næringspolitikken de går inn for, etter alt å dømme medfører mer arbeidsintensive bedrifter. Myndighetenes politikk med EØS-medlemskap, anbud i offentlig sektor osv. passer også inn i dette skjemaet.

De arbeidsløses rolle

Vi har sett at samfunnssnekkerne planlegger å legge samfunnets kjeller, A-trygda og sosialtrygda, så lavt i terrenget som mulig, for at ikke første etasje, den gjennomsnittlige industriarbeiderlønna, skal rage for mye opp. De arbeidsløse har en utpreget syndebukk-funksjon i disse planene. De må lide, for at de sysselsatte fagforeningsmedlemmene skal få en frykt i seg for å havne blant dem, og dermed avstå fra lønnskrav som gjør det mer sannsynlig. Det er de sysselsattes atferd som skal påvirkes, men metoden er å gjennomføre innstramminger for de arbeidsløse.

Hvis det ikke hadde vært for at målet med denne politikken er det svært aktverdige å redusere likevektsledigheten, kunne man vanskelig unngå å trekke paralleller mellom denne politikken og den fattigpolitikken som blei ført i England og andre "avanserte" land på 1800-tallet og et stykke inn i vårt århundre. Kort sagt gikk den ut på å gjøre det så forferdelig som mulig å være fattig og arbeidsløs. For eksempel fant det nye industriborgerskapet i England ut at de gamle fattiglovene fra 1601 var for romslige , og innførte de nye fattiglovene av 1834, som bare har en understøttelsesform: tvangsarbeid i arbeidshus.

Lovgivernes motiv for fornyelsen var at den gamle lova var "et hinder for industrien, en belønning for uansvarlige giftermål, en stimulans til befolkningsøkning og et middel til å motvirke virkninga av befolkningsøkninga på lønningene, en nasjonal innretning for å ta motet fra de ærlige og arbeidssomme og beskytte de late, ondsinnede og uansvarlige, planlagt for å ødelegge familie-livets bånd og forpliktelser, hindre systematisk kapitalakkumulasjon og øde det som allerede er akkumulert, samt ruinere skattebetalerne. Dessuten innebærer tildeling av matrasjoner en premiering av uekte barn."

Jeg forstår det slik at også den tidas lovgivere hadde en slags effektivitetslønnsmodell, der innsatsen er en avtakende funksjon av leveforholdene til de arbeidsløse.

I Norge innebar lova om fattigvesenet fra 1900 tilsvarende bestemmelser som fattiglova i England. En stortingsmann som syntes det var å gå litt langt å innføre arbeidshus, argumenterte istedetfor med de gode erfaringene han hadde som medlem av fattigkommisjonen i Oslo. Kommisjonen "anviste de personer som man antok ikke ville søke arbeid, sådant arbeid som kun ga såvidt til livets opphold, men som var så tungt og besværlig at man kunne gå ut fra at den som anvistes det arbeidet, ville gjøre sitt beste for å få noe annet."

Her er vi over på en annen rolle som de arbeidsledige har. Ikke bare er de til skrekk og advarsel for de late og kravstore, men de har også en aktiv funksjon som arbeidssøkere. Ifølge moderne sosialøkonomi er det slik at jo flere av dem som er aktive arbeidssøkere, jo sterkere virker en gitt arbeidsledighetsrate til å moderere lønnskravene og øke innsatsen. De sysselsatte vil vite at "det står nok av arbeidsvillige folk utafor porten og bare venter på en sjanse!".

Dette er grunnene til at sysselsettingstiltakene må være midlertidige, så de arbeidsløse ikke slutter å være aktive søkere. Det er også grunnen til at de må være dårlig lønnet, så lysten til å finne noe annet ikke svekkes. Og det er grunnen til at det skal bli vanskeligere å bli uføretrygda, for de uføretrygda fyller ikke funksjonen med å puste de som har jobb i nakken. De søker faktisk ikke jobber i det hele tatt.

Hva er da hensikten med arbeidsmarkedstiltakene? Det er to hensikter. For det første å tilpasse de arbeidsledige til den typen jobber som det finns mest av for øyeblikket. Dette er skolerings- og arbeidstreningsfunksjonen. Den skal redusere misforholdet mellom de kvalifikasjonene som kreves i de ledige jobbene som finns, og de kvalifikasjonene de ledige har. Men for det andre - og det er enda viktigere - har de til hensikt å sørge for at de ledige ikke blir mer passive som arbeidssøkere etterhvert. Lang tids ledighet reduserer muligheten for å få jobb. Dette kan være fordi de langtidsledige mister motet og slutter å sende søknader, eller får psykiske og fysiske sjukdommer og i det hele tatt raskt blir mindre egnet som arbeidskraft. Det kan også være at arbeidsgiverne trur at dette er tilfelle, og derfor sorterer ut søknader fra langtidsledige.

Ingen steder er denne mest moderne sosialøkonomiske teorien uttrykt bedre enn i innstillingen fra komiteen som vurderte stats- og kommunebidrag til fag-foreningenes arbeidsledighetskasser i 1905: "Efterhånden vænner dessuden arbeiderne sig til at gaa ledige, og da faa evner saa hurtig slappes som selve arbeidsevnen, løbe den i længere tid arbeidsløse fare for at blive arbeidssky og arbeidsudygtig for tilsidst maaske at hengive seg til vanemessig lediggang og professionelt betleri eller endog til drukkenskab og tyveri. Hertil kommer saa for de kvindelige arbeidsløse endnu fristelsen for ervervsmæssig usædelighet."

Økt satsing på attføring og innstramming av uføretrygdinga har akkurat samme hensikt som tiltakene. Det gjelder å forhindre at de som har fallt utafor, opphører med å være aktive konkurrenter om jobbene. Det aktive presset på de som har jobb, må opprettholdes.

Fordi altså arbeidsevnen så hurtig slappes, foreslo Kleppeutvalget økt attføring, opprettelse av jobbklubber for ledige og framskynding av tiltakene, slik at de ledige blir oppfanget av slike tiltak allerede etter tre måneders ledighet. Dette ble utarbeidet i detalj av Orskaug-utvalget. Naturligvis betyr en slik framskynding at antallet på tiltak midlertidig øker. En rekner med i gjennomsnitt 10 tusen flere på tiltak i 1993. Dette igjen har gitt grunnlag for Arbeiderpartiets påstand om at ledigheten nå har flatet ut, og at gjennomstrømningen i arbeidsledighetskøen er mye større enn tidligere antatt. Når de ledige blir satt på tiltak etter tre måneder, går de ut av de helt lediges rekker. I statistikken øker da gjennomstrømningen i ledighetskøen, og antallet langtidsledige går ned.

De arbeidslediges velferd og framtid er utvilsomt den viktigste grunnen til framskyndingen av tiltakene, satsinga på attføring og strengere kontroll med uføretrygdinga. Men det viser seg også til alt hell at det å bevare søkeeffektiviteten til de langtidsledige har en helt sentral rolle i teorien om hvordan en kan senke den kortsiktige likevektsledigheten.

Jeg nevnte tidligere at det kan eksistere hysterese-effekter på arbeidsmarkedet. Det betyr at når arbeidsløsheten engang har økt, vil den ikke gå tilbake igjen til sitt tidligere leie, sjøl om det på nytt blir gode tider. Eller for å være mer nøyaktig: sannsynligvis går den tilbake igjen til den langsiktige likevektsledigheten, men bare meget, meget langsomt. Vi kan nå se hva som er årsaka til det ifølge den nye teorien. Det er at de langtidsledige er så dårlige til å skaffe seg jobb. Nettopp når arbeids-ledigheta skal til å gå nedover igjen, har den vart så lenge at det begynner å bli mange langtidsledige. Ettersom ledigheten er på veg ned, vil det derimot være relativt få som nettopp har fått sparken. Dersom nå både arbeidsgiverne og de sysselsatte skjønner eller oppfatter det slik at de langtidsledige ikke er reelle konkurrenter om jobbene, så vil de sysselsatte føle seg så trygge på jobbene at de fremmer høye lønnskrav, og arbeidsgiverne vil være så usikre på om de kan skaffe kvalifiserte erstatninger til de som slutter, at de går med på høye lønnskrav. Dermed vil inflasjon oppstå bare ved en ganske liten nedgang i ledigheten. For å forhindre inflasjonen, dvs. være i likevekt, kan en bare redusere ledigheten med ørsmå skritt om gangen.

Hvis derimot de langtidsledige beholder sine kvalifikasjoner og sin iver, kan ledigheten reduseres til den langsiktige likevektsledigheten i ett slag. Slik skaper altså den hurtige slapping av arbeidsevnen en korttids likevektsledighet som ligger mellom den virkelige ledigheta og den langsiktige likevekts-ledigheta. Bare meget gradvis kan vi komme tilbake til det gamle nivået uten at det oppstår inflasjon.

Kleppeutvalgets strategi

Det er nå meget lett å oppsummere Kleppeutvalgets strategi. Den følger helt logisk av teorien om likevektsledighet med fagforeningsmodellen som nærmere begrunnelse.

Den faktiske ledigheta skal reduseres i 1993 og 1994 ved keynesiansk underskuddsbudsjettering og ved å kutte overføringene med 5 milliarder og bruke pengene på midlertidige offentlige jobber istedet.

For at ikke dette skal gi inflasjon, må den kortsiktige likevektsledigheta reduseres raskt i takt med den faktiske ledigheta. Det oppnås ved jobbsøkeklubber, arbeidsmarkedstiltak, attføring og å nekte folk uføretrygd. Dermed opprettholdes arbeidsevnen, kvalifikasjonene og arbeidsvilja til alle de ledige og utslåtte. Kuttet i overføringene bidrar også til dette, og har altså en dobbel hensikt.

Målet er å få den faktiske ledigheta ned på den langsiktige likevektsledigheta i løpet av få år. Samtidig arbeider man på et annet og mer langsiktig mål, nemlig å redusere sjølve den langsiktige likevektsledigheta.

Ifølge fagforeningsmodellen kan det i prinsippet gjøres på flere måter:

  • Redusere fagforeningenes kampkraft (ingen konkrete forslag i Kleppe)
  • Samordnede oppgjør
  • Redusere alternativet til fortsatt jobb i samme bedrift, dvs. A-trygda, sosialhjelp, betalinga på tiltak, og framskaffe dårlig betalte jobber som kan formidles til ledige med trusel om avstengning av dagpengene (Her har Kleppe vært forsiktig, men satt igang endel utredninger om dagpengene og praktiseringa på arbeidskontoret, og om andre trygder. Orskaug holder tiltakslønna nede).
  • Økt konkurranse (Kleppe foreslår store endringer i Prislova. Viktigst er noe annet: EØS).
  • Mer arbeidsintensive bedrifter (Kleppe trekker ikke denne konklusjonen, men utvalgets næringspolitikk har det som konsekvens).

Kritikk av Kleppe

De sosialpolitiske implikasjonene av den nye teorien er ikke helt entydige. Som vi så, kan en kanskje bruke effektivitetslønnsmodellen til å trekke konklusjoner og utforme tiltak som reduserer lønnspresset ved å ramme høyere funksjonærer og deres avlønningsformer. Men det blir ikke gjort. Istedet bruker Kleppeutvalget, regjeringen og sosialøkonomene som regel fagforeningsmodellen. I denne utforminga er teorien et redskap til å bekjempe fagbevegelsen og tyne de som har de aller dårligste levekårene - de arbeidsløse, de unge som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, sjuke, uføre og enslige forsørgere.

Det er av disse gruppene som Kleppeutvalget og Arbeiderpartiets "solidaritetsalternativ" krever de største ofrene. Egentlig er det dem som blir bedt om å vise solidaritet. Et og annet utfall fra Arbeiderpartipolitikerne mot NHO og fallskjermene er bare munnsvær som skal dekke over dette.

Solidaritet - med hvem? Sjølsagt med kapitalen. Det hele politikken går ut på, er jo å øke profittraten ved å øke utbyttinga. Dette skal så igjen føre til økt etterspørsel etter arbeidskraft.

Den nye teorien gir en ideologisk begrunnelse for å temme fagbevegelsen, senke lønnsnivået og innføre et helt nytt sett av normer i arbeidslivet. Teorien fører til at de som styrer, forherder seg på disse punktene, fordi de trur at det tjener økonomien totalt sett. Men i tillegg til en akademisk teori, trengs også en folkelig agitasjon, slik at de nye normene slår rot i arbeiderklassen. Her kommer normbyggere som Rune Gerhardsen inn.

Som en følge av disse nye normene og de økonomiske og politiske prosessene som driver dem fram, trur jeg at det blir en tredeling av arbeidsmarkedet i framtida:

  1. De som får midlertidige og tilfeldige jobber med lønn rundt A-trygda eller tiltakslønna.
  2. De som jobber i små og mellomstore bedrifter som er underleverandører til de store konsernene, og som må senke lønna for å forhindre at konsernet gir ordrene til lavkostland istedet. (Arbeiderpartiets satsing på små og mellomstore bedrifter har delvis til hensikt å utvikle et slikt fleksibelt B-arbeidsmarked).
  3. De som jobber under ordnede forhold og tarifflønn i større bedrifter og det offentlige.

Den nye teorien gir ideologisk skyts til en utvikling i denne retninga, og spår at den vil føre til redusert ledighet. Jeg tar ikke nå stilling til om teorien spår rett om det. Men la meg bare antyde at sammenhengen mellom lønn, forventninger og ledighet i teorien, kanskje ikke er så fast i virkeligheten. Kanskje er det slik at den underliggende utviklinga av verdiforholdene (som gjenspeiler seg i profittraten) vil endre disse sammenhengene. Hvis det er tilfellet, kan de ofrene som gis for å redusere ledigheten, vise seg å være forgjeves. Til tross for økt utbytting, kommer det kanskje ingen ny vekstperiode i kapitalismen. Dette er emnet for en seinere artikkel.




Tilbake til Røde Fane-sida