Kuhn er et unormalt spillkort, og Haugen er framleis ikke i tvil når han rapporter til oss at her har vi med en vanlig subjektiv idealist å gjøre - en som er enig med ham sjøl. Sjøl har jeg den motsatte bakgrunn. Jeg er materialist - en slik som Hans Hauge i sin beryktede Sokal-artikkel fra i fjor mente ikke kunne eksistere etter Kant, og i hvertfall ikke kunne forsvare sitt syn uten i form av parodiering eller i romanform. Jeg rapporterer at Kuhn er en stor og viktig materialist, hovedsaklig fordi han legger grunnlaget for å gjøre erkjennelsesteorien til en erfaringsvitenskap, befridd for metafysikken i den såkalte «metodelæra» som pådyttes alle forberedende-studenter. Jeg ser imidlertid at han har andre sider også. Ifølge Haugen er boka en «tour de force mot den tradisjonelle forståelsen av vitenskapens vitenskaplighet». Dette trenger i det minste en presisering. Hvis Haugen mener at vitenskapen ikke er vitenskapelig, så bør han si det, og ikke dekke seg bak frasen «den tradisjonelle forståelsen». Men det er isåfall en oppfatning som ikke har noe som helst belegg hos Kuhn.
Vitenskapen kan etter Kuhn ikke lenger betraktes som stadige framskritt fra villfarelse til objektiv sannhet, hevder Haugen. Men nå er det slik at siste kapittel i boka til Kuhn heter «Framskritt gjennom revolusjoner». Der framholder han at en viktig grunn til at (natur)vitenskapene opplever framskritt, er at et felles paradigme befrir samfunnet av vitenskapsmenn fra stadig å måtte revurdere sine grunnprinsipper. Derfor kan de konsentrere seg om de mest innviklede og esoteriske fenomenene på feltet sitt. Det øker effektiviteten i problemløsninga. Det at de bare henvender seg til hverandre, og ikke bryr seg om hva utenverdenen måtte mene eller trenge, øker effektiviteten ytterligere. Det samme gjør den trangsynte og rigide opplæringa.
Men hva når paradigmet kommer i krise, og det bryter ut en vitenskapelig revolusjon? Er vi da sikret at det nye paradigmet ikke er et tilbakeskritt? Ifølge Kuhn må det nye paradigmet bevare en stor del av den evnen til problemløsning som det gamle hadde, og dessuten åpne for nye, hittil uløselige problemer. Han ser samfunnet at vitenskapsmenn som et uhyre effektivt instrument nettopp for å maksimere antallet av problemer som løses gjennom paradigmeskiftet, og øke presisjonsgraden på løsningene.
Tvert imot hva Haugen sier, er det altså ikke bare mulig å tru på framskritt i vitenskapen - Kuhn gjør det sjøl.
Men er det et framskritt i retning av objektiv sannhet? Haugen har rett i at Kuhn ikke mener det. Kuhn bruker ikke begrepet sannhet. Han mener at han ikke trenger det. Han snakker istedet om effektivitet i problemløsning. Sånn sett er han pragmatist. Sjøl trekker han en parallell mellom sitt syn på vitenskapens utvikling og Darwins utviklingslære, som utelukker at evolusjonen har noe sluttmål. At evolusjonen har gått framover, forstår vi isteden når vi ser bakover. Samtidig har Kuhn mange formuleringer som bare kan forstås materialistisk, f.eks. «verden består ikke av stimuli, men av objekter». Men dette er filosofi, og dermed ikke så viktig for Kuhn. «Enhver naturoppfatning som er forenlig med vitenskapens vekst gjennom testing av hypoteser, er forenlig med det utviklingshistoriske synet på vitenskap som vi har anlagt her», lyder en av de siste setningene i boka. Altså nærmest ethvert normalt syn, bortsett fra synet til Haugen.
«Kuhns radikale skritt består i å betrakte paradigmets stilltiende kunnskap som selve forutsetningen for persepsjon overhodet», sier Haugen. Haugen later til å mene at et slikt synspunkt bekrefter og kjennetegner den subjektive idealismen som han sjøl står for. Langt ifra. Selvfølgelig tar iakttageren med seg sine subjektive fordommer og innlærte vaner når han studerer et saksforhold. Var det ikke slik, ville det aldri kreve noe arbeid å få kunnskap. I arbeidet med å forstå saksforholdet slik som det er, kan det hende at iakttageren må forandre seg, og endre sine fordommer og innlærte vaner. Dette skjer i vitenskapelige revolusjoner. det er materialisme, ikke idealisme. Kanskje viser det seg etter en stund at vi ennå ikke har fått tak i saka slik den virkelig er. Delvis forholder det seg annerledes enn vi ventet. Da må vi påny revolusjonere våre oppfatninger. Dette betyr på ingen måte at paradigmene konstituerer den naturen de undersøker, som Haugen lykkelig konkluderer. Det betyr at de konstituerer vår måte å forstå naturen på. Etterhvert som det vitenskaplige arbeidet utvikler seg på et slik grunnlag, viser det seg alltid at det likevel er motsigelser mellom denne forståelsesmåten og naturen sjøl. Det viser seg i visse eksperimenter som ikke går slik som ventet. Det er ikke den subjektive moten som skifter, og dermed vitenskapens objekt med den, slik som det kan se ut til å være i litteraturvitenskapen. Det er naturen sjøl som setter foten ned og sier stopp enhalv.
Det neste punktet Haugen lager et stort vesen av, er at det ikke finns noen overinstitusjonell ramme for å avgjøre striden mellom konkurrerende paradigmer. Naturligvis gjør det ikke det. Det finns ikke noen overdommer og ikke noen fasit - samfunnet av vitenskapsmenn får løse sine motsigelser sjøl.
Men nå gjør Haugen en liten vri på dette uimotsigelige faktum, og sier at det finns ingen nøytral verden å måle paradigmene mot. Dette er en revestrek. Jeg veit ikke riktig hva jeg skal gjøre utav adjektivet «nøytral», men det veit jeg, at det finns en verden å måle paradigmene mot. Og det er det som gjøres av samfunnet av vitenskapsmenn under vitenskapelige revolusjoner. La gå at partene ikke snakker samme språk, og at mange «usaklige» forhold er med på å avgjøre striden. Men stridens eple er tross alt hvilken teori som forklarer verden best.
«Uansett hva vitenskapsmannen ser etter en revolusjon, er det stadig den samme verden han ser på», sier Kuhn. Men Haugen skriver om «en forståelse av vitenskapen som retorisk og dermed uunngåelig politisk produksjon og overtalelse», og «paradigmene konstituerer den verden de undersøker». Deretter grupperer han freidig Kuhn sammen med Lyotard, Derrida og andre moderne sofister.
Jeg kan ikke forhindre postmodernistene i Klassekampen i å velge seg et hvilket som helst sjølmotsigende sett av guruer de måtte ønske. Jeg trur heller ikke at jeg kan rive dem ut av den misforståelsen de hele tida prøver å slå politisk mynt på, nemlig at materialisme og positivisme skulle være ett og det samme, eller at materialistene skulle tru det var mulig å oppnå absolutt kunnskap om den objektive virkeligheten bare ved å betrakte den passivt uten å blande inn noen subjektiv oppfatning eller handling. (Ironisk nok viser det stadige preiket om at subjektet konstituerer objektet at de bygger på subjektive idealister som Husserl, som snakker om absolutt sikker kunnskap om tingenes vesen ved hjelp av intuisjon. Det er altså de, ikke materialistene, som burde kritisere seg sjøl for tendensen til å utrope sin kunnskap til absolutt. Til og med sofisten Derrida er smartere enn dette når han sier: «Det finns ikke noen konstituerende subjektivitet. Hele begrepet om konstituering må sjøl bli dekonstruert.»)
Det jeg håper jeg kan oppnå, er at mennesker som ikke er postmoderne skjønner at det har en hensikt å lese Kuhn, til tross for hva Haugen klarer å gjøre ham til. Men da må de lese ham på engelsk. Den norske oversettelsen finns ikke. Den er så full av feil, misforståelser, utelatelser og til og med tilføyelser at den ikke kan sies å være samme verket.
Haugen blir et offer for oversettelsen når han gjør det til et absolutt høydepunkt i anmeldelsen å filosofere rundt setninga: «Fordi valget (mellom paradigmene. HM) har denne karakteren, kan det ikke tas». Det som kommer etter komma i denne setningen, eksisterer ikke i originalen, og er en rein og umotivert tilføyelse av oversetteren. Det finnes ingenting der som likner på en påstand om at valget ikke kan tas. Haugens kommentar: «Kanskje er dette (at valget ikke kan tas. HM) det mest kontroversielle punktet i Vitenskaplige revolusjoners struktur, og det stedet der Kuhn oftest er blitt feillest». Han avslutter så med å rose den fortreffelige oversettelsen.
Kanhende lever vi likevel i to forskjellige verdener, Haugen. Du og dine postmoderne kamerater må ha «konstituert» en liten verden for dere sjøl. Sålenge det er penger og levebrød i den, vil den nok bestå.
TILBAKE TIL RØDE FANES NETTSIDE