OM HEGEMONI

av Raymond Williams
oversatt av Magnar Mikkelsen

Artikkelen er henta frå boka Marxism and litterature, Oxford University Press, 1977
Den tradisjonelle definisjonen av hegemoni er politisk herredømme eller dominans, spesielt i forhold mellom stater. Marxismen utvida definisjonen av herredømme eller dominans til forhold mellom sosiale klasser, og særlig til definisjoner av en herskende klasse. Begrepet "hegemoni" fikk deretter en viderebetydning gjennom arbeidene av Antonio Gramsci, utført under store vanskeligheter i et fascistisk fengsel mellom 1927 og 1935. Mye er fremdeles usikkert om Gramscis bruk av begrepet, men arbeidene hans utgjør et av de store vendepunktene i marxistisk kultur-teori.

Gramsci foretok en distinksjon mellom "herredømme" (dominio) og "hegemoni". Herredømme blir utøvd i direkte politiske former,og i krisetider også ved direkte eller konkret virkende tvang. Men den mere normale situasjonen er en kompleks bruk av politiske, sosiale og kulturelle krefter som griper inn i hverandre. Likevel er i følge forskjellige fortolkninger "hegemoni" verken dette eller de aktive sosiale og kulturelle krefter, som er dens nødvendige elementer.

Hva nå enn implikasjonene av begrepet er for marxistisk politisk teori, (der det mangler en erkjennelse av flere arter av direkte politisk kontroll, sosial klasse-kontroll og økonomisk kontroll, så vel som det mangler en erkjennelse av denne mer generelle formasjonen), er virkningen på kulturteori umiddelbar. For "hegemoni" er et begrep som naturlig inkluderer og går bakenfor to tidligere, sterke begrep: Det om kultur som en komplett sosial prosess, der mennesket definerer og skaper hele sitt liv; og begrepet ideologi, i mange av dets marxistiske betydninger, der et system av meninger og verdier er uttrykket for eller projeksjonen av spesielle klasseinteresser.

"Hegemoni" går - som tidligere forklart - ut over "kultur" i sin insistering på å relatere "den totale sosiale prosess" til spesifikke fordelinger av makt og innflytelse. Å si at "mennesket" definerer og skaper "hele sitt liv" er sant bare som en abstraksjon. I ethvert virkelig samfunn er det spesifikke ulikheter i tilgang til ressurser og derfor også i muligheten til å virkeliggjøre denne prosessen. I et klassesamfunn er det først og fremst ulikheter mellom klassene. Derfor innførte Gramsci den nødvendige erkjennelse av dominering og underordning i noe som imidlertid fremdeles gjenstår å erkjenne som en helhetlig prosess.

Det er i denne erkjennelsen av helheten i prosessen at begrepet "hegemoni" går ut over "ideologi". Det som er det avgjørende er ikke bare det bevisste system av idéer og oppfatninger, men hele den levende sosiale prosessen som i praksis er organisert av spesifikke og dominante betydninger og verdier. Ideologi, slik det vanligvis forståes, er et relativt formalisert og artikulert system av betydninger, verdier og oppfatninger av et slag som kan abstraheres som et "livssyn"eller et klasse-syn. Dette forklarer dets popularitet som et begrep i retrospektiv analyse (i basis- overbygnings modeller eller i homologi), fordi et system av idéer kan abstraheres fra denne levende samfunnsmessige prosessen og representeres, - vanligvis ved utvelgelsen av "ledende" eller typiske "idelogemer" eller"ideologiske trekk" - som den bestemte formen der bevisstheten på samme tid blir uttrykt og kontrollert, (eller, som hos Althusser) i sin virkning reelt sett er ubevisst, som en på tvunget struktur. Den relativt blanda, ukomplette eller uartikulerte bevisstheten hos virkelige mennesker i en periode og et samfunn blir derfor overstyrt i navnet av dette bestemmende generaliserte systemet,og blir i strukturell homologi etter selve fremgangs måten der ekskludert som perifere eller efemeriske. Det er de fullt utartikulerte og systematiske formene som kan gjenkjennes som ideologi, og det er en tilsvarende tendens i analyse av kunst tilbare å se etter liknende fullt ut artikulerte og systematiske uttrykk for ideologien i den sammenheng (basis-overbygning) eller form (homologi) i verkene det gjelder. I mindre selekterende prosedyrer, mindre avhengig av den iboende klassisismen idefinisjonen av form som fullt ut artikulert og systematisk, er tendensen å betrakte kunstverk som varianter av, eller som variabelt påvirka av den bestemmende abstraherte ideologien.

Mer generelt blir denne forståelsen av "en ideologi" brukt på abstrakte måter om den reelle bevisstheten i både dominante og underordna klasser. En dominant klasse "har" denne ideologien irelativt rene og enkle former. I en versjon har den underordna klassen intet annet enn denne ideologien som sin bevissthet, fordi produksjonen av alle idéer - i følge en aksiomatisk definisjon - er i hendene på dem som kontrollerer de primære produksjonsmidlene. I en annen versjon får den underordna klassen denne ideologien påtvunget sin ellers annerledes bevissthet, som den må kjempe for å opprettholde eller utvikle mot "den herskende klasses ideologi".

Begrepet hegemoni ligner i praksis ofte disse definisjonene, men det er tydelig atskilt i vegring mot åjevnføre bevissthet med de artikulerte formale systemer som kan være, og vanligvis er abstrahert som "ideologi". Det utelukker selvfølgelig ikke artikulerte og formaliserte betydninger, verdier og holdninger som en dominant klasse utvikler og propagerer. Men det likestiller ikke disse med bevissthet, eller heller; det reduserer ikke bevissthet til dem. Istedenfor det ser det relasjoner av dominans og underordning i kraft av sin form som praktisk bevissthet , som en metting av hele livsprosessen - ikke bare av politisk og økonomisk aktivitet, heller ikke bare av manifest samfunnsmessig aktivitet, men av den hele substans avlevende identiteter og relasjoner. Dette skjer i en slik dybde at påvirkningen og grensene for hva som til syvende og sist kan sees som påvirkningen fra et spesifikt økonomisk, politisk og kulturelt system for de fleste av oss blir identisk med enkle erfaringer og sunn fornuft. Derfor er hegemoni ikke bare det øverste artikulerte nivå av "ideologi", heller er ikke dets former for kontroll bare det som vanligvis sees på som "manipulering" eller "indoktrinering". Det er en samlet masse av praksiser og forventinger, over hele livssfæren; av våre sansninger og bruk av energi, av vår skaping av oppfatninger om oss selv, og vår verden. Det er et levende system av betydninger og verdier, grunnlagte og grunnleggende - som, når de blir erfart som praksis kommer til syne som gjensidig bekreftende. På den måten konstituerer det en følelse av virkelighet for de fleste i samfunnet, en følelse av noe absolutt fordi det finnes erfart virkelighet som det meget vanskelig for de fleste samfunnsmedlemmene å bevege seg i, på de fleste av deres livsområder. Det betyr at det i sin sterkeste mening er en "kultur", men en kultur som også må betraktes som den praktiserte dominans og underordning av bestemte klasser.

Det er to umiddelbare fordeler med dette hegemoni-begrepet. For det første samsvarer dets former for dominans og underordning mye mer med de normale prosessene for samfunnsmessig organisering og kontroll i utviklede samfunn, enn med de mer velkjente projeksjoner fra idéen om en herskende klasse, som vanligvis er basert på mye tidligere og enklere historiske stadier. Det kan for eksempel belyse realitetene i valg-demokratiet, og om de viktige moderne områdene "fritid" og "privatliv", mere spesifikt og mer aktivt enn eldre idéer om dominans, med deres trivialiserende forklaringer om enkel manipulering, "korrupsjon"og "forræderi". Hvis påvirkningene og grensene i en gitt form av dominans er erfart i et slikt omfang, og internalisert, vil hele spørsmålet om klasseherredømme, og en opposisjon mot det, bli et helt annet enn det er. Gramscis fremheving av skapinga av et alternativt hegemoni, ved en praktiske forbindelser av mange forskjellige former for kamp, inkludert de som ikke er lettest å oppdage som og ikke primært er "politiske" eller "økonomiske", derfor leder oss til en mye dypere og mer aktiv oppfatning av revolusjonær aktivitet i et høyt utviklet samfunn enn den mer hårdnakkede abstrakte modell avledet fra svært annerledes historiske situasjoner. Opphavet til et alternativt hegemoni er virkelig vanskelig å definere. For Gramsci springer det fram av arbeiderklassen, men ikke av denne klassen som en abstrakt eller ideell konstruksjon. Det han heller ser er et arbeidende folk som nettopp må bli en klasse, og en potensiell hegemonisk klasse, mot presset fra og grensene for et eksisterende og sterkt hegemoni.

For det andre, og det ligger nærmere i denne sammenhengen, er det å benytte begrepet hegemoni en helt annerledes måte å betrakte kulturell aktivitet på, både som tradisjon og som praksis. Nå for tida er ikke kulturelt arbeid og aktivitet i noenvanlig forstand en overbygning; ikke bare på grunn av dybden og fullstendigheten som et hvilket som helst kulturelt hegemoni er i virkeligheten er, men fordi kulturelle tradisjoner og praksiser blir sett på som mye mer enn uttrykk i overbygningen - overveielser, formidlinger, typifiseringer - av en utviklet samfunnsmessig og økonomisk struktur. Tvert imot er de blant de grunnleggende prosessene i tilblivelsen selv, og dessuten relatert til et mye videre virkelighetsområde enn i abstraksjonene "sosial" og "økonomisk" erfaring. Folk som opplever seg selv og andre i direkte personlige forhold; folk som ser den virkelige verden og seg selv i den; som bruker sine fysiske og materielle ressurser til det et samfunn spesialiserer som "fritid" og "underholdning" og kunst; alle disse aktive erfaringene og praksisene, som utgjør så mye av realiteten i en kultur og dens kulturelle produksjon, kan betraktes for hva de er, uten redusering til andre innholdskategorier, og uten de karakteristiske anstrengelsene etter å tilpasse dem, (direkte som refleksjon, indirekte som formidling eller typifisering eller analogi) til andre og bestemmende manifeste økonomiske og politiske forhold. Likevel kan de fremdeles betraktes som elementer i et hegemoni; en inkluderende samfunnsmessig og kulturell formasjon som, for virkelig å være effektiv, for å forme og bli forma av det, må utvide seg til og inkludere hele området av levet erfaring.

Da oppstår det mange vanskeligheter, både teoretisk og praktisk, men det er viktig å erkjenne hvor mange blindveier vi da blir spart for å komme inn på. Hvis enhver levd og levende kultur nødvendigvis er så omfattende, kan problemet med dominans og underordning på den ene sida, og med den ekstraordinære kompleksiteten i enhver virkelig kulturell tradisjon og praksis på den andre siden, endelige gjøres til gjenstand for en direkteanalyse.

Man har selvfølgelig vanskeligheten med at dominans og underordning, som effektive beskrivelser av kulturell formasjonav mange blir avvist; at den alternative beskrivelsen som samvirkende skaping, av alles medvirkning, som det tradisjonelle begrepet for "kultur" uttrykte så sterkt, vil bli foretrukket. I dette fundamentale valget er det ingen alternativ, fra et hvilket som helst sosialistisk standpunkt, for erkjennelse og vektlegging på den massive historiske og umiddelbare erfaring om klasse-dominans og klasse-underordning, i alle sine forskjelligeformer. Dette blir da med en gang ei sak for spesiell erfaring ogdiskusjon. Men det er et nært beslektet problem innenfor selvebegrepet "hegemoni". Noen ganger når det brukes - men ikke hos Gramsci, tror jeg - blir den totaliserende tendensen i begrepet, som er betydelig og avgjørende, forvandlet til en abstrakt totalisering, og i denne formen blir det lett forenlig med raffinerte fortolkninger av "overbygning" eller til og med "ideologi". Det betyr at hegemoniet kan betraktes som mer uniformt, mer statisk og mer abstrakt, enn det i praksis - hvis det er forstått fullt ut - noen ganger virkelig kan bli. Som mange andre marxistiske begrep er det spesielt følsomt for tids-bestemte til forskjell fra historisk bestemte definisjoner,og avgjort forskjellig fra substansiell beskrivelse. Enhver organisering av dets "organiserende prinsipper", eller av dets bestemmende trekk, som virkelig må begripes i erfaring og analyse, kan fort lede til en totaliserende abstraksjon. Og da kan poblemene i dominansens og underordningens realiteter, og av deres forhold til kooperativ skaping og felles bidrag, komme til å stilles på en feil måte.

Et virksomt, levende hegemoni er alltid en prosess. Det er ikke, unntatt i analytisk bruk, et system eller en struktur. Deter et realisert kompleks av erfaringer, relasjoner og aktiviteter, med spesifikke påvirkninger og grenser, alltid i forandring. Det betyr at hegemoni i praksis aldri kan bli noe spesielt og ualminnelig. Dets interne strukturer er meget komplekse, noe man lett kan se i enhver konkret analyse. I tillegg, og dette er avgjørende, og det minner oss om den nødvendige tvangen i begrepet, eksisterer det ikke bare passivt som en form av dominans. Det må kontinuerlig fornyes, gjenskapes, forsvares og modifiseres. Det blir også kontinuerlig møtt av motstand, begrenset, forandret og utfordret av trykk som slett ikke stammer fra det selv. Derfor må vi til begrepet hegemoni legge begrepet mot-hegemoni, og alternativt hegemoni, som er virkelige og vedholdende elementer av praksis.

En måte å uttrykke den nødvendige distinksjonen mellom de praktiske og abstrakte tolkninger innenfor begrepet, er heller å snakke om "det hegemoniske" enn om "hegemoni", og om det "dominante" heller enn det enkle "dominans". Realiteten i ethvert hegemoni, i den utvidede politiske eller kulturelle forstand, er at mens det i definisjon alltid er dominant, er det aldri totalt sluttet. Til enhver tid eksisterer det som viktige elementer i samfunnet former for alternativ eller direkte opposisjonell politikk og kultur. Det er nødvendig for oss å undersøke deres betingelser og deres grenser, men deres aktive tilstedeværelse er avgjørende ikke bare fordi de må inkluderes i enhver historisk (som forskjellig fra tidsbestemt) analyse, men som former som har hatt betydningsfulle virkninger på den hegemoniske prosessen selv. Dette innebærer at alternative politiske og kulturelle emfaser, og de mange formene for opposisjon og kamp er viktige ikke bare i seg selv, men som trekk indikative på den hegemoniske prosessen i praksis måtte arbeide for å kontrollere. Et statisk hegemoni, av det slag som er forutsatt ved abstrakt totaliserende definisjoner av en dominant "ideologi" eller "livssyn" kan ignorere eller isolere slike alternativer, eller opposisjonen, men i den grad de har betydning er den bestemmende hegemoniske funksjonen å kontrollerte eller omforme og til og med innlemme dem i seg. I denne aktive prosessen må det hegemoniske sees på som noe mer enn den enkle overføringen av en uforanderlig dominans. Det er tvert imot slik at enhver hegemonisk prosess må være spesielt årvåken og lydhør overfor de alternativene og opposisjonene som stiller spørsmål eller truer dens dominans. Realiteten i en kulturell prosess må derfor alltid inkludere bestrebelser og ytelser fra de som på en eller annen måte er utenfor eller på grensen til betingelse i dette spesifikke hegemoni.

Derfor er det feil som en generell metode å redusere alle politiske og kulturelle initiativ og bidrag til hegemoniets termer, og å se dem i dets lys. Dette er den innskrenkende konsekvens av det radikalt forskjellige begrepet "overbygning"."Det hegemoniskes" spesifikke funksjon "det dominante" må alltid understrekes, men ikke på måter som antyder noen a priori totalitet. I komplekse samfunn er det den mest interessante og vanskelige delen av enhver kulturell analyse å søke å gripe det hegemoniske i dets aktive og formative men også i dets transformerende prosess. Kunstverk, med sine substansielle oggenerelle karakter, er ofte særlig viktige som kilder til denneslags komplekse bevis.

Det største teoretiske problemet, med umiddelbar virkning på analysemetodene, er å skjelne mellom alternative og opposisjonelle ytelser og bidrag, som er gjort innenfor eller motet spesifikt hegemoni, (så det da setter spesielle grenser for,og som det kan lykkes i å nøytralisere, forandre eller faktisk inkorporere) og andre arter av initiativ og ytelser som ikke lar seg redusere til termene i det originale eller tillempende hegemoni, og som i den forstand er uavhengige. Det kan på overbevisende måte hevdes at nesten alle ytelser og bidrag, selv når de har uttrykkelige alternative eller opposisjonelle former, i praksis er bundet til det hegemoniske, at den dominante kulturen så å si samtidig skaper og setter grenser for dets former for motkultur. Det finnes flere bevis for dette synet (for eksempel i tilfellet med romantikkens kritikk av den industrielle sivilisasjonen) enn vi vanligvis vedgår. Men det er innlysende variasjoner i det som spesifikke arter av samfunnsmessig skikk foreskriver, og i den karakter som konsekvente alternative og opposisjonelle formasjoner har. Det ville være feil å overse viktigheten av arbeid og idéer som, på samme tid som de er klart påvirket av hegemoniske grenser og påvirkninger, i det minste delvis er viktige brudd hinsides dem, og som igjen delvis kan bli nøytralisert, redusert eller inkorporert, men som likevel i sine mest aktive elementer slår gjennom som uavhengige og originale.

Kulturelle prosesser må derfor ikke antas å være bare tilpassende, omfattende og inkorporerende. Autentiske brudd innenfor og hinsides dem, under spesifikke samfunnsmessige vilkår som kan variere fra ekstrem isolasjon til før-revolusjonære nederlag og reell revolusjonær aktivitet, har ofte faktisk funnetsted. Og dette blir vi bedre i stand til å se, samtidig med en mer generell erkjennelse av det stadige press i og grensene for det hegemoniske, hvis vi utvikler metoder å analysere på som, istedenfor å redusere ytelsene til ferdige produkter, og aktiviteter til fikserte posisjoner, er i stand til å skjelne, på en positiv måte, den avgrensede men betydelige åpenhet i mange faktiske initiativer og bidrag. Det endelige men tydelige åpenhet i mange kunstverk, der betydningsgivende former gjør mulig, men også fordrer vedvarende og varierende og betydningsgivende svar, er da særlig relevant.

(Fra kapitlet "Cultural Theory" Marxism and Litterature, Oxford University Press, 1977).


Tilbake til Røde Fanes nettside.