MELLOMSTOR IMPERIALISMAKT ELLER HALVKOLONI?


Av Arnljot Ask.

For noen år siden gikk det en diskusjon, bl.a. i Klassekampens spalter om en skulle legge hovedvekt på at Norge var i ferd med å utvikle seg til en betydelig imperialistmakt, eller om en riktigere karakteristikk var å si at Norge var i ferd med å bli en halvkoloni. Debattantene brakte hver for seg mye nyttig informasjon og analyser til torgs. Det lå allerede da "i lufta" at noe dreide seg om å tegne ulike deler av det som tilsammen var et helhetsbilde av Norge og dets plass i verden. Men debatten ga allikevel et inntrykk av at det sto to uforenelige analyser opp mot hverandre som serverte forskjellige menyer for hvilke klassekampsaker og paroler det var riktig å reise.

Det kan være nyttig å ta opp denne problemstillinga pånytt nå. I allefall når vi skal ta for oss en voksende norsk imperialisme overfor land i den tredje verden som er i ferd med å spille en ny rolle i verdensøkonomien. Vi har da bruk for en referanseramme; en helhetsforståelse av forholdet mellom Norge og verden. Også EU-debatten illustrerer at det er nyttig å avklare hva slags "mal" vi skal legge på Norge og det norske borgerskapet. På den ene siden tegner vi et bilde av en velbeslått norsk stat og et aggressivt norsk borgerskap som skal ut i Europa og verden og gjøre seg feite, mens vi samtidig advarer mot at Norge er i ferd med å miste siste restene av sin nasjonale sjølråderett. Er det sjølmotsigende, eller er det to sider av samme sak?

Søkkrik stat og velbeslått borgerskap

Som vi skal komme nærmere tilbake til, er Norge, fra naturens side, et godt land for kapitalistklassen. Grunnrenten er høy, for å si det sånn. Dette er da også vanskelig å skjule idag, hvor staten får mer og mer penger på bok, stat og privatbedrifter flytter større og større summer utenlands og eierinntektene skyter i været. Noen fakta som illustrerer dette:

Overskuddet i utenriksøkonomien

kom i januar i år opp i 8 mrd kroner - på en enslig måned. Og årets januar var ikke noen spesiell måned. Februar fulgte nesten opp. Utifra Norges Bank sine prognoser fra sommeren 1995, representerte dette den forventa normalen framover mot årtusenskiftet. Dvs et årlig overskudd på rundt 100 mrd. kroner!

Formuen skyter i været.

Det er ikke bare handelsbalansen som er behagelig. Også formuen svinger seg kraftig opp, enten vi nå ser på staten isolert eller det totale kapitalistiske Norges regnskap. Tar vi med alt, forventes Norges fordringer overfor utlandet å være på rundt 60 mrd kroner ved utgangen av dette året, en forbedring på ca 40 mrd på ett år. I tillegg ligger valutareservene plassert i Norges Bank på rundt 150 mrd kroner pr medio mars-96. Med utsiktene for utenriksbalansen nevnt overfor, og tatt i betrakting at de store investeringene i oljesektoren nå er balansert opp av oljeinntektene, kan enhver tenke seg hvor det bærer hen.

Klassekamp om verdiene.

Borgerskapets ledere, både i statsapparatet og på bedriftsplan prøver å få folk til å tro at disse enorme rikdommene ikke kan brukes i særlig grad til vanlige folks ve og vel. De peker på framtida og truer med problematisk alderdom, dersom vi ikke er nøysomme nå. Men, som vi skal komme tilbake til, er de ikke snaue sjøl med å pløye rikdommen ut i ny profittjakt på det store verdensmarkedet, plassert på en slik måte at det skal bli vanskelig for Kari og Ola å dra nytte av den engang i framtida.
Sannheten er at det "slaget" ( i anførselstegn fordi det desverre ennå er slik at borgerskapet får det for mye som de vil) står om idag er hvem som skal nyte godt av den høykonjunkturen vi nå har vært inne i og de svære overskuddene nasjonen Norge produserer de nærmeste åra. Sjøl om det vil komme nye lavkonjunkturer, så vil på lengre sikt nasjonen kunne klare seg bra, med de ressursene vi har til rådighet. Som Roar Eilertsen viser, i en kronikk i Klassekampen 4.januar 1996, vil Norge, sjøl om vi regner med en vekst på gjennomsnittlig 1% i BNP pr. år framover de nærmeste 30-40 åra, allikevel være om lag 50% rikere i 2030 enn idag. (Det er denne vekstraten regjeringa sjøl legger til grunn i Velferdsmeldingen).
Om borgerskapet fortsatt skulle klare å stikke av med de svære overskuddene som nå produseres, er den viktigste langsiktige trusselen mot alderdommen til oss som begynner å trekke på åra, og de kommende slekter, den kolonialiseringa av landet som er i ferd med å skje gjennom EU-tilknytninga. Den vil kunne slå i stykker sjøl regjeringas forsikte BNP-prognoser for framtida. Men, det vi peker på i dette heftet er at det jo ikke er Norges framtidige BNP som er "norske" kapitalisters nærmeste anliggende når det kommer til stykket!

-Kunne vært enda rikere?

Den norske kapitalismen bygger på ressurser som både har gitt den bein å stå på og i dag gir den "nisjer" den kan utnytte i den internasjonale konkuransen. Olje, gass, vannkraft, fisk og skog er åpenbare eksempler på dette. Forvaltningen av disse ressursene er et av de sentrale klassekampsakene. Når Aftenposten 2.12.94 slår stort opp at "Vi kunne vært enda rikere", og peker på at formuen som de norske naturressursene representerer kunne vært langt høyere med en annen forvaltning av fisk og vannkraft, vedkjenner artikkelskriveren (Per Ivar Sandvik) seg også dette. "Men en slik forvaltning vil vi ikke ha", konstanterer han, og illustrerer at det er politikk med i bildet.
Bakgrunnen for artikkelen var at forsker Hilde Lurås i Statistisk Sentralbyrå la fram beregninger som verdsatte norske naturressurser til drøyt 650 mrd kroner, dvs ca ett og et halvt statsbudsjett. Den alt overveidende delen av denne formuen skrev seg fra olje og gass; 580 mrd. Vannkraften ble godskrevet 43 mrd, skogen 32 mrd, mens fisk og mineraler ble satt til 0 kroner. Årsaken til at fiskeformuen ble satt til null, var at det, etter Lurås sine beregninger, var så høye kostnader ved fangsten, inkludert subsidier o.l. Andre forskere har beregnet fiskeformuen til adskillige titalls mrd. kroner, men forutsetter da omlegging av dagens fiskeriproduksjon som bl.a. omfatter en "effektivisering og 20 000 færre ansatte". Tilsvarende beregner Langtidsprogrammet for 1994-97 potensielle inntektsmuligheter av vannkraften på det dobbelte av Lurås sine overslag, dersom vannkraften bygges ut og selges til markedspris.
Når det spørres om vi kunne vært enda rikere, er det to sentrale motspørsmål vi må stille. For det første; hvem er vi? Deretter; ønsker vi å "omsette" naturressursene som en rein vare på det kapitalistiske markedet?
Fiskeformuen kan sjølsagt blåses opp dersom forvaltningen av den skal gi fri bane for markedskreftene og fiskemilliardærer som Røkke & Co. Men det vil gjøre både distrikts-Norge i morgen og framtidige generasjoner i overmorgen fattigere! De samme betraktningene kan vi gjøre oss når det gjelder vannkrafta og oljen. Tjener den vanlige husholdnings-strømforbruker på privatiseringa av E- verka? Hvorfor pumpe opp så mye olje nå at vi konkurerer om 2.plassen på verdensrankingen (etter Saudi Arabia) som oljeeksportør, når det samtidig argumenteres hardt med at vi ikke kan bruke formuen til ikke-profittbringende offentlig innsats i Norge?
Denne Aftenposten-artikkelen gir et godt innsyn i den klassekampen som utspiller seg i dag. Skal de naturressursene som den norske nasjonen forvalter brukes til vanlige folks beste, og da ikke nødvendigvis slik at de bare skal komme folk i Norge til gode, eller skal de brukes som springbrett for det norske storborgerskapets internasjonale satsing? I det siste tilfellet er det å kaste folk blår i øynene at det skal komme arbeidsfolk i Norge til gode! I dette perspektivet demonstreres både karakteren av Norge (det norske borgerskapets stat) som voksende imperialistmakt og Norge (den norske nasjonalstaten) som halvkoloni. Fordi det ikke bare er snakk om en "normal markedsmessig" utnytting av norske naturressurser, men om en forvaltning av disse ressursene som kan betegnes om et ran både av nålevende og kommende generasjoner.
Denne kampen står om helt sentrale ting både for det norske borgerskapet og det arbeidende folket; skal verdiene brukes for å sikre avgjørende konkuransefortrinn for borgerskapet, eller til å bevare viktige grunnsteiner for en framtidig norsk samfunnsøkonomi? Som en illustrasjon på hva dette dreier seg om, så viser Hilde Lurås sine beregninger at i 1991 kunne hver fjerde krone av den totale verdiskapingen tilskrives ressursbaserte næringer (når vi tar med ringvirkningene).

Noen blir svært rike!

Det er ikke bare staten til det norske borgerskapet som gjør seg feit om dagen. Det er også gyldne tider for de ledende enkeltkapitalistene. Konjunkturoppgangen fra 1992/93 er sjølsagt en viktig faktor her, men den underliggende klassekampen som har skjøvet borgerskapets posisjoner fram i kampen om ressursene og retten til hardere utbytting av arbeidsfolk er den viktigste å rette søkelyset mot. Dette er en utvikling som starta før den siste konjunkturoppgangen. Men oppgangen har vist hvor mye sant det er i ordtaket "mye vil ha mer!" Profitt og eierinntekter har steget til himmels de fire siste åra. Et lite resyme fra presseklipp:

Klassekampen 7.4.94:

-1993 går inn som et historisk år. Kapitalistene har aldri hatt så høy profitt noen gang, viser Torstein Dahle i en bakgrunnartikkel. Eierinntektene for fastlands- Norge steg med ca 11% fra året før og utbytteøkningen for aksjonærer på 30- 40% var det vanlige.

Kapital 12/94:

-1993 ble et jubelår for norske bedrifter, som må tilbake til 1989 for å finne sin make. Bladet trekker fram som en av flere årsaker at antall ansatte blant de 500 største bedriftene har sunket med 5.5% siden slankingene startet i 1987.

Klassekampen 23.1.96:

-Kapitaleierne vant i 95, dokumenterer Thomas Vermes med utgangspunkt i tallene fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Realdisponibel inntekt for landet som helhet steg med 5.75% fra 1994 til 1995, mens husholdningenes realdisponible inntekt steg med gjennomsnittlig 2.5%. - Vinneren er staten og i tillegg har næringslivet gått bra, siteres SSB-direktør Svein Longva. Driftsresultatet for 30 selskaper innen landbasert industri gikk i 1994 til værs med 40%

Aftenposten 2.1.96

-Mot rekordoverskudd i 1996, lyser overskriften, og refererer at analytikerne spår at "børslokomotivene vil oppleve en inntjeningsvekst på gjennomsnittlig 10% i 1996".

I februar ble 1995-resultatene brettet ut i all sin glans. Norsk Hydro slo Statoils "all time" -Norges-rekord i overskudd etter skatt fra ifjor med drøye halvannen mrd og noterte seg for den nette sum av 7.1 mrd kroner. De 50 største selskapene på børsens industriliste overstiger langt det rekordmessige 1994- spranget og noterer seg for et 1995-resultat på 65% opp fra året før! De fem største norske selskapene (Statoil holdt utenfor) økte fortjenesten med seks mrd. kroner siste år. (Samtidig fortsatte trenden med slanking; de samme selskapene kuttet 860 jobber, tilsvarende 1,5% av arbeidsstokken). Sjefsøkonom Tor Steig i NHO tok imidlertid offensiven på morgenyhetene 22.februar; han hevdet at overskuddene egentlig var i minste laget i forhold til våre konkurenter. Det vanlige var nemlig å måle dem i forhold til børsverdien på selskapene. Og da så!

Sjøl om mye tyder på at konjunkturtoppen nå snart er nådd, er det ikke småtterier som forventes de nærmeste årene heller. Dagens Næringsliv melder 23.februar at det ventes resultatframganger også for 1996 og 1997.Avisen refererer databaseselskapet IBES Express som sier at fire av fem selskaper kommer til å tjene mer penger i år sammenlignet med året før.-Men sammenlignet med de siste årenes kraftige vekst, blir den framtidige resultatveksten heller beskjeden, spås det.

Som vi kommer inn på mot slutten av dette kapitlet, er dette en utvikling som ikke tjener Norge som nasjon. Staten blir riktignok rik. Det samme blir de største selskapene, de største aksjonærene og de mektigste lederne. Men hvilken følger får det for den vanlige norske kvinne og mann, for det norske samfunnet?

Enhetlig monopolborgerskap.

EU-kampen viste at det sjølsagt fins uenigheter og ulike interesser storborgerne seg imellom. I forhold til EU-spørsmålet slår nytten av skjerma hjemmemearked spesielt hardt inn, og hvilken rolle EU-området spiller for profittjakta til den enkelte. Men i det store og hele er motsetningene i det norske storborgerskapet små. Det er sterk økonomisk samrøre og stor politisk enhet. Staten spiller en stor rolle, tross galopperende privatiseringer, og sosialdemokratiet har hånd om både de økonomiske og politiske nøkkelposisjonene og er pådrivere i den borgerlige offensiven vi nå er inne i.

Finanskapital.

Den norske kapitalismen illustrerer godt det sentrale punktet i Lenins imperialismeanalyse om finanskapitalens sentrale rolle, sammensmeltinga mellom industri og bankkapital.
Klassekampen hadde 9.desember ifjor et instruktivt oppslag basert på undersøkelser gjort av professor Sigmund Grønmo ved Universitet i Bergen, som avslørte et tett nettverk både mellom finansinstitusjonene seg innbyrdes og mellom finansinstitusjonene og næringslivet. Som et konkret eksempel ble brukt DnBs sterke føringer inn i 20 sentrale norske bedrifter og finansinstitusjoner.
Det skjedde et sprang i denne utviklingen på 80-tallet (forøvrig parallellt med åpninga av norsk valuta- og finanspolitikk overfor utlandet). Den formelle markedstilpasninga innenfor finansverdenen førte ikke til større konkuranse, men til tettere samarbeid og monopolisering, ifølge Grønmo. Dette la grunnlag for sterk innflytelse over investeringene og for å legge føringer og premisser for myndighetenes økonomiske politikk.

Statskapitalismen.

I det samme KK-oppslaget legges det også fram resultater fra undersøkelser vitenskapelig assistent Bård Liabø, Universitetet i Bergen, hadde gjort i forlengelsen av Grønmos arbeide.
-Den norske stat kan sees på som de store foretaks stat. Mine undersøkelser viser at de store foretakene i norsk næringsliv sitter i statlige utvalg og organer. Sentralt i disse nettverkene er også finansinstitusjonene, sier Liabø til Klassekampen.
Liabøs undersøkelse viser også at det ikke er slik at staten spiller en mindre rolle i den norske kapitalismen om det privatiseres over en lav sko. Mens tallet på reine statseide og drevne virksomheter synker, er aksjehandel og handel med det private næringsliv voksende, framhever Liabø. I 1985 hadde staten kontroll over 8 prosent av eierandelene i norske børsnoterte selskaper. Den Norske Bankforenings tall for 1994 viste at det offentlige nå kontrollerte ca 25 prosent av all børsnotert virksomhet i Norge.
Men kapitalismen stopper ikke ved Børsen. Regner vi med offentlig virksomhet som ikke er notert på Oslo Børs, finner vi at ca 50 prosent, tilsvarende verdier for 622 mrd. kroner, av all næringsvirksomhet i Norge kontrolleres av "det offentlige". (Bankforeningen/Aftenposten27.9.95). Dette fikk adm dir. i Bankforeningen, Trond Reinertsen, til å beklage seg over at vi nå ikke lenger kan snakke om et statlig korrektiv til privat konkuranse, men en "sammenblandings- økonomi".
Misnøyen bak dette utsagnet ligger nok ikke i "den reellt eksisterende statskapitalismen", men reflekterer at det er drakamp mellom fløyer og enkeltpersoner i det norske borgerskapet, og at Reinertsen vel mener at en fløy har for stor makt etter hans smak.

Sosialdemokrat-borgerskapet.

Den grupperingen Reinertsen vel sikter til er borgerskapet sprunget ut av Det kongelige Norske Arbeiderparti. Både gjennom personlige økonomiske eierinteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter i den norske kapitalismen (ikke bare gigantene Statoil og Hydro), gjennom offentlig utvalg og embedsverk, og gjennom regjeringsposisjon i mesteparten av etterkrigstida, spiller sosialdemokratiet en nøkkelrolle. Dette er også en vesentlig årsak til den sterke enheten i det norske storborgerskapet, en gravitasjon mot et sterkt sentrum med vilje til å styre. At de ideologiske sperrene heller ikke er så store lengre, har diverse galupper det siste tiåret vist, hvor også "tradisjonelle" borgerkretser viser at de stoler mest på AP-styring.

-og unasjonalt

Det er ikke til å forundres over at det norske borgerskapet følger "tidens vinder" og kaster seg på rotteracet etter maksimal profitt som er knytta til den nye "globaliseringsbølga". Desto mer som de også sitter med kort som gjør at de kan utnytte sine sterke nisjer og solide pengebok til å spille en relativt betydelig rolle på denne arenaen. Riktignok under større risiko enn i sin tidligere, "nasjonale" fase. Men det betyr jo bare at de må innordne seg enda sterkere, ikke bare i det økonomiske rommet, men også i den militær-politiske orden til sine storebrødre. Både den eksplosive kapitaleksporten, den raske og smertefrie omlegginga av norsk forsvarpolitikk og vidåpninga av norsk økonomi, viser derfor også ei side med "kompradorisering" av det norske borgerskapet, med vidtrekkende følger for det sjøl og den norske nasjonen.
Kompradorborgerskapene i de koloniale og halvkoloniale landa bygde sin eksistens på samarbeid med borgerskapet til kolonimakta. Det norske storborgerskapet blir gjennom internasjonaliseringa mer og mer avhengig av de toneangivende imperialistmaktene på den globale arenaen. Det er ikke for ingenting at Statoil har inngått kompaniskap med BP for sin utenlandssatsing. Mange får det ganske fett, riktignok, innenfor dette "hoffet". Men de blir enda mer bundet opp til et system hvor færre og færre sitter med makta. Som Marx og Lenin foreskrev.

Eksplosiv kapitaleksport.

Norsk kapitaleksport skjøt fart fra midten av 80-tallet. Det dreide seg både om nyinvesteringer og plassering av overskudd, men også om rein utflagging av næringsliv. (Valuta- og kapitalflukt-restriksjoner ble som kjent bygd ned fra denne tida av).
Bladet Kapital harselerer med Klassekampens oppslag om den store kapitaleksporten ifjor, og vil ha det til at det nærmest er en bokføringsmessig følge av det store driftsoverskuddet Norge hadde med utlandet (32 mrd. ifølge SSB). For bokførere - og bortforklarere- kan kanskje dette være viktig å slå fast. Men den harde realiteten bak er jo nettopp at både valutastatistikken og utenriksregnskapet viser to sider av samme sak; nemlig at norske kapitalister gjør det godt og fører store summer ut av landet!

Asia-investeringene på vei opp.

Ser vi på hvor norske kapitalister investerer, finner vi at for de tre første kvartalene i 1995 var det først og fremst i Sverige (ca 50%), resten av EU (ca 30%), USA (6.3%) og Asia, Afrika og Oceania, som i hovedsak dreier seg om Asia, (9.2%).
Ett enkelt år kan gi tilfeldige utslag. Ser vi derfor på de akumulerte direkte investeringen pr. 1.1.94, viser Norges Bank sine valutastatistikker at vel 50 % var plassert i EU-land, med Danmark i spiss og Storbritannia, Nederland og Tyskland i kobbelet etter. Sverige og USA lå omtrent på Danmarks nivå, med hhv 15.3% og 14.4%. Asia lå på skarve 3.1 %.
Siden dette heftet går spesielt inn på Asia, er det verdt å merke seg at Asia er på vei opp. Fra 1.5 % ved starten av 90-tallet til 7-8 % idag, dvs opp på nivået til Tyskland. Sjøl med de planene som foreligger for Asia-satsing, er det imidlertid ingen grunn til å tro at ikke EU fortsatt vil være det desidert største nedslagsområdet for direkteinvesteringer også i nærmeste framtid. Men det betyr nødvendigvis ikke mindre Asia-satsing! Et eksempel: Dersom det blir noe ut av Kværners oppkjøp av det britiske industrikonglomeratet Trafalgar House, ville det kjøre Storbritannia helt opp i investeringstoppen for for Norge i 1996. Men, samtidig har det seg slik at et av Trafalgar House sine datterselskap har gjort avtale om å bygge et stålanlegg i Thailand til godt over 4 mrd kroner, rundt 10% av Kværners nåværende ordrereserver.

Når det gjaldt bransjefordeling sto norske industribedrifter for nær 60%. I tillegg sto selskaper innenfor oljeutvinning og bergveksdrift for i underkant av 18%. Bank og finans-sektoren sto for 9.5%. Trendene her har vært relativt stabile på 90-tallet.

De store dominerer.

Av totale direkteinvesteringer fram til utgangen av 1993 sto de 23 største investorene bak ca 80%. Fra 1975 til 1993 ekspanderte Norges 30 største industrikornsern med ca 60000 nye arbeidsplasser i utlandet, mens de reduserte med 5000 innenlands (iflg. Samfunns- og Næringslivsforskning/Aftenposten 23.6.94).

Kværner er at av de mest ledende i denne geskjeften. Over 60% av konsernets ansatte er i utlandet. Foruten at de er tungt inne i både Vest- og Øst-Europa er Asia et satsingsområde. De er allerede inne både i Kina, Malaysia, Thailand, Indonesia, Sør Korea og Singapore. Gjennom Kværner Oil & Gas Russia er de også klare til å "møte utviklingen i Russland og Aserbajdsan", som de sier.

Hydro er også sjølsagt med i frontlinjen. Svært sterk i Europa. I 1994 sto virksomhet i EU-området for ca 35 % av selskapets driftsinntekter. Forøvrig sto produksjon i øvrige land utenom Norge for nærmere 20 %, slik at produksjonen i Norge sto for godt under halvparten av inntektene. Særlig satsing på Asia nå, med regionkontor i Singapore fra 1995. Også etablert i Kina.

Statoil

Brannkorps-tjeneste.

Også på det militær-politiske planet internasjonaliseres det norske storborgerskapets virksomhet. I stedet for invasjonsforsvar av Norge blir større vekt lagt på å være med ut i verden for å slokke såkalte "branner", som deputy- sheriff for Uncle Sam og Alte Fritz. Felttoget i Golfen var jo sånn sett til nytte også for norsk oljekapital. "Fredsbevarende" ekspedisjoner til Kaukasus-området behøver ikke å være så langt inn i framtiden, nyttig både for Statoil og Kværners forretninger i traktene. At den servile norske holdningen overfor Russlands Tsjetsjeniakrig har med de norske oljeinteressene i området å gjøre, kan ikke insinueres sterkt nok.
Det er en kjennsgjerning at det norske borgerskapet ikke sjøl verken kan eller får lov til å forsvare sin utenlandsvirksomhet med makt. Derfor er alternativet for dem å stille mannskap til stormaktsdirigerte mobile voldsstyrker. Men det innebærer også å måtte opptre i leiesoldatrollen når storebror kaller, sjøl om "norske" interesser ikke direkte er utfordra. Uten lønn og pålagt å dekke kost og losji sjøl. Slik sett på dårligere vilkår enn bondens plikttjeneste under lensherren.

Salg av Norge.

De kjørereglene for global utplyndring av folk og ressurser som det norske borgerskapet nyter godt av i dag, er de også tvunget til å akseptere blir anvendt på Norge. Neppe med så tungt hjerte, med unntak for den enkelte som rammes av det.
Utenom oljesektoren, og til en viss grad bransjer som energi/kraft, fisk, turisme og høyteknologi, var det imidlertid liten interesse for investeringer i Norge både fra norsk og utenlandsk kapital, viste en FAFO-undersøkelse i 1994 (Dagens Næringsliv 27.5.94). Kanskje kan vi si at denne undersøkelsen må sees i lys av den hektiske EU-kampen da. For det viser seg at det allikevel er slik at norsk næringsliv gradvis blir kjøpt opp av utenlandske interesser, i takt med at norsk storkapital søker ut. I de tre første kvartalene av 1995 økte utenlandske aktører sin eierandel av norske børsnoterte selskaper fra 30.5 % til 32.8 %. (Aftenposten 27.9.95). Faktisk ligger Norge i tetskiktet i Europa, sammen med Luxembourg og Nederland, når det gjelder utenlandsk eierandel. EØS-avtalen påskynder denne utviklinga, også når det gjelder jakten etter de mest lukrative delene fra privatiseringsraset av offentlig virksomhet.
Utenlandsk eierandel i norske storselskaper er også på vei oppover. Saga Petroleum nærmer seg 50 %-grensa. Hafslund Nycomed ville røket langt over denne grensa dersom fusjonen med Ivac hadde gått i orden. Til og med Norsk Hydro nærmer seg 33 %-grensa.
Et annet forhold som gjør nasjoner som Norge ekstremt sårbare i en imperialistisk verdensøkonomi er den lave sjølbergingsgraden. Mens supermakter som USA kan svinge taktstokken sjøl med verdens desidert største underskudd på handelsbalansen, må det norske borgerskapet danse etter takten sjøl med rekordstort overskudd. USAs handel (import+eksport) utgjør bare ca 20 % av BNP. For Norge dreier det seg om rundt 80 %. Sjøl om det norske borgerskapet er stinn av gryn, verken kan eller vil det forvare det norske folkets interesser av idag, eller bevare ressursgrunnlag for kommende generasjoner. Det er ingen måte å stanse dette på, utenom å ekspropiere dem.

Forskjellene i Norge øker.

Den siste levekårsundersøkelsen som SSB la fram nå i februar fokuserer mot at "det går framover", jevnt over har folk i Norge fått det bedre det siste tiåret. Det finns heller ikke grunnlag i denne undersøkelsen for å si at "de marginaliserte gruppene, de fattige og utstøtte", har vokst i antall, ifølge SSB-direktør Svein Longva. Han poengterer riktignok at det alltid er noen som ikke kommer med i en slik undersøkelse, de helt rike og de virkelig fattige kommer ikke med (Klassekampen 23.2.96)
Direktør Tormod Lunde i Statens Institutt for forbruksforskning (Aftenposten 22.1.96) har en annen innfallsvinkel når han vurderer hovedtrekk ved utviklinga det siste tiåret. Hans hovedpoeng er at Norge ikke er det egalitære samfunnet vi liker å tro. Han mener AP-regjeringen med åpne øyner har banet vei for en utvikling som øker forskjellene.
Med utgangspunkt i Oslo-ligninga for 1994 påpekte han at inntekt av kapital er blitt en viktigere og viktigere inntektskilde, og en kilde til større ulikhet. Frynsegoder fortsterker dette, slik at vi får et tynt skikt med ekstra rike. Taperne er, ifølge Lunde, mennesker som har en høy andel av inntekten knyttet til offentlige trygder og stønader. Formuesfordelingen i Norge blir også skjevere. Norge har fått 30000 nye millionærer siden 1990, mens vi på den andre siden har nye fattige av langtidsledige, eneforsørgere, handikappede som utstøtes fra et mye tøffere arbeidsliv. -Det er ganske stor ulikhet i Norge når de 10 % rikeste eier godt og vel like mye som de resterende 90 %, mente Lunde. Og denne trenden forsterkes (De rikeste 10% eide 50.5% i 1982, økt til 52.7 % i 1992. Ifølge levekårsundersøkelsen).
Lundes poeng blir også illustrert dersom vi ser på "kakefordelinga" mellom arbeid og kapital av verdiskapinga her i landet. Ifølge SSBs tall tilfalt 35% av BNP kapitaleierne i form av driftsoverskudd i 1988. Da gikk 53% til lønnsutgifter. I 1995 var tallene hhv 40% og 48% (De siste 12% gikk til staten i form av produksjonsskatter).

Muligens er det slik at det Lunde peker på er det Longva sier levekårsundersøkelsen ikke fanger opp.Det er nok riktig at angrepene på velferdsstaten, og dermed marginaliseringa av betydelige deler av befolkninga, ikke har kommet så langt i Norge som i de fleste land vi naturlig sammenligner oss med. Som vi har vist i dette kapitlet, er den norske staten og borgerskapet som styrer den søkkrikt. Det gir også slingringsmonn for at det kan "dryppe på klokkeren"; eller i marxistisk språkbruk; at folket kan nyte godt av noe av ekstraprofitten (den sosiale andelen av verdien på arbeidskrafta er et spørsmål om tradisjoner og klassekampen). Men, som vi ser, er dette ikke ment å vare. Det norske borgerskapet stiler høyere enn å utbytte den norske kvinne og mann.

Gjøkunger i redet.

Kjernen i internasjonaliseringa er ikke utjevning og homogenisering, men individualisering og polarisering. Det er de få som skal skumme fløten, både globalt og nasjonalt. Og denne omfordelinga skjer ikke på grunnlag av "de frie markedskreftene", sjøl om det framstilles slik, men gjennom en sterk styring fra de toneangivende imperialistiske statene.
Går vi derfor tilbake til problemstillingen vi starta med, Norge som mellomstor imperialistmakt eller halvkoloni, mener vi å ha brakt fram argumenter for at det er to sider av samme sak. Det norske storborgerskapet sikter på å konsentrere seg om det globale utbyttingsracet og bruke de nasjonale ressursene som næringsrik føde på denne ferden. Mens den norske nasjonen strippes for verdier og overlates i en halvkolonial rolle, overlatt til en Euro-stat dominert av Tyskland. Norge ut av EØS ville være en viktig snublestein. Men en varig snuing av denne utviklinga vil vi først få om vi sparker gjøkungene ut av redet og sikrer et sterkere folkelig grep om ressursene.


Tilbake til Røde Fane-sida